Bilder og litt ymse

Etter noen helgrå dager som nærmest var som en parodi på november, hadde naturen pyntet seg med hvitt rim, og plutselig var det så vakkert. Det er en egen atmosfære på slike dager, det gir en følelse av høytid. Den samme følelsen får jeg på våren, når trærne står med helt nytt, friskt løv. Det er dagen da jeg blir løftet ut av den grå hverdagen, slik jeg også kan bli av en kunstutstilling, en konsert eller god bok. Kanskje ikke så rart, for naturen er vel tross alt det største kunstverket av alt, et kunstverk vi for øvrig er i ferd med å ødelegge.

På slike dager er det ekstra trivelig å ta med seg kameraet på tur, og knipse i alle retninger. Siden jeg synes jeg må bruke i hvert fall noen av disse bildene til noe, poster jeg noen her. Om eventuelle lesere synes det er blitt mye bilder på denne bloggen, kan jeg trøste dem med at det garantert ikke kommer noen bilder av bloggeren selv, det tror jeg alle skal være glad for. Nå er det nok av bloggere som har rikelig med bilder av seg selv i bloggene sine, og etter hva jeg har fått med meg er mange av disse ikke lenger bare bloggere, de er også blitt influensere. Det skal man visst være nå, hvis man skal henge med i tiden, det er det ikke alle av oss som er så veldig opptatt av. Greit nok at jeg forstår meningen med ordet, men det gir unektelig visse assosiasjoner til det norske ordet influensa, en sykdom man nå kan vaksinere seg mot, det hadde kanskje ikke vært så dumt med en vaksine mot influensere også.

Over til et annet tema, etter forrige bloggpost fikk jeg en kommentar som omtaler et intervju hos NRK med forfatteren Adelheid Seyfart Guldbrandsen, som akkurat har skrevet boka «De fortapte». Jeg har verken lest den boka eller noe annet av forfatteren, men har absolutt lyst til å gjøre det. Og den lysten ble ikke mindre etter å ha hørt intervjuet med henne. Veldig interessant, hun viser en innsikt og forståelse for arbeidsfolk og de som faller som utenfor, som er sjelden kost for tiden. Jeg anbefaler intervjuet på det varmeste, kan høres på podcast, eller nettradio.

Til slutt litt musikk. For et par dager siden sto jeg på kjøkkenet og lagde mat, samtidig som jeg hørte på en spilleliste med REM på Spotify. En av låtene var «World Leader Pretend», fra albumet «Green», utgitt i 1988. Teksten fikk meg til å tenke på hvordan ståa er for tiden når det gjelder de som styrer verden, ingen munter tanke.

                  

Interessant tekst om skravleklasse og underklasse

Jeg fikk nettopp en link til en særdeles interessant tekst, Om skravleklassen og “kulturelle kapitalister” av Trond Andresen, fra en trofast leser. Dette er en svært god beskrivelse av skravleklassens forakt for underklassen, og anbefales varmt til alle som er opptatt av forhold mellom klasser. Det var nettopp slikt jeg ønsket å ta opp da jeg startet denne bloggen, og det er faktisk snart ti år siden. Da var det liten, eller ingen, oppmerksomhet om slike problemstillinger. For den som ikke fikk med seg kommentaren til John O. Egeland i Dagbladet i august, Elitenes selvmord, anbefaler jeg også den. Igjen er det en svært god beskrivelse av de faktiske, og sørgelige, forhold.  Til tross for at Egeland treffer overraskende godt, ble jeg ikke helt overbevist da jeg leste den første gang. Jeg satt igjen med en liten mistanke om at dette skrives fordi man er blitt bekymret over folkets hang til å stemme uartig, og hadde det ikke vært for Trump, Brexit osv., hadde ikke dette blitt skrevet. Det kan jeg jo ikke si med sikkerhet, men tvilen er til stede. Likevel er det absolutt positivt at en slik tekst står å lese i en avis som Dagbladet. Det kan være med på å gjøre det lettere å rette ryggen for den som blir sett ned på som følge av plassering i klassehierarkiet. Jeg tror svært mange av oss om er lavt utdannet har møtt forakt fra andre, det kan til tider være tungt, og dessuten høyst irriterende. Hvis man klarer å se på forakten man møter som et utrykk for den andres fordommer, blir den lettere å takle.

De to tekstene jeg har lenket til over, beskriver som sagt forholdene på en treffende måte. Men jeg har også sett skravleklassemedlemmer på venstresiden diskutere hvorfor arbeiderklassen i stor grad forlater venstrepartiene, uten at det ser ut til at de forstått noe særlig av det. Mens mange arbeidsfolk har fått dårligere levekår, med større grad av utrygghet, lavere lønninger og hardere arbeidstempo, har skravlevenstre vært mer opptatt av å snakke arbeiderklassen ned, enn å bry seg om den tøffere hverdagen mange opplever. Jeg tror ikke jeg er den eneste som har oppfattet det som en arbeidsdeling mellom de forskjellige elitene. Mens den økonomiske eliten har svingt pisken stadig hardere over ryggen på arbeidsfolk, har den kulturelle eliten omtalt alle med lav utdanning som en gjeng kunnskapsløse tullinger, som knapt fortjener menneskestatus, og da er det kanskje ikke så farlig om de blir behandlet som søppel.  Når da store deler av disse foraktelige undermenneskene ikke lenger stemmer på partier på venstresiden, klør man seg i sine angivelig kloke hoder, og har store problemer med å forstå hvorfor det skjer. At det skal være så vanskelig å forstå, er vanskelig for meg å forstå, men det får så være.

