Skremmende om NAV

Regjeringa finner stadig nye vanskeligstilte grupper de kan gjøre livet enda vanskeligere for. Denne gangen er det nye AAP-brukere under 25 år som skal få svi, minstesatsen skal kuttes med 68. 000 kroner og ung ufør-tillegget for denne gruppen forsvinner. Dette skal gi en innsparing på 119 millioner kroner i 2020, disse pengene skal angivelig brukes til å styrke NAVs oppfølging av unge AAP-brukere. Om denne oppfølgingen vil gjøre reelt syke mennesker friskere, vil jo vise seg, men det er vel heller fare for at det motsatte vil skje. Som vanlig kommer man trekkende med begrepet «lettere psykiske lidelser», det er visst det eneste som feiler folk her i landet. Nå er vel strengt tatt ikke psykiske lidelser alltid så lette, og dessuten sørger man jo for at de «lettere» lidelsene fort blir langt tyngre, sånn som folk behandles i Nav-systemet.

Selv om regjeringa jobber jevnt og trutt for å gjøre det stadig verre å være Nav-bruker, har det ikke vært lett før heller. Jeg hørte et innslag på Verdibørsen på P2 i mai. Det har tittelen Ung og ufør: Kan empati være avgjørende? Her møter vi en kvinne som i ung alder fikk diagnosen MS, og som følge av det ble ufør mot sin vilje. Hun forteller at hun følte seg motarbeidet av Nav, at hun har hatt hele 19 forskjellige saksbehandlere, og at det kun var én av dem hun følte ville hjelpe henne. Hun fikk begynne å studere ved NTNU i Trondheim, der hun fikk god tilrettelegging og trivdes godt, men mistet studiestøtten halvveis i studiet. Siden hun ikke kunne følge studiet på normert tid, kunne hun ikke benytte seg av vanlig studielån, og var som følge av det nødt til å slutte. Det er tydelig at hun er svært lei seg for at hun ikke fikk fullført studiet, hun høres veldig nedbrutt ut. Man kan jo lure på logikken i å la en person få begynne på et studium, og deretter kutte støtten så hun ikke får fullført, og i stedet sende henne over på uførhetstrygd. Strider ikke dette med den berømmelige arbeidslinja? Men dersom meningen er å gjøre livet så utrivelig som mulig, som straff for at hun har vært så frekk å bli syk, så fungerer det tydeligvis utmerket.

I samme innslag hører vi også et intervju med en psykolog som er direktør for arbeid og helse ved NAV arbeidsrådgivning. Direktører ser forresten ut til å være en art som formerer seg ukontrollert for tiden, men det er nå så. Jeg synes det er påfallende hvor lite konstruktivt denne direktøren har å komme med, det er en del selvfølgeligheter, som man absolutt ikke behøver å være psykolog for å forstå, og uendelig mye svada, saken er at fyren i løpet av intervjuet mer og mer høres ut som en svadagenerator.

Jeg hørte for en tid siden en podkast som er verdt å lytte til, det er en samtale mellom Kirsti Bergstø, nestleder i SV, og Elisabeth Thoresen, leder for AAP-aksjonen. Hvordan skal jeg få mat på bordet i dag?, er tittelen på den, og det er nok dessverre et spørsmål stadig flere må stille seg. Elisabeth Thoresen jobbet i Nav, før hun selv ble ufør, og har følgelig sittet på begge sider av bordet. Som alltid når det er snakk om Nav, er det mye skremmende som kommer fram. Det er også mye skremmende å lese om Nav, jeg lenker til to eksempler. Den første er om Elin som har slåss med Nav i mange år, den andre om en alenemor som har jobbet i Nav, men som havnet i et fullstendig mareritt da hun selv ble syk.

Det jeg lurer på hver eneste gang jeg leser eller hører slike skrekkhistorier, er hvorfor i all verden folk utsettes for noe som gjør dem sykere enn de allerede er, og som gjør at veien tilbake til arbeidslivet blir lengre og mer smertefull enn nødvendig. Jeg kom til å tenke på en diskusjon mellom to arbeidsfolk jeg en gang overhørte på et pauserom. Den yngste var ihuga Frp-fan og ga uttrykk for noen temmelig usympatiske holdninger. Den eldre prøvde å argumentere med at det han sto for ville ramme folk som hadde det vanskelig. Noe som førte til at den yngste proklamerte med høy røst at det driter vel jeg i. Det ser det dessverre ut til at svært mange av politikerne våre også gjør. Men jeg tror ikke det er noen som driter i det den dagen det rammer dem selv eller noen som står dem nær.