torsdag 31. desember 2015

Jul alene

I år, som flere andre år, har jeg vært alene på julaften. Jeg har tenkt litt på å skrive om det, det er vel litt tabubelagt, et tegn på at man ikke er så vellykket som man burde være. Det kan det kan det være at man ikke er, men det betyr ikke at det nødvendigvis er så forferdelig å være alene i jula. De julekveldene jeg har vært alene er ikke de beste jeg har hatt, men de er heller ikke de verste. Jeg kan ikke si at jeg har gledet meg voldsomt til jul, men jeg har heller ikke grudd meg.


I fjor derimot grudde jeg meg nok mer til å være alene. Jeg hadde vært gjennom et ganske slitsomt år. Jeg hadde mistet moren min med alt det medfører av arbeid, begravelse og annet som ikke er veldig morsomt. Veldig morsomt var det heller ikke å få solgt en leilighet som var tilnærmet ubeboelig og slite med å finne en passende leilighet å leie. Samtidig som jeg måtte innse at jeg antagelig ikke kom til å få mulighet til å kjøpe leilighet igjen. Da jeg omsider hadde kommet noenlunde i orden i utleieleiligheten gikk det opp for meg at det ikke var lenge igjen til jul. Jeg visste at jeg kom til å være alene, både julaften og resten av jula. Først virket det ganske håpløst, men etter hvert fant jeg ut det kanskje ikke ble så ille. Jeg overveide om jeg skulle gidde å ha juletre, noe jeg fant ut at jeg ville ha. Jeg har samlet en del julepynt opp gjennom årene som jeg hadde lyst til å se igjen. Om jeg ikke hadde en kjempefestlig jul, var den helt grei.

Så i år gjorde jeg som i fjor. Jeg har pyntet med juletre og massevis av telyslykter, brent julerøkelse og lagd julemat. Jeg spiser tradisjonell mat julaften, hadde kjøpt en liten ribbe, kokte surkål, og hadde pølse og hjemmelagde medisterkaker. Jeg drakk juleøl og akevitt. Jeg tror ikke jeg hadde klart å spise julemat uten akevitt ved siden av. Det er snakk om langt tyngre mat enn jeg vanligvis spiser, det blir mye fisk og diverse mat lagd av belgvekster.

Jeg husker jeg en gang for mange år siden leste en beskrivelse av hvordan den som skrev tenkte seg at de som feirer julaften alene har det. Det var gråt og å bli full foran tv-en. Jeg kan huske jeg syntes det var en respektløs måte å beskrive andre menneskers virkelighet på. Det behøver ikke være så trist. Nå er jeg ganske flink til å være alene, jeg trives godt i eget selskap. Men selvfølgelig hadde det vært hyggelig og hatt noen å feire sammen med. Men da måtte det også vært noen det var hyggelig å være sammen med. Jeg har dessverre hatt noen heller triste julekvelder uten at jeg har vært alene. Heldigvis har jeg også opplevd trivelige og morsomme julekvelder i godt selskap. Selv om jeg synes det går greit å feire jul alene, får jeg ikke energi til å møte hverdagen av det, på samme måte som jeg ville gjort dersom jeg hadde hatt mulighet til å hygge meg sammen med andre.


Ellers har jeg lest, jeg har akkurat blitt ferdig med Norsk sokkel av Heidi Linde, ei bok jeg kan anbefale. Jeg fant fram en dvd med BBC-serien Pride and Prejudice fra 1995. Jeg har sett den flere ganger før, men det var artig å se den denne gangen og. Jeg har gått turer og da er det koselig å komme hjem til julepyntet stue etterpå. Jeg har tenkt på det som har vært fint i året som gikk. Det har egentlig vært et ganske vanskelig år dette også, men ikke uten lyspunkter. Turen til Skottland var nok det beste som skjedde, jeg har mange gode minner fra den. Selvfølgelig var også årets irlandstur et lyspunkt, særlig var dagsturen til Nord-Irland spennende, da jeg aldri hadde vært der før. Diverse vandringer med nytt kamera, der jeg har tatt massevis av bilder, er også øyeblikk det er fint å tenke tilbake på.
Å feire jul alene er kanskje ikke alltid voldsomt festlig, men det behøver heller ikke være totalt katastrofe. Man er nødvendigvis ikke en ynkelig stakkar som sitter der og griner, alternativt drikker seg snydens, eller begge deler.

Og da ønsker jeg dem som eventuelt kommer innom bloggen et riktig godt nytt år!




lørdag 21. november 2015

Høstbilder

Jeg tror jeg får starte med å si at det er lenge siden sist jeg har blogget. Husker jeg rett er det ikke første gang jeg har begynt en ny post med å si akkurat det. Det har vært lite skriving, det er ikke alltid konsentrasjonsevnen er på topp. Det har vært mye å tenke på de siste årene og det har liksom ikke vært særlig artige greier, for å si det sånn.

Noe jeg derimot har gjort en del i det siste er å ta bilder. Jeg kjøpte et systemkamera sist vinter og det har blitt mye brukt. Jeg er ikke særlig god til å ta bilder, men takket være Photoshop kan jeg rette opp de verste feilene. Moro er det og høsten er etter min mening den beste tiden for fotografering. Så inntil jeg får samlet tankene og forhåpentligvis greier å skrive noe mer eller mindre meningsfullt, her er noen høstbilder.   
 
 






lørdag 7. november 2015

Tre dikt av Hans Børli

En kveld jeg satt og kikket litt rundt på nettet, kom jeg over en side med dikt av Hans Børli. Jeg ble sittende å lese, det var godt å lese noe som var annerledes enn det meste man kommer over for tiden. Det første diktet jeg leste var Rådyret. Det traff meg, jeg har vært mye ute i skogen gjennom årene og det er noe i dette diktet jeg gjenkjenner. Det jeg har følt, men selv ikke ville klart å sette ord på, når jeg har vært så heldig å møte noen av skogens beboere.

RÅDYRET

Denne dagen
 vil jeg bevare i hjertet
 som en ting av kostbarhet.

Jeg møtte et dyr på stien
 i dagningens første time.
 Et rådyr
 så levende vakkert
 så levende ungt
 som hadde det hoppet ned fra
 den lave morgenstjerna i øst.

Dette møtet gjorde hele dagen edel.
 En skjør villdyr-ynde
 la et lys av åpenbaring
 over mitt grove dagsverk.
 Hendene ante
 den uforløste sangen i alle ting.

Jeg følte meg på underlig vis
 fylt av ansvar. Fordi
 skjønnheten hadde sett meg
 med de mildeste øyne i skogen.

Et annet dikt jeg leste og som må sies å passe inn på denne bloggen, var Arbeideren taler om revolusjon. Jeg skal ikke si noe mer om det, da det skulle tale godt for seg selv.

ARBEIDEREN TALER OM REVOLUSJON

Arbeidernes revolusjon -? Tja ...
I allfall ingen store greier
med Marx og Engels og
 Vladimir Iljitsj Uljanov. Nei, en vannmakt
 med skum i munnvikene: Skriket
 av smerte og hjelpeløst raseri
 da sagmesteren skar av seg høgre handa
 på et mangelfullt sikret sirkelblad.
 Eller den rustne forbannelsen
 der gruvearbeideren på vei til nattskiftet
 spytter i snøen og så at
 det var rødt i spyttet ...

