Ser ut som jeg ikke kommer unna religionen for tiden. Plutselig bare snublet jeg over denne på YouTube. Gammel favoritt som hadde gått i glemmeboka, og XTC var da et sabla bra band!
mandag 11. januar 2010
søndag 10. januar 2010
Blasfemi?
På en lørdagsnatt der jeg sitter og surrer foran pc-en og drikker te, kom jeg til å tenke på en av min barndoms helter, den irske komikeren Dave Allen. Siden jeg vokste opp i et kristent miljø husker jeg hvordan enkelte kristne skrek og bar seg over denne fæle fyren som drev med sånn grusom blasfemi. Av det trakk jeg den slutningen at blasfemi, det var noe som var veldig morsomt. Den nye blasfemiloven i Irland synes jeg derimot ikke er morsom, lurer på hva Dave Allen hadde sagt om den, dersom han hadde vært i live i dag.
fredag 8. januar 2010
Bursdag!
Bloggen fyller ett år
I dag er det nøyaktig ett år siden jeg skrev mitt første stykke på denne bloggen. Å skrive noe som skulle ut på nettet var noe jeg aldri hadde gjort før, det var nesten litt skremmende å skrive noe som andre enn folk jeg kjente kunne komme til å lese.
Å begynne med blogg var egentlig ikke min egen idé, det var en venninne av meg som mente blogging ville være noe for meg. Da hadde jeg knapt lest en eneste blogg, nå begynte jeg å se meg om etter interessant blogger. Etter å ha rotet litt rundt i den for meg totalt ukjente bloggverdenen fant jeg ut at det faktisk var mange oppegående og spennende mennesker der ute som hadde mye interessant å si. Så jeg fant ut at jeg ville prøve.
Siden jeg blant annet ønsket å skrive om mine erfaringer i arbeidslivet, var jeg bekymret for at arbeidsgivere skulle komme over bloggen, noe som ville være katastrofalt. Derfor valgte jeg å ikke stå fram med fullt navn og uten bilde. Av en eller annen grunn fant jeg ut at den grusomme engelen skulle få være med, en tegning fra min periode som illustratør for et blad om bull terriere, den fikk en liten oppussing, og da syntes jeg selv at den hadde blitt ganske fiks. Da denne var plassert på siden, ga navnet til bloggen seg selv.
Eselet, som ser like sykt ut som engelen, er en suvenir innkjøpt i Irland for mange år siden, siden jeg har stor sans for det landet, og dessuten til tider kan være temmelig sta, syntes jeg også dette passet godt inn. Og tro meg, bloggen ville ikke tatt seg penere ut om jeg hadde hatt bilde av med selv.
Siden jeg etter hvert er kommet på Twitter med fullt navn, gikk det vel egentlig dårlig med å være anonym, og det er sikkert like greit. Ingen som kjenner meg vil være i tvil hvem som står bak denne bloggen uansett. Derimot finner man ikke bloggen dersom man googler navnet mitt, og det har vært et poeng, igjen med tanke på disse arbeidsgiverne som nok ikke ville sette særlig pris på det jeg skriver.
Som representant for arbeiderklassen, og det på laveste trinn, frister jeg en noe ensom tilværelse i bloggverdenen. Jeg har så langt ikke kommet over andre blogger skrevet av folk med en tilsvarende bakgrunn. Det er mulig det er ensomt på toppen, men det kan synes som det er langt mer ensomt på bånn.
Denne bloggen er et forsøk på å beskrive hvordan samfunnet og verden for øvrig ser ut i froskeperspektiv. Da jeg startet bloggen var det også med et ønske om å slå tilbake mot de fordommene mange lot til å ha overfor folk fra arbeiderklassen.
Den første tiden som blogger gjorde jeg ingenting for å gjøre meg kjent, og har vel ikke akkurat overanstrengt meg i så måte senere heller. Da det for noen dager siden dukket opp noen heller ugne kommentarer, slo det meg at slikt har jeg ventet på, folk fra min klasse må regne med juling fra alle kanter, både fra høyre og venstre, ovenfra og jaggu også nedenfra, den mindre opplyste delen av arbeiderklassen kjefter gjerne på alt og alle, inklusive folk fra egen klasse som er litt annerledes enn dem selv.
I det store og hele har jeg fått mange positive tilbakemeldinger på bloggen, og det synes jeg er veldig hyggelig. For øvrig tar jeg gjerne imot saklig kritikk, men personangrep og grinete usakligheter vil heretter bli fjernet. Slike innlegg er det nok av på nettet, de er så visst ikke verneverdige.
Til slutt en stor takk til alle som har vært med på å gjøre mitt første år som blogger til en positiv opplevelse!
I dag er det nøyaktig ett år siden jeg skrev mitt første stykke på denne bloggen. Å skrive noe som skulle ut på nettet var noe jeg aldri hadde gjort før, det var nesten litt skremmende å skrive noe som andre enn folk jeg kjente kunne komme til å lese.
Å begynne med blogg var egentlig ikke min egen idé, det var en venninne av meg som mente blogging ville være noe for meg. Da hadde jeg knapt lest en eneste blogg, nå begynte jeg å se meg om etter interessant blogger. Etter å ha rotet litt rundt i den for meg totalt ukjente bloggverdenen fant jeg ut at det faktisk var mange oppegående og spennende mennesker der ute som hadde mye interessant å si. Så jeg fant ut at jeg ville prøve.
Siden jeg blant annet ønsket å skrive om mine erfaringer i arbeidslivet, var jeg bekymret for at arbeidsgivere skulle komme over bloggen, noe som ville være katastrofalt. Derfor valgte jeg å ikke stå fram med fullt navn og uten bilde. Av en eller annen grunn fant jeg ut at den grusomme engelen skulle få være med, en tegning fra min periode som illustratør for et blad om bull terriere, den fikk en liten oppussing, og da syntes jeg selv at den hadde blitt ganske fiks. Da denne var plassert på siden, ga navnet til bloggen seg selv.Eselet, som ser like sykt ut som engelen, er en suvenir innkjøpt i Irland for mange år siden, siden jeg har stor sans for det landet, og dessuten til tider kan være temmelig sta, syntes jeg også dette passet godt inn. Og tro meg, bloggen ville ikke tatt seg penere ut om jeg hadde hatt bilde av med selv.
