Jeg har sett filmen "Spise, sove, dø"

Jeg har sett «Spise, sover, dø», filmen handler om den unge jenta Raša som jobber med å pakke salat på en fabrikk et sted i Skåne. Hun er flink i jobben sin og stolt over at hun er rask til å pakke. Men så blir det nedbemanninger og Raša er en av dem som må gå. Raša, som opprinnelig kommer fra Montenegro, bor sammen med faren som er ødelagt av hardt arbeid. Slik mange av dem jeg har jobbet sammen med også har vært. Faren blir nektet sykepenger og må reise til Norge for nok en runde med hardt arbeid. Tilbake i Sverige får han høre følgende av legen: «Du sier at du har vondt i ryggen, og så fortsetter du å jobbe? Alt handler ikke om penger. Man kan jo ikke bli for grådig heller».

Etter å ha mistet jobben må Raša gjennom coaching og jobbsøk hos arbeidsformidlingen. Her får de høre meningsløse floskler som lyder uhyggelig velkjente for oss som har vært gjennom tilsvarende hos vårt hjemlige NAV. De utslitte og fortvilte menneskene står i sterk kontrast til det overfladiske babbelet til lærerne på kurset, det minner mye om det jeg selv opplevde på det mye omtalte kurset hos Reaktorskolen. De får beskjed om at de må finne seg en hobby, det er viktig for å gjøre seg lekre for arbeidsgiverne. Hvor viktig dette er i virkeligheten er en annen sak, i motsetning til menneskene i denne filmen har jeg fritidssysler som er velegnet som «cv-sminke». De har vært greie å ha i intervjusammenheng, når jeg er blitt spurt om slikt, men har neppe hjulpet noe særlig når det gjelder å få jobb. Det samme gjelder pugging av fasitsvarene på «dine svake og sterke sider», som de var så opptatt av på Reaktorskolen. I filmen avsluttes kurset med følgende gladmelding: «Dere har hele framtiden foran dere». Så mye har man forstått av virkeligheten til de menneskene det gjelder, for dem må det føles som en melding fra et annet univers, så uendelig fjernt fra deres egen virkelighet. Slik jeg følte den gangen den såkalte jobbveilederen, eller jobbvillederen, gikk rundt i klasserommet på Reaktorskolen, pekte på hver enkelt av oss og sa at Per kan ta med seg hjernen sin å gå, Pål kan ta med seg hjernen sin å gå, Laila kan ta med seg hjernen sin å gå. Problemet er bare det at dersom Laila hadde sagt noe slikt til arbeidsgiveren sin, er det store muligheter for at vedkommende hadde sagt at hvem f… tror du at du er, se til helv… å komme deg ut herfra og det øyeblikkelig! Slik er nemlig livet for en vikar på de laveste trinnene i arbeidslivet, men prøvde man å fortelle hvordan ståa faktisk var, snakket man for døve ører.

«Spise, sove, dø» byr med andre ord på mye gjenkjennelig for oss som har erfaring fra så vel møkkajobber som NAV. At det som er virkeligheten for mange av oss kommer fram er bra, da det ikke er så ofte at slikt blir tatt opp. Så er det noe som ikke er fullt så gjenkjennelig. Jeg fikk en kommentar for en tid siden fra en som hadde sett filmen og mente at personene framstår som rene karikaturer. Og det kan jeg for så vidt være enig i, arbeiderne i filmen er nettopp slik man ynder å tro at arbeiderklassen er. At det er noen som er slik, har jeg sett på en del av arbeidsplassene jeg har vært. Det har vært på lager og store kantiner der en del av de ansatte ikke har særlig mye ansvar eller kundekontakt. Samtidig har jeg sett at på store arbeidsplasser er det alltid noen som ikke lever opp til forventningene man har om hvordan arbeidsfolk er. Slike mennesker er totalt fraværende i filmen. Hjemmet til Raša og faren er gjennomført stygt og usmakelig. Jeg har hatt gamle møbler og temmelig slitne forhold, men noe så ille som det har jeg aldri vært i nærheten av. Men jeg har en anelse om at dette hjemmet ikke er så langt unna hvordan man tror arbeiderhjemmet ser ut. Så langt har jeg ikke sett at noen sosiolog har tatt for seg arbeiderhjemmet, det går mest i camping og danseband når man skriver om arbeiderklassen. Men det kan være noe slikt dukker opp en dag og jeg tror det kommer til å bli hva man på en pen måte kan kalle interessant lesning.

Uansett, dersom man hadde framstilt arbeiderne i filmen på en annen måte, skal vi ikke se bort fra at filmen hadde blitt forbigått i stillhet. Det hadde i så fall vært synd, for det er viktige ting som tas opp. Ikke minst hvordan arbeidsledige kvernes rundt i systemet, hvordan de må høre på moteriktig tåkeprat og ikke får den hjelpen de faktisk trenger, framstilles på en god og troverdig måte. Så alt i alt en god film som kan anbefales.