Små små ting. Bloddrypp
 fra nebbet til en snarefanget fugl.
 Ingenting å skrive om.

De store revolusjoner, -sier du
 og blar opp bøkene for meg:
 Leningrad 1917, Vinteren ved Teruel,
 Blodhøsten i Paris,
 Manchudynastiets fall ... Nei!
 det var ikke "arbeideren" det hele gjaldt.

Arbeidernes drøm, ser du,
 er en liten og lavmælt drøm
- en stillhet nær jorda.
 Derfor kom den aldri med
 blant tesene på revolusjonsmanifestene
 hvor papirordene skreik som gjeldgriser.

Vår egen jordiske drøm: Arbeid
 som evig skapelse mellom våre hender,
 det lille huset, frihet
 fra armod og grå bekymring
 et elsket menneskes pust på ruten ...

Ikke mer.
 Ingen flammende paroler i rødt
 over hodene på tribunalet.

Boklærde løftemakere
 kledde denne drømmen i store og fagre ord
 slik at vi knapt nok kjente den igjen.
 Fôret med fint teoretisk prek
 sloss vi
 - og tapte.

Døde ved nakkeskudd
 knelende i støvet.
 Ble malt til kjøttdeig
 under beltemerking på brølende tanks.
 Eller vi seiret,
 bar pampene til maktens tinder
 og vendte hjem til en hverdag hvor
 Sibir ventet den ulydige.

Hva gjør det for forskjell
 om tsaren heter Nicolay
 eller Josef ...?

Vi står på dørken, kamerater.
 Og kommer sidemannen din så sant
 et trinn høgere på stigen enn du,
 så spytter han i hodet på deg.
 Jeg vet det. Jeg har selv gått
 i tredemøllen i 40 år. Og der
 kommer noen alltid til å gå.

For skal vår verden bestå,
 må bøyde rygger danne fundamentet
 som bærer den stolte maktpyramiden
 av fusk og faenskap.

Det siste diktet, Kaktus som lagrer vann, er ikke et av diktene jeg leste den kvelden. Det har jeg hatt lagret på pc-en siden jeg kom over det et eller annet sted for flere år siden. Det traff så til de grader at jeg bare var nødt til å ta vare på det.

KAKTUS SOM LAGRER VANN (Til en etiker)

Det er lett nok å slå om seg
med etiske imperativer:
- Du skal... Du må... Jeg vil...
når fortvilelsen aldri har brent margen ut av knoklene i deg.

Kom igjen når du har
krysset Den store saltørken
uten drikkevann,
uten sko på føttene, uten
tårer i din brennende nød.

Kom igjen når
du står på den andre siden
og vet
hvor i ørkenen
de kaktus gror
som lagrer vann.




fredag 6. november 2015

Litt om politisk ukorrekte vitser

Noe av det dummeste jeg leste i uka som nå snart er over må være følgende: «Vet du hva som er forskjell på en afrikaner og en bøtte med dritt? Bøtta.» Når du forteller denne (upassende) vitsen til nordmenn, ler de ikke. De tør ikke. Den politisk-korrekte tvangstrøyen de har på seg er for trang. Dette sto å lese i en kronikk i VG, skrevet av Sanna Sarromaa.

Vanligvis pleier jeg å forbigå slikt i taushet. Det skulle være temmelig opplagt at når nordmenn ikke ler av slike vitser er det fordi det rett og slett er for dumt. Det som slo meg var at det egentlig er rart at vitser, eller hva man nå kan kalle det, av denne sorten ikke har vært nevnt når man har omtalt arbeiderklassens lavtstående smak. Jeg regner med at det er slikt man tror vi forteller, og ler rått av, når vi sitter der i campingvognene våre, iført grilldress mens vi hiver innpå hjemmebrent og slafser i oss grandiosa.
Til tross for at det ikke er tilfelle, er jeg ikke iført en for trang politisk-korrekt tvangstrøye. Saken er at selv om jeg ikke ler av ekstremt idiotiske vitser, så hender det faktisk at jeg ler av dem som er iført den typen plagg. De kan til tider framstå som ufrivillig komiske i all sin selvhøytidelighet og innbilte fortreffelighet. Jeg håper at jeg tar feil, men jeg har en ekkel følelse av at enkelte av dem kanskje kunne være i stand i le overnevnte «vits» dersom den hadde omtalt en gruppe som det er hipt og kult å mislike, eksempelvis frp-velgere. Jeg har dessverre inntrykk av at enkelte kan opptre temmelig primitivt dersom det er i det de oppfatter som den gode saks tjeneste.

Til slutt en passende videosnutt. Den inneholder nok et og annet som kan bli i sterkeste laget for sarte og særdeles politisk korrekte sjeler. De er herved advart.

fredag 23. oktober 2015

Litt mer om vårens tur til Skottland

Jeg fikk lyst til å spandere nok en bloggpost på turen til Skottland i mai måned. En ferietur handler ikke bare om dagene man er borte, det er noe å glede seg til på forhånd og noe å se tilbake på i etterkant.


Noe jeg også hadde glede av i etterkant av skottlandsturen var noen bøker jeg ble anbefalt underveis. Bøkene er The Lewis Trilogy av Peter May. Som man skjønner er det snakk om tre bøker, The Blackhouse, The Lewis Man og The Chessmen hvor handlingen foregår på Isle of Lewis, Ytre Hebridene. Kan anbefales til alle som liker krimbøker som er mer enn bare krim. Gode beskrivelser av mennesker i et særegent miljø. Jeg kom ikke så langt som til de ytre Hebridene, men jeg fikk med meg noen av de indre. Det var en spesiell atmosfære ute på de øyene, særlig gjorde Iona inntrykk. Vi skulle også vært på Staffa, men de skotske værgudene ville det annerledes. Det var for tøffe forhold på sjøen til at det lot seg gjøre. Det var i det hele tatt ganske skiftende værforhold, for å si det på en pen måte. Litt merkelig var det at hver gang vi skulle forlate et kjøretøy, enten det var buss eller båt, så begynte det umiddelbart å regne. En av mine medreisende lurte på om det lot seg gjøre å lure denne regnguden som lot det hølje ned så fort vi bevegde oss ut, men regnguden så ikke ut til å være blant de lettlurte, så her var det bare å finne fram paraplyen.

Iona
Iona
Nå ble været ute på Skye for mye for den gamle paraplyen min, den som hadde fulgt meg så trofast på ferieturer til fuktige reisemål gjennom mange år. Men Skye var nå vakker og det var faktisk noen øyeblikks opphold i regnet sånn innimellom. Underveis begynte guiden å snakke om bandet Runrig, som kommer fra Skye. Jeg var en gang i tiden stor fan av dette bandet, det var musikk helt etter min smak. Det varte helt til bandets utmerkede vokalist sluttet, da mistet jeg interessen. Bandet eksisterer fremdeles, men er nå ført opp på listen over band som var bedre før. Det har etter hvert blitt en svært lang liste. Guiden ble ganske imponert da jeg fortalte at jeg faktisk hadde vært på konsert med Runrig en gang for lenge siden. Det hadde ikke hun vært, men i likhet med meg syntes hun de var bedre før.
Skye


Da jeg til slutt kom til Edinburgh, tok jeg meg i å tenke på hva jeg kunne gjøre i denne byen en annen gang, sånn til neste år. Vi får nå se hvordan det blir. Edinburgh er absolutt å anbefale, nydelig by. I det hele tatt, jeg anbefaler Skottland til alle som ikke er redd for litt, eller mye, dårlig vær.
Til slutt en flytur over Isle of Sky.