De økende forskjellene

Jeg leste akkurat en artikkel i Dagsavisen om hvor vanskelig det er å greie seg for mennesker som lever på trygd. En av dem som sliter er fylkespolitiker Kari Aalerud fra Arbeiderpartiet, hun tar et oppgjør med så vel regjeringen som sitt eget parti. I artikkelen svarer Hadia Tajik på kritikken fra Aalerud. Svaret hennes fikk meg til å tenke på en gammel politikervits, der to politikere snakker sammen etter at den ene av dem har deltatt i en debatt. «Hva sa du», sier den ene. «Ingenting», svarer den andre. «Ja, det vet jeg, men hvordan ordla du deg?»

En annen artikkel jeg kom over, forteller om problemer i forbindelse med ikke å ha råd til tannlegen. Forferdelig smertefullt og tragisk for dem som rammes.

For den som er opptatt av de økende forskjellene, kan jeg anbefale Verdibørsen fra den 18. oktober. Programmet inneholder et intervju med den danske forfatteren Kaspar Colling Nielsen som har skrevet boka «Den danske borgerkrig 2018-2024». Utdraget som leses fra boka, der sinte folkemasser har stormet Christiansborg og hodet til en politiker har havnet på en påle, fikk meg til å tenke over hvordan jeg hadde reagert i en tilsvarende situasjon. I utgangspunktet tar jeg selvfølgelig sterkt avstand fra slike handlinger, men samtidig er det kanskje ikke helt umulig at jeg i en gitt situasjon kunne blitt en del av rasende mobb. Det finnes maktpersoner jeg synes er så utålelige at jeg kan bli kvalm bare jeg ser et bilde av dem. Det er ikke det samme som at jeg mener det er greit å bruke vold, eller å framsette trusler, da synker man ned på et enda lavere plan enn det de kvalmeframbringende befinner seg på. Men det har hendt jeg har tenkt i mitt stille sinn, når jeg har visst om en person som har blitt rammet av noe veldig tragisk, samtidig som en politiker har kommet med en særdeles usympatisk uttalelse, at jeg skulle ønske jeg kunne ha flyttet tragedien fra den personen og over på politikeren. Jeg har også deltatt i en og annen samtale, der vi har snakket om at velfødde karrierepolitikere hadde hatt godt av å prøve hvordan livet kan være for oss andre, med tøffe forhold på jobben, økonomiske bekymringer, økende grad av usikkerhet, der man ikke kan snyte og bedra, for deretter å møte forståelse for at snusket skyldes «en personlig tragedie».

Jeg fikk jo føle de økende ulikhetene på kroppen, og var en del av det som nå kalles prekariatet, lenge før noen snakket om det. Siden jeg har vært innom et stort antall arbeidsplasser der folk med god grunn har følt seg tråkka på, har jeg sett, og også selv følt på, et stort spekter av negative følelser. Det er håpløshet, frustrasjoner, sinne, og ikke minst ydmykelse. Det snakkes om at vi her i landet har et samfunn med stor grad av tillit, den tilliten tror jeg er i ferd med å rakne nedenfra. Vi har vel alle en følelse av at vi har en viss grad av verdi, når du opplever at samfunnet rundt deg ikke mener det, så sier det seg vel selv at du ikke får noen særlig grad av tillit til det samfunnet. Det gjelder slitne og underbetalte arbeidsfolk, der den virkeligheten du opplever overhode ikke omtales, i stedet gnåles det igjen og igjen om hvor utrolig sunt det er å jobbe. Det gjelder syke mennesker som slåss med et umenneskelig Nav-system, og som opplever måten de omtales på som en ekstra belastning.

Jeg husker jeg for mange år siden leste at voksne mennesker kan tåle å leve i fattigdom. Noe jeg opplevde som utrolig provoserende. Om det ikke sies direkte nå, så snakker man kun om bekjempelse av barnefattigdom. Voksne mennesker som er fattige, er det tydeligvis ikke så farlig med. Er du først blitt voksen uten å ha ervervet deg noe særlig her i livet, er alt håp ute og du skal bare skrotes som det søppelet du føler samfunnet mener du er. Det interessante er, at til tross for politikernes tilsynelatende barnekjærlighet, er det ikke sjelden man kan lese om mennesker med alvorlig syke barn, som blir utsatt for umenneskelig behandling. Et skrekkeksempel kan leses her. Konklusjonen må bli at man får sørge for å være rik og frisk, leve i parforhold, og ha et par-tre friske barn. Vi som er så dumme at vi ikke har sørget for å ha det slik, får nok bare ha det så godt.  

