lørdag 19. august 2017

Å leve med en livredd kropp

Etter forferdelig mange år med motgang og utrygghet, kjenner jeg for alvor hva det gjør med kropp og sjel. Jeg har lenge vært plaget med noe som kjennes som en jernklo i brystet, den klemmer til, slipper opp litt når livet er noe mer levelig, for så å klemme til enda hardere, så slipper den litt opp igjen, men for hver gang den har sluppet taket litt, klemmer den til hardere enn forrige gang. I tillegg har hjertet i de siste månedene begynt å danse krigsdans, det banker og slår og hopper rundt, det er i hvert fall slik det føles. Kroppen min er så sliten av all utryggheten, den vil løpe mot tryggheten, men den tryggheten finnes ikke. Alt stresset har forårsaket en del snodige fenomener, noen ganger føles det som det er full storm bak i nakken og mellom skulderbladene. Dessuten har det ført til at jeg er blitt veldig stiv i nakken, har vanskelig for å snu på hodet. I det hele tatt, det blir vondt både her og der.

Mye av årsakene til disse plagene skyldes utryggheten jeg har opplevd i arbeidslivet, som en del av det som nå kalles prekariatet. Jeg har lest at prekariatet er en farlig klasse, muligens fordi man er redd for at vi skal utvikle holdninger man ikke setter pris på. Det jeg vil fram til, er at det er også er farlig å være en del av dette prekariatet, det er skadelig for så vel fysisk som psykisk helse. Det kan være årsaker til at man havner i vanskelige jobbsituasjoner, eksempelvis har både jeg og andre jeg har jobbet sammen med, slitt med dårlig selvtillit. De problemene man har ellers, forsterkes av en vanskelig jobbsituasjon. Nå har jeg opplevd at livet har påført meg mange harde slag også utenfor arbeidslivet, det er ikke lenge siden jeg skrev en bloggpost om problemene jeg opplevde i forbindelse med kjøp av leilighet. Men allerede lenge før den historien, merket jeg hvordan jeg liksom døde litt etter litt. Jeg har mistet så mye av meg selv, livsglede og kreativitet blir erstattet av tristhet, håpløshet og slitenhet. Jeg tror jeg har vært rimelig god til å dra meg selv opp etter håret, hver gang livet har slått meg i bakken. Men det blir vanskeligere for hver gang. 

Nå kostet jeg på meg en liten pause fra elendigheta for en stund siden, da jeg var noen dager i Skottland. Jernkloa slapp grepet litt, festet seg desto mer da jeg kom hjem, men det får så være. Da jeg bestilte turen en og en halv uke før avreise, de dagene skulle jeg glede meg og ikke tenke på alt som er vondt og vanskelig. Jeg greide å dra meg selv opp såpass at jeg greide å ha glede av turen. Jeg merker jo at jeg er langt mer nedstemt nå enn jeg var på tilsvarende ferieturer for noen år siden, men jeg hadde det utrolig mye bedre enn jeg har det til vanlig.   