Siden jeg etter hvert er kommet på Twitter med fullt navn, gikk det vel egentlig dårlig med å være anonym, og det er sikkert like greit. Ingen som kjenner meg vil være i tvil hvem som står bak denne bloggen uansett. Derimot finner man ikke bloggen dersom man googler navnet mitt, og det har vært et poeng, igjen med tanke på disse arbeidsgiverne som nok ikke ville sette særlig pris på det jeg skriver.
Som representant for arbeiderklassen, og det på laveste trinn, frister jeg en noe ensom tilværelse i bloggverdenen. Jeg har så langt ikke kommet over andre blogger skrevet av folk med en tilsvarende bakgrunn. Det er mulig det er ensomt på toppen, men det kan synes som det er langt mer ensomt på bånn.
Denne bloggen er et forsøk på å beskrive hvordan samfunnet og verden for øvrig ser ut i froskeperspektiv. Da jeg startet bloggen var det også med et ønske om å slå tilbake mot de fordommene mange lot til å ha overfor folk fra arbeiderklassen.
Den første tiden som blogger gjorde jeg ingenting for å gjøre meg kjent, og har vel ikke akkurat overanstrengt meg i så måte senere heller. Da det for noen dager siden dukket opp noen heller ugne kommentarer, slo det meg at slikt har jeg ventet på, folk fra min klasse må regne med juling fra alle kanter, både fra høyre og venstre, ovenfra og jaggu også nedenfra, den mindre opplyste delen av arbeiderklassen kjefter gjerne på alt og alle, inklusive folk fra egen klasse som er litt annerledes enn dem selv.
I det store og hele har jeg fått mange positive tilbakemeldinger på bloggen, og det synes jeg er veldig hyggelig. For øvrig tar jeg gjerne imot saklig kritikk, men personangrep og grinete usakligheter vil heretter bli fjernet. Slike innlegg er det nok av på nettet, de er så visst ikke verneverdige.
Til slutt en stor takk til alle som har vært med på å gjøre mitt første år som blogger til en positiv opplevelse!
onsdag 6. januar 2010
Nødskrik fra en usynlig
I romjula kunne man lese et stykke i Dagsavisen skrevet av Per Fuggeli og Benedicte Ingstad som har tittelen Arbeid – helsens kilde?
Det begynner som følger: ”Vi har nettopp avsluttet et omfattende forskningsprosjekt: «Helse på norsk. God helse slik folk ser det». Vi har gjennomført kvalitative dybdeintervju med 80 mennesker om hva helse er og om hva som bygger og river helse i deres livsverden. Arbeid står fram som en av de store helsekildene. Forenklet kan vi si at arbeidet har vandret fra ondt til godt. Før innebar arbeidet ofte å bytte helse mot penger. Jobben var ikke et sted hvor du hentet helse. Fabrikken var et sted du hentet inntekt og betalte med yrkessykdommer og arbeidsulykker. Forenklet kan vi også si at arbeidet har vandret fra kropp til sjel. I dag er det arbeidets psykososiale virkninger som får oppmerksomhet.”
Nok en gang slår det meg hvor langt det er fra den virkeligheten jeg leser om i media og den jeg har opplevd selv. Nå må det sies at dette stykket inneholder mye fornuftig, og Per Fuggeli er en person jeg egentlig har stor sans for, nettopp derfor synes jeg det er trist at arbeiderklassen blir oversett nok en gang. Jeg har møtt så utrolig mange flotte mennesker som har byttet helse mot lønn. Dette er folk som virkelig fortjener å bli sett, og innsatsen deres burde verdsettes i langt større grad enn den faktisk gjør. Det er ikke lenge siden jeg leste en uttalelse om ”folk som jobber på lager fordi de ikke har utdanning”. Jada, det gjør de sikkert, men det er også en annen grunn til at folk jobber på lager, nemlig den at det faktisk er et behov for at noen jobber på lager. Lagerarbeidere gjør en nyttig jobb, de er med på å holde hjulene i samfunnet i gang, akkurat som andre lavt utdannede og lavtlønte. Jeg har jobbet på lager, der pakket jeg blant annet materiell til skoler, sykehus og andre samfunnsnyttige institusjoner. Så visst ikke en jobb jeg mente jeg behøvde å skamme meg over, dessuten møtte jeg mange hyggelige folk på lageret. Dessverre hadde mange av disse byttet så mye helse mot penger at det ikke var så mye helse igjen hos enkelte. Derfor forsvant også noen ut underveis, fordi helsa rett og slett tok slutt, den var brukt opp.
Det ser ut som om arbeiderklassen i økende grad blir usynliggjort. Det er nesten så jeg lengter tilbake til den tiden vi ble omtalt i foraktelige vendinger, som lavstatusgrupper og annet som ikke var morsomt å se seg selv omtalt som, men da var vi i hvert fall der et sted. Selv om det ikke var grenser for hva slags dårlige egenskaper og ditto smak vi ble tillagt. Men det var tross alt bedre å bli beskyldt for å lese Se og hør, høre på dansebandmusikk og spise kinakål, som var noen av påstandene som ble framsatt om sånne som meg, enn rett og slett ikke eksistere i det hele tatt. Det er litt nedslående å lese at man ikke finnes, at man er blitt så usynlig at man overhode ikke blir sett. Dansebandmusikken og kinakålen kunne man tross alt le av, om enn litt oppgitt etter hvert, men å være usynlig er ikke morsomt i det hele tatt.
Man usynliggjør mennesker, man usynliggjør hverdagen deres og det arbeidet de utfører, som disse som ikke ser dem faktisk har stor nytte av at blir gjort.
Forfatterne av overnevnte artikkel hadde sikkert de beste hensikter med det de skrev, men kjære dere, og kjære alle andre som har glemt at det fremdeles finnes en arbeiderklasse her i landet, kan dere ikke i det minste prøve å se oss!