Det snakkes om de økende forskjellene for tiden, men det blir vel dessverre bare med snakket. Det er neppe noe håp om ending i nærmeste framtid.

Høstbilder og noen tanker om verdens begredelige gang

Høsten er fargerik og den tiden på året jeg synes det er mest spennende å ta bilder. Nå har det ikke blitt så mange turer med kameraet dette året, som enkelte andre år. En del bilder har det likevel blitt, siden jeg fyrer løs når jeg er først er ute på tur. Høsten er ikke bare fine farger, den er dessverre også tiden for framlegging av statsbudsjettet. Som forventet var også årets budsjett trist, regjeringen fortsetter å ta fra dem som har lite og gi til dem som har mye. Noe annet hadde strengt tatt vært overraskende.

Det hender jeg kikker innom Dagsnytt Atten, jeg har ikke tv så jeg bruker pc-en, jeg har en forholdsvis stor skjerm, men flesteparten av politikerne har så store selvbilder at det ikke er helt plass til dem på den skjermen, det tyter liksom utenfor. Dessuten minner stadig flere av dem om programmerte roboter, der de snakker på innpust, utpust og mellompust. Kan det være sånn at robotifiseringen har kommet lenger enn vi aner, at robotene faktisk er i ferd med å overta i politikken? Det hadde i så fall forklart mangelen på medmenneskelighet. Og for så vidt også den tilsynelatende mangelen på tvil, når man tar beslutninger som går utover dem som har det vanskelig nok fra før, ville det vært naturlig å være litt mindre skråsikker i sin sak, en smule bekymret for konsekvensene for de menneskene som rammes.

Det ser ut til at flertallet av toppolitikerne mangler fullstendig forståelse for hvor privilegerte de er. Det får meg til å tenke på en artikkel i forskning.no som har overskriften De som lever i vedvarende rikdom gjennom hele livet, er blant de allermest isolerte her i landet. Sosiologen Maren Toft har forsket på rikinger, her er noe av det hun sier: Den nasjonale fortellingen om oss selv handler om at vi har mye likhet her i landet, sier Toft. Dette kan være med på å gjøre de faktiske forskjellene mellom oss veldig usynlige, mener forskeren. Jeg har studert mennesker med mye makt til å ta beslutninger som andre blir påvirket av. Funnene mine tyder på at disse menneskene lever livene sine adskilt fra andre. Desto mer atskilt de lever, desto mer tilbøyelige er de kanskje til å tenke at deres egen posisjon og deres eget liv er normalen. Eller å tenke at de privilegiene de har er helt naturlige. Det er vanskelig å få øye på at andre har mindre enn en selv. Derfor mener Maren Toft hun det er viktig å synliggjøre forskjellene.

Dette kan være noe av forklaringen på politikernes ufølsomhet overfor dem som sliter, dagens politikere er jo en stort sett en temmelig velfødd gjeng, det er ikke mange av dem som har tilbrakt plagsomt mye tid på gølvet, eller i vanlig arbeidsliv i det hele tatt, og det er vel heller ingen av dem som har slitt i Nav-systemet. Det gjelder jo dessverre også i høyeste grad partiet som kaller seg Arbeiderpartiet.

Noe annet som dukker opp om høsten, som jeg knapt har registrert før om årene, er noe som kalles «Verdensdagen for psykisk helse». Grunnen til at jeg registrerte det i år, var at jeg var og hørte et foredrag på mitt lokale bibliotek, der temaet var selvmedfølelse. De problemene det ble snakket om, var stort sett slikt som jeg kan huske jeg syntes var leit da jeg var barn, men som jeg i voksen alder ikke bryr meg noe om. Det ble ikke snakket om hvordan det er når vi rammes av de virkelig store tragediene i livet. Årets tema for denne dagen var for øvrig «vær raus». Det er vel typisk for vår tid, med moteriktige floskler skal problemer løses.

Nå har jeg dessverre fått kjenne litt på hvordan det er når det biter i den psykiske helsen. Jeg har i mange perioder i livet hatt en følelse av å oppholde meg ute i en iskald snøstorm, bare kledd i tynt innetøy. Det har vært en følge av alt det som jeg har skrevet om her på bloggen, midlertidige jobber, lav lønn, og utrygghet og usikkerhet i bøtter og spann. Noe som er viktig, er at uansett hva man har å slite med, uansett hvor lite vellykket man framstår, så er man mye mer enn bare problemene man sliter med, og vi trenger å bli sett som noe mer enn det. Noe annet som kan være en forbannelse for oss uten fin fasade, er det jeg har skrevet om flere ganger før, at det bli mye belæring og utspørring fra andre. Det skulle jeg ønske var et tema, for det er virkelig slitsomt. Og om jeg står til halsen i problemer, er det ikke sikkert jeg har lyst til å snakke om det bestandig, noen ganger kan det være fint å få lov til å glemme seg bort litt.

