Grusomme NAV

«Skremmende om NAV», kalte jeg forrige post her på bloggen. I de siste dagene har det som kjent kommet fram noe som er enda mer skremmende, det viser seg at mange er uskyldig dømt, det er snakk om fengselsstraffer og tilbakebetaling av store summer, noen har blitt fullstendig ruinert.  Av en eller annen grunn er jeg ikke spesielt overrasket, det ville heller ikke overraske meg om det er gjort tilsvarende feil i andre typer saker. I dagens utgave av Klassekampen kunne vi lese at advokaten Anders Andersen, som har lang erfaring fra trygdesaker for Nav-brukere sier følgende: Hadde det vært de rikeste og mest ressurssterke som sto anklagen, hadde nok ting stilt seg annerledes. Disse trygdesakene har ikke høy status blant advokater. Mitt inntrykk er også at Nav baserer seg på en lavkostkalkulering når det kommer til å dekke juridisk bistand. Andersen mener også at politiske signaler ovenfra har bidratt til at Nav praktiserer regelverket unødvendig og i noen tilfeller ulovlig strengt. Jeg opplever en lojalitet mot de politiske signalene om å redusere utgiftsnivået som skaper en uvilje for å akseptere at folk har krav på ytelser. Det kan være med å forklare hvorfor man har brukt så lang tid på å reagere på signaler om feil i regelverket, sier Andersen.

Mange har skrevet om saken, skulle bare mangle, for dette er en skikkelig skandale, jeg kan anbefale Nådeløse Nav av Tone Sofie Aglen i VG, Å sparke de som ligger nede, av Hege Ulstein i Dagsavisen, Klappjakten på de som sitter nederst ved bordet, av Jørund Hassel på Radikal Portal, og et intervju med Elisabeth Thoresen med tittelen Dette er bare toppen av et digert isfjell av Nav-feil.

Alle som har vært i kontakt med Nav, vet at da står du med lua i hånda, liten og maktesløs i møtet med en stor mektig etat, der du trues med alt det fæle som kan skje dersom du skulle komme i skade for å gjøre en ørliten feil, mens de derimot kan begå så mange feil og oppføre seg så dårlig de bare måtte ønske. Der du stanger hodet i en vegg av svada og fullstendig ulogiske beslutninger, og der du kan risikere å møte Nav-ansatte som totalt mangler alminnelig folkeskikk.

Det går an å håpe at denne skandalen kan føre til en skikkelig gjennomgang av hele Nav-systemet, men jeg tror ikke det er grunn til å være spesielt optimistisk. Det kan hende det hadde vært større håp om en real opprydding dersom vi hadde hatt politikere som sto litt nærmere oss vanlig dødelige. Hvis det var politikere som selv hadde opplevd systemet, eller stått ved siden av nære pårørende som gjorde det, hvis de selv hadde opplevd hvordan det var å få beskjeder som slår pusten utav deg, som slenger deg i bakken, så det føles umulig å reise seg igjen.  Jeg har hatt slike opplevelser, og når jeg leser om den aktuelle skandalen, og om andre saker der folk blir utsatt for noe vondt og vanskelig, får jeg rett og slett fysiske reaksjoner, fordi slike opplevelser setter seg i kroppen, vekkes vonde minner som er lagret i hver eneste celle i kroppen, slik føles det i hvert fall, til live igjen, og jeg kjenner igjen på den rå fortvilelsen, den uhyggelige avmakten, jeg har følt når livet når livet ikke har hatt annet å by på enn intens motgang. Hvis en politiker hadde hatt tilsvarende erfaringer, og likevel vært tilhenger av den brutale politikken som føres overfor syke og fortvilte mennesker, kan jeg ikke skjønne annet enn av vedkommende måtte være fullblods psykopat.

Vi får følge med og se hva som skjer, vi kan jo håpe at denne skandalen blir en vekker, og det kan bli en bedring, men det er neppe grunn til å være voldsomt optimistisk. Helt til slutt lenker jeg til en artikkel i VG, som jeg akkurat har lest, den har tittelen NAV-skandalen: Mente de ikke måtte gå gjennom alle sakene der de kan ha gjort feil. Nå må da i all verden noen skjønne at det er på tide med et realt oppgjør med ukulturen i Nav.