Det begynner som følger: ”Vi har nettopp avsluttet et omfattende forskningsprosjekt: «Helse på norsk. God helse slik folk ser det». Vi har gjennomført kvalitative dybdeintervju med 80 mennesker om hva helse er og om hva som bygger og river helse i deres livsverden. Arbeid står fram som en av de store helsekildene. Forenklet kan vi si at arbeidet har vandret fra ondt til godt. Før innebar arbeidet ofte å bytte helse mot penger. Jobben var ikke et sted hvor du hentet helse. Fabrikken var et sted du hentet inntekt og betalte med yrkessykdommer og arbeidsulykker. Forenklet kan vi også si at arbeidet har vandret fra kropp til sjel. I dag er det arbeidets psykososiale virkninger som får oppmerksomhet.”
Nok en gang slår det meg hvor langt det er fra den virkeligheten jeg leser om i media og den jeg har opplevd selv. Nå må det sies at dette stykket inneholder mye fornuftig, og Per Fuggeli er en person jeg egentlig har stor sans for, nettopp derfor synes jeg det er trist at arbeiderklassen blir oversett nok en gang. Jeg har møtt så utrolig mange flotte mennesker som har byttet helse mot lønn. Dette er folk som virkelig fortjener å bli sett, og innsatsen deres burde verdsettes i langt større grad enn den faktisk gjør. Det er ikke lenge siden jeg leste en uttalelse om ”folk som jobber på lager fordi de ikke har utdanning”. Jada, det gjør de sikkert, men det er også en annen grunn til at folk jobber på lager, nemlig den at det faktisk er et behov for at noen jobber på lager. Lagerarbeidere gjør en nyttig jobb, de er med på å holde hjulene i samfunnet i gang, akkurat som andre lavt utdannede og lavtlønte. Jeg har jobbet på lager, der pakket jeg blant annet materiell til skoler, sykehus og andre samfunnsnyttige institusjoner. Så visst ikke en jobb jeg mente jeg behøvde å skamme meg over, dessuten møtte jeg mange hyggelige folk på lageret. Dessverre hadde mange av disse byttet så mye helse mot penger at det ikke var så mye helse igjen hos enkelte. Derfor forsvant også noen ut underveis, fordi helsa rett og slett tok slutt, den var brukt opp.
Det ser ut som om arbeiderklassen i økende grad blir usynliggjort. Det er nesten så jeg lengter tilbake til den tiden vi ble omtalt i foraktelige vendinger, som lavstatusgrupper og annet som ikke var morsomt å se seg selv omtalt som, men da var vi i hvert fall der et sted. Selv om det ikke var grenser for hva slags dårlige egenskaper og ditto smak vi ble tillagt. Men det var tross alt bedre å bli beskyldt for å lese Se og hør, høre på dansebandmusikk og spise kinakål, som var noen av påstandene som ble framsatt om sånne som meg, enn rett og slett ikke eksistere i det hele tatt. Det er litt nedslående å lese at man ikke finnes, at man er blitt så usynlig at man overhode ikke blir sett. Dansebandmusikken og kinakålen kunne man tross alt le av, om enn litt oppgitt etter hvert, men å være usynlig er ikke morsomt i det hele tatt.
Man usynliggjør mennesker, man usynliggjør hverdagen deres og det arbeidet de utfører, som disse som ikke ser dem faktisk har stor nytte av at blir gjort.
Forfatterne av overnevnte artikkel hadde sikkert de beste hensikter med det de skrev, men kjære dere, og kjære alle andre som har glemt at det fremdeles finnes en arbeiderklasse her i landet, kan dere ikke i det minste prøve å se oss!
søndag 3. januar 2010
Nytt år, sånn litt på etterskudd
Litt forsinket kan jeg slå fast at det er nytt år. Det burde jeg vel ha fått med meg før, men å ligge litt etter er liksom min stil.
Nyttårsdagen var jeg ute og gikk en liten tur, rundt meg var alt hvitt og vakkert. Som om verden var renvasket på årets første dag, i bakhodet surret noen tanker om en klimakonferanse som ikke gikk så bra som det hadde vært ønskelig. Så får man bare håpe at det nye året blir bedre enn det gamle, det kan synes som om behovet er til stede.
Nyttårsdagen var jeg ute og gikk en liten tur, rundt meg var alt hvitt og vakkert. Som om verden var renvasket på årets første dag, i bakhodet surret noen tanker om en klimakonferanse som ikke gikk så bra som det hadde vært ønskelig. Så får man bare håpe at det nye året blir bedre enn det gamle, det kan synes som om behovet er til stede.
Vakker start på det nye året
Hva skjedde i det gamle året? Tradisjonen tro opplevde jeg selvfølgelig nok et tilfelle der jeg gikk ned i lønn, denne gang ikke fullt så mye som jeg har blitt vant til, men forferdelig surt. For øvrig første gang jeg har opplevd å gå ned i lønn i samme jobb jeg har hatt før, for samme vikarbyrå, som det hadde ant meg brukte man finanskrisa for det den var verdt. Er det dårlig med jobber får folk finne seg i å jobbe for lavere lønn, tenkte man vel. Dette hadde jeg allerede tenkt ut på forhånd at man kom til å tenke, jeg har begynt å kjenne lusa på ganga, for å si det sånn.
Så det har gått nedover også dette året, slik det har gjort jevnt og trutt gjennom de senere år.
Jeg hadde ikke overlevd, eller iallfall beholdt vett og forstand sånn noenlunde, uten noen positive opplevelser i livet. Dette året var det noe positivt som måtte markeres, det var ti år siden min første tur til Irland, da var det bare en ting å gjøre, nok en tur til dette herlige, regnvåte landet, min tiende tur var det også, så det var dobbelt jubileum. Hvor jeg hadde befunnet meg hvis det ikke var for disse turene, pluss noen turer til andre steder, vil jeg helst slippe å tenke på. Dette har vært helsebringende turer, selv om de neppe kan karakteriseres som helsereiser i tradisjonell forstand. Jeg tilbrakte noen dager i Cork, dro til Blarney Castle, kysset ikke ”The Blarney Stone”, betraktet derimot samlebåndet av mennesker som hang utfor den høye og fryktinngytende borgen for å gjøre det, noe som definitivt hadde en viss underholdningsverdi. De som gjorde denne halsbrekkende øvelsen ble fotografert underveis, sånn at de kunne glede seg over et bilde av seg selv i en særdeles lite flatterende positur.