Det aller mest skremmende denne høsten, må være klimameldingen som ble lagt fram samme dagen som statsbudsjettet. Det ser dystert ut for framtiden, jeg er glad jeg er så gammel som jeg er, og ikke har satt barn til verden. Men dette handler om noe som er større enn meg, jeg har en medfødt respekt for naturen og våre medskapninger, og synes det er uendelig trist at vi ødelegger den flotte kloden vi lever på. Selv om jeg begynner å bli inderlig trøtt av menneskenes gnål og mas, synes jeg synd på de menneskene som skal leve framover, jeg tenker på de opplevelsene jeg selv har hatt i naturen, og hvor mye det har betydd for meg.

Uansett, hva høsten har bydd på av påkjenninger og dårlige nyheter, det er fremdeles flotte farger ute i naturen man kan glede seg over. Musikk er noe annet man kan glede seg over, her et stykke som passer godt for årstiden. 

                       

Irlandstur nummer tjue

Jeg var i Irland igjen for noen uker siden. Det er fire uker siden jeg kom hjem, selv om turen begynner å bli gamle nyheter, synes jeg den fortjener litt oppmerksomhet, sånn på etterskudd. Dette var nemlig min tjuende tur til Irland, jeg hadde kommet ut av tellinga over hvor mange ganger jeg hadde vært der. Men ved hjelp av bilder fra de forskjellige turene, klarte jeg å komme fram til nitten ganger. Det er et tall det står respekt av, men tjue er jo et finere tall, så jeg fant ut at jeg fikk ta en tur til. Også hadde jeg det jo så trivelig da jeg var der på våren, det fristet veldig å komme tilbake igjen.

Den første ettermiddagen i Dublin gikk jeg en tur i Iveagh Gardens. 

Den tjuende turen ble vellykket den også, jeg gjorde stort sett de samme greiene som jeg pleier, og det kan liksom ikke bli feil. 

En tur til Dublin Zoo hører med, takket være en skikkelig fuktig start på dagen, var det få besøkende denne gang. Da ble det rikelig anledning til å kikke på orangutangene, særdeles fascinerende skapninger. 

Jeg satte inn et bilde av Sibu i post for en tid siden, det bildet var flere år gammelt, han er fremdeles like flott og sjarmerende. 

For noen år siden fikk de okapier i Dublin Zoo, utrolig vakre dyr. 

Denne neshornungen var da ganske søt.

Gorillaer er flotte, og alltid verdt å bruke tid på. Jeg satte pris på å ha mulighet til å studere dem i ro og mak, det så ut til at også de satte pris på stillheten og roen som hersket i Dublin Zoo denne dagen. 

Elefantene hadde muligens blitt skremt av regnskyllene før på dagen, de var i hvert fall inne i huset sitt. Her kunne man altså studere elefantene i rommet. Dem var det mange av en stund, det var liksom ikke grenser for hva som kunne omtales som elefanten i rommet. Jeg synes det virker som det er blitt færre i det siste, kan være at rommet etter hvert ble så fullt av elefanter at man ikke kunne se elefanten for bare elefanter. Det er snakk om store dyr, så det er et uttrykk som bør brukes med en viss forsiktighet. Nå er for øvrig flere av elefantene i Dublin Zoo ikke så veldig store ennå. 

En vandring langs sjøen hører med.

En tur til landsbyen Howth hører også med. Tradisjonen tro ble det lunsj også denne gang. 

Ifølge samme tradisjon skal det være dessert etter lunsjen. 

Jeg har etter hvert gjort det til en vane å ta en skikkelig dagstur. I år hadde jeg bestilt tur ut til vestkysten, med stopp på Cliffs of Moher og Galway. Jeg var på Cliffs of Moher første gang jeg var i Irland, da jeg var med på en arrangert tur fordi jeg trodde det var kjempeskummelt å reise alene, så feil kan man ta. Da var vi også innom Galway, noen år senere dro jeg tilbake og var der i flere dager. En særdeles sjarmerende og fargerik by, som jeg har hatt lyst til å se igjen. Da jeg bestilte turen før jeg dro, så jeg for meg at jeg vandret langs klippene og i Galways gater i strålende solskinn. Det til tross for at jeg var fullt klar over at på den irske vestkysten heter det seg at det regner to av tre dager. Denne turen falt ikke på den tredje dagen, med tanke på at jeg faktisk opplevde Cliffs of Moher i solskinn første gang jeg var der, fikk jeg en veldig annerledes opplevelse denne gang. Det var skikkelig drittvær, men det får man tåle når man drar til steder som kjent for dårlig vær. Og det gjør jeg jo stort sett bestandig, som jeg har sagt mange før, å reise til steder med pent vær er feigt. Det pøste ned i Galway også, men Galway er trivelig selv i høljregn.

Cliffs of Moher. 

Mellom Cliffs of Moher og Galway var det stopp ved The Burren.

