søndag 3. mars 2013

Hvorfor er du ikke sånn som meg?



Jeg kom tilfeldigvis over denne videoen.  Her var det mye som lød velkjent, slik argumentasjon har de fleste av oss barnfrie hørt noen ganger. Jeg har heldigvis sluppet å høre slikt veldig ofte, men de gangene jeg har vært utsatt for det har vært irriterende nok. Så kan man lure på hvorfor det alltid er vi som velger annerledes som må forklare oss. Hvis noen ønsker seg barn får de neppe spørsmål om hvorfor i all verden de gjør det, med tilhørende bemerkninger om hvor stort ansvar og mye slit det er. Eller hvis man sa at det kommer du sikkert til å angre på? Det hadde nok ikke blitt godt mottatt.

Det gjelder ikke bare barn. Da jeg kom i den alderen der «normale» mennesker tar førerkort fikk jeg også høre noen skikkelige moralprekener, heller ikke det var akseptert. Unge, friske mennesker i sentrale strøk, med fem minutter å gå til nærmeste bussholdeplass, hadde vær så god å kjøre bil. Det hjalp ikke med saklig argumentasjon om at det var alt for mange biler som det var og at de forurenser og er til generell plage. De reagerte omtrent som pinsevennene jeg var utsatt for i barndommen gjorde overfor dem som ikke trodde på Gud, eller trodde på en annen måte enn dem selv, takhøyden var ikke særlig høy der i gården. Det var den heller ikke blant dem som trodde på Bilen, jeg var å betrakte som en slags hedning som ikke bekjente meg til den religionen som heter bilisme. Straffen var å havne i kollektivhelvete, et helvete jeg for øvrig har erfart at faktisk finnes og som blant annet består av overfylte busser og innstilte tog. Det bildyrkerne ikke tenkte over er at de selv hadde blitt sittende fast i enda lengre og tregere køer dersom alle kollektivreisende også hadde kjørt bil. Og skal man først sammenlikne bilismen med religion, så må syklistene være å regne som bilismens satanister. Ingenting provoserer en troende bilist mer enn synet av en syklist.
Jeg har aldri helt skjønt hvorfor så mange har problemer med å akseptere at andre velger annerledes enn dem selv. Dessuten må det sies at folk som maser og moraliserer og gir uttrykk for at andre ikke vet sitt eget beste, er svært lite sjarmerende mens de bestreber seg på å få andre til å bli som dem selv.

21 kommentarer:

  1. Skulle ønske jeg var like rappkjefta som dama i videoen...jeg har hørt en del av det der ja...
    Laila det om bilreligionen er helt sant. Kjempegodt skrevet. Jeg måtte le - har hørt mye av det der også ja.
    Dessverre er jeg for høflig og konfliktsky og opptatt av å ikke såre(noe de som spør og graver og blander seg tydeligvis ikke er) til å svare skikkelig for meg. Og som jeg tidligere har sagt tror jeg ikke motargumenter fra sånne som oss vil bli hørt på uansett. Vi veit jo ikke hva vi snakker om.........Jeg er virkelig dritlei av å måtte forsvare og forklare alt samt å bli definert og vurdert av A4- tyranniet.

    Jeg hadde en venninne som er minst like rar som meg, men som gjorde absolutt alt for å være normal. Inkludert det å begynne å belære meg.....trenger jeg si at hun nå er redusert til en fjern bekjent....

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg ble en gang fortalt av en person jeg verken har sett før eller siden, at dersom jeg hadde fått barn hadde det sikkert gått veldig bra. Denne personen som hadde sett meg i ca. fem minutter kjente meg altså langt bedre enn jeg gjør selv.

      Ja, bilismen er å betrakte som en religion. Folk har gitt meg opp nå, men du verden så mye mas det var da jeg var yngre. Man kan lure på hvorfor, de hadde ikke vondt av at jeg ikke kjørte bil. Men det gjør visst vondt å møte noen som er annerledes enn en selv, etter hva jeg har skjønt. Det må være fint å tilhøre flertallet, da har man både rett og rett til å ta fatt andre som ikke er som en selv. Men jeg har problemer med å skjønne hva som er så givende med å holde på sånn.

      Noen ganger må man nedgradere venner til fjerne bekjente, jeg orker i hvert fall ikke mer mas og belæring om hva jeg skal gjøre og ikke gjøre. Det tapper meg fullstendig for energi og er absolutt ikke hyggelig.

      Slett
    2. Skjønner godt at du er drittlei. Jeg husker at maset om å få unger begynte alt da jeg var i starten av tyveårene, og vel å merke ikke hadde noen kjæreste, så hvordan skulle jeg blitt gravid???