Deretter Dublin, ingen tur til Irland uten noen dager der, det er noe med meg og Dublin, jeg kan ikke holde meg unna.
Så det har gått nedover også dette året, slik det har gjort jevnt og trutt gjennom de senere år.
Jeg hadde ikke overlevd, eller iallfall beholdt vett og forstand sånn noenlunde, uten noen positive opplevelser i livet. Dette året var det noe positivt som måtte markeres, det var ti år siden min første tur til Irland, da var det bare en ting å gjøre, nok en tur til dette herlige, regnvåte landet, min tiende tur var det også, så det var dobbelt jubileum. Hvor jeg hadde befunnet meg hvis det ikke var for disse turene, pluss noen turer til andre steder, vil jeg helst slippe å tenke på. Dette har vært helsebringende turer, selv om de neppe kan karakteriseres som helsereiser i tradisjonell forstand. Jeg tilbrakte noen dager i Cork, dro til Blarney Castle, kysset ikke ”The Blarney Stone”, betraktet derimot samlebåndet av mennesker som hang utfor den høye og fryktinngytende borgen for å gjøre det, noe som definitivt hadde en viss underholdningsverdi. De som gjorde denne halsbrekkende øvelsen ble fotografert underveis, sånn at de kunne glede seg over et bilde av seg selv i en særdeles lite flatterende positur.
Deretter Dublin, ingen tur til Irland uten noen dager der, det er noe med meg og Dublin, jeg kan ikke holde meg unna.
Blarney Castle
Jeg kom hjem i tide til valgkampen, den prøvde jeg stort sett å unngå så langt det lot seg gjøre. Først var jeg så kjepphøy at jeg hadde bestemt meg for å stemme blankt, for å vise min forakt for politikkens begredelige tilstand. Jeg feiget ut noen dager før valget og ombestemte meg. På valgdagen tuslet jeg duknakket bort til valglokalet, og jeg tør nesten ikke si det, jeg stemte på Arbeiderpartiet. Går det an? Jeg hadde gått i fire år og ergret meg og angret som bare det på at jeg hadde gjort akkurat det samme ved forrige stortingsvalg, også gjorde jeg samme tabbe igjen! Det endelige beviset på at jeg ikke har evnen til å lære av erfaring. Angeren dukket opp umiddelbart, jeg er jo nesten ikke enig med dem i noe, men i valget mellom pest eller kolera, også kjent som Jens eller Jensen, gikk jeg altså for Jens. Som hevn har jeg holdt meg langt unna nyttårstalens hans, uten at jeg føler meg noe bedre av den grunn, men det kan være jeg hadde følt meg enda verre dersom jeg hadde hørt den.
En av grunnene til at jeg angret så grusomt etter forrige valg heter Bjarne Håkon Hanssen, han har som kjent forsvunnet ut av politikken, og det på an ualminnelig lite elegant måte, men så har det heller aldri vært særlig mye elegant over denne figuren.
Det hjelper lite, det er fremdeles mange igjen i det partiet som gir grunn til dyp og inderlig anger for mitt dårlige valg.
Ellers fortsatte min personlige nedtur utover høsten, da jeg ble sendt på kurs i regi av Nav, dette har jeg lovt ikke å si noe mer om, da det meste som bør sies, og antagelig litt mer, allerede er sagt.
Til slutt, jeg kom akkurat til å tenke på et stykke jeg leste i Irish Independent i fjor. Der omtalte man denne tiden på året for ”the feel bad season”. Januar er som kjent måneden for dårlig samvittighet og gode forsetter.
En av grunnene til at jeg angret så grusomt etter forrige valg heter Bjarne Håkon Hanssen, han har som kjent forsvunnet ut av politikken, og det på an ualminnelig lite elegant måte, men så har det heller aldri vært særlig mye elegant over denne figuren.
Det hjelper lite, det er fremdeles mange igjen i det partiet som gir grunn til dyp og inderlig anger for mitt dårlige valg.
Ellers fortsatte min personlige nedtur utover høsten, da jeg ble sendt på kurs i regi av Nav, dette har jeg lovt ikke å si noe mer om, da det meste som bør sies, og antagelig litt mer, allerede er sagt.
Til slutt, jeg kom akkurat til å tenke på et stykke jeg leste i Irish Independent i fjor. Der omtalte man denne tiden på året for ”the feel bad season”. Januar er som kjent måneden for dårlig samvittighet og gode forsetter.
tirsdag 29. desember 2009
Nav-kurset for siste gang
Forsøk på å bearbeide ubehagelige opplevelser
Jeg hadde virkelig ikke tenkt å skrive noe mer om Nav-kurset jeg ble ferdig med for ikke så lenge siden, jeg syntes nok var sagt om den saken. Men da jeg kom hjem fra julefeiring på landet, kikket jeg innom bloggen min og leste gjennom siste innlegg, og da dukket det opp et særdeles dårlig minne fra disse mørke ukene. Kanskje like greit å få det ut, så blir jeg kanskje ferdig med det.Jeg har vært innom denne opplevelsen før, men ikke sin fulle gru, her er hele skrekkhistorien. Det var denne før omtalte fredagen da vi ble tvunget til å søke seks jobber. Skoledagene var i sin helhet på seks timer, vi hadde tre kvarter lunsjpause og noen andre pauser. Noe som vil si at vi hadde under fem timer til å finne seks jobber som var aktuelle for oss å søke på, deretter måtte vi skrive seks søknader som fortrinnsvis burde være av at sånt slag at potensielle arbeidsgivere skulle få lyst til å ansette oss. Dersom vi ikke greide å finne disse seks jobbene, fikk vi beskjed om at vi skulle melde oss på seks vikarbyråer, det er bare det at det kan være en lang og komplisert affære å fylle inn skjemaene til disse byråene. De inneholder gjerne felt der i hvert fall jeg bruker litt tid på å tenke gjennom hva jeg skal skrive.
