tirsdag 26. mars 2013

Jeg har sett filmen "Spise, sove, dø"

Jeg har sett «Spise, sover, dø», filmen handler om den unge jenta Raša som jobber med å pakke salat på en fabrikk et sted i Skåne. Hun er flink i jobben sin og stolt over at hun er rask til å pakke. Men så blir det nedbemanninger og Raša er en av dem som må gå. Raša, som opprinnelig kommer fra Montenegro, bor sammen med faren som er ødelagt av hardt arbeid. Slik mange av dem jeg har jobbet sammen med også har vært. Faren blir nektet sykepenger og må reise til Norge for nok en runde med hardt arbeid. Tilbake i Sverige får han høre følgende av legen: «Du sier at du har vondt i ryggen, og så fortsetter du å jobbe? Alt handler ikke om penger. Man kan jo ikke bli for grådig heller».

Etter å ha mistet jobben må Raša gjennom coaching og jobbsøk hos arbeidsformidlingen. Her får de høre meningsløse floskler som lyder uhyggelig velkjente for oss som har vært gjennom tilsvarende hos vårt hjemlige NAV. De utslitte og fortvilte menneskene står i sterk kontrast til det overfladiske babbelet til lærerne på kurset, det minner mye om det jeg selv opplevde på det mye omtalte kurset hos Reaktorskolen. De får beskjed om at de må finne seg en hobby, det er viktig for å gjøre seg lekre for arbeidsgiverne. Hvor viktig dette er i virkeligheten er en annen sak, i motsetning til menneskene i denne filmen har jeg fritidssysler som er velegnet som «cv-sminke». De har vært greie å ha i intervjusammenheng, når jeg er blitt spurt om slikt, men har neppe hjulpet noe særlig når det gjelder å få jobb. Det samme gjelder pugging av fasitsvarene på «dine svake og sterke sider», som de var så opptatt av på Reaktorskolen. I filmen avsluttes kurset med følgende gladmelding: «Dere har hele framtiden foran dere». Så mye har man forstått av virkeligheten til de menneskene det gjelder, for dem må det føles som en melding fra et annet univers, så uendelig fjernt fra deres egen virkelighet. Slik jeg følte den gangen den såkalte jobbveilederen, eller jobbvillederen, gikk rundt i klasserommet på Reaktorskolen, pekte på hver enkelt av oss og sa at Per kan ta med seg hjernen sin å gå, Pål kan ta med seg hjernen sin å gå, Laila kan ta med seg hjernen sin å gå. Problemet er bare det at dersom Laila hadde sagt noe slikt til arbeidsgiveren sin, er det store muligheter for at vedkommende hadde sagt at hvem f… tror du at du er, se til helv… å komme deg ut herfra og det øyeblikkelig! Slik er nemlig livet for en vikar på de laveste trinnene i arbeidslivet, men prøvde man å fortelle hvordan ståa faktisk var, snakket man for døve ører.

«Spise, sove, dø» byr med andre ord på mye gjenkjennelig for oss som har erfaring fra så vel møkkajobber som NAV. At det som er virkeligheten for mange av oss kommer fram er bra, da det ikke er så ofte at slikt blir tatt opp. Så er det noe som ikke er fullt så gjenkjennelig. Jeg fikk en kommentar for en tid siden fra en som hadde sett filmen og mente at personene framstår som rene karikaturer. Og det kan jeg for så vidt være enig i, arbeiderne i filmen er nettopp slik man ynder å tro at arbeiderklassen er. At det er noen som er slik, har jeg sett på en del av arbeidsplassene jeg har vært. Det har vært på lager og store kantiner der en del av de ansatte ikke har særlig mye ansvar eller kundekontakt. Samtidig har jeg sett at på store arbeidsplasser er det alltid noen som ikke lever opp til forventningene man har om hvordan arbeidsfolk er. Slike mennesker er totalt fraværende i filmen. Hjemmet til Raša og faren er gjennomført stygt og usmakelig. Jeg har hatt gamle møbler og temmelig slitne forhold, men noe så ille som det har jeg aldri vært i nærheten av. Men jeg har en anelse om at dette hjemmet ikke er så langt unna hvordan man tror arbeiderhjemmet ser ut. Så langt har jeg ikke sett at noen sosiolog har tatt for seg arbeiderhjemmet, det går mest i camping og danseband når man skriver om arbeiderklassen. Men det kan være noe slikt dukker opp en dag og jeg tror det kommer til å bli hva man på en pen måte kan kalle interessant lesning.