       

lørdag 3. oktober 2015

Noen tabloide overskrifter

På en sen fredagskveld kom jeg tilfeldigvis til å ta et bildesøk i Google på forsider på Dagbladet og VG. Jeg skrev ned en del av overskriftene som dukket opp og resultatet er som følger:

Lavkarbo øker faren for hjertetrøbbel. Berserk på pub. Gikk til sengs med Røkke. Farlige slankemidler. Halve Norge vil ned i vekt. Så lenge holder egentlig maten. Hjertealarm etter lavkarbobølgen. Lavkarbo gjør deg friskere. «Sunt» sukker gjør deg feit. Så farlig er «sunt» sukker. Superslankernes beste råd. Slik får du drømmejobben. Finn din lavkarbodiett. Naken og naturlig. Skjønnhet som koster. Du kan bli syk av spraysåpe. Kvinner må ta mer sex-ansvar. Så lett er det å stjele en sykkel. Slik avslører du det farlige tause sinnet. Vil være sexy for å provosere. Blodtrykkalarm. Vil begraves i egen hage. Bli kvitt det farlige magefettet. Superkur mot magefettet. Slår alarm om kosttilskudd. Nå gjør du syden-kupp. Flått ødela livene deres. 14 år i flått-helvete. Derfor kaster de klærne. Slik får du bilen billigst. Slik blir du lurt. Slik får du superpensjon. Så lett lever du sunnere. Ekspertene varsler om skrekksommer. Gled deg til juli. Maten som øker alzheimerfaren. Bli kvitt julekiloene. Nå er flåtten ekstremt farlig. Grillmaten som smaker best. Søvnproblemer som skader hjertet. Her er grepene som gir deg makslønn. Slik takler du å miste jobben. Fødte gutt i do. Syke av dødelig bakterie. Smittet av sexdukke. Den farlige flåtten har våknet. 1 av 3 vil få kreft. En av tre krangler på jobben. 1 av 3 har ryggplager. Sjekk om du spiser riktig. Advarer mot dødsflått. Derfor vil norske kvinner ha vin før sex. Slår alarm om pille mot migrene. Advarer mot lavkarbohelvete. Tacoen som er farlig for deg. Maten som hindrer slag. Lenket til sengen etter flåttbitt. Kler av seg for å vise ekte kvinnekropp. Googlet seg fram til grilldrap. Slik blir du kvitt kronisk hodepine. Ikke kontakt de døde. Kjendismilliardær amok på utested. Statens kostråd gjør folk syke. Du kan bli syk av vanlig medisin. Slik får du perfekt sommerkropp. Her er den perfekte sommertreninga. Veggedyralarm. Raser mot årets «farmen». Spis deg sommerslank. Ikke vær superforeldre. Sjekk din medisin.
Min favoritt, eller hva man skal kalle det, når det gjelder tabloide overskrifter er fremdeles Kristen buktaler planla pedofilt kannibaldrap. Den minner jo mye om Tramteatrets gamle Naken greve jager neger med øks, men her kan man vel nesten si at virkeligheten overgår satiren.

fredag 2. oktober 2015

Årets tur til Irland

Siden forrige bloggpost, som begynner å bli en stund siden, har jeg vært nok en tur i Dublin. Der har jo vært noen ganger før, for å si det forsiktig, men det er alltid stas å komme tilbake igjen. Et av de første bildene jeg tok, var av denne flotte regnbuen. Da hadde det selvfølgelig regnet først, men slikt tar man med godt humør. Dessuten stilte jeg med nyinnkjøpt paraply i år, etter at den gamle som hadde fulgt meg på ferieturer i årevis, trakk sitt siste sukk ute på Isle of Skye tidligere i år.


Jeg pleier å omtale dublinturene mine som min form for hytteturer. For å piffe opp årets hyttetur litt, hadde jeg bestilt to dagsturer på nettet før jeg dro. Første turen var dagen etter ankomst og gikk til Nord-Irland. Der hadde jeg ikke vært før og det ble en interessant dag med mange nye inntrykk. Første stopp var Belfast, spennende å tilbringe noen timer der. Kanskje ikke en by jeg kunne tenke meg å være i over flere dager, men absolutt verdt å få med seg. Rådhuset i byen var i hvert fall staselig nok.

Turen hadde også et stopp ved Dundrum Castle, som bare er ruiner, vakkert beliggende ved Mourne Mountains.




Jeg har etter hvert fått noen faste ting som må gjøres når jeg er i Dublin, en av dem er en runde i Dublin Zoo. Her kan man se vakre og dessverre stort sett utryddelsestruede dyr. Som denne flotte amurtigeren. Tigre er virkelig praktfulle skapninger, men det er ikke mange igjen av dem. På nettsiden til Dublin Zoo står det man regner med at antall amurtigre i vill tilstand kan være fra under 150 til noe over 400.

Her et bilde av afrikanske villhunder, også de utryddelsestruet, blant annet fordi leveområdene deres forsvinner.


En ikke fullt så vakker skapning er denne nilkrokodillen. Nå befant jeg meg i Dublin midt under den norske valgkampen, som det egentlig var godt å slippe unna. Men da jeg så de to krokodillene i Dublin Zoo kom jeg til å tenke på at det snart var valg i gamlelandet, det er noe med de tomme blikkene deres som minner meg om en og annen politiker. Jeg skal ikke nevne navn, det ville muligens være litt stygt, men her er en link til en bloggpost jeg skrev for en tid siden.

Dublinturene mine er ikke akkurat helsereiser, men litt mosjon må til mellom inntak av mat, drikke og musikk. Å vandre langs strendene utenfor byen, nyte frisk luft og lyden av bølgeskvulp kan være en behagelig måte å tilbringe formiddagen på. Dette bildet er tatt i Bray, sør for Dublin.

Og selvfølgelig må jeg også vandre litt rundt i Dublin sentrum. Jeg har aldri syklet i Dublin, men det har skjedd en del når det gjelder tilrettelegging for sykling i løpet av de årene jeg har vært der. Denne flotte broen har egne felt for syklister i begge retninger.
Så var det tid for en tur ut av Dublin igjen. Og da var det omvisning på to whiskeydestillerier, selvfølgelig med prøvesmaking og besøk på Birr Castle som sto for tur. Det ble en fin dag. 




 I det store og hele gjorde jeg det jeg pleier å gjøre når jeg er på de kanter. Gikk på pub, Guinness og musikk hører jo med. Var innom bokhandlere og kjøpte noen bøker, også noe jeg pleier å gjøre. Jeg skal i hvert fall ha med meg én ny bok med meg hjem, i år ble det tre. Ellers er jeg ikke så hard på shoppingen, butikker er det nok av her jeg bor, derimot vet jeg ikke om en eneste pub. Om det skulle være noen, er de vel av den sorten der det bedrives flatfyll. Noe jeg gladelig står over.

Det får være nok om årets tur til Dublin. For eventuelle nye lesere, kan anbefale bloggposten der en helt ekte arbeider forteller om sin tur til Dublin.