Nå kan det virke som man var mer opptatt av kvantitet enn kvalitet på denne skolen. Turbomannen vi hadde disse jobbsøkdagene drev nemlig hele tiden og maste om at når man hadde sendt rundt tretti søknader så skulle ting begynne å skje. Dette som da skulle skje, lot det til ville skje uansett om man søkte på relevante jobber eller ikke.
Jeg har egentlig som prinsipp ikke å sende jobbsøknader for moro skyld, å søke på jobber man enten ikke er kvalifisert for eller overhode ikke har lyst på, mener jeg er respektløst overfor bedriften som søker etter folk. Det kan ikke være moro for dem som skal ansette noen å være nødt til å forholde seg til fullstendig uaktuelle søknader. Når folk som er så uheldige å befinne seg i Nav-systemet tvinges til å søke jobber på denne måten sløses det så vel med tid som med krefter, både for jobbsøkere og arbeidsgivere.
Tilbake til den ulykksalige fredagen vi skulle søke seks jobber på løpende bånd. Jeg sa klart i fra at det ville ikke bli aktuelt og ble deretter halt med ut på gangen til full overkjøring av læreren. Der ute framsatte denne læreren en beskyldning jeg i ettertid har ergret meg mye over. Det var ikke lett å få sagt noe til dette maskingeværet i menneskeform, han var en person som snakket til folk, ikke med. Det jeg fikk sagt mellom ladningene jeg ble pepret med, var at jeg alltid har kommet godt ut av det med folk jeg har jobbet sammen med, at jeg har lagt vekt å være hyggelig mot kolleger og mange ganger har gitt folk ros for at de er greie å jobbe sammen med. Da så denne figuren på meg med kjepphøy mine og sa at det gjorde jeg vel til det sa ”poff”. Han beskyldte meg med andre ord for å ha det med å eksplodere på jobb, mens jeg i virkeligheten kanskje har vært i overkant konfliktsky. Det har vært flere ganger jeg har følt meg urettferdig behandlet, men har valgt å bite det i meg. Det har stort sett vist seg å være lurt, ofte har slikt skjedd i stressede situasjoner og har kommet fra en person jeg egentlig har hatt sans for. Det har også hendt at vedkommende har bedt om unnskyldning i etterkant, jeg har respekt for folk som har evnen til akkurat det. Dette fikk jeg ikke sagt noe om, jeg ble bare sittende å gape, følte meg fullstendig trengt opp i et hjørne mens læreren fortsatte å fyre løs. Jeg kan ikke huske å ha opplevd noe liknende før, bli beskyldt for noe som er fullstendig tøv, og deretter ikke få mulighet til å forklare meg i det hele tatt. Slike frekkheter har jeg heldigvis stort sett vært spart for.
Turbolæreren var nok godt fornøyd med seg selv, syntes vel han hadde greid å ta knekken på den vrange kjerringa som ikke ville skrive tullesøknader.
Etter en liknende seanse en annen fredag beklaget en av de andre kursdeltakerne seg over hvor vanskelig det var å finne aktuelle jobber på slike dager med tvangssøknader. Hun hadde søkt på alt som var aktuelt å søke på, samtidig som hun visste at læreren ville rapportere til Nav dersom vi ikke var lydige nok. Folk var redde for å miste dagpenger som følge av lærerens rapportering til Nav, og man antok at han fikk ”stjerner i boka” når han greide å presse oss til å sende søknader på løpende bånd.
Jeg skal ikke komme nærmere inn på hva slags sprøyt og nonsens som ble servert disse jobbsøkdagene, noen av uttalelsene til denne læreren er av en slik sort at jeg avstår fra å nevne dem her, da det ville bli ren uthenging av vedkommende.
Og da tror jeg det er på tide jeg omsider setter en sluttstrek for skribleriene om dette kurset.
søndag 20. desember 2009
Ute av reaktoren
Navnet var Reaktorskolen (og det er ikke fleip)
Så var jeg endelig ferdig på dette kurset jeg ble sendt på av Nav. Jeg har tilbrakt åtte uker i reaktor, og kommet levende fra det. Skolen bærer nemlig det noe eiendommelige navnet Reaktorskolen. En venninne trodde jeg fleipet da jeg omtalte skolen ved sitt rette navn, hun syntes enda jeg var så utrolig kreativ som hadde greid å finne på et så festlig navn på anstalten jeg hadde blitt sendt til. Men det var altså ikke fleip, derimot blodig alvor.
Det finnes reaktorer, unnskyld reaktorskoler, i Oslo, Lillestrøm, Sandvika, Bergen, Trondheim og Jessheim. På sistnevnte driver man, ifølge nettsiden deres, ”individuell karriere oppfølging”. Kanskje man kan være glad for at ingen av reaktorskolene holder norskkurs.
Skolens verdier
Det første man kan lese på skolens hjemmeside er følgende: På Reaktorskolen mener vi at alle mennesker kan gjøre en forskjell. Dessuten holder man seg med verdier, det er jo så moderne, og verdiene er som følger:
Vi ser og tror på mulighetene
Vi lager realistiske planer
Vi øker den enkeltes kunnskap om seg selv
Vi gir innsikt i styrker, ressurser og utfordringer
Vi er ærlige
Vi er engasjerte
Vi eier vår egen utvikling
Eller sagt på en annen måte, i reaktoren tror man på floskler. Den første dagen var fullstendig viet slike forslitte klisjeer. ”På reaktorskolen mener vi at alle kan lykkes”, var det første jeg og mine blivende lidelsesfeller fikk høre. Så gikk det slag i slag gjennom hele dagen. En lærer, som visstnok jobbet som coach på si, kunne fortelle at ”hvis man går hjemme føler man seg fort dum, ikke sant?”, damen så megetsigende på oss etter å ha framsatt denne absolutte sannheten. Selv tenkte jeg umiddelbart på alle jobbene jeg har hatt som har fått meg til å føle meg dum, men jeg skjønte at det burde jeg holde klokelig kjeft om, det passet ikke inn i den rådende ideologien. Sant å si passet ikke jeg og de erfaringene jeg har gjort inn i reaktorfolkets ideologi i det hele tatt.