Uansett, dersom man hadde framstilt arbeiderne i filmen på en annen måte, skal vi ikke se bort fra at filmen hadde blitt forbigått i stillhet. Det hadde i så fall vært synd, for det er viktige ting som tas opp. Ikke minst hvordan arbeidsledige kvernes rundt i systemet, hvordan de må høre på moteriktig tåkeprat og ikke får den hjelpen de faktisk trenger, framstilles på en god og troverdig måte. Så alt i alt en god film som kan anbefales.


25 kommentarer:

  1. Det er en bra film og en viktig film, men ga meg likevel følelsen av å være vel karikert i persontegningen! :-)

    http://www.frifagbevegelse.no/dagens_kommentar/article6559653.ece

    Her skulle jeg ønske det hadde vært plass til en erkjennelse av at filmen ikke bare dreier seg om "krisen i Europa", men like mye gir et bilde av hva norske arbeidsledige utsettes for...

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det de arbeidsledige i filmen blir utsatt for er til forveksling lik det jeg selv har opplevd som arbeidsledig.

      Slett
  2. Mye av det som skjer hos NAV gir meg en foelelse av at noen sitter med et skjema og krysser av paa punkter de skal gjennom. Jeg har aldri selv opplevd NAV, men mitt inntrykk, basert paa baade medieomtale og private bekjentskaper, er i overvekt negativt.

    Kom forresten over et innlegg angaaende sosial klasse og skole:
    http://www.aftenposten.no/meninger/Klasseparadokset-i-norsk-skole-7091240.html#.UVM0PRcqzKg

    Det slaar meg at elever, uansett hvilken sosial klasse de maatte tilhoere, som ikke faar noen intellektuell input utenfor skolen, lett kan oppleve skolen paa samme maate som alle ville oppleve NAV.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror inntrykket du har fått av NAV stemmer rimelig godt. At arbeidsledige har forskjellig utgangspunkt og følgelig forskjellige behov for oppfølging, ser det ikke ut til at de har forstått.

      Når det gjelder skole, så er det ikke til å komme fra at enkelte barn som vokser opp i arbeiderfamilier ikke får særlig mye intellektuell input hjemme. Og jeg har jobbet sammen med folk som har sagt det får skolen ta seg av, både når det gjelder leksehjelp og oppdragelse.

      Slett
  3. Det var en bra, men deprimerende film. Tidvis ganske så humoristisk også, særlig der hvor de prøvde minigolf for å ha en hobby.

    Jeg kjenner meg igjen i endel scener, f.eks. der hun nye jenta skal pakke salat og alt hoper seg opp. Jeg skal ikke nevne hvor jeg jobbet, men omtrent sånn var mitt første møte med arbeidslivet også :)

    Jeg lurer litt på om handlingen til filmen var lagt til nåtiden. Genseren til Rasa hadde jeg på barneskolen, ca tidlig nittitall.

    SvarSlett
    Svar
    1. "Det var en bra, men deprimerende film. Tidvis ganske så humoristisk også, særlig der hvor de prøvde minigolf for å ha en hobby. "

      Dette er en av de store farene ved samlebaandsfasettene ved en del offentlige institusjoner. Man blir for opptatt av form og glemmer den egentlige hensikten.
      Vet om en eldre slektining av meg som ble stresset foan neste moete med legen. Vedkommende hadde nemlig, etter eget utsagn, blitt beordret til aa lese en bok. Vedkommende kom med en bok og spurte et familimedlem om den aktuelle boka var god nok. Jeg tviler sterkt paa at legen faktisk beordret vedkommende til noe som helst. I saa fall ville det vaert en merkelig lege. Sannsynligvis dreide det seg om et forslag for aa bedre livskvaliteten til vedkommende. Personer som blir kvernet gjennom institusjoner som ikke tjener deres interesse har, tror jeg, en tendens til aa utvikle en adlydingsmodus som sjeldent er formaalstjenelig.

      Slett
    2. Med tanke på stressnivået i mange ensformige og slitsomme yrker og som arbeidssøkende, glir man nærmest automatisk inn i denne adlydningsmodusen. Når både mental og fysisk energi er tappet fra kroppen, er det vanskelig å forbedre sin egen livssituasjon.

