Bloggen fyller fire år!

I dag er det fire år siden jeg skrev min første bloggpost, jeg har markert de foregående bloggbursdagene får jeg vel gjøre det samme med denne. I løpet av året som er gått har jeg fått flere nye følgere, noe som selvfølgelig er veldig hyggelig. Særlig var det nok denne bloggposten som førte til at flere begynte å følge bloggen min. Den ble delt av mange, noe jeg satte stor pris på, særlig fordi den omhandler nettopp det jeg ønsket å skrive om da jeg startet bloggen, slitet på de laveste trinnene i arbeidslivet som er en viktig årsak til at mange havner i klørne på NAV. For øvrig et sted de færreste av dem jeg har møtt, på jobb eller andre steder, ønsker å være.

Det kan se ut som om mange av dem som leser bloggen har en annen bakgrunn enn det jeg har. Det er bra, jeg mener at det er fullt mulig å kommunisere med på tvers av både klasse og mye annet forskjellig. Men noe må man ha felles, jeg tror de fleste som leser denne bloggen er folk som på en eller annen måte har opplevd noe som har vært vanskelig og mange har hatt ubehagelige opplevelser med NAV. Jeg har sikkert sagt det mange ganger før, når folk kommer til NAV er det fordi de er i en vanskelig situasjon, da burde de bli behandlet på en skikkelig måte. Jeg tror også at både penger og menneskelig lidelse kunne vært spart dersom folk hadde blitt behandlet bedre. Det kan ha noe å gjøre med at de som bestemmer hvordan ting skal være befinner seg så uendelig langt fra vanlige menneskers hverdag. Jeg har også sett at enkelte ansatte i NAV har en væremåte som ikke er grei i det hele tatt, dersom jeg hadde oppført meg tilsvarende overfor kunder som jeg har opplevd at en og annen NAV-ansatt har gjort overfor meg, hadde jeg antagelig blitt kastet ut, ikke bare på dagen, men på minuttet. Jeg har før skrevet om den trøtte gubben på daværende Aetat, som lente seg tilbake i stolen og sa på en særdeles daff måte at «det får du finne ut sjøl, altså», da jeg spurte om hva jeg skulle gjøre for å komme meg i jobb. Stakkars meg hvis noen hadde hørt meg si noe liknende til en kunde i en av vikarjobbene jeg har hatt.

Min aller første bloggpost, den jeg skrev for nøyaktig fire år siden, handlet verken om arbeidslivet eller NAV, men om alt jeg hadde lest at den gruppen jeg selv tilhører angivelig skal like.  Det stemte ikke helt, for å si det forsiktig. De første gangene jeg leste slikt, tenkte jeg at hva i all verden er dette her? Jeg ble irritert, til tider sinna, men jeg etter hvert ble jeg vant til det og senere har jeg greid å le av det. Det å føle slitet på kroppen og ikke bli verdsatt er det jeg først og fremst har hatt felles med mine kolleger. Noe mer er det, i den forbindelse kom jeg til å tenke på følgende sitat fra en noe tullete bloggpost jeg skrev om kaffe i løpet av foregående år: For å skille seg ut i dag, må man inneha detaljkunnskaper om det man konsumerer. Slike holdninger tror jeg det er lite av blant arbeiderklassen og takk for det! For meg fortoner denne setningen seg som det reneste tøv, er man i et miljø der folk sliter for «å skille seg ut» ved så skaffe seg detaljkunnskaper om det de konsumerer, så vil man «skille seg ut» på samme måte som de andre dersom man gjør det samme selv. Det gir også et inntrykk av at man er det man konsumerer, en holdning jeg har liten sans for. Hvis lavt utdannende ikke er opptatt av slikt, og det har jeg inntrykk av at vi stort sett ikke er, så synes jeg det må tale til vår fordel. Så kan man jo lure på hvor mange år med høyere utdanning jeg måtte hatt for å erverve meg slike holdninger, jeg er dårlig til å regne, men ikke dårligere enn at jeg skjønner at det ville ført til et studielån av astronomiske proporsjoner. Jeg har møtt folk fra forskjellige lag av befolkningen som har gitt blaffen i fasaden og heller gjort det de har lyst til, jeg opplever dem som langt mer interessante enn overfladiske fasademennesker.

Når jeg har reagert på påstander om at man skal være slik eller sånn fordi man tilhører en bestemt gruppe, har det nok mye å gjøre med at jeg tidlig opplevde at jeg var ganske annerledes enn mange av dem rundt meg. Å skille seg ut kunne være slitsomt, og kan være det fremdeles, men jeg hadde ikke noe ønske om å prøve å gjøre meg lik de andre, noe jeg nok heller aldri hadde klart. Jeg følte at jeg var stilt inn på en annen frekvens enn mange av dem rundt meg, som gjerne var opptatt av trivialiteter og lot til å trives best i flokk, uansett i hvilken retning flokken gikk. Min manglende sans for flokkmentalitet har jeg vært innom flere ganger her på bloggen, jeg har til tider brukt ordet saueflokkmentalitet. Det skal jeg nå slutte med, da det ikke er pent å stigmatisere sauer. Tankeløs flokkmentalitet er neppe noe som bare finnes blant arbeidsfolk, det synes jeg å ha sett mange eksempler på, ikke minst når debatten om sykefravær og trygd har rast som verst. Da har det virket som om enkelte har ytret seg først og fremst for å kunne delta i hylekoret, enn fordi de har hatt noe interessant og vesentlig å komme med.

Da får det være nok bursdagsblogging i denne omgang, neste gang det er bursdag er bloggen fem år, da er det kanskje på tide med ordentlig sjampanje, i år får jeg greie meg med den under.