Om flat struktur og hjerner man kan ta med seg og gå
Etter som dagene gikk ble vi servert mer av samme sorten. Her fikk jeg høre ”sannheter” jeg ofte har kommet over i media, men som jeg inntil da hadde sluppet å høre framført i levende live. Som dette med ”flat struktur”, som jobbsøklæreren yndet å snakke om. For meg som for ikke lenge siden var nødt til å stille i stram giv akt klokken sju hver morgen for å bli ropt opp, etter at det hadde ringt inn til jobb, for deretter å bli overvåket hele dagen og få høre ting som ”dere får ikke lov til…” virket dette med ”flat struktur” uendelig fjernt fra min egen virkelighet. En annen populær floskel som samme lærer greide å gulpe opp, var at ”man bare kan ta med seg hjernen sin og gå”. Også en påstand som har svært lite å gjøre med mine erfaringer fra de nederste trinn i arbeidslivet.
Utmattende jobbsøk
De første ukene i reaktor dreide det meste seg om jobbsøk og atter jobbsøk. Verst var fredagen vi ble beordret å søke seks jobber før vi skulle få lov å ta helg. Det var da jeg satte meg på bakbeina og ble halt med ut på gangen av læreren. Der ute prøvde jeg å si ett og annet om hvorfor jeg nå var i ferd med å møte veggen, men det var som å kommunisere med et maskingevær. Til slutt ble jeg bare sittende der med en dundrende hodepine mens læreren pepret meg med akkurat de samme påstander jeg allerede hadde hørt så vanvittig mange ganger i klasserommet.
Noen av de andre kursdeltakerne hadde nylig vært gjennom kurs med jobbsøk, man kan lure på hva poenget er med å utsette folk for dette igjen og igjen. Jeg merket at dagene med jobbsøk tappet meg for energi, og jeg kjente meg igjen da en av de andre sa at jobbsøkingen slet på selvtilliten hennes. Flere ga også uttrykk for at de foretrakk å sitte hjemme og søke jobber i fred og ro. I tillegg ville det også gått raskere, datasystemet i reaktoren sto nemlig til stryk, jeg kan ikke huske noen gang å ha vært borti noe så lite velfungerende. Det var dager hele systemet stoppet fullstendig opp, og til vanlig var gikk det så sakte at det var på grensen til det ubrukelige. Skolen bar i det store og hele sterkt preg av at vi som gikk der ikke betalte for det selv. Jeg har tatt kurs hos AOF, Folkeuniversitetet og en språkskole i Oxford som heter Embassy CES, samtlige av disse kursene har holdt et helt annet nivå.
Det samme kan sies om kurset jeg gikk gjennom daværende Aetat for en del år siden, denne kursarrangøren holdt også kurs for private bedrifter, der fungerte alt bedre. Lærerne var strukturerte og flinke til å undervise, datasystemet fungerte, og vi ble behandlet som de voksne og oppegående menneskene vi faktisk var. Også den gang ble det forlangt at kurset inneholdt jobbsøk, men kursarrangøren valgte å legge dette til dagene etter at selve kurset var unnagjort. Hun som sto for disse dagene var av et helt annet slag enn jobbsøklærerne hos Reaktorskolen. Hun spurte oss om noen av oss ville vise fram cv-ene våre, det var det ingen som ønsket, da brukte hun sin egen som eksempel i stedet. Det hele endte med en dialog mellom lærer og kursdeltakere, der vi diskuterte temaer som har med arbeidsliv å gjøre. Her kom vi inn på hva kan gjøre dersom man får en sjef som er psykopat og hvordan det er dersom man i egenskap av å være flink i jobben blir en trussel mot andre på arbeidsplassen. Dette var temaer som overhode ikke eksisterte for jobbsøklærerne i reaktoren, der det at man kan støte på problemer i arbeidslivet var et ikke-eksisterende tema. Her var man lettvint, overfladisk, tilhengere av teorien at dersom du opplever problemer er det deg selv det er noe gærent med. I reaktoren rådde barnehagementaliteten, når voksne og særdeles oppegående mennesker klager over at de føler seg tvunget til å skrive jobbsøknader med pistol i nakken, er det nødvendigvis noe som er forferdelig galt.
Få se CV-en din!
Jeg reagerte på dette at cv-er ble nærmest ble offentliggjort i hytt og pine. Det er greit at det er sånn at man må vise cv til arbeidsgiver, det er jo poenget med en cv. Men likevel, for den som ikke har verdens beste cv kan det å måtte vise den fram i utide være en belastning, sånn var det for meg, og jeg tror ikke jeg er så spesiell i så måte. Jeg har hull på cv-en, grunnet arbeidsledighet og manglende dokumentasjon på midlertidige jobber jeg har hatt. For meg er det utmattende å måtte forholde meg til dette i større grad enn strengt tatt nødvendig. Hvordan er det da for dem som har hull på cv-en sin av grunner som er ytterligere belastende å forholde seg til?
Ros til dem som fortjener det
Etter hvert som kurset skred fram ble det mindre jobbsøk og mer nyttig læring. Dagene vi ble undervist i dataprogrammet som skulle læres var for meg de store lyspunktene, og det var nok flere som følte det sånn. Vi var alle godt fornøyd med læreren vi hadde disse dagene. Ikke bare var hun flink til å undervise, hun framsto også som et hyggelig og empatisk menneske. Så rett skal være rett, også i reaktoren finnes det bra folk.
Dårlig helhetsinntrykk
Til tross for noen svært hederlige unntak, i det store og hele står denne skolen til stryk. Kaotiske forhold, lærere som fløy ut og inn av klasserommet, møter som ble holdt i skoletiden slik at vi ble overlatt til oss selv, et datasystem som var ubeskrivelig dårlig. I tillegg trusler om at innsatsen vår skulle rapporteres til Nav, ikke bare faglig, men også hvordan vi oppførte oss. Dette er det vel Nav som står bak, så her er det dem, og ikke skolen, som har skylden. Men det å ha lærere som også fungerer som angivere gir ingen god følelse.