      En jente som giftet seg med en søramerikaner (og ble gravid med ham på deres første stevnemøte, mens han fremdeles var gift med sin første norske kone), var i særklasse den verste. Hun maste på meg om jeg ikke kunne adoptere et gatebarn! – For det første var jeg for ung (minstealder for adopsjon er heldigvis 25), og for det annet fikk enslige – gudskjelov – ikke adoptere den gangen.

      Og for det tredje hadde da ikke jeg det fjerneste ønske om noe barn, og minst av alt å bli påprakket en tilfeldig unge fra et annet kontinent!

      Det var samme personen som ville lære seg spansk (noe hun hadde små forutsetninger for) og derfor ringte meg opp, om ikke jeg kunne passe ungen hennes mens hun gikk på forelesning. Da jeg gjorde oppmerksom på at jeg skulle på arbeid, ville hun at jeg skulle bli hjemme fra jobb(!!!) for å passe ungen hennes mens hun gikk på forelesning… Gjett hva svaret ble! Du snakker om frekkhet, en tror jo ikke sine egne ører.

      Ekteskapet sprakk allerede året etter. Gemalen banket henne like gul og blå som han gjorde med de andre norske konene sine… Ikke at jeg unte henne det, men jeg klarte ikke å synes synd på henne heller.

      Slett
    3. Fra jeg var helt ung var jeg fast bestemt på ikke å få barn og da fikk jeg høre at jeg kom nok til å ombestemme meg. Bare jeg traff "den rette".
      Dersom jeg hadde ønsket meg barn, hadde jeg vært nøye med hvem jeg fikk det barnet med, det måtte vært en som kunne ta ansvar for barnet fullt og helt dersom det hadde skjedd noe med meg. Man har jo ingen garanti for at man ikke blir alvorlig syk eller utsatt for en ulykke.

      Slett
    4. Ja, dette har også vært et viktig poeng for meg. Faren min døde mens jeg fremdeles gikk på skolen, og dermed var jeg overlatt til en mor jeg hadde god grunn til å frykte. Min far var tross alt en buffer og et vitne på at ting ikke var som de skulle. Nå kan min mor benekte alt og gjør det også.

      Det kan jo hende at både du og jeg ville hatt barn om vi møtte en mann som var «den rette» i betydningen en mann med et sterkt ønske om å få barn, og som ville stilt opp og tatt ansvar. Men få menn er særlig motivert for dette, og det bør man som ansvarlig menneske ta til etterretning - for sin egen del - for barnets del - og også med tanke på det urimelige i at en mann skal skvises for barnebidrag i mange år, for et barn han aldri ønsket seg eller ba om å få.

      Slett
    5. Jeg ville nok ikke hatt barn uansett, da jeg er en av de "fæle" kvinnene som ikke er glad i barn. Og dersom jeg hadde likt barn hadde jeg likevel tenkt meg godt om, det er et stort ansvar og mye slit. Velger man å få barn, velger man samtidig bort mye annet.

      Slett
    6. Nemlig! Jeg ble helt matt da jeg leste polfareren Monica Kristensens uttalelse om at det var ingenting hun hadde gjort før hun adopterte, som hun ikke kunne gjort med barn også!

      Det stemmer nok når du har råd til barnevakt/au pair. Men det er jo ikke realiteten for så mange av oss!

      Selv synes jeg barn flest er FÆLE. Min egen barndom er ikke lenger unna enn at jeg tydelig husker den enorme lettelsen da jeg sluttet skolen og ALDRI mer skulle ha med unger å gjøre! På videregående/gymnaset gikk jo folk som kunne oppføre seg, og forresten var vi seksten år gamle og ikke barn lenger.

      Hvordan noen kan glemme hvor ondskapsfulle, feige og simple unger flest er, er mer enn jeg kan begripe. Får helt frysninger ved tanken på å skulle sovne om kvelden med noe sånt under samme tak!

      Slett
  2. Jeg har kommet i bestemorsalderen, så nå har maset om, at jeg burde skaffe meg barn, stilnet..puh...
    Synes å huske det, som ille over noen år, og jeg følte meg underlig og rar, som ikke hadde gjort som del fleste rundt meg.

    I ettertid, har det vært mye, som har blitt anderledes, og folk er folk, de slutter ikke å spørre, eller gjøre forsøk på å belære.
    Likevel, jeg har blitt biskere de siste årene, i forhold til overtramp inn i mitt liv, og mine valg, så jeg har begynt å svare: Det er privat!
    Og jeg opplever, at da er det yderst få, som tør å ta et nytt spørsmål på samme tema. Men sant skal sies, det har tatt meg mange år, før jeg kom dit, at jeg våget å si det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har vært ganske god til å bite fra meg akkurat når det gjelder mas om barn, derfor har jeg ikke vært utsatt for et så massivt mas som det noen er utsatt for. Men det er ikke lenge siden en person antydet at jeg var egoist, det er en rimelig frekk påstand å komme med. Jeg har stilt opp og hjulpet vedkommende når det har vært behov for det.