Galway, en fargerik og flott by. Bildene jeg fikk tatt ble ikke de aller beste, smale gater og høljregn gjorde det ikke så lett for amatørfotografen.

Jeg har så mange minner fra Irland, og er veldig takknemlig for alle de gode opplevelsene jeg har hatt der. Det har vært mange morsomme kvelder på pub, mye god musikk og møter med hyggelige mennesker. Jeg har sett gamle slott og borger, og slike helt spesielle steder som Glendalough, hvor jeg har vært tre ganger, og som har vært like fascinerende hver gang. Jeg har også mange gode minner fra dager hvor det egentlig ikke har skjedd noe spesielt, men hvor alt bare føltes så bra. Som den fredagen i juni da sola skinte og det var påfallende varmt til Irland å være. Etter å ha spist lunsj tenkte jeg som vanlig å finne en pub med musikk, men siden pubene er der hele tiden, og slikt godvær er heller sjeldent, hoppet jeg på toget til Dun Laoghaire og gikk på den ene moloen der. Hjemme sto jeg i problemer til halsen, men akkurat da føltes alt bra, den vandringen i solskinnet på moloen i Dun Laoghaire er noe jeg alltid tenker tilbake på som et lyst øyeblikk i en ellers mørk tilværelse. Og slike øyeblikk er gull verdt. Og det kan jeg vel i det hele tatt si om turene mine til Irland, de har vært store lyspunkt i et liv hvor det ellers har vært i overkant mye mørke.

Noen ganger er det ålreit å bare vandre rundt i Dublins gater. 

Ved Grand Canal den siste dagen, som alltid er litt trist. 

Irritert

Det er sent på kvelden og jeg skulle egentlig tenke på å legge meg. I stedet begynte jeg å kjenne på en stigende irritasjon. Jeg var innom Dagsnytt 18 tidligere på kvelden, og fikk med meg saken om legen som ikke vil sette inn kobberspiral på dem som ønsker det. Dette fordi det angivelig er noe i nærheten av et drapsvåpen. Nå ble dette tilbakevist av dem som hadde greie på det, men fakta var ikke så veldig interessant for de to gubbene som forsvarte legen som ikke vil gjøre jobben sin av samvittighetsgrunner. Når man har så fintfølende samvittighet burde man kanskje velge jobb deretter.

Irritasjonen over denne saken la seg oppå flere andre lag av irritasjon over hvordan enkelte religiøse personer bruker religionen sin til å forsure andre menneskers liv. Nylig var det historien om hvor opprørte mange i KrF var, fordi en prest hadde viet et lesbisk par. Grunnen til at verden sånn omtrent gikk under på grunn av dette, var at presten også er partiets familiepolitiske talsperson. Hvor mange ganger dette var tema i Dagsnytt 18 kom jeg fullstendig ut av tellinga med, men det var mange. Da tenkte jeg at jeg takker alle guder jeg ikke tror på for at jeg var så upåvirkelig i barndommen, da jeg ble forsøkt kristnet av pinsevennforeldrene mine. Men jeg har en del irritasjon liggende igjen fra den gang, så når nye lag av irritasjon legger seg over, blir det fort ganske mye.

Før dette igjen, var det historien om muslimen som ikke fikk fornyet et vikariat fordi han ikke ville håndhilse på kvinner, fordi det kunne medføre fristelse, eller bære et brett med mat med leverpostei. Også det irriterte meg. Jeg har jo en viss erfaring med å jobbe som vikar, og hvis jeg hadde vært like sær, hadde min temmelig miserable yrkeskarriere vært enda noen hakk tristere. Jeg har flere ganger fått oppdrag på en eller to dager, der jeg har fått være betraktelig lenger, fordi jeg har oppført meg som folk og utført de arbeidsoppgavene jeg er blitt satt til. Når jeg har kommet inn på et nytt sted, er det første jeg har gjort å rekke fram lanken og presentere meg. Jeg kan vanskelig tenke meg at noen av de mennene som har tatt meg i hånden, har følt seg særlig fristet. Jeg har erfaring med å jobbe på steder med kolleger fra helvete, og steder der kollegene har vært fra langt hyggeligere steder. Det er en enorm forskjell. Vi har alle et ansvar for hvordan dem vi jobber sammen med har det på jobben. På kantina med det aller verste arbeidstempoet jeg noen gang har opplevd, overlevde jeg fordi jeg hadde hyggelige kolleger. En av dem var en ung mann som var muslim. Det var ikke noe han gikk rundt og snakket om til vanlig. Han nevnte det en gang, da han sto og stekte massevis av bacon, noe som er ufyselig oppgave uansett religiøst ståsted. Akkurat da hadde jeg et aldri så lite pusterom, så vi ble stående og snakke litt om bacon. Han lurte på hvordan det smakte, det var da han fortalte at han var muslim og derfor ikke spiste det selv. Men han hadde ikke noen innvendinger mot å steke det, og det var tydelig at han syntes det var helt greit at andre spiste det.