   

mandag 24. august 2015

Bøllekurs for barnfrie, tredje leksjon

Egoist, du kommer til å angre og ingen tar seg av deg når du blir gammel!
Det har akkurat utkommet en bok med tittelen «Evig barnefri – historier om frivillig barnløshet» av Heidi Helene Sveen. I boka forteller fire menn og ti kvinner om hvorfor de har valgt å være barnfrie. Jeg har ikke lest boka selv, den føyer seg inn i rekka av bøker jeg har lest om og kunne tenke meg å lese etter hvert.
Det jeg har lest er blant annet et intervju med Heidi Helene Sveen i Dagsavisen, med tittelen Barnløs redaktør. En kronikk av henne i Aftenposten med tittel Lykkelig uten barn. En anmeldelse av boka fra fritanke.no, med tittel Hvem vil ikke ha barn? En omtale av boka hos Minerva med tittelen Hvorfor har du valgt å få barn? En kronikk på Ytring av Kathleen Rani Hagen, en av bidragsyterne i boka, med den sikkert provoserende tittelen Det er egoistisk å få barn.


Hvorfor har du valgt å få barn?, er jo et veldig godt motspørsmål når folk spør hvorfor man ikke vil ha barn. Folk som absolutt skal blande seg inn i andres privatliv bør finne seg i at andre også stiller dem spørsmål om deres valg. Man kan jo lure på hvorfor det er så vanskelig å godta at noen velger ikke å få barn, så da kan man jo spørre om det. Etter et møte med en person som hadde problemer med å forstå at jeg ikke ville ha barn, tenkte i ettertid at jeg burde spurt henne om jeg burde fått barn for at hun skulle slippe å forholde seg til at andre valgte annerledes enn henne selv. Det kan virke som om enkelte, om ikke mange, synes det er særdeles plagsomt å møte mennesker som velger annerledes enn dem selv. Sånn sett har kanskje vi barnfrie og andre særinger en fordel, det er greit å bli vant til at alle ikke er maken til en selv.
En vanlig kommentar barnfrie hører, er at du kommer til å angre. Hvordan nå folk kan vite det så sikkert. Jeg er nå så gammel at det å få barn ikke er noen aktuell problemstilling og jeg angrer absolutt ikke. Om jeg hadde gjort det, hadde det kun vært mitt problem. Hadde jeg derimot fått barn og angret på det, så hadde det vært et langt større problem. Først og fremst for ungen jeg angret på, men kanskje også for omverdenen. Et uelsket og forsømt barn har neppe de beste forutsetningene for å klare seg godt i livet, men desto større muligheter for å utvikle uønsket adferd.


En annen favorittkommentar fra dem som mener alle burde få barn, er at barnfrie er egoister. Jeg har selv fått høre akkurat det. Jeg har ikke brydd meg noe om det, da jeg synes det sier mer om dem som kommer med den type uttalelser enn det sier om meg. Nå er vi vel alle til en viss grad egoister, vi ønsker alle å ha så gode liv som mulig. Når jeg har sett unger som hyler, skriker og maser, så har jeg tenkt at gudskjelov at jeg aldri har skaffet meg noe sånt. Jeg har det så utrolig mye bedre uten. Men det er også andre grunner til at jeg er glad jeg ikke har fått barn, som ikke bare handler om eget velbefinnende. Det har eksempelvis vært når jeg har lest om fortvilte foreldre til mobbeofre, som gjør alt de kan for å få en slutt på mobbingen, men som ikke når fram, verken overfor skolen eller foreldrene til mobberne. Det må være forferdelig å ha et barn som blir mobbet sønder og sammen og ikke klare få slutt på det. Foreldre som har barn som mobber og ikke løfter en finger for å gjøre noe med det, derimot har holdninger av typen det må være noe gærent med ungen som blir mobbet, kunne etter min mening veldig gjerne latt være å få barn.
Det er flere andre grunner som jeg mener ikke er å anse som egoistiske. Jeg har opplevd perioder som har vært så trøblete at livet overhode ikke har føltes verdt å leve. Det er ikke noe jeg unner andre å oppleve. Jeg har ikke klart meg særlig bra, det kan skyldes dårlige arveegenskaper som jeg ikke ønsker å gi videre. Jeg er med andre ord ikke særlig godt avlsmateriale. Noe annet jeg tenker på i forbindelse med hvilke arveegenskaper jeg kunne gitt videre, er evnen til bekymring for jordas bedrøvelige tilstand. Den merket jeg tidlig at jeg hadde, da jevnaldrende ble opptatt av sminke og moter, ble jeg opptatt av at alt ikke sto veldig bra til der ute i den store verden og ikke minst ble jeg bekymret for hva vi gjorde med naturen og andre arter. Og da tenker jeg at dersom jeg hadde vært ung nå hadde jeg antagelig vært veldig redd for hvordan framtiden ville bli, og dersom jeg hadde fått barn kunne barnet arvet evnen til bekymring. Og det må være enda verre å være bekymret ungdom i dag, enn det var den gangen. I tillegg til at verden er blitt tøffere på mange andre måter, med press om vellykkethet på alle bauger og kanter, som jeg tror jeg hadde taklet dårlig og en unge som hadde liknet meg også ville ha taklet dårlig.


Også har vi argumentet om at det ikke er noen som vil ta seg av deg når du blir gammel. Tja, hva hvis man får barn som flytter til andre deler av verden eller i hvert fall en annen del av landet? Man kan da ikke binde fast ungen i nærområdet for at den skal ta seg av deg når du blir gammel. Det ville i så fall være veldig egoistisk. Det snakkes også som det er en selvfølge at man ender som pleiepasient, det er det ikke, ingen av mine nå avdøde foreldre gjorde det. Og om det nå ikke skulle være folk nok til å ta seg framtidens pleiepasienter her i landet, så er det vel store muligheter for at det vil være folk andre steder som gladelig kommer hit for å ta seg av norske gamlinger.
Det kan se ut til at jeg har sluppet relativt lett unna mas og brying, sammenliknet med mange andre barnfrie. Derimot har jeg vært utsatt for mye belæring og utidige spørsmål om andre ting. Jeg har flere ganger sagt at folk er noen fæle dyr, også en av grunnene til at jeg ikke har fått barn. Det er vel dessverre sånn at folk har en tendens til å bry seg med det som det gjør mest vondt at de bryr seg med. Det kan virke som det trigger noe i dem som ikke er pent. Jeg har lite til felles med den typen mennesker som har problemer å godta at ikke alle er A4, når de ikke godtar meg så betyr det så lite. Jeg blir absolutt ikke lei meg, jeg synes heller det er artig å provosere dem litt, studere reaksjonene deres. Når folk bryr seg med ting jeg reelt lei meg for, så blir det helt annerledes. Hvis jeg hadde vært lei meg fordi folk ikke godtar valget mitt om å være barnfri, kan det være utsatt for mer mas enn det jeg har blitt.