      Kanskje bøllekurs for barnfrie, der vi lærte å bite fra oss, hadde vært en god ide?

      Slett
    2. Egoist? Du store, ekelte besitter frekkhetens nådegave. Bøllekurs, jeg blir med;-)

      Slett
    3. Ja, det var ordentlig frekt. I ettertid har jeg ønsket jeg hadde klart å svare for meg. Men noen ganger blir man bare helt satt ut av andres oppførsel. Det er ikke alle som trenger bøllekurs, for å si det sånn.

      Slett
  3. Likte overskriften din, kanskje "lånestjeler" jeg den til et dikt?

    Det er merkelig dette behovet for at andre skal være lik oss selv. Selv kjører jeg ikke bil, har aldri gjort det, og jeg nærmer meg nå sakte pensjonsalderen.

    Ellers synes jeg det virker som om denne hangen til å påføre andre krav om likhet med oss selv, har økt de siste årene. Skulle ønske vi kunne tenke litt motsatt.
    Og å snakke for oss selv, og la andre snakke for seg.


    SvarSlett
    Svar
    1. Vær så god, bare "lånestjel":)

      Jeg tror dessverre du har rett, det ser ut til å bli mindre rom for å velge annerledes enn flertallet. Det er flere som skulle ønske det var motsatt.

      Slett
    2. Det var garantert ikke større toleranse for avvik tidligere. Men den gang forutsatte man rett og slett at en ugift kvinne var barnløs! Å mene at du som ugift skulle satt barn i verden, ville vært oppfordring til utukt… Maset dreide seg om at du burde gifte deg. Ikke om at du burde få barn. Det å få barn ble også for gifte ansett som en privatsak. Hvis et par på 1970-/80-tallet var barnløst, tenkte man seg at de ikke kunne eller ville ha barn, og det var ikke noe man tok opp med folk. I dag er det så vidt homofile slipper unna maset! :-)

      Men altså… mas uansett! Husker med skrekk det evige gnålet da jeg var seks år: «Ja, skal du begynne på skolen snart?» Hva slags interesse kunne andre ha av det? Siden fulgte det evige gnålet om hvordan det gikk på skolen.

      Frem mot fjortenårsalderen ble det mer og mer mas om «komfen». (Med det mentes «konfirmasjonen».) Jeg ville ikke konfirmeres, orket ikke hykleriet rundt det, og min mor ville også blitt rasende over å måtte gjøre stas på meg (enda hun selv hadde hatt stort konfirmasjonsselskap da hun var fjorten).

      Noen år etter at det ble ro om «komfen», begynte gnålet om «har du tatt lappen?» (Med «lappen» menes av en eller annen grunn «førerkortet».) Jeg gir vel katten i om andre har førerkort eller ikke, hva skal jeg med den opplysningen? Men det er utrolig så mye skulk folk får ut av å ta kjøretimer, mens kolleger må gjøre jobben deres.

      Om noen spør om jeg har barn, svarer jeg kort og godt at jeg ikke er gift. Det er svar godt nok! Om noen mener at jeg likevel kunne hatt barn, svarer jeg: «Mener du at jeg skulle dra rundt på drittungen til en mann som ikke vil være sammen med meg? » - Et så underlig arrangement ville jeg ikke brukt et sekund av livet mitt på!

      Slett
    3. Det sies at det er vanskeligere å velge ikke å få barn nå enn det var for noen år siden. Det er vel også blitt større krav til fin fasade, man skal være vellykket på alle områder.

      Jeg konfirmerte meg ikke, de fleste andre gjorde det, den viktigste grunnen var gavene, da fortrinnsvis penger.

      Jeg husker også snakket om "lappen", det ble ansett som unormalt ikke å ville ta "lappen".

      Slett
  4. Denne kommentaren hører ikke helt til her, men......here we go again

    http://www.aftenbladet.no/nytte/livsstil/Advarer-psykisk-syke-mot-a-ga-til-legen-3142217.html

    Håper virkelig jeg både har jobb og er frisk når den nye regjeringa tar over i september.....for slikt kommer det til å bli mye av.

    SvarSlett
    Svar
    1. Da venter vi bare på forslag om forbud mot å gå til lege, det kommer nok. Dette her var mildt sagt ille:(

      Slett
  5. Ikke bare ille, men skremmende. Vi har mye slikt i vente tror jeg....

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, skremmende er det rette ordet. Jeg synes det blir stadig mer av slike hårreisende uttalelser, man kan bli redd av mindre.

      Slett
  6. Jeg tror at de som maser mest om unger, er de som er minst sikre på sitt eget valg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er mye mulig du har rett. Jeg har i hvert fall sett at de som har tenkt gjennom saken og valgt å få barn fordi de har kommet fram til at det er det de ønsker, lettere aksepterer at andre velger annerledes enn det enkelte andre gjør.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.