Og når jeg først er i gang med å irritere meg, jeg får støtt og stadig mailer fra Qatar Airways, veldig mange gode tilbud til Dubai. Dette har pågått en god stund, jeg har ikke klart å få en slutt på det, men sørger for at de havner i boksen for søppelpost. Da den første mailen dukket opp, var det ikke lenge siden jeg hadde bestilt flybilletter til Dublin. Kanskje noen hadde spanet, og blingset litt på navnet til reisemålet. Men om navnene er litt like, er det stor forskjell, og ikke pokker om jeg vil reise til Dubai. Skrekkhistorier om voldtatte jenter som blir fengslet, mens andre havner i fengsel for uheldigvis å ha skumpet borti noen på en bar, gjør absolutt ikke Dubai til et fristende reisemål. Dublin derimot frister alltid, og det gledelige er jo at i Irland går det framover når det gjelder religion. Ikke lenge etter jeg var der var siste gang, gjennomførte de folkeavstemming om abort. Resultatet var gledelig, og nå blir landet kvitt den forhistoriske abortloven sin. For vel tre år siden var det folkeavstemming om likekjønnet ekteskap, med greit ja-flertall. De har også en homofil statsminister. Dessuten er det en kirke i Dublin som er gjort om til pub og restaurant. Jeg var der en gang og spiste lunsj. Det er utvilsomt det triveligste kirkebesøket jeg har opplevd. Nå kjenner jeg irritasjonen slipper taket litt, og jeg kan gå og legge meg med noenlunde ro i sjelen.

Jobb deg ihjel, selv om jobben ikke finnes

For noen dager siden truet statsministeren med 43 timers arbeidsuke, hvis ikke flere får seg jobb, som det het. Som vanlig når politikere snakker om at folket får se å komme seg i jobb, fikk jeg inntrykk av at jobber vokser på trær, det er bare å gå ut og plukke seg en. Og den som ikke plukker seg en jobb fra nærmeste tre, er lat. For en tid siden sto det en artikkel i Klassekampen jeg har tenkt på nå og da i løpet av den uhyggelig varme og tørre sommeren som har vært. Den har tittelen Finnes det jobb til alle?, og er skrevet av Jo Skårderud. Den tar for seg arbeidslinja, og den viser en endring i holdninger som burde fått mer oppmerksomhet. Da velferdsstaten ble bygd opp i etterkrigstiden, anså man arbeidsledighet, sykdom og uførhet som systemproblemer det var et kollektivt ansvar å løse. Tanken var at den som falt utenfor, skulle ha et fullverdig liv på nivå med dem som var i jobb. Mens arbeidslinja flytter ansvaret over på individet. Fra artikkelen: Arbeidslinjas jernlov ble skrevet ned av den kongelige britiske fattigkommisjonen allerede i 1834: «Den første og viktigste av alle betingelser, … er at hans (den understøttedes) stilling … ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse.» I moderne språkdrakt: Det skal alltid lønne seg å jobbe. 177 år senere sto fattigkommisjonens konklusjon seg godt, og nå hadde også sosialdemokratene latt seg overbevise. I 2011 skrev arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) i Klassekampen om regjeringens strategi for fattigdomsbekjempelse: «Det første (prinsippet) er at de økonomiske stønadene personen mottar, skal være lavere enn de laveste lønningene i arbeidsmarkedet.»

Jeg husker godt kronikken til Bjurstrøm, jeg skrev en post om den med tittelen Bjurstrøms kamp mot fattigdommen.  Det var spesielt en setning jeg syntes var ille, særlig med tanke på at den kom fra en arbeidsminister fra Arbeiderpartiet: Vi er opptatt av at ingen skal kunne motta mer i trygder enn det naboen får ved å bite tenna sammen i en jobb. Jeg tror et fåtall av dem som står utenfor arbeidslivet, gjør det fordi de ikke gidder å bite tenna sammen. For å ta meg selv som eksempel: Som det har framgått av mange poster på denne bloggen, har jeg vært nødt til å melde meg arbeidsledig to ganger. Siste gang skyldtes finanskrisa, jeg jobbet i et vikarbyrå og der ble det umiddelbart veldig få jobber da krisa inntraff. Finanskrisa var i rettferdighetens navn ikke min skyld. Den første gangen er det kanskje noen som vil mene at jeg hadde skylda selv. Da jobbet jeg for Adecco, som støtt og stadig snøt meg, de utbetalte mindre enn avtalt lønn. I tillegg kom også annet snusk, for eksempel da jeg en morgen ble ringt opp om en jobb jeg umiddelbart skulle innfinne meg, fikk beskjed om at jeg kunne ta taxi og få dekket utgiftene. Pengene for den taxituren så jeg aldri noe til. Med lav lønn, og ikke fullt så lavt skattetrekk, var det ikke mye igjen av lønna for den dagen da taxiutgiftene var trukket fra. Burde jeg da «bitt tenna sammen» og holdt kjeft? Det gjorde jeg ikke, følgelig ble det etter hvert få oppdrag, og jeg ble nødt til å melde meg arbeidsledig. Det er rimelig å anta at den daværende arbeidsministerens beskyldning om manglende vilje til å bite tenna sammen, fremdeles er Arbeiderpartiets holdning. Jeg har tenkt det kunne være interessant å sende dem et aldri så lite spørsmål om jeg burde ha «bitt tenna sammen» og latt min dønn uhederlige arbeidsgiver fortsette å snyte meg, eller om de mener det var riktig av meg å si ifra. Det er det mulig at jeg kommer til å gjøre. Svaret kunne bli spennende, dersom de i det hele tatt kom til å svare. I så fall er det vel overhengende fare for at svaret ville likne mye på det man kan lage ved hjelp Språkrådets svadagenerator. Grunnen til at jeg er i tvil om de ville svare, er at jeg en gang før prøvde å sende dem et spørsmål de nok ikke satte særlig pris på. Da måtte jeg etter lang tid purre på et svar, kan leses om her.

