Guinnessfrue har landet i Dublin

Da jeg feiret bloggbursdag i vinter, skrev jeg noe om at jeg kunne kalle bloggen for Guinnessfrue og skrive utførlig om turene til Irland. Dette fordi jeg hadde vært innom Blogglisten og fått med meg at mange av de suksessrike bloggerne kaller seg et eller annet med frue. Siden jeg akkurat har ankommet Dublin og skal være her i en uke, tenkte jeg at jeg skulle prøve meg på litt frueblogging. Jeg skal spare eventuelle lesere for hver eneste slurk med Guinness, men har ellers tenkt å skrive om diverse uvesentligheter jeg opplever underveis. For uvesentlig og trivielt skal det være, etter hva jeg har skjønt.

Eller jeg hadde tenkt, for forrige avsnitt skrev jeg i går. Tiden går fort når man er i Dublin, så jeg fikk ikke tid til å skrive noe mer. Da kan man jo forstå bloggerne som fyller opp bloggene sine med ørten bilder av alt de spiser og drikker. Men der går grensen for meg, særlig nå som det som inntas av både fast og flytende føde gjøres fullt synlig for andre. Da jeg begynte å skrive i går, hadde jeg akkurat inntatt et solid måltid med fish & chips. Den som gidder kan jo prøve å se for seg sånn cirka fire bilder av en tallerken med nevnte rett, samt en pint med Harp, irsk lagerøl som smaker utmerket. Eller la være å gidde og heller gjøre noe mer interessant.

Andre trivialiteter jeg hadde tenkt å skrive om i går, var den kjedelige flyturen, den like kjedelige reisen til flyplassen, som besto av buss, enda en buss og flytog. Da flyet landet ventet tidenes verste kø i passkontrollen, og jeg har opplevd noen lange køer de før, men den i går slo alle rekorder. Uansett, da jeg omsider kom meg inn til sentrum av Dublin, var som vanlig alt bra. Og det endte med en trivelig kveld på pub med god musikk og godt drikke.

I dag har jeg vært i Dublin Zoo, gjennom mange år har jeg tatt en tur dit når jeg er i Dublin. Den har hatt en god utvikling, hvor mange av dyrene har fått større og bedre leveområder. Men sånn som det var i dag, og som det også var i fjor, så må alt bråket fra besøkende, da først og fremst ekstremt mye ungebråk, være plagsomt for dyrene. Der det er dyr innendørs er det satt opp plakater med «Quiet please», men det gjelder selvfølgelig ikke mine hylende unger, ser det ut til at folk tenker. Når man har mulighet til å sammenlikne menneskeunger med andre unger, slår det meg at det ikke kan være noen annen art som får så bråkete og uartige avkom som det folk gjør.

Det får holde for i dag, da jeg snart skal ut igjen. Ingen bilder av mat eller drikke, altså, så de som eventuelt kommer innom får nøye seg med et par bilder fra Dublin Zoo.