Konklusjonen på tredje del av bøllekurset for barnfrie må bli at de som graver og spør om andres barnfrihet har godt av selv å bli utspurt. Både om hvorfor de har valgt å få barn og hvorfor de ikke klarer å godta at andre har valgt ikke å få barn. For øvrig kan argumentet om at man har valgt å avstå fra å formere seg grunnet dårlige arveegenskaper være en effektiv måte å stoppe kjeften på dem som maser. Muligens fordi det er litt uventet, det kan se ut til at de selv ikke er i besittelse av selvkritikk i nevneverdig grad og da er det sikkert overraskende at andre er det.

onsdag 19. august 2015

Bøllekurs for barnfrie, annen leksjon

For mange mennesker?
For to år siden hadde jeg planer om et bøllekurs for barnfrie her på bloggen. Dessverre ble det med første leksjon, da bloggingen av forskjellige grunner stoppet opp. Da er det kanskje på tide å sparke i gang kurset igjen, så her kommer annen leksjon. Forhåpentligvis går det ikke to år til tredje leksjon, da vil det ta i overkant lang tid å bli ferdig utlært barnfri bølle.

I sommer har Klassekampen hatt en serie om overbefolkning, der noen har ment at det er at problem og andre har ment at det ikke er et problem i det hele tatt. En av dem som mener det er et problem er Gert Nygårdshaug, som tar til orde for en ettbarnspolitikk her i landet. Denne artikkelen er på nett og kan leses her. Andre er totalt uenige og noen dager senere kunne man lese om verpesjuke politikere, der det framgår at både på høyre- og venstresiden vil man ha opp fødselstallene. En av de verpesjuke Klassekampen har snakket med er Anniken Huitfeldt som er leder i Aps kvinnegruppe. Hun mener vi er helt avhengige å ha flere som kan betale for velferden. Men vi må satse på grønn vekst, noe som blant annet må innebære at industrien må omstilles til en mer bærekraftig produksjon og en omstilling av både kosthold og matproduksjon. En annen verpesjuk som uttaler seg er Mathilde Fasting fra den høyreorienterte tenketanken Civita. Når hun blir spurt om hva hun mener om at advarslene om fortsatt befolkningsvekst vil føre til økologisk kollaps, sier hun ikke vil være med på slike dommedagsprofetier og setter sin lit til grønn vekst og teknologiske muligheter, som å omdanne saltvann til ferskvann. På spørsmålet om det ikke er skummelt å sette sin lit til teknologi som ennå ikke finnes om det er artens overlevelse som står på spill, svarer hun som følger: Nei, vi må ha tro på fremtidig teknologi, vi har ikke noe annet valg. Ellers har vi jo bare gitt opp. Det er når jeg leser slikt at jeg er ekstra glad jeg ikke har satt barn til verden, da ville jeg virkelig vært bekymret for ungens framtidsutsikter. Nå har jeg evnen til å se utover min egne lille verden, så jeg er bekymret uansett.

Jeg er verken tilhenger av ettbarnspolitikk eller at man skal føre en politikk som har som mål å få opp fødselstallene. Det jeg ønsker meg er at det skal bli fullt ut akseptert å få ingen eller ett barn. Jeg vet ikke hvor mange barn som fødes som følge av press fra omverdenen, men jeg vil tro det er en del. Det bør være lov å sette spørsmåltegn ved tanken på evig vekst i så vel befolkning som forbruk, på en klode som ikke vokser. Gjør man det, vil ett eller ingen barn framstå som ansvarsfulle valg, ikke som egoisme slik mange liker å hevde.

Mer enn én gang har jeg sett barnfrie beskrevet som egoistiske storforbrukere av luksusvarer og ferieturer til eksotiske reisemål. De finnes sikkert, på samme måte som det finnes miljøbevisste barnefamilier. Men det jeg har sett rundt meg er litt annerledes. Jeg synes å se en tendens til at mange barnfrie er mer miljøbevisste enn mange av dem som har barn. Det gjelder blant annet kjøttforbruk og kasting av mat. For ikke å snakke om bilbruk, der mange foreldre ser ut til å være svært opptatt av å lære opp barna til å bli ihuga bilister, de skal kjøres overalt selv om de for lengst er gamle nok til å ta bussen på egenhånd. Jeg har problemer med å se for meg dagens politikere fortelle slike barnefamilier at de må legge om livsstilen.
Nå lever det ikke bare mennesker her på kloden, vi deler den faktisk med en rekke flotte skapninger. Mange av disse er utryddelsestruet, blant annet fordi leveområdene deres forsvinner. Så da lar jeg en representant for de utryddelsestruede geipe til verpesjuke politikere og andre som mener det ikke kan bli for mange mennesker på jorda. Dette er tross alt et bøllekurs.



tirsdag 11. august 2015

Drittjobber her og der...

Jeg kom akkurat over denne artikkelen av Julie Jørgensen på siden til Manifest tidsskrift. Selv om arbeidsplassen som beskrives befinner seg i Tyskland og arbeidet er av en litt annen art enn det jeg har jobbet med, er det mye her som minnet veldig mye om det jeg har opplevd i arbeidslivet. Her kan man blant annet lese: Det er ikke verdens undergang å ha en kjedelig jobb. På ingen måte. Problemet begynner når jobben du har, ikke kan tilby noe av det en jobb bør gjøre. En lønn du kan leve av. En kontrakt, så du veit at du faktisk har en jobb. Forhold som gjør at du kan utføre jobben din uten å føle at du hele tiden står i fare for å miste den. For de aller fleste av oss er det ganske mye som er avhengig av nettopp jobben. Som tak over hodet. Muligheten til å stifte familie. Rettigheter i trygdesystemet om du skulle bli syk. Eller pensjonspoeng til når du blir gammel.

Dette låter unektelig ganske velkjent. Usikkerheten, for eksempel redselen for å miste jobben dersom du blir syk. Når jeg har jobbet for vikarbyråer har jeg sett at en dags fravær er blitt straffet med en uke uten jobb. Jeg har sett folk bli sparket ut av jobben med øyeblikkelig virkning uten at noen egentlig har skjønt hvorfor. Det var visst en som hadde litt å si som hadde en dårlig dag. Kontrollen ovenfra, der man har minimalt med kontroll over egen arbeidsdag. En godt voksen, pliktoppfyllende arbeidstaker som ble kalt inn på kontoret til sjefen og fikk kjeft fordi hun hadde logget seg av pc-en fem minutter før arbeidsdagens slutt for å rydde rundt pulten. Noe en annen sjef pleide å stresse med at man skulle gjøre.

Det er i det store og hele mye her som minner om egne erfaringer. Arbeiderklassen anklages for å være gammeldagse, men når det gjelder erfaringer fra arbeidslivet ligger kanskje mange av oss i forkant av utviklingen. Det gjelder ikke bare vikaroppdrag, men også de jeg har jobbet sammen med på kantiner, særlig på dem som har vært satt ut til eksterne byråer, har opplevd mye usikkerhet, respektløs behandling og kontroll ovenfra. Sånn sett burde andre være interesserte i de erfaringene en del av oss sitter med, for det som rammet oss i går, kan ramme dem selv i morgen. Det ser ut til at det går den veien at stadig flere må jobbe i «unge og dynamiske selskaper», der man skal være fleksibel og fortrinnsvis uorganisert.
Så lenge dette først og fremst har rammet den usynliggjorte arbeiderklassen, har det vært liten interesse for saken, dessverre også fra venstresiden. Jeg vil anta at heller ikke Manifest hadde vært særlig interessert i å publisere en tekst om tilsvarende forhold her i landet, skrevet av en arbeider uten høyere utdanning.

torsdag 23. juli 2015

Uten tvil

Som det har framgått av en og annen foregående post her på bloggen, har jeg et noe anstrengt forhold til religion. Dette skyldes, som det også har framgått av foregående poster, min oppvekst blant pinsevenner. En vesentlig grunn er at jeg så en del eksempler på religion av den fundamentalistiske og ikke særlig nestekjærlige sorten. Jeg visste at et eller annet sted i Bibelen sto det noe om å elske sin neste som seg selv, hvordan jeg visste dette vet jeg ikke, da dette var noe man snakket svært lite om, faktisk ikke i det hele tatt. Men det jeg tenkte i den forbindelse var at disse heller lite nestekjærlige menneskene oppfattet det som at man skal elske sin neste, dersom din neste er slik som deg selv. Og det er det jo mye lettere å gjøre.