I dagene før turen til Skottland, kom jeg over en kronikk på NRK Ytring, som provoserte meg en smule. Den har tittelen Sjølvmord og andre utvegar, og er skrevet av Knut Ivar Bjørlykhaug. Her er det blant annet en overskrift som forteller at vonde perioder går over. Det er liksom ikke helt min erfaring, for å si det sånn. Heldigvis hadde ikke jeg noen tanker om å ta livet mitt da jeg leste dette, men jeg har hatt perioder hvor så har vært tilfelle. Hvis jeg hadde vært der da jeg leste dette, hadde det antagelig bare vært med på å gjøre at jeg følte livet ytterligere håpløst. Jeg har dessverre mye erfaring med å lese om at den virkeligheten jeg selv opplever, den eksisterer ikke. Og det er noe som til tider nesten har drevet meg til vanvidd, det er så jeg har lurt på om jeg i det hele tatt eksisterer. Eksempelvis har det blitt veldig vanlig å mase om hvor oppbyggelig og bra det er for selvfølelsen med arbeid, jeg har jo opplevd at en arbeidsgiver, på den verste og mest slitsomme jobben jeg noen gang har hatt, gliste til meg og sa at jeg var jo så gammel at jeg snart skulle dø allikevel, så det gjorde ikke noe at jeg ble fullstendig utslitt av jobben. Det er mulig det er meg det er noe gærent med, men det føltes liksom ikke så veldig oppbyggelig. Videre heter det i kronikken: Likevel, livet er eit dynamisk prosjekt. Det betyr at det alltid kan snu. Nå kan det se ut til at utviklingen går i den retningen at dersom du først har problemer, så blir det vanskeligere å komme tilbake til et godt liv. Ramler du ut av arbeidslivet, kan det være vanskelig å få jobb igjen, fordi arbeidsgiverne blir stadig mer kresne og mindre interesserte i å ansette folk som livet har gitt noen riper i lakken. Og det ser ut til at det er stor enighet blant dem som har makt, at det skal være et helvete å stå utenfor arbeidslivet. Jeg tror mange ikke forstår hvor ødeleggende det er dårlig råd og økonomisk usikkerhet. Her kan man lese om en som tok sitt eget liv etter å ha slåss mot Nav i mange år. Jeg tror ikke han er den eneste. Videre i kronikken: For deg som tenkjer på sjølvmord finst det alltid nokon som bryr seg om deg. Hvordan kan kronikkforfatteren vite det, at alle har noen som bryr seg om seg? Jeg har vært gjennom svært vanskelig perioder hvor så ikke har vært tilfelle. Jeg har også opplevd at selv om det finnes noen som for så vidt bryr seg om deg, så er det ikke nødvendigvis sikkert at de bryr seg om hvordan du har det. De bryr seg om deg så lenge du er i stand til å smile pent og holder kjeft om de problemene du måtte ha å slite med. Jeg har også opplevd at belæring fra andre som mener at de vet hvordan du har det, uten at de gjør det i det hele tatt, kan være en tung belastning. Nå har det seg vel sånn at historiene om dem som opplever at livet går fra vondt til verre, til enda verre, vanligvis ikke blir fortalt. Og de historiene er det vel heller ikke så stor interesse for.

Det å leve med utrygghet i årevis er noe ordentlig herk, men samtidig så vet jeg jo at det er forferdelig mange mennesker her på jorda som aldri har opplevd noe annet. Problemet er bare at det når liksom ikke fram til den skjelvende og anspente kroppen min, uansett om jeg gjentatte ganger prøver å fortelle at så er tilfelle. Kropp og sjel sier at nå er det nok, og vil flykte til et varmt, trygt og godt sted. Men et sånt sted finnes ikke. Det å være nødt til å innse at det ikke er noe håp om bedring, heller det motsatte, det gjør vondt. 

Som sagt, er jeg fullstendig klar over at mange har det uendelig mye verre. Likevel skulle jeg ønske at jeg hadde fått oppleve en periode i livet der det for øyeblikket var greit, og det hadde vært store muligheter for at det også var rimelig greit om et år eller to. Det å komme gjennom en vanskelig periode, stå på den siden og ha mulighet til å fordøye det man har opplevd, og komme seg til hektene igjen, det er noe jeg gjerne skulle opplevd. Jeg lurer på hvordan det hadde vært, og hvem jeg hadde vært, dersom jeg hadde opplevd hvordan det var å ha en tryggere livssituasjon. 

Jeg synes ikke det er morsomt å skrive sånt som dette, men jeg er så inderlig lei av dette babbelet om alt bare går over og blir så bra så. Jeg er redd det er stadig flere som kommer til å oppleve at det gjør det ikke. Det er bare det at vi som opplever det, vi regnes ikke med. 



6 kommentarer:

  1. Hei, du får meg til å tenke på posttraumatisk stresslidelse. Det er noe å ta på alvor.

    Har selv hatt lengre perioder med elendig søvn. Det skyldtes arbeidsmiljøet, som virkelig var pyton. Jobben i seg selv var jeg utdannet til og skulle alltid ha greid.

    Media svømmer over av tips om helse. Men folk kan aldri få god helse så lenge en fremmer et arbeidsliv som det vi har nå.

    Bjørlykhaug engasjerer seg veldig for barn fra fremmede nasjoner, ser det ut til, mens nordmenn bor i det fantastiske Norge og ikke har noe å beklage seg over. Nå bør du tenke deg om her, Laila, og ikke slå skår i Bjørlykhaugs virkelighetsbilde!

    Men det er det vel ingen fare for heller. Folk som han, type Fugelli, når man aldri frem til likevel. De skvaldrer og belærer og har ikke peiling, jeg har på følelsen at Fugelli vil skvaldre videre etter sin død. Får vi noen gang fred?

    Mvh
    Borgeren

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror det veldig mye i samfunnet vårt som ikke er helsebringende. Det blir stadig større grad av konkurranse, du må være "konkurransedyktig" for å klare deg. Mens det hele tiden snakkes om konkurranse på alle områder, er ord som solidaritet gått helt av moten.

