Her om dagen kom jeg over en jobbannonse der man søkte etter husholderske. Da begynte jeg for alvor å bli redd for at jeg hadde surret meg helt bort, vi gikk da nylig inn i 2010, jeg kunne da ikke ta så feil? Det var nesten så jeg lurte på om jeg levde hundre år før, husholdersker var da noe man holdt seg med i de gode, gamle dager, som nok ikke var så gode når det kom til et stykke. Neida, vi lever i 2010, og man søker etter husholderske!
Nå var kanskje ikke dette så overraskende når jeg hadde tenkt meg litt om, jeg har jo hørt uttalelser fra kvinner som befinner seg høyere på rangstigen enn det jeg gjør, om at de ønsker seg vaskehjelp. Det er nok slitsomt å vaske eget hus, men det er enda mer slitsomt å gå rundt og vaske andres hus, for deretter å gå hjem og gjøre rent hos seg selv. En vaskehjelp har neppe råd til å holde seg med vaskehjelp. Det store spørsmålet må derfor bli hvem som skal vaske for vaskehjelpene. Har de høye fruer som krever vaskehjelp tenkt noe over denne problemstilingen? Eller er det meningen at disse vaskehjelpene skal tjene så dårlig at de ikke har råd til å ha noe annet enn en bitte liten hybel?
Jeg mener forresten å ha sett at noen av disse kvinnene som ønsker seg vaskehjelp også kaller seg feminister. Jeg er så gammel at jeg husker det var en gang det het seg at ”kvinnekamp er klassekamp”, men det er lenge siden den gang.
Den før nevnte jobbannonsen taler sitt tydelige språk, her søker man etter en kvinne. Kanskje var det mer selve tittelen enn annonsen i sin helhet som fikk meg til å stusse, husholderske er en tittel man forbinder med de tider da kvinner også var sykepleiersker og lærerinner, det er et ord jeg trodde for lengst hadde gått ut på dato.
For øvrig hadde jeg gjerne sett at folk som ønsker seg hushjelp også var noe som hadde gått ut på dato, men det ser ikke slik ut, snarere tvert imot.
Min mormor var husholderske! For min morfar! Til de giftet seg! Som hun yndet å si: Etter bryllupet var hun fremdeles husholderske, men fikk ikke lønn lenger…
SvarSlettI stedet fikk hun et par barn, og var vel rimelig fornøyd med den biten, men ekteskapet var akkurat så ulykkelig som en kan forvente når noen gifter seg med en mann «fordi han har gård». Det var ikke så kjekt for barna, siden hun ville at de skulle ta parti for henne fra de var små. Som om det var deres feil at en voksen kvinne ikke hadde sett lenger enn til at nå giftet hun seg til en gård :-)
Min mormors ene nabo, som jeg var svært glad i, hadde vært husholderske for en eldre mann til han døde. Da hadde hun ingen steder å gå. Men sønnen hans, som kom hjem fra Canada til sin fars begravelse, fridde til henne. Heldigvis ble det et riktig vellykket ekteskap, selv om (eller fordi) de hadde bikket femti. - Ellers oppfattet jeg fra andre med samme yrkesbakgrunn at det var et problem når den de var ansatt hos, ble «buksevarm», altså ønsket å bli intim med husholdersken. Det høres ikke greit ut, husholdersken bodde jo oftest på stedet, nettopp fordi en enslig kvinne før krigen hadde små utsikter til å skaffe seg egen bolig om hun ikke hadde utdannelse.
I dag er det ikke nok med utdannelse heller! Og mennene som tidligere annonserte etter husholderske, henter seg heller en kone fra Thailand eller Øst-Europa. Jeg har forresten fått høre at jeg har «fordommer» som sier dette. Men jeg har nå observert så pass det siste tiåret at jeg er sikker i min sak…
Det var nok mange som var husholdersker som ikke hadde det så bra. Det er ikke sikkert den som fikk denne jobben fikk det så veldig fint heller.
Slett