Jeg sa hva jeg mente, og gikk
Jeg ser ikke bort fra at jobbsøklæreren kommer til å sende en lite flatterende tilbakemelding på meg til Nav. Noe som egentlig ikke bekymrer meg nevneverdig, blir jeg kalt inn på teppet skal jeg nok greie å forklare meg. På den annen side er jeg ikke helt sikker på at han våger, jeg fikk stoppet kjeften på ham siste dagen, noe som i seg selv er litt av en prestasjon. Han holdt det gående med den samme leksa vi hadde hørt så alt for mange ganger før, om hvilken lysende framtid de hadde fått de tidligere elevene ved reaktoren. Det var ikke grenser for hva slags lykke og velstand disse hadde opplevd, noen hadde fått praksisplass, noe som i realiteten betyr at man må jobbe gratis mot å få dagpenger fra Nav, mens andre hadde fått oppdrag for vikarbyråer, noe som kan bety ny periode som arbeidsledig så fort et oppdrag er avsluttet. Da var det at en av kursdeltakerne begynte å si imot læreren, og så jeg mitt snitt til å få sagt det jeg hadde hatt lyst til under hele kurset. Jeg fortalte ham i klartekst at jeg hadde følt meg fremmedgjort fra dag én, at det som ble prediket i reaktoren hadde svært lite med min virkelighet å gjøre, at vel var jeg godt kjent med dette moderne tankegodset han sto for, men for meg hadde det ingen relevans. Jeg husker det ikke ordrett, jeg var rimelig opprørt i gjerningsøyeblikket, men dette var essensen i mine noe aggressive uttalelser. Om det sank inn er vanskelig så si, er han like glatt og overfladisk som han framsto som, gjorde det antagelig ikke det.
Lettet over å få sagt det jeg hadde ønsket å si under hele kurset, tok jeg kursbeviset, som sikkert kan være kjekt å ha, og marsjerte ut av reaktoren for siste gang. Jeg skal aldri dit igjen, da må jeg i så fall bæres hylende og skrikende inn.
Så var jeg endelig ferdig på dette kurset jeg ble sendt på av Nav. Jeg har tilbrakt åtte uker i reaktor, og kommet levende fra det. Skolen bærer nemlig det noe eiendommelige navnet Reaktorskolen. En venninne trodde jeg fleipet da jeg omtalte skolen ved sitt rette navn, hun syntes enda jeg var så utrolig kreativ som hadde greid å finne på et så festlig navn på anstalten jeg hadde blitt sendt til. Men det var altså ikke fleip, derimot blodig alvor.
Det finnes reaktorer, unnskyld reaktorskoler, i Oslo, Lillestrøm, Sandvika, Bergen, Trondheim og Jessheim. På sistnevnte driver man, ifølge nettsiden deres, ”individuell karriere oppfølging”. Kanskje man kan være glad for at ingen av reaktorskolene holder norskkurs.
Skolens verdier
Det første man kan lese på skolens hjemmeside er følgende: På Reaktorskolen mener vi at alle mennesker kan gjøre en forskjell. Dessuten holder man seg med verdier, det er jo så moderne, og verdiene er som følger:
Vi ser og tror på mulighetene
Vi lager realistiske planer
Vi øker den enkeltes kunnskap om seg selv
Vi gir innsikt i styrker, ressurser og utfordringer
Vi er ærlige
Vi er engasjerte
Vi eier vår egen utvikling
Eller sagt på en annen måte, i reaktoren tror man på floskler. Den første dagen var fullstendig viet slike forslitte klisjeer. ”På reaktorskolen mener vi at alle kan lykkes”, var det første jeg og mine blivende lidelsesfeller fikk høre. Så gikk det slag i slag gjennom hele dagen. En lærer, som visstnok jobbet som coach på si, kunne fortelle at ”hvis man går hjemme føler man seg fort dum, ikke sant?”, damen så megetsigende på oss etter å ha framsatt denne absolutte sannheten. Selv tenkte jeg umiddelbart på alle jobbene jeg har hatt som har fått meg til å føle meg dum, men jeg skjønte at det burde jeg holde klokelig kjeft om, det passet ikke inn i den rådende ideologien. Sant å si passet ikke jeg og de erfaringene jeg har gjort inn i reaktorfolkets ideologi i det hele tatt.
Om flat struktur og hjerner man kan ta med seg og gå
Etter som dagene gikk ble vi servert mer av samme sorten. Her fikk jeg høre ”sannheter” jeg ofte har kommet over i media, men som jeg inntil da hadde sluppet å høre framført i levende live. Som dette med ”flat struktur”, som jobbsøklæreren yndet å snakke om. For meg som for ikke lenge siden var nødt til å stille i stram giv akt klokken sju hver morgen for å bli ropt opp, etter at det hadde ringt inn til jobb, for deretter å bli overvåket hele dagen og få høre ting som ”dere får ikke lov til…” virket dette med ”flat struktur” uendelig fjernt fra min egen virkelighet. En annen populær floskel som samme lærer greide å gulpe opp, var at ”man bare kan ta med seg hjernen sin og gå”. Også en påstand som har svært lite å gjøre med mine erfaringer fra de nederste trinn i arbeidslivet.
Utmattende jobbsøk
De første ukene i reaktor dreide det meste seg om jobbsøk og atter jobbsøk. Verst var fredagen vi ble beordret å søke seks jobber før vi skulle få lov å ta helg. Det var da jeg satte meg på bakbeina og ble halt med ut på gangen av læreren. Der ute prøvde jeg å si ett og annet om hvorfor jeg nå var i ferd med å møte veggen, men det var som å kommunisere med et maskingevær. Til slutt ble jeg bare sittende der med en dundrende hodepine mens læreren pepret meg med akkurat de samme påstander jeg allerede hadde hørt så vanvittig mange ganger i klasserommet.