      Priviligerte mennesker er kjappe til å komme med overfladiske løsninger, som å "bare skaffe seg en hobby". Da jeg gikk på jobbkurs hos Aetat (like før de ble til NAV) mente kursleder at jeg kunne jo bare flytte 3 timer unna hjemstedet mitt for å ta en 80 % vikarjobb som renholder. Enkelt for henne å si, ville hun gjort det samme selv? Godt mulig jeg er vrang, men å plutselig flytte alene vekk fra hele nettverket mitt for å ta en deltidsjobb uten å være garantert langvarig ansettelse.. tja, mulig jeg burde vært mer fleksibel ;)

      Slett
    3. Både ensformige og slitsomme jobber og det å være arbeidssøkende tapper en for energi. Jeg har selv hatt jobber hvor jeg etter en tid har merket at jeg har glidd inn i en form for apati. Og da jeg gikk det kurset på Reaktorskolen følte jeg meg etter hvert helt utslitt. Riktignok gled jeg ikke inn i den omtalte adlydningsmodusen, til lærerens store irritasjon. Men i slike situasjoner har man nok med å komme gjennom dagene, noe mer er det ikke overskudd til.

      Så fleksibel at man er villig til å flytte på grunn av vikarjobb på deltid, burde det ikke kreves at man er. Men jeg har hørt mange stygge historier om hva de finner på. De ville nok ikke gjort det selv, men det slipper de da også, for de har jo fast jobb og sitter nok temmelig trygt i jobbene sine.

      Slett
    4. "Med tanke på stressnivået i mange ensformige og slitsomme yrker og som arbeidssøkende, glir man nærmest automatisk inn i denne adlydningsmodusen."

      Dette er nok et like stort problem som nevnte institusjoner ja.

      Slett
    5. "Men jeg har hørt mange stygge historier om hva de finner på. De ville nok ikke gjort det selv, men det slipper de da også, for de har jo fast jobb og sitter nok temmelig trygt i jobbene sine."

      Her mener jeg du er inne paa noe som har drevet den eskalerende stigmatiseringen av arbeiderklassen og mennesker uten utdanning, de siste aarene. Faktum er at mange av de som sterkest markerer forskjellen mellom arbeiderklassen og dem selv, er samlebaandskontorarbeidere. Det betyr ikke at jobbene noedvendigvis er lette. Mange av dem krever sin mann eller kvinne fullt ut. Jobbene kan ogsaa vare utfordrende paa mange andre maater. De krever imidlertid ikke saerlig mange intellektuelle ferdigheter.
      Det er slett ikke bare positive ting aa si om mange av Norges rikfolk. Jeg har imidlertid til gode aa se noen av dem bedrive denne stadige nedrakkingen av arbeiderklassen.

      En annen gruppe er et spesifikt segment innenfor akademia. Fagomraadene deres er nesten utelukkende innen fag som har begrenset anvendelse utenfor akademia. Noe av grunnen til dette er helt sikkert at det er disse fagomraadene som analyserer samfunnet. Jeg tror imidlertid ogsaa at en annen aarsak er sosial posisjonering. Dette segmentet er, relativt til resten av akademia, de som er mest avhengig av ikke-materiell status for aa befeste sin posisjon.

      Slett
    6. Det du sier stemmer godt overens med tanker jeg har gjort meg. Det handler nok mye om sosial posisjonering. Uansett utdanningsnivå, hvis man kjenner litt på de de mer primitive sidene av seg selv, så er det godt å ha noen så se ned på, noen som ikke er like bra som en selv. For enkelte står da arbeiderklassen svært lagelig til for hogg.

      Slett
    7. Oppfordringen til Uleguri om å flytte fra hjemmet sitt på grunn av en midlertidig deltidsstilling, får meg til tenke på "Ditte menneskebarn" av Nexø, der Dittes stefar sier: "Og det fordømte er jo at vi fattigfolk SKAL læres opp til å farte. Vi skal helst ikke vite hvor vi får matbiten fra i morgen, men skal fly rundt og leite den opp hos Per og Pål."

      Handlingen i Nexøs roman er vel å merke lagt til 1800-tallet, men jeg er stygt redd vi er på vei dit igjen. Det paradoksale er at borgerlige partier er voldsomme til å snakke opp familien, men samtidig skal ingenting legges til rette for familieliv. Arbeidskraften skal helst være fullstendig rotløs, uten bånd eller lojalitet til annet enn en (midlertidig) arbeidsgiver. Det er på visse måter verre enn på 1800-tallet, da en arbeidsgiver iallfall ble forventet å stille bolig til rådighet, innen gangavstand fra arbeidsplassen. Ingen var nødt til å bo der om de hadde bolig fra før, men de hadde muligheten, og den ville nok mange pendlere grepet i dag.

