Bilder fra Dublin

Tiden går uhyggelig fort når jeg er i Dublin, men jeg trøster meg med at jeg fremdeles har tre hele dager igjen, og de får jeg nyte som best jeg kan. I dag er det lørdag, og det har  vært en ganske daff dag, temmelig surt og kaldt har det vært og. Men en daff og hustrig lørdag i Dublin er slett ikke det verste man kan oppleve. Litt utpå ettermiddagen snublet jeg rent tilfeldig innom parken Merrion Square, der var det fuglekvitter og lukt av vår, og det er noe eget med disse parkene i Irland, en spesiell atmosfære, også er det mange flotte trær.

Tidligere på dagen, fant jeg ut at jeg skulle ta et bilde av General Post Office på O'Connell Street, Umiddelbart etter at jeg hadde fisket kameraet opp av sekken, kom det en hel rekke med dobbeltdekkere kjørende nedover gata. Det pussige er at slik er alltid når jeg prøver å ta bilder i Dublin sentrum. Og slik har det vært, helt fra første gangen jeg var her.

Det som i hvert fall er sikkert, er at Dublin har noen sabla flotte lyktestolper, Jeg måtte ta et bildet av en av dem i dag også, det er ikke første gang. Men hvorfor skal man ikke glede seg over det som er
vakkert?

Det er mye fint å se her, men når jeg har vært her så mange ganger, så er det ikke så mye nytt å se, men det er mye som tåler å bli sett igjen. I går fikk jeg et gjensyn med Malahide Castle, mange år siden sist jeg så dette vakre slottet, da var jeg også inne der, det var jeg ikke i går. Jeg husker at slottsspøkelset hadde en egen dør. Det var en ganske liten dør, så dette slottet holder seg nok ikke med noe særlig stort spøkelse. Egentlig trodde jeg at spøkelser kunne gå gjennom vegger, og sånn sett ikke trengte dører, men det kan jo hende det er forskjell på spøkelser, ikke vet jeg. Her er i hvert fall et par bilder jeg tok av Malahide Castle.

Som før sagt, tiden går fort her i Dublin, så det får holde for denne gang.

Guinnessfrue har landet i Dublin

Da jeg feiret bloggbursdag i vinter, skrev jeg noe om at jeg kunne kalle bloggen for Guinnessfrue og skrive utførlig om turene til Irland. Dette fordi jeg hadde vært innom Blogglisten og fått med meg at mange av de suksessrike bloggerne kaller seg et eller annet med frue. Siden jeg akkurat har ankommet Dublin og skal være her i en uke, tenkte jeg at jeg skulle prøve meg på litt frueblogging. Jeg skal spare eventuelle lesere for hver eneste slurk med Guinness, men har ellers tenkt å skrive om diverse uvesentligheter jeg opplever underveis. For uvesentlig og trivielt skal det være, etter hva jeg har skjønt.

Eller jeg hadde tenkt, for forrige avsnitt skrev jeg i går. Tiden går fort når man er i Dublin, så jeg fikk ikke tid til å skrive noe mer. Da kan man jo forstå bloggerne som fyller opp bloggene sine med ørten bilder av alt de spiser og drikker. Men der går grensen for meg, særlig nå som det som inntas av både fast og flytende føde gjøres fullt synlig for andre. Da jeg begynte å skrive i går, hadde jeg akkurat inntatt et solid måltid med fish & chips. Den som gidder kan jo prøve å se for seg sånn cirka fire bilder av en tallerken med nevnte rett, samt en pint med Harp, irsk lagerøl som smaker utmerket. Eller la være å gidde og heller gjøre noe mer interessant.

Andre trivialiteter jeg hadde tenkt å skrive om i går, var den kjedelige flyturen, den like kjedelige reisen til flyplassen, som besto av buss, enda en buss og flytog. Da flyet landet ventet tidenes verste kø i passkontrollen, og jeg har opplevd noen lange køer de før, men den i går slo alle rekorder. Uansett, da jeg omsider kom meg inn til sentrum av Dublin, var som vanlig alt bra. Og det endte med en trivelig kveld på pub med god musikk og godt drikke.

I dag har jeg vært i Dublin Zoo, gjennom mange år har jeg tatt en tur dit når jeg er i Dublin. Den har hatt en god utvikling, hvor mange av dyrene har fått større og bedre leveområder. Men sånn som det var i dag, og som det også var i fjor, så må alt bråket fra besøkende, da først og fremst ekstremt mye ungebråk, være plagsomt for dyrene. Der det er dyr innendørs er det satt opp plakater med «Quiet please», men det gjelder selvfølgelig ikke mine hylende unger, ser det ut til at folk tenker. Når man har mulighet til å sammenlikne menneskeunger med andre unger, slår det meg at det ikke kan være noen annen art som får så bråkete og uartige avkom som det folk gjør.

Det får holde for i dag, da jeg snart skal ut igjen. Ingen bilder av mat eller drikke, altså, så de som eventuelt kommer innom får nøye seg med et par bilder fra Dublin Zoo. 