Grunnen til at jeg kommer inn på dette nå, er at jeg for noen dager siden snublet over nettsiden til avisen Dagen. En avis som kanskje heller burde hete Svarteste Natta, for her inne var det heller mørkt. Her er det lite av det jeg forbinder med opplysning, for å si det sånn. Noe man ser ut til å være spesielt opptatt av er homofili. Og det er man imot, veldig imot. Grunnen er at Gud nemlig er veldig mot homofili. Dette er man tydeligvis absolutt ikke i tvil om. Et sted sto det noe om at det er ikke hva mennesker tenker, men hva gud mener, som virkelig teller. Heldigvis for skribenten lot det til at han og Gud var enige. Og det var bra for ham, for jeg leste også en kommentar der det ble sagt noe om å få smake Guds vrede. De som skulle få smake denne vreden var så vel homofile som alle som ikke lider av langt framskreden homofobi, uansett livssyn, om jeg forsto vedkommende rett.

Det er nok slitsomt å være homofob kristenfundamentalist i en verden som tross alt går framover. De klager over at Bibelen kan tolkes på flere måter, noe som vil si at andre tolker den på andre måter enn dem selv. Og det er selvfølgelig feil måte, selv har man jo absolutt rett. Siden det kan se ut til at det de først og fremst tror på er egen fortreffelighet, så hadde det kanskje ikke vært så dumt med litt tvil.
Man kan jo lure på at de gidder å bruke så mye energi på akkurat dette, det skulle være nok av reell elendighet her i verden å gremme seg over. Det jeg kom til å tenke på når jeg leste om at Gud overhode ikke kan godta homofili, er om hvordan Gud stiller seg til uhederlighet. Den verste arbeidsgiveren jeg noen gang har hatt, var nemlig kristen. Han prøvde å snyte meg som best det lot seg gjøre og behandlet meg mer respektløst enn noen annen arbeidsgiver jeg har vært borti. Da vi kranglet om penger han skyldte meg i etterkant, sendte han meg både e-poster og brev som ikke inneholdt annet enn løgn og fanteri. Hvis jeg hadde spurt disse som har direktelinje til Gud om hva han måtte mene om dette, regner jeg med at de ville svart at dette syntes Gud var helt som det skulle være. Siden guden de tror på mener det samme som dem selv, og min erfaring er at slike fanatikere befinner seg langt til høyre politisk, synes sikkert både de og Gud at arbeidstakere får lære seg å stå med lua i hånda og ydmykt finne seg i arbeidsgivers nykker.

Uansett, jeg avslutter med en video som skulle passe godt i sakens anledning
 

fredag 17. juli 2015

Da jeg gjorde et mislykket forsøk på å annonsere etter jobb

Jeg har hatt mange slitsomme og stressende jobber opp gjennom årene, men noe av det verste har vært de periodene jeg har vært på jakt etter jobb. Eksempelvis kan et jobbintervju være langt mer slitsomt enn en full arbeidsdag, selv om det ikke tar like lang tid. Det å gå og tenke på at pengene snart tar slutt og ikke vite når neste jobb dukker opp, er stort sett også langt mer slitsomt enn å være på jobb. For mange år siden var jeg rimelig desperat, jeg prøvde meg derfor med en annonse i en avis.

Det jeg fikk mest av var telefoner fra diverse telefonselgere som ville selge meg nye annonser. Det sa jeg nei til, med stigende irritasjon ettersom jeg fikk den ene telefonen etter den andre. Jeg fikk en telefon fra en som drev eget firma, han hadde ikke sagt så veldig mye før han fortalte at han var nyskilt. Ja, og altså, så han tenkte kanskje at det kunne bli noe mer enn bare jobbing, han bare lurte på det altså. Fri og bevares, det sto ingenting om min sivilstatus i annonsen, jeg kunne vært gift og hatt en haug med unger. Det var jeg jo ikke, men jeg takket allikevel nei.
Men det skulle bli verre, jeg fikk en telefon fra et ukjent nummer. Han som ringte kunne fortelle at det gjaldt en «herreklubb», ja den var ikke legal altså. Jeg snakket litt med ham, ikke fordi jeg var interessert i jobben han hadde å tilby, men fordi jeg lurte på hva i huleste dette var for noe. Jeg skulle visst servere «herrene», det pleide å komme noen damer dit og sånn, sa han. Hva disse damene gjorde kan man jo tenke seg. Etter en stund bare brøt han samtalen, det gjorde ikke noe. Riktignok var jeg desperat, men det gikk likevel en grense et sted, og dette var helt klart langt utenfor den grensen.

En annen telefon gjaldt noe som virket rimelig uklart, men det skulle være et møte i byen, jeg kunne gå dit for å høre mer. Jeg tenkte at jeg kunne nå gå og høre hva dette var for noe. Det viste seg at det gjaldt et slags telefonselskap der man drev med såkalt nettverksmarkedsføring, eller pyramidespill som jeg ville kalle det. Her skulle man betale inn en ganske bra sum med penger, verve andre og etter hvert tjene penger som gress. Hele tiden ble det sagt at systemet deeet fungerer. Når man skulle lure folk til å kjøpe telefonabonnement hos dem, skulle man begynne med mora si, ble det sagt. Antagelig fordi mor ikke ville spørre så mye, for man skulle fortelle minst mulig om virksomheten til potensielle abonnenter, ble det også sagt. Og systemet deeet fungerte, sagt gjentatte ganger gjennom hele møtet. Et par dager etter det tvilsomme møtet, ble jeg ringt opp og spurt om jeg var interessert. Det var jeg ikke, det syntes fyren var dumt, for systemet deeet fungerte.