      Slett
    8. Det kan se ut som om Nexøs roman ikke er helt uaktuell i dag. Jeg vet om et tilfelle der en arbeidsledig spurte under et møte hos det som den gang var Aetat, om det var slik at de kunne tvinge henne til å flytte fra mann og barn for å ta jobb et annet sted i landet. Svaret var ja.

      I dag er "fleksibel" et honnørord, det skal man være. Stadig flere jobber går gjennom vikarbyråer. Siden jeg har jobbet mye for slike, har jeg følt hva denne fleksibiliteten innebærer av usikkerhet og utrygghet.

      Det er nok mange som hadde takket ja til bolig innen gangavstand fra arbeidsplassen. Jeg har sett hvordan enkelte vikarer sliter med lang vei til jobben, ikke har de råd til bil og ikke har de råd til å leie bolig nærmere jobb, da det er dyrere husleier i sentrale strøk.

      Slett
    9. Se hva Menneskrerettighetserklæringen paragraf 13 sier, legg spesielt merke til første del:

      Artikkel 13


      1.Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.
      2.Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.


      Er du i klørne på NAV gjelder tydeligvis ikke dette....

      Slett
    10. Det kan hende det er slik at når man havner i klørne til NAV så er man ikke lenger å betrakte som et menneske.

      Slett
    11. Sånn apropos fikk jeg tilsendt en lenke om en tidligere ansatt av Nav (en tiltaksarrangør, slik jeg leser det) som forteller at han ble permittert av Nav, og dermed havnet i samme situasjon som sine tidligere brukere - han kom ut for Nav selv.

      Han oppsummerer sin opplevelse slik: "Du har ringt og bedt om samtale for å få omgjort klagen. Jeg kan ikke gjøre noe, jeg har ikke ansvar for noe, jeg ser ikke noe som kan omgjøre vedtaket og jeg kan ikke gjøre noe. videre så vil det gå 8 – 9 uker saksbehandling før klagen er ferdigbehandlet og vi kan ikke gjøre noe før den er ferdigbehandlet. Du må ta dette opp med din saksbehandler på NAV, og kort og greit – vi har ikke noe og snakke om. Vi er tross alt bare satt til å ivareta lover og forskrifter som politikerne har vedtatt, og vi kan ikke ha noen formening om løsninger."

      Jeg kjenner ikke mannen og har ikke lyst å være urettferdig, men må innrømme at jeg sier meg enig i kommentaren under: "Hvorfor er det slik at ellers intelligente mennesker må oppleve det selv for å tro det?"

      Forfatteren må jo som tiltaksarrangør ha hatt såpass kontakt med Navs brukere at han har fått høre nettopp slike historier. Trodde han ikke på dem? Da er det nesten så jeg føler at han får som fortjent…

      http://blogg.bt.no/preik/2013/04/02/den-endelose-dialogen-med-nav/

      Slett
    12. Jeg kan ikke si at jeg fikk spesielt mye medfølelse med denne personen. Han skryter av at han har gjort en innsats for "svake mennesker", det sier kanskje litt om hans holdning til dem han angivelig har hjulpet. Jeg vil jo tro at han har hørt mange triste historier fra disse han omtaler som svake. Men han er kanskje blant dem som ikke hører hva andre sier, var jo selv borti en sånn en da jeg ble sendt på kurs gjennom NAV.

      Slett
    13. Jeg synes dere er vel harde mot bloggforfatteren her. Det er logiske feil i blogginnlegget hans som kommentarene til VeronicaHansen under det aktuelle blogginnlegget gaar i rette med, dog med en litt vel skarp undertone for min smak. Jeg synes ogsaa V1B har mye fornuftig aa si. Essensen i sistnevntes presiseringer til VHs innlegg er vel at bloggforfatters innlegg er hans subjektive, emosjonelle oppfatning av sin situasjon.* Jeg finner det faktisk vanskelig ikke aa ha sympati med en nylig arbeidsloes person som dro til sjoes lenge foer jeg ble foedt, sannsynligvis som svaert ung, og som har jobbet siden.

      Jeg er heller ikke saerlig begeistret for begrepet "svake mennesker". Det sier kanskje noe om en litt daarlig holdning. KANSKJE. Begrepsbruk som dette er saapas vanlig at vi ikke kan legge for mye i det. Hadde han skrevet mennesker i en svak posisjon ville det vaert logisk korrekt. Jeg liker ikke helt assosiasjonen til det begrepet heller og foretrekker "mennesker i en vanskelig situasjon".