      Folk som Bjørlyhaug bryr seg neppe om hva sånne som meg mener, og de holder seg vel med et så tjukt og solid virkelighetsbilde at det skal noe til å slå skår i det.

      Slett
  2. Hei, Laila

    Takk for at du delte dette :) Eg har også tenkt mange gonger at vi ofte berre får høyre dei historiane som har ein lykkeleg slutt. Eit anna eksempel er å hoppe i fallskjerm, her får vi ofte høyre at "alle" elskar det, sjølv om dei var livredde på forhånd. Det er eit stort ekstremsportmiljø der eg bur, og då eg gravde litt under overflata, fann eg og historiar om folk som skalv, gråt, og kasta opp når dei endeleg hadde komme trygt ned på bakken igjen. Men dei historiane høyrer du sjeldan.

    Skulle ønske eg kunne gi deg tips om jobbar som er faste og trygge, men du veit sikkert mykje meir om jobbsøking enn meg uansett. Eg er heldig som har fast fulltidsjobb på ein plass med godt arbeidsmiljø. Har hatt den jobben i snart fire år no. Men eg veit også godt korleis det er å mistrives på jobb.

    Ville du vært interessert i ein jobb som er deltid, men fast tilsettelse? Korleis er jobbsituasjonen din akkurat no?

    - Maria

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, vi hører sjelden historiene som ikke har en lykkelig slutt. Det har vel også blitt stadig mer skambelagt å ikke lykkes.

      Du nevner deltidsjobb, jeg har i perioder vært nødt til å ta til takke med det. Men det har vært fordi alternativet har vært ingen jobb i det hele tatt. Da jeg fikk dagpenger fra Nav, fikk jeg så lite at det var mindre når jeg jobbet deltid. Men når man jobber deltid, så er det selvfølgelig med på at man får lite dagpenger hvis man ikke har jobb. Det er ikke enkelt...

      Slett
  3. Plagene du beskriver, kommer inn under F43.2 Tilpasningsforstyrrelser. Vedblir symptomene etter 6 mnd, vil en tenke på F43.1 Posttraumatisk stresslidelse eller F43.21 Langvarig depressiv reaksjon.

    Dette er bare ord (selv om de er av stor betydning i en trygdesak). Det er ikke mye som skal til for å endre din situasjon: En sikker inntekt (= fast ansettelse i et overkommelig arbeid) og en bolig som er varm og tørr, der du får sove om natten og kjenner deg trygg.

    Dette er grunnleggende behov som regnes som menneskerettigheter. Og menneskerettigheter mases det mye om fra politisk hold, rent hykleri - for samtidig føres en målbevisst politikk i motsatt retning, for både arbeids- og boligmarkedet.

    Dine problemer er et direkte resultat av denne. På 70-tallet hadde du ganske sikkert vært fast ansatt et sted, og som enslig også hatt mulighet for å kjøpe ditt eget hjem, selv om det hadde vært i en trøstesløs blokk oppi Groruddalen.
    Likevel, en forutsigbar tilværelse der du slapp å bekymre deg for fremtiden. I dag går utviklingen i motsatt retning. Politikere aser seg opp når konsekvensene rammer innvandrere, "sosial dumping". Hallo, nordmenn står i akkurat samme skittstormen, og folk med høy utdannelse er faktisk verst rammet (og har i tillegg et digert studielån som fratar dem alt fremtidshåp). Men er du norsk, står du sist i køen i ditt eget land.

    Den eneste overlevelsesstrategien jeg fant, var å ha noe å se frem til hver dag. Et treff, en bok jeg skulle lese, musikk å lytte til. Men jeg kunne vanskelig konsentrere meg om noe. Verden svant inn til et slags svart punkt.

    Ønsker deg et stort lyspunkt snart!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det blir nok stadig flere som opplever usikkerhet, og boliger er det vel snart ingen som har råd til å kjøpe, hvert fall ikke når man er alene. Og når jeg ser det som bygges i området jeg bor, så er de ikke bare dyre, men de har grusom beliggenhet, helt ut i trafikkerte veier. Noe som betyr at mange kommer til å bli utsatt for trafikkstøy på et nivå som er helseskadelig.

      Det har blitt sånn at det har blitt verre for alle som ikke har det veldig bra, for å si det på en dum måte. Og du har dessverre rett i at politikerne ikke er så veldig opptatt av nordmenn som har det vanskelig. Det har noe å gjøre med at man får flere godhetspoeng når man er opptatt av innvandrere.

      Bøker og musikk er god hjelp til å koble av. Jeg har også hatt problemer med å konsentrere meg, men nå går det greit å lese, og jeg leser mye for tiden.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.