Av dette lærte jeg at det å annonsere i avisen etter jobb ikke fungerte særlig godt. Når jeg tenker tilbake på dette, er det noe jeg lurer på. Som kjent har vi politikere som mener at alle skal med, vi har arbeidslinja og de som ikke er i jobb befinner seg i et utenforskap der det fortrinnsvis skal være så ubehagelig som mulig å være. Så det jeg lurer på er om man mener at vi skal være villige til å stille som elskerinner for desperate nyskilte menn, jobbe på illegale «herreklubber» eller delta i pyramidespill, for å unngå utenforskapet. Det kunne vært et interessant spørsmål å stille våre kjære politikere, ikke minst arbeidsministeren som har sånn tro på de midlertidige jobbenes fortreffelighet. Til tross for at jeg var villig til å stille opp på kortvarige jobber og på svært kortvarig varsel, se forrige bloggpost, så var det altså ikke enkelt å få noe å gjøre. Det er det nemlig ikke alltid at det er.

tirsdag 7. juli 2015

Det midlertidige mareritt

Som vel de fleste sikkert har fått med seg ble det fra første juli utvidet adgang til midlertidige ansettelser. De som har lest litt på denne bloggen burde også ha fått med seg at jeg har en viss erfaring med midlertidige jobber. Blant bestemmelsene som nå har trådt i kraft heter det seg at dersom arbeidsforholdet avsluttes, inntrer en karantene for de aktuelle arbeidsoppgavene på tolv måneder. Noe som vil si at det ikke skal være adgang til å inngå nye midlertidige ansettelser på generelt grunnlag for å få utført arbeidsoppgaver av samme art. Hvordan man vil sørge for at dette overholdes vet jeg ikke. Det er ikke sikkert det blir enkelt, jeg har sett at arbeidsgivere kan være ganske kreative når det gjelder å omgå lover og regler det ikke passer dem å følge. Et eksempel i så måte opplevde jeg da jobbet for et vikarbyrå på slutten av nittitallet. Jeg ble sendt på en vaskejobb, på oppdragsbekreftelsen jeg fikk fra vikarbyrået sto det at oppdraget gjaldt kantine. Jeg ble en smule overrasket, saken var at på dette stedet fantes det ikke noen kantine i det hele tatt. Da jeg tok det opp med konsulenten min, fikk jeg til svar at de ikke hadde lov å leie ut folk til vaskejobber, følgelig oppga de i stedet at det var jobb på kantine.

Det jeg har opplevd av midlertidige jobber kan kalles ekstremvarianten, hvor jeg til tider har jobbet én dag har og én dag der. Jeg er redd det blir flere som kommer til å oppleve tilsvarende, uansett vil det bli flere som opplever den vonde usikkerheten som følger med midlertidige jobber. Usikkerheten jeg selv har opplevd sliter på så vel psykisk som fysisk helse, jeg har lyst til å fortelle om hvordan det til tider har vært. Og dette er ikke overdrivelser, men hvordan det faktisk kan være å jobbe som vikar. Eller å være fleksibel, som det heter på moderne språk.
Så velkommen til det fleksible mareritt: Telefonen ringer tidlig på morgenen, du får spørsmål om du kan stille på jobb i et firma som ligger i Bortivekkgata 13, jobben begynte egentlig for en halvtime siden. Du vet ikke hvor Bortivekkgata befinner seg, hadde du fått beskjed i går hadde du sjekket kart og reiserute på nettet, det har du ikke tid til nå, du skulle jo allerede ha vært der. Så du hopper på en buss og håper det beste, etter litt leting finner du Bortivekkgata 13, men der er det ingen som har bestilt vikar i dag. Men heldigvis dukker det opp en person som mener å vite at firmaet du skal til befinner seg i Bortivekkgata 21. Du peser videre til nummer 21, ganske riktig der skal de ha vikar. Du får beskjed om at de gjentatte ganger har fortalt vikarbyrået at de befinner seg i nummer 21, og ikke i nummer 13, men uten at det så langt har hjulpet. Uansett, du blir henvist til et sentralbord hvor du sitter helt alene og prøver å sette over telefoner så riktig som du kan. Sant å si har du ikke helt fått med deg hva firmaet egentlig sysler med, det er det ingen som har hatt tid til å fortelle deg, så det er ikke helt enkelt, men det går nå på et vis. På slutten av dagen får du beskjed om at de ikke trenger deg i morgen. Men dagen etter blir du nok en gang ringt opp om at de trenger deg igjen på samme sted, igjen skulle du vært der for en halvtime siden. Så du peser til bussen nok en gang, i dag er det i hvert fall lettere å finne fram og du har en viss formening om hva som foregår på stedet, så ikke fullt så stressende i dag, tross alt.

Deretter går det noen dager uten jobb, og uten inntekt, en dag blir du ringt opp mens du er i butikken, det gjelder en jobb i morgen, men to timer senere får du nok en telefon om at den jobben ble det ikke noe av allikevel. Så er du heldig, du får et oppdrag på to uker, skal begynne i morgen. Nå har du mulighet til å sjekke ut på forhånd hvor stedet befinner seg og hvordan du kommer deg dit. Det er en kantine og det er flere andre der, problemet er at de er av den sorten som ikke er særlig interessert i å sette nyankomne inn i arbeidsoppgavene. Derimot er de veldig interessert i å irettesette deg hvis du har satt en asjett to centimeter fra der den egentlig skal stå. Da går deres lille verden omtrent under og det mases og kjeftes. De to ukene blir et helvete, men du holder ut, hva annet kan du gjøre, du trenger tross alt de stakkars kronene du tjener.

Så går det igjen noen dager uten jobb, før du igjen blir ringt opp av et annet vikarbyrå enn det du vanligvis jobber for. Det gjelder en jobb som kun er på fire timer per dag og bedriften befinner seg i Ytre Huttiheita. Til tross for at jobben knapt går med overskudd, da timelønna er svært lav og reiseutgiftene store, takker du ja. Det gjør du i håp om flere oppdrag. Når du kommer hjem fra jobb har du vært borte i nærmere sju timer og når reiseutgiftene er trukket fra, sitter du igjen med et overskudd på vel hundre kroner dagen. Det går lang tid før du hører fra samme byrå igjen. Det gjør du en dag du er på et endagsoppdrag for det andre byrået, da ringer de og spør om du kunne gått på jobb for dem den dagen. Det kan du selvfølgelig ikke. Det går enda lenger til neste gang du hører fra dem.

De verste dagene er dem der du ikke vet om de ringer deg eller ikke, når klokka drar seg over ni kan du regne med at det ikke blir noe den dagen. På en måte er du lettet, det er et slit å dra på nye jobber hele tiden, men samtidig hadde du så absolutt trengt pengene. Usikkerheten river i kroppen, du vet aldri når de ringer og hva som venter deg. Så er du «heldig», du får en jobb som varer noen uker, men oppdraget blir fornyet fra uke til uke. Når du går på jobb på fredag vet du ikke om du har noen jobb å gå til på mandag.
Sånn kunne jeg holde på, sådan er hverdagen for arbeidslivets mest fleksible slitere. Som før sagt, dette er ekstremversjonen av midlertidige jobber, men det har i lange perioder vært min virkelighet. Jeg tror man må prøve det for å forstå hvilken virkning det har på helsa og livet ditt i det store og hele. Du befinner deg langt nede, om ikke nederst, på rangstigen, samtidig som det er en svært krevende situasjon å være i. Til tider er det som å befinne seg i et mareritt. Dessverre blir det nok flere som får prøve det midlertidige mareritt i tiden framover.