      *Jeg maa ta forbehold om at jeg ikke leste alle kommentarene til VH og V1B.

      Slett
    14. I utgangspunktet er det lett å ha sympati med arbeidsledige som sliter med NAV, men denne personen ordlegger seg på en slik måte at sympatien for min del blir borte. Det er mange som har gjort god nytte for seg før de havner hos NAV, denne personen skriver på en slik måte at et er lett å få inntrykk av at han mener han fortjener særbehandling. Hvis han var en god menneskekjenner, noe han burde være med tanke på hvilken type jobb han har hatt, burde han ha innsett at det kan oppfattes på den måten.

      Jeg mener også at en som har hatt den type jobb, burde være bevisst på å unngå å omtale dem han har jobbet med som svake.

      Slett
    15. Det er absolutt gode poeng Laila. Vi vet imidlertid ikke hva slags funksjon han har hatt som underleverandoer for NAV. Hvis han har hatt en opplaeringsfunksjon f.eks. ved aa videreformidle praktiske ferdigheter, kan han muligens aldri ha vaert noe saerlig borti alle de andre sakskompleksene som diskuteres omkring NAV.
      Hans forhold til aa ivareta menneskers verdighet kan ha vaert forbundet hans spesifikke funksjon hos underleverandoeren.

      Grunnen til at jeg ikke foeler saerlig stor vemmelse over at dette innlegget er at jeg ikke oppfatter, i motsetning til mye annet som skrives der ute om NAV,NAV-brukere etc. noen form for vrangvilje mot andre mennesker. Skalaen god/ond er en helt annen enn reflektert/ureflektert.

      Haaper ikke jeg roeper for mye naa, men for en del aar tilbake hadde jeg en diskusjon med en eldre slektning av meg. Vedkommende hadde faatt vite om en person som via en institusjon drev oppsoekende virksomhet mot rusmisbrukere. Det min slektning reagerte paa var at denne personen bare tok kontakt med rusmisbrukere i vernede boliger for en hyggelig part. Det vedkommende ikke likte med dette var at vedkommende mente at en slik oppsoekende virksomhet forplikter, og hvis man ikke kan gaa dypere inn personenes livssituasjon enn en hyggelig prat, saa boer man heller la vaere. Jeg saa i utgangspunktet ingenting galt med det, hvis forutsetningene var klare paa forhaand. Jeg hadde aldri tenkt i de baner i det hele tatt.


      Slett
    16. Siden han mener han har hjulpet så mange, regnet jeg med at han har jobbet direkte med dem han skal ha hjulpet. Hvis det er tilfelle er det rimelig å tro at han har hørt mange historier om hvordan NAV går fram. På de to kursene jeg har gått har det vært folk som har hatt problemer med å få utbetalt dagpenger, de har opplevd at NAV og Aetat har somlet bort papirer i tillegg til at folk har vært utsatt for respektløs oppførsel fra de ansatte. Dette er noe det blir snakket om, så den som har et minimum av evne til å lytte til andre, vil vite en del om hva som foregår.

      Jeg synes det han skriver virker svært lite reflektert, evnen til å reflektere og forstå hvordan det man sier virker på andre, er viktige egenskaper dersom man skal jobbe med mennesker som befinner seg i en vanskelig situasjon.

      Slett
    17. "Jeg synes det han skriver virker svært lite reflektert, evnen til å reflektere og forstå hvordan det man sier virker på andre, er viktige egenskaper dersom man skal jobbe med mennesker som befinner seg i en vanskelig situasjon"

      Her er vi ubetinget enige.

      Slett
  4. Scenen med den nye jenta fikk meg til å tenke på enkelte arbeidsplasser jeg har vært innom. Der de som jobber mestrer jobben sin, men kanskje ikke så mye annet. Slike viser ofte svært liten forståelse overfor den som er ny.

    Handlingen er vel fra nåtiden, det var ikke bare genseren til Rasa som virket forhistorisk, i hjemmet til henne og faren var det mye som så ut som det var hentet ut fra syttitallet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Laila,

      Hadde disse vanskelige personene noen andre felles kjennetegn?


      God Paaske til dere som har fri!!

      Slett
    2. De vanskelige personene lever gjerne godt opp til fordommene man har om arbeiderklassen.

      God påske også til alle som ikke har fri;)

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.