Skårderud kommer med et eksempel på hvordan Arbeiderpartiet endrer seg: I 2015 raste Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen fra Stortingets talerstol: «Dette er en retning vi kjenner igjen fra 1950-tallet, da man trodde at pisk og ensretting var de beste virkemidlene for å nå målet om menneskelig utvikling», sa hun. Tiraden var rettet mot regjeringen Solberg, som ville pålegge alle sosialhjelpsmottakere under 30 år aktivitetsplikt. Den nye linja var at ungdommen måtte «opp om morran», hvis de ville ha trygd.

I begynnelsen av mai i år var det igjen debatt om aktivitetsplikt på Stortinget. Denne gangen konkurrerte Ap og Høyre om å være mest for å pålegge unge en slik plikt. Holdningsendringen i Ap er et av mange eksempler på en tendens som har preget arbeidsliv og velferdssystemet siden begynnelsen av 90-tallet: Arbeidslinja, prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe og straffe seg å være avhengig av trygd, vinner fram på alle fronter.

Her ser vi hvordan Arbeiderpartiet kjefter på Høyre den ene dagen, for det som er deres egen politikk dagen etter. Det gjør at partiet ikke framstår som spesielt troverdig.

Jeg tillater meg å låne litt mer fra nevnte artikkel: I Norge fikk den sitt ordentlige gjennomslag i attføringsmeldingen i 1993, hvor ansvaret for sykdom, uførhet og arbeidsledighet ble solid plassert hos individet selv. Ideen er at den enkelte kan jobbe og vil velge å gjøre det hvis de økonomiske insentivene er riktige. Kutter du i ytelsene, vil folk komme seg i jobb. Kutter du i pensjonen, vil folk bli værende i jobb.

Som jeg har vært inne på ørten ganger før her på bloggen, jeg har sett mange stygge eksempler på hvordan brutale arbeidsgivere lar folk slite helsa av seg, med altfor hardt tempo og til tider helt uten pauser. Jeg har sett sørgelig mange mennesker som har blitt utslitt i altfor ung alder. For en arbeidstaker som er utslitt som følge av arbeidsgiverens rovdrift, må det nødvendigvis virke grusomt urettferdig at hun får det fulle og hele ansvaret for at jobben har ødelagt helsa hennes. Alle som har levd noen år og sett seg litt rundt, har sett hvordan sykdom kan ramme relativt unge mennesker uten at de har noen som helst skyld i det selv. Det er ikke sånn at bare man lever noenlunde sunt, så holder man seg frisk. Det samme gjelder arbeidsledighet, jeg har sett mange eksempler på hvor fortvilte folk blir når de mister jobben. Uansett hvor mye eller lite politikerne mener folk skal få av stønader når uhellet er ute, burde det være mulig å forvente en større grad av respekt for de menneskene som rammes, og at de snakker om dem på en mindre stigmatiserende måte.

Skårderud nevner Ebba Wergeland, spesialist i arbeidsmedisin, hun har studert og skrevet om arbeidslinja i en årrekke. Han sier at hun konkluderer med at logikken bak politikken er nyliberal og viser hvordan den gjorde comeback i Europa som en del av høyrebølgen etter valget av Marget Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagen i USA. Jeg vil anbefale å lese hennes kronikk Arbeidslinja er for de andre. Jeg har lenket til samme tekst i en post en gang før. Men denne fortjener virkelig å bli lest, gjerne flere ganger. Et lite utdrag: Helt fram til 80-tallet var sosialpolitikken bygd på at folk flest helst ville være i arbeid, og at arbeidsløsheten skyldtes mangel på muligheter, ikke mangel på vilje. Slik tenkte politikere som identifiserte seg med de arbeidsløse, og slik måtte også politikerne snakke for å vinne stemmer. Så seint som i 1977 mente regjeringen til Oddvar Nordli (Ap) at det var et offentlig ansvar å gi folk trygt arbeid nær hjemmet. «Alle skal ha muligheter til å skaffe seg og være sikret et mest mulig trygt og meningsfylt og inntektsgivende arbeid på hel- eller deltid. Arbeidet bør så langt råd er, være tilpasset den enkeltes forutsetninger, og så vidt mulig finne sted i rimelig nærhet av heimstedet.»

