Ingen julefeiring i år

I år blir det ingen julefeiring på meg, det ble det heller ikke i fjor. Min siste jul var i 2018, til tross for at jeg visste  det var siste gang jeg hadde mulighet til å feire jul, greide jeg å gjøre det ganske hyggelig for meg selv. Da var det ekstra viktig å ta vare på de gode øyeblikkene. Jeg har jo skrevet et par poster her på bloggen om det å feire jul alene, så lenge jeg hadde penger til å kjøpe mat, drikke og det som ellers trengtes for å skape stemning, var det ikke så ille. Jeg var også veldig takknemlig fordi jeg hadde den muligheten, jeg var inderlig klar over at det ikke var selvfølge. Når jeg tenker tilbake, synes jeg at jeg har flink til å skape gode øyeblikk i en virkelighet som var ganske tøff. Jula i fjor orker jeg ikke å tenke på, da var det egentlig ikke meningen at jeg skulle leve, og nå skulle jeg i hvert fall ikke vært i live. Jeg håper virkelig at jeg er borte fra denne verden i god tid før neste jul, for dette er en uverdig og nitrist eksistens.

Jeg har jo tatt veldig mange bilder de senere årene, og sånn sett dokumentert mye av det jeg har opplevd. Å se på disse bildene nå er både godt og vondt. Godt fordi det frambringer minner fra en tid som var så uendelig mye bedre enn det er nå. Vondt fordi jeg lengter så veldig tilbake til tiden da livet tross alt var levelig. Jeg lengter jo egentlig så veldig etter å leve igjen, ha et liv der jeg kunne føle meg glad, der jeg kunne gå ut i verden og møte mennesker som så på meg som likeverdig. Dette året har jeg igjen vært nødt til å forholde meg til folk som har sett ned på meg, det har så absolutt vært en ekstra belastning.

Julaften for fem år siden tok jeg noen bilder som jeg hadde tenkt å bruke her på bloggen, for å vise at julefeiring alene ikke behøvde å være så trist. De ble aldri brukt fordi jeg syntes det ble litt for privat. Jeg legger dem ut nå, disse bildene er sånn omtrent det nærmeste jeg kommer julefeiring i år. Det er ubeskrivelig trist, men samtidig er jeg glad for det gode jeg har hatt her i livet. Jeg fikk ofte en vond klump i brystet når de første julegreiene dukket opp i butikkene. Men det gikk stort sett greit, og når jeg ser disse bildene husker jeg det var ganske hyggelig å lage mat og dekke bord på julaften, selv om det bare var til meg selv.

Det ble stemning når lukta av surkål og ribbe spredde seg i heimen, og blandet seg med lukta fra røkelsen som jeg pleide å begynne med i slutten av november. Og etter maten skulle det være kaffe og kaker, samt bananlikør som var et must i jula.

Jeg husker jeg tenkte da jeg hadde pyntet juletreet, at dette treet er det bare jeg som skal se, og det gjorde litt vondt. Uansett var det koselig med juletre i stua, og jeg har masse pynt jeg har kjøpt opp gjennom årene, så jeg hygget meg likevel med å pynte det.

Jeg kom over noen bilder fra 2018, siste året jeg hadde mulighet til å feire jul. Her to bilder fra turen min til kirkegården lille julaften. Det var en hyggelig tradisjon i mange år, og det var ikke bare jeg gjorde denne turen dagen før dagen, det pleide å være ganske folksomt på kirkegården. De gangene det var fint julevær var disse turene veldig koselige og stemningsfulle, og heldigvis var det slik siste året med jul.

Samme år var det også veldig fint vær julaften formiddag. Jeg gikk en tur borti skogkanten, det var mange som var ute og fremmede mennesker hilste og var hyggelige, det var så koselig, Det varmet, og det trengtes for bak all denne julehyggen var det en iskald visshet om hva som ventet der framme.

Dette året blir det absolutt ikke noen julehygge, men jeg er sikkert ikke den eneste som sitter alene uten noe som helst. Det eneste jeg har spandert på meg er røkelse, i et forsøk på å overdøve den råtne lukta i den frastøtende leiligheten. Men jeg er tross alt takknemlig for det gode som har vært, og jeg har vel egentlig vært flink til å skape gode øyeblikk selv om mye var vanskelig,