mandag 1. juni 2015

Tur til Skottland

Siden jeg skrev forrige bloggpost har jeg vært en uke i Skottland. Jeg hadde en kjempefin tur med mange nye inntrykk. Nå var det ikke første gangen jeg var i Skottland, jeg har vært der én gang før, det begynner å bli en del år siden. Uansett hvor mange år som har gått, starten på den turen kommer jeg aldri til å glemme. Jeg skulle reise sammen med en kusine, siden jeg var den som hadde den beste nettforbindelsen var det jeg som skulle bestille fly og hoteller. Dette var første gang jeg bestilte flytur på nettet og det gikk tilsynelatende veldig bra. Billig var det og vi skulle fly direkte fra Gardermoen til Edinburgh. Flyselskapet het Duo og jeg sier het, for det eksisterer ikke lenger, saken var at det gikk konkurs to dager før vi skulle reise. Når jeg senere har bestilt reiser med SAS, har jeg tenkt at går det konk, så gjør det i hvert fall ikke i all stillhet. Det gjorde derimot Duo. Det merkelige var at utpå ettermiddagen dagen før vi skulle dra, fikk jeg en ekkel følelse av at noe var galt. For å sikre meg at alt var i orden gikk jeg inn og sjekket siden deres på nettet. Og der sto den triste beskjeden om at dette selskapet var konkurs og ikke kom til å fly noe mer. Der satt jeg foran dataskjermen med en ferdigpakket koffert rett ved siden av meg og fikk panikk. Etter at jeg hadde sittet der med den økende panikken min en stund, oppsto en noenlunde fornuftig tanke i hodet mitt, ringe flyplassen. Jeg slo nummeret med skjelvende fingre og fikk kontakt med en person som ganske riktig kunne bekrefte at katastrofen var et faktum. Men jeg kunne prøve å ringe Widerøe, sa hun, det var mulig de kunne hjelpe meg. Det kunne de, men billettene de kunne skaffe var dyre og det ville bli flybytte i København og dessuten måtte vi dra tidlig på morgenen, mens derimot konkursflyet skulle ha gått fra Gardermoen utpå dagen. Hun jeg snakket med hos Widerøe var for øvrig en særdeles hyggelig person, det var i det minste noe å møte forståelse og sympati i min sjokkskadde tilstand. Så måtte jeg ringe kusinen for å oppdatere henne om tingenes tragiske tilstand. Og hun tok ikke telefonen på første forsøk, jeg ble ytterligere skjelven, om jeg ikke hadde vært skjelven nok fra før, noe jeg for øvrig var for den som måtte lure på det. Men jeg fikk omsider kontakt med henne og vi ble enige om å kjøpe billetter fra Widerøe.

Trøtte og slitne møttes vi på flyplassen dagen etter, fikk hentet billettene og kommet oss om bord i flyet til København. Da vi kom fram dit var det tåke, kaos og forsinkelser. Flyet til Edinburgh skulle først gå fra en gate, deretter skulle det gå fra en annen, i andre enden av flyplassen. Det var ikke helt stressfritt, for å si det sånn, men vi kom da omsider fram til Edinburgh. Der skulle vi ta buss inn til byen og tog videre til Glasgow. Vi fant rett buss umiddelbart, men det viste seg at vi hadde en særdeles temperamentsfull bussjåfør, størstedelen av turen hang han med overkroppen ut av vinduet, skrek og kjeftet på andre sjåfører. Det var mildt sagt villmannskjøring innover mot Edinburgh. Det ble et sjokkartet møte med Skottland, var virkelig skottene så gærne? Allerede da hadde jeg vært flere ganger i Irland og der var bussjåførene rolige og fredsommelige skapninger, ikke slik som denne kruttønna som kjørte denne bussen. Uansett, vi kom helskinnet fram til togstasjonen, der støtte vi på nok en utfordring, vi skjønte ikke hva skottene sa. Vi trodde vi var rimelig gode i engelsk, begge hadde oppholdt seg i engelskspråklige land før uten problemer. Jeg ante ikke at engelsk kunne bli mer uforståelig enn noe av det jeg hadde vært borti i Irland, men det kunne det tydeligvis. Men vi klarte å komme oss på riktig tog og havnet etter hvert i Glasgow, der vi fikk fant fram til hotellet og etter en stund satt vi på pub og inntok skotsk øl, som smakte bra, vi fikk roet nervene og resten av turen var bare moro. Vi lærte å skjønne hva skottene sa, kom oss tilbake til Edinburgh som vi begge syntes var en vakker by. Vi var på dagstur til Loch Ness, bussjåføren på denne turen, som også fungerte som guide, var heldigvis av en mer avslappet sort enn han som kjørte oss fra flyplassen. Han fortalte mye interessant, han kunne mye om skotsk historie og hadde noen ganske saftige betraktninger om Tony Blair, som var statsminister i Storbritannia den gang. Om starten på turen ble noe ugrei, var altså resten av turen å betrakte som svært vellykket. Vi gledet oss over synet av skotter i kilt, spiste haggis som til min store overraskelse slett ikke var så gærent, hang rundt på puber, hørte musikk, drakk øl, i det hele tatt koste oss. Likevel tok det altså mange år før jeg plutselig fikk veldig lyst til å reise tilbake, men i løpet av fjoråret begynte lysten å melde seg.
Statuen av Wellington i Glasgow

I år kom jeg meg til Skottland uten problemer, også denne gangen var det fly til Edinburgh og første overnatting i Glasgow. Der ble det gjensyn med statuen av Wellington. Denne gang hadde både hest og rytter trafikkjegler på hodet, forrige gang var det bare Wellington selv som var utstyrt med slikt hodeplagg. Da vi på min første tur til Skottland først så statuen av Wellington i Glasgow og deretter støtte på en statue av samme person i Edinburgh, uten trafikkjegle på hodet, trodde vi at Wellington var mannen som hadde funnet opp slagstøvlene og at skottene var så takknemlige overfor mannen som hadde funnet opp dette for dem så hensiktsmessige fottøyet at de satte opp statuer av ham overalt. Dette var selvfølgelig bare tull, det var vi som hadde sovet i historietimen, vi snakker selvfølgelig om mannen som var med og beseiret Napoleon ved slaget ved Waterloo. Det sier kanskje noe om det skotske været også, for om det er mye drittvær i Irland er det jaggu enda verre i Skottland, så også på årets tur.
Ikke mye solskinn altså, men du verden hvor vakker natur det er i Skottland. Her kan jeg nesten la noen av bildene jeg tok underveis tale for seg.
Loch Lomond
Det ble mange inntrykk og ikke alltid lett å vite hvor de forskjellige bildene ble tatt,
men det er i hvert fall et eller annet sted i Skottland
Iona
På vei til Isle of Skye


Isle of Skye
Balmacara
Eilean Donan Castle

Highland Cattle, sjarmerende skapninger.

Urquhart Castle ved Loch Ness. Nå har jeg vært på to båtturer på Loch Ness, men har fremdeles ikke sett Nessie.



 Inverness

Edinburgh

Etter noen riktig så opplevelsesrike dager, endte jeg opp i Edinburgh. Det ble et hyggelig gjensyn med denne særdeles flotte byen. Og i år fikk jeg en hel dag der med pent vær, det var nydelig å rusle rundt og nyte de vakre omgivelsene. Men så skulle jeg hjem og da var det streik. Så om jeg hadde problemer med å komme meg til Skottland forrige gang, var det problemer å komme seg hjem denne gang. Flyet jeg egentlig skulle ta var innstilt, men jeg fikk plass på et fly sent på kvelden samme dag, for sikkerhets skyld var det forsinket. Men jeg da omsider hjem, sånn midt på natten. Tydeligvis skal ikke en tur til Skottland være helt problemfri, men også i år var det svært vellykket tur.