Jeg anbefaler også å lese Arbeid til du dør. Her sier Ebba Wergeland blant annet: Den biologiske aldringsprosessen forandres ikke fordi om arbeidsministeren sier det. Som det står i en ganske fersk rapport fra SSB: «Mens regjeringen slår fast at «Framtidens eldre vil være sprekere og friskere enn gårsdagens eldre» er forskningen på dette området langt mindre entydig …» I dag er 20 % av befolkningens 67-åringer i arbeid, og 10 % av 70-åringene. Det er ikke sannsynlig at framtidas arbeidsliv skal etterspørre 70-åringer mer enn i dag. Har arbeidsministeren glemt hva Kristin Skogen Lunds sa på NHOs årskonferanse, om arbeidslivets «jernlov»? Hvis du ikke er produktiv nok, får du ikke jobb.

Det heter seg at flere må i jobb, for at vi skal få råd til velferd. Så kan man spørre seg hvor fornuftig penger brukes. Jeg kom over en kronikk av arbeids- og velferdsdirektør Sigrun Vågeng, der hun forsvarer Navs arbeidsmarkedstiltak etter det hadde vært tatt opp hos NRK og TV2. Her innrømmer hun at Nav bruker rundt 7,5 milliarder årlig på forskjellige tiltak. Hun forsvarer dette med at noen kommer i fast jobb, noen blir til og med butikksjefer. Med tanke på de astronomiske summene som brukes, skulle det bare mangle om de ikke skulle klare å få en og annen over i fast arbeid. Så kan man lure på hvor lenge disse har slavet for knapper og glansbilder, før de har kommet så langt. Det er mange som er storforbrukere av folk på tiltak, en av dem er Nille-kjeden. Les mer her. Det er i dag cirka 2100 ansatte i Nille-kjeden på landsbasis. Av disse ble 38 prosent rekruttert via arbeidstrening, opplyser HR-direktøren. De fleste rekrutteres inn i deltidsstillinger. Bortsett fra i underkant av 400 butikksjefer, er flertallet hos Nille ansatt i deltidsstillinger, fra noen få prosent og opptil 70 – 80 prosent. Her er det med andre ord minimal sjanse for å ende opp i fulltidsstilling, noe de fleste er avhengige av for å klare seg.

Mens folk slaver på tiltak for luselønninger, trygdede knapt har penger til mat, har neppe Nav-direktøren økonomiske bekymringer. Da hun startet i jobben i 2015 fikk hun en lønn på 1 850 000 kroner. Det er også interessant å se hva hun har jobbet med før, blant annet har hun ledet avdelingen for arbeidslivspolitikk i NHO. Det er klart at Navs dårlige behandling av arbeidsledige er en gavepakke til arbeidsgiverne. Det gjør at folk godtar omtrent hva som helst for å komme ut av klørne til Nav. Det har jeg selv erfaring med, og da snakker vi luselønn og farlige arbeidsforhold. En annen ting er at det blir vanskeligere for mange arbeidssøkere å komme i vanlig jobb, når et stort antall arbeidsgivere benytter seg av folk på tiltak.

I artikkelen i Klassekampen, nevner Jo Skårderud arbeidsinnvandringen, særlig fra Øst-Europa, som har skapt et «tilbudssjokk» av hardtarbeidende innvandrere med få kvalifikasjoner.  Noe som gjør det enda vanskeligere for mange av dem som sliter i Nav-systemet, å komme i jobb. Nå har jeg sett at det ikke bare er lavt kvalifiserte som kan slite med å komme i jobb. Når jeg har hatt drittjobber for vikarbyråer, har det flere ganger hendt jeg slavet sammen med unge mennesker med høyere utdanning. Når de har søkt jobber de er utdannet til, har de blitt møtt med at de ikke har noen erfaring. På den annen side har man dem som er for «gamle», som har både god utdanning og solid arbeidserfaring.

Som det er nå, så er det sånn at dersom du blir syk, arbeidsledig eller av andre grunner ramler ut av arbeidslivet, så kan livet fort bli et sant helvete. Vi har fått et samfunn med langt større grad av utrygghet, selvfølgelig mest merkbart for dem langt nede på rangstigen, og minst merkbart for dem med makt og innflytelse.  

Konklusjonen må bli at vi skal jobbe til vi stuper, for å få råd til velferd. Denne velferden går i økende grad ut på å sørge for at færrest mulig er avhengige av en velferd som skal være så mager og ubehagelig som mulig. Så kan man lure på om et stadig mer brutalt og konkurransepreget samfunn blir et samfunn som skaper behov for mer velferd. Fordi presset blir så stort, og folk får liten tid til å ta seg av hverandre. Det kan også se ut til vi er på vei til samfunn der folk har mindre omtanke for hverandre, der vi blir konkurrenter i stedet for medmennesker.