Noen av de andre kursdeltakerne hadde nylig vært gjennom kurs med jobbsøk, man kan lure på hva poenget er med å utsette folk for dette igjen og igjen. Jeg merket at dagene med jobbsøk tappet meg for energi, og jeg kjente meg igjen da en av de andre sa at jobbsøkingen slet på selvtilliten hennes. Flere ga også uttrykk for at de foretrakk å sitte hjemme og søke jobber i fred og ro. I tillegg ville det også gått raskere, datasystemet i reaktoren sto nemlig til stryk, jeg kan ikke huske noen gang å ha vært borti noe så lite velfungerende. Det var dager hele systemet stoppet fullstendig opp, og til vanlig var gikk det så sakte at det var på grensen til det ubrukelige. Skolen bar i det store og hele sterkt preg av at vi som gikk der ikke betalte for det selv. Jeg har tatt kurs hos AOF, Folkeuniversitetet og en språkskole i Oxford som heter Embassy CES, samtlige av disse kursene har holdt et helt annet nivå.
Det samme kan sies om kurset jeg gikk gjennom daværende Aetat for en del år siden, denne kursarrangøren holdt også kurs for private bedrifter, der fungerte alt bedre. Lærerne var strukturerte og flinke til å undervise, datasystemet fungerte, og vi ble behandlet som de voksne og oppegående menneskene vi faktisk var. Også den gang ble det forlangt at kurset inneholdt jobbsøk, men kursarrangøren valgte å legge dette til dagene etter at selve kurset var unnagjort. Hun som sto for disse dagene var av et helt annet slag enn jobbsøklærerne hos Reaktorskolen. Hun spurte oss om noen av oss ville vise fram cv-ene våre, det var det ingen som ønsket, da brukte hun sin egen som eksempel i stedet. Det hele endte med en dialog mellom lærer og kursdeltakere, der vi diskuterte temaer som har med arbeidsliv å gjøre. Her kom vi inn på hva kan gjøre dersom man får en sjef som er psykopat og hvordan det er dersom man i egenskap av å være flink i jobben blir en trussel mot andre på arbeidsplassen. Dette var temaer som overhode ikke eksisterte for jobbsøklærerne i reaktoren, der det at man kan støte på problemer i arbeidslivet var et ikke-eksisterende tema. Her var man lettvint, overfladisk, tilhengere av teorien at dersom du opplever problemer er det deg selv det er noe gærent med. I reaktoren rådde barnehagementaliteten, når voksne og særdeles oppegående mennesker klager over at de føler seg tvunget til å skrive jobbsøknader med pistol i nakken, er det nødvendigvis noe som er forferdelig galt.
Få se CV-en din!
Jeg reagerte på dette at cv-er ble nærmest ble offentliggjort i hytt og pine. Det er greit at det er sånn at man må vise cv til arbeidsgiver, det er jo poenget med en cv. Men likevel, for den som ikke har verdens beste cv kan det å måtte vise den fram i utide være en belastning, sånn var det for meg, og jeg tror ikke jeg er så spesiell i så måte. Jeg har hull på cv-en, grunnet arbeidsledighet og manglende dokumentasjon på midlertidige jobber jeg har hatt. For meg er det utmattende å måtte forholde meg til dette i større grad enn strengt tatt nødvendig. Hvordan er det da for dem som har hull på cv-en sin av grunner som er ytterligere belastende å forholde seg til?
Ros til dem som fortjener det
Etter hvert som kurset skred fram ble det mindre jobbsøk og mer nyttig læring. Dagene vi ble undervist i dataprogrammet som skulle læres var for meg de store lyspunktene, og det var nok flere som følte det sånn. Vi var alle godt fornøyd med læreren vi hadde disse dagene. Ikke bare var hun flink til å undervise, hun framsto også som et hyggelig og empatisk menneske. Så rett skal være rett, også i reaktoren finnes det bra folk.
Dårlig helhetsinntrykk
Til tross for noen svært hederlige unntak, i det store og hele står denne skolen til stryk. Kaotiske forhold, lærere som fløy ut og inn av klasserommet, møter som ble holdt i skoletiden slik at vi ble overlatt til oss selv, et datasystem som var ubeskrivelig dårlig. I tillegg trusler om at innsatsen vår skulle rapporteres til Nav, ikke bare faglig, men også hvordan vi oppførte oss. Dette er det vel Nav som står bak, så her er det dem, og ikke skolen, som har skylden. Men det å ha lærere som også fungerer som angivere gir ingen god følelse.
Jeg sa hva jeg mente, og gikk
Jeg ser ikke bort fra at jobbsøklæreren kommer til å sende en lite flatterende tilbakemelding på meg til Nav. Noe som egentlig ikke bekymrer meg nevneverdig, blir jeg kalt inn på teppet skal jeg nok greie å forklare meg. På den annen side er jeg ikke helt sikker på at han våger, jeg fikk stoppet kjeften på ham siste dagen, noe som i seg selv er litt av en prestasjon. Han holdt det gående med den samme leksa vi hadde hørt så alt for mange ganger før, om hvilken lysende framtid de hadde fått de tidligere elevene ved reaktoren. Det var ikke grenser for hva slags lykke og velstand disse hadde opplevd, noen hadde fått praksisplass, noe som i realiteten betyr at man må jobbe gratis mot å få dagpenger fra Nav, mens andre hadde fått oppdrag for vikarbyråer, noe som kan bety ny periode som arbeidsledig så fort et oppdrag er avsluttet. Da var det at en av kursdeltakerne begynte å si imot læreren, og så jeg mitt snitt til å få sagt det jeg hadde hatt lyst til under hele kurset. Jeg fortalte ham i klartekst at jeg hadde følt meg fremmedgjort fra dag én, at det som ble prediket i reaktoren hadde svært lite med min virkelighet å gjøre, at vel var jeg godt kjent med dette moderne tankegodset han sto for, men for meg hadde det ingen relevans. Jeg husker det ikke ordrett, jeg var rimelig opprørt i gjerningsøyeblikket, men dette var essensen i mine noe aggressive uttalelser. Om det sank inn er vanskelig så si, er han like glatt og overfladisk som han framsto som, gjorde det antagelig ikke det.
Lettet over å få sagt det jeg hadde ønsket å si under hele kurset, tok jeg kursbeviset, som sikkert kan være kjekt å ha, og marsjerte ut av reaktoren for siste gang. Jeg skal aldri dit igjen, da må jeg i så fall bæres hylende og skrikende inn.
Abonner på:
Innlegg (Atom)