Den mislikte arbeiderklassen

Det er påske og jeg hadde tenkt å satse på litt lettere stoff enn det jeg vanligvis kommer med. Siden jeg for noen bloggposter siden lærte at enkelte mister tålmodigheten av andres elendighet, tenkte jeg at fikk satse på litt musikk og sånt forskjellig. Men det er utsatt inntil videre, fordi jeg for en tid siden leste en kronikk av Andreas C. Halse med tittelen Store deler av venstresiden liker ganske enkelt ikke arbeiderklassen. Det er jo korrekt observert, det overraskende er at en som selv tilhører venstresiden faktisk er i stand til å se det.

Innledningsvis skriver han om velutdannede liberalere som har mye moro med de lavere utdannedes dårlige språk, da særlig folk på høyresiden, og i forbindelse med debatter om innvandring og islam. Han skriver blant annet: De åpne og mer subtile angrepene på folk som mangler riktig utdannelse eller skriftlig formuleringsevne bidrar også til å styrke mistanken om at den politiske venstresiden egentlig misliker folk som ikke er like høyt utdannet som dem selv. På den ellers så korrekte venstresiden er det påfallende hvor ustraffet man slipper unna med fornærmelser eller latterliggjøring av klassebakgrunnen til mennesker man ikke liker.

Nå må det innrømmes at jeg og enkelte andre har hatt mye moro på facebook med nettopp dårlig språk, har jo vært innom det her på bloggen også. Men det har vært mer klasseblind moro, dårlig språk finnes hos flere enn de lavt utdannede, men feilene er gjerne av litt forskjellig slag. En del av moroa har kommet fra jobbannonser, og jeg tror ikke det er vaskehjelpa i bedriften som utformer de annonsene. Et par eksempler har vært fra et vikarbyrå jeg har jobbet for, og i en annonse var en konsulent jeg har hatt som kontaktperson en av dem man skulle henvende seg til. Om det var han som hadde skrevet annonsen, vet jeg ikke. Men jeg kommuniserte med ham på e-post, og han var ikke direkte elegant i sine formuleringer, for å si det på den måten. Også politikernes språk kan være artig, selv syntes jeg det var hylende festlig med disse som hadde høyt og bredt fokus.

Tilbake til saken, venstresidens forakt for arbeidsfolk er ingenting å le av. Jeg kan tenke meg at de velutdannede på venstresiden koser seg med folkets dårlige språk, og tar det som en bekreftelse på at arbeiderklassen er en gjeng mindre begavede tullinger det ikke er noen grunn til å bry seg om. Når jeg har lest disse evinnelige betraktningene om arbeiderklassens elendige smak og dårlige vaner, har jeg mange ganger tenkt på hva disse sier i det private rom. Det er jo gjerne sånn for de fleste av oss, at vi ønsker å framstå som litt bedre enn vi egentlig er når vi ytrer oss offentlig. Jeg har nok sagt ting i mer eller mindre festlig lag, som jeg ikke ville ytret her på bloggen. Det kunne sånn sett vært artig å være den berømmelige flua på veggen når de korrekte venstresidemenneskene har samlet seg til fest, og fått i seg tilstrekkelige dråper av sikkert langt mer eksklusivt drikke enn det som er vanlig i det foraktede folkedypet. Jeg er ikke sikker på at de hadde utvist mer storsinn og toleranse enn det vi andre gir uttrykk for etter å ha fått i oss noe mindre eksklusive dråper.

Når jeg har lest hva enkelte synsere på venstresiden har skrevet om arbeiderklassen, har det slått meg at de på mange måter minner om en viss type arbeidsfolk, interessant nok nettopp dem som likner mest på venstresynsernes beskrivelser av arbeiderklassen. Begge har sterke meninger om den andre, begge generaliserer motparten sønder og sammen, begge misliker sterk alt de tror den andre står for. Alle fra arbeiderklassen hører på danseband og spiser Grandiosa. Alle sosialister er blærete klimahysterikere som hører på opera og tror de er noe. Begge parter framstår som selvhevdende og med et enormt behov for å ha noen å se ned på. Det har vært øyeblikk der jeg skulle ønske det hadde vært mulig å sende dem ut på en øde øy og la dem ta et oppgjør der, så vi andre kunne få fred.

Halse sier avslutningsvis: Jeg er i det store og hele enig med dem som mener det er for mye kulturkrig og for lite politikk i det offentlige ordskiftet. Men en del av den utdannede venstresiden ser tidvis ut til å glemme at de fører sin egen kulturkrig. Og som alltid er ens egne privilegier vanskeligst å få øye på.

Nå har jeg skrevet noen poster, for å si det forsiktig, der jeg har prøvd å vise at det er stor forskjell på arbeidsfolk, og at det bildet venstreeliten har av arbeiderklassen ikke stemmer overens med det jeg har opplevd. Så jeg skal ikke si noe mer om det nå, men uansett hvor «dårlig» smak folk har, så er de mennesker med en grense for hvor store fysiske og psykiske belastninger de tåler. At folk hører på danseband eller ser på Paradise Hotel er ikke grunn til at det er greit at de behandles som søppel. 

Det var nok alvorsord for i dag, da tror jeg vi tar litt musikk.