Nav-kurset for siste gang

Forsøk på å bearbeide ubehagelige opplevelser

Jeg hadde virkelig ikke tenkt å skrive noe mer om Nav-kurset jeg ble ferdig med for ikke så lenge siden, jeg syntes nok var sagt om den saken. Men da jeg kom hjem fra julefeiring på landet, kikket jeg innom bloggen min og leste gjennom siste innlegg, og da dukket det opp et særdeles dårlig minne fra disse mørke ukene. Kanskje like greit å få det ut, så blir jeg kanskje ferdig med det.

Jeg har vært innom denne opplevelsen før, men ikke sin fulle gru, her er hele skrekkhistorien. Det var denne før omtalte fredagen da vi ble tvunget til å søke seks jobber. Skoledagene var i sin helhet på seks timer, vi hadde tre kvarter lunsjpause og noen andre pauser. Noe som vil si at vi hadde under fem timer til å finne seks jobber som var aktuelle for oss å søke på, deretter måtte vi skrive seks søknader som fortrinnsvis burde være av at sånt slag at potensielle arbeidsgivere skulle få lyst til å ansette oss. Dersom vi ikke greide å finne disse seks jobbene, fikk vi beskjed om at vi skulle melde oss på seks vikarbyråer, det er bare det at det kan være en lang og komplisert affære å fylle inn skjemaene til disse byråene. De inneholder gjerne felt der i hvert fall jeg bruker litt tid på å tenke gjennom hva jeg skal skrive.
Nå kan det virke som man var mer opptatt av kvantitet enn kvalitet på denne skolen. Turbomannen vi hadde disse jobbsøkdagene drev nemlig hele tiden og maste om at når man hadde sendt rundt tretti søknader så skulle ting begynne å skje. Dette som da skulle skje, lot det til ville skje uansett om man søkte på relevante jobber eller ikke.

Jeg har egentlig som prinsipp ikke å sende jobbsøknader for moro skyld, å søke på jobber man enten ikke er kvalifisert for eller overhode ikke har lyst på, mener jeg er respektløst overfor bedriften som søker etter folk. Det kan ikke være moro for dem som skal ansette noen å være nødt til å forholde seg til fullstendig uaktuelle søknader. Når folk som er så uheldige å befinne seg i Nav-systemet tvinges til å søke jobber på denne måten sløses det så vel med tid som med krefter, både for jobbsøkere og arbeidsgivere.

Tilbake til den ulykksalige fredagen vi skulle søke seks jobber på løpende bånd. Jeg sa klart i fra at det ville ikke bli aktuelt og ble deretter halt med ut på gangen til full overkjøring av læreren. Der ute framsatte denne læreren en beskyldning jeg i ettertid har ergret meg mye over. Det var ikke lett å få sagt noe til dette maskingeværet i menneskeform, han var en person som snakket til folk, ikke med. Det jeg fikk sagt mellom ladningene jeg ble pepret med, var at jeg alltid har kommet godt ut av det med folk jeg har jobbet sammen med, at jeg har lagt vekt å være hyggelig mot kolleger og mange ganger har gitt folk ros for at de er greie å jobbe sammen med. Da så denne figuren på meg med kjepphøy mine og sa at det gjorde jeg vel til det sa ”poff”. Han beskyldte meg med andre ord for å ha det med å eksplodere på jobb, mens jeg i virkeligheten kanskje har vært i overkant konfliktsky. Det har vært flere ganger jeg har følt meg urettferdig behandlet, men har valgt å bite det i meg. Det har stort sett vist seg å være lurt, ofte har slikt skjedd i stressede situasjoner og har kommet fra en person jeg egentlig har hatt sans for. Det har også hendt at vedkommende har bedt om unnskyldning i etterkant, jeg har respekt for folk som har evnen til akkurat det. Dette fikk jeg ikke sagt noe om, jeg ble bare sittende å gape, følte meg fullstendig trengt opp i et hjørne mens læreren fortsatte å fyre løs. Jeg kan ikke huske å ha opplevd noe liknende før, bli beskyldt for noe som er fullstendig tøv, og deretter ikke få mulighet til å forklare meg i det hele tatt. Slike frekkheter har jeg heldigvis stort sett vært spart for.
Turbolæreren var nok godt fornøyd med seg selv, syntes vel han hadde greid å ta knekken på den vrange kjerringa som ikke ville skrive tullesøknader.

Etter en liknende seanse en annen fredag beklaget en av de andre kursdeltakerne seg over hvor vanskelig det var å finne aktuelle jobber på slike dager med tvangssøknader. Hun hadde søkt på alt som var aktuelt å søke på, samtidig som hun visste at læreren ville rapportere til Nav dersom vi ikke var lydige nok. Folk var redde for å miste dagpenger som følge av lærerens rapportering til Nav, og man antok at han fikk ”stjerner i boka” når han greide å presse oss til å sende søknader på løpende bånd.

Jeg skal ikke komme nærmere inn på hva slags sprøyt og nonsens som ble servert disse jobbsøkdagene, noen av uttalelsene til denne læreren er av en slik sort at jeg avstår fra å nevne dem her, da det ville bli ren uthenging av vedkommende.
Og da tror jeg det er på tide jeg omsider setter en sluttstrek for skribleriene om dette kurset.