Den vanskelige toleransen

Jeg har skrevet mye om de fordommer og mangel på toleranse man ofte møter dersom man tilhører arbeiderklassen. De samme menneskene som til vanlig skriker opp dersom man mener noen er utsatt for stigmatisering eller generalisering, gjør gjerne det samme selv når de omtaler de lavt utdannede. Dette fikk meg til å tenke på noe jeg en gang leste i en bok, så jeg tok en tur bort i bokhylla. Boka jeg hentet fram er Hjulskift av Vigdis Hjorth. Bokas hovedperson er litteraturprofessoren Louise som innleder et kjærlighetsforhold til en bilselger fra Skien. Det jeg kom til å tenke på er en episode der Louise er i et selskap der de andre som er til stede beskrives som de fleste skribenter, alle akademikere, tilhørende ulike sfærer i landets kulturelle liv. I et slikt miljø blir ikke nyheten om at man har skaffet seg en kjæreste som er bilselger spesielt varmt mottatt:

Og Louise forstår at om bilselgeren hadde vært bifil, ville det vært ok. En bifil bilselger ville vært litt interessant. Forsamlingen er liberal og har ingen fordommer mot homofile. Eller andre kulturer eller raser. Hadde bilselgeren vært svart, kunne de forstått det. Da ville det svarte ved ham som de tolererer og forsvarer, vært det framtredende og hva han ellers bedrev ikke ha særlig betydning. Ingen ville sagt: - klisje! om bilselgeren hadde vært svart, fra Gambia, så hadde de elsket å servere ham ostesaus og fått anledning til å vise fram fordomsfriheten sin, og det ville vært pirrende å se professor-Louise og svarte-bilselgeren for seg, sammen i en seng. Eller hadde bilselgeren vært transvestitt og kommet i kvinneklær og snakket med fistelstemme om hudpleieprodukter og insistert på å bli kalt Trude, ville det vært eksotisk, men at bilselgeren er en vanlig, hvit fyr fra Skien som sikkert snakker bredt, gjør Louise til en smådesperat og banal kvinne i overgangsalderen det ikke er stilig å bli assosiert med. Ordet patetisk svever veldig over vannene.

Nå vanker ikke jeg i slike kretser som dette, men jeg har møtt noen som har hatt liknende holdninger. Da jeg leste dette på nytt kom jeg til å tenke en gammel fleip, folk som var så glade i negre at de mente alle burde ha en hver. En form for «toleranse» de fleste av oss ville betakke oss for å bli omfattet av. Kanskje det tross alt er bedre å tilhøre en gruppe man mer eller mindre åpenlyst forakter, enn å bli oppfattet som noe eksotisk man kan bruke for å vise fram hvor fordomsfri man er. De fleste av oss ønsker vel å bli respektert for den vi faktisk er, uansett hvilken hudfarge eller seksuell legning vi måtte ha.

De som i boka blir beskrevet på denne lite flatterende måten tilhører den gruppen jeg gjerne omtaler som synserne. Det har hendt jeg har lest noe disse har skrevet, der jeg har fått følelsen av at det vesentligste er å vise fram de gode meningene sine, samt å fordømme dem som ikke har like gode holdninger. I slike tilfeller har jeg fått en mistanke at det viktigste for skribenten har vært klapp på skulderen fra likesinnede.

Når jeg har lest om arbeiderklassen har jeg flere ganger støtt på påstander om at det er lavt under taket i arbeiderklassemiljøer. Det kan nok være delvis riktig, i enkelte miljøer blir man ikke vel mottatt dersom man hører på opera, er opptatt av miljøvern eller stemmer på et parti på venstresiden. Men det er ikke dermed sagt at det alltid er slik. På den annen side får man ikke akkurat inntrykk av at takhøyden er særlig høy blant de menneskene Vigdis Hjorth beskriver i sitatet ovenfor. Det stemmer godt med egne erfaringer fra et miljø der folk også anså seg selv som voldsomt tolerante, der både jeg og andre som ikke ble ansett for å være bra nok enten ble oversett eller utsatt for spydige kommentarer. Og man aner vel liknende holdninger i de kronikkene jeg har omtalt her på bloggen, der man blant annet forsikrer sine lesere om at man overhode ikke har noe til felles med arbeiderklassen.

Jeg har møtt en del fordomsfulle og intolerante folk på arbeidsplassene jeg har vært, dette har gjerne vært dem som har svært liten kunnskap. Jeg mener det må være lov å stille større krav til en person med universitetsutdannelse enn en som knapt har fullført grunnskolen. Jeg synes det er rart at enkelte høyt utdannede framstår som så lite reflekterte som de gjør, noen ganger får man en følelse av at de synser på autopilot, uten å se saken fra flere sider. Jeg ber eventuelle lesere legge merke til at jeg sier enkelte, noe som betyr at jeg ikke mener at alle høyt utdannede er en gjeng tullinger, for det mener jeg selvfølgelig ikke. Derimot har jeg møtt arbeidere som mener at alle som har mer kunnskap enn dem selv, noe som vil si svært mange, er en gjeng snørrhovne blærer som «tror de er noe», med en slik innstilling blir det vanskelig å lære noe nytt. Disse bør gå i seg selv, og gjerne bli der, det samme gjelder enkelte andre som koser seg med sin egen innbilte toleranse og fordomsfrihet.