Usikkerhetens pris

Som jeg har skrevet en del om har jeg jobbet mye som vikar, da skal man være det som på fint heter fleksibel. Sagt på en annen måte må man takle en usikker livssituasjon, lære seg å leve med en stor grad av utrygghet. Nå er det ikke bare vikarer som opplever usikre forhold på jobben. For å ta et eksempel, for noen år siden jobbet jeg på en kantine der de som jobbet der fast var ansatt på stedet, i motsetning til mange andre kantiner jeg var innom, som ble drevet av et eksternt byrå. Arbeidstempoet var høyt, en av de fast ansatte ble sparket og man hyrte inn vikarer når det var ekstra mye å gjøre. Folk følte seg dårlig behandlet, men det nyttet ikke å klage, for da ble de truet med at kantinen skulle settes ut til et byrå. Til tross for stor arbeidsmengde, hadde vi tid til pauser, noe det antagelig ville blitt mindre av dersom det hadde vært et byrå som drev kantinen. Da ble tid til å prate, noe som var interessant, da dette var folk som visste mye om hvordan ting fungerte på kantiner bortover. De fortalte at dersom et byrå overtok, kunne de flytte dem over på andre kantiner, siden de ikke lenger var ansatt på stedet, men for byrået. Dersom byrået ikke likte trynene deres, kanskje fordi de var litt for rake i ryggen og manglet den nødvendige viljen til å stå med lua i hånda, kunne de bli tvunget til å jobbe på en kantine der forholdene var så håpløse at de ikke ville orke mer, og slutte. Trusselen om å bli satt ut til et byrå hang som en mørk sky over hodene deres, og førte selvfølgelig til mye frustrasjon og usikkerhet.

Flere år før det var jeg innom en kantine i en kommune der Høyre akkurat hadde overtatt styringen, de jeg betjente var bekymret for anbudsrunder og privatisering. Det skjedde ikke der, men vi vet jo at det skjer mange andre steder, med den usikkerheten det medfører for arbeidstakerne. Og om man ikke opplever usikkerhet på jobben, så kan man miste jobben eller bli syk, og da bærer det lukt til Nav, hvor man også kan oppleve mye usikkerhet.

Usikkerhet og utrygghet over lang tid fører til stress, langvarig stress, som igjen kan føre til en rekke plager og i verste fall alvorlig sykdom. Siden jeg har førstehånds erfaring, har jeg lyst til å skrive litt om hvordan det er å oppleve en utrygg livssituasjon over tid. I begynnelsen jeg jobbet for vikarbyråer taklet jeg stresset noenlunde greit, det var slitsomt, men det gikk. Etter hvert ble det tyngre, man blir sliten av all usikkerheten, den begynner å sette seg i systemet. For å gjøre vondt verre har også tempoet blitt tøffere, lønna forholdsvis lavere, og man opplever mer kontroll og mindre respekt. Så begynner man å skjønne at slik kan jeg ikke leve, dette er det ingen framtid i. Man vil vekk, men veien ut er stengt, forsøkene på å komme over i en bedre jobb slår feil, til slutt må man bare bite tennene sammen og holde ut så godt det lar seg gjøre. I perioder er man for sliten til å tenke, føle, gleden blir borte.

Arbeidsgiverne vet at det er vanskelig for deg å få jobb, da kan noen bli direkte slemme. Jeg husker han som var sjefen min på den tyngste jobben jeg noen gang har hatt, gliste til meg og sa at det gjorde ikke noe om jeg ble forferdelig sliten, jeg var jo så gammel at jeg snart skulle dø allikevel. Riktignok var jeg noen tiår unna det som gjennomsnittsalderen for kvinner her i landet og han var flere år eldre enn meg, men det er slikt man må finne seg i når man ikke er attraktiv på arbeidsmarkedet. Det var etter den jobben jeg begynte å fryse, jeg frøs så jeg hakket tenner og det gjør jeg til tider fremdeles. Etter hvert har usikkerhet og bekymringer over hvordan det skal gå satt seg i nakke, skuldre og armer. Dårligere konsentrasjonsevne, hjertebank og håpløshet er annet jeg opplever, samt en følelse av null kontroll over eget liv.

Etter mange år med utrygghet tenker jeg tilbake på hvordan det var før, for mange år siden, prøver å huske hvordan det føltes. Men den gangen, før utryggheten satte inn for alvor, var jeg en annen, en med langt mindre selvtillit, som ikke hadde opplevd så mye som jeg har nå, verken på godt eller vondt. For midt oppe i alt som har vært utrygt og leit, har jeg også hatt gode opplevelser, gjort erfaringer jeg ikke ville vært foruten, møtt spennende mennesker, opplevd å bli respektert og satt pris på. For mange år siden var jeg langt mer utrygg på meg selv, følte meg dum, usikker, anså meg selv som et vandrende null. Jeg skulle gjerne ha opplevd det å være en trygg voksenperson med et noenlunde trygt og greit liv.

For å gjøre livet mitt hakket mer usikkert enn det i utgangspunktet er, blogger jeg om elendigheten. Slikt som dette er ingen sterk jobbsøknad og stakkars meg dersom arbeidsgiveren min skulle finne bloggen min. Hvis de ikke allerede har det, det er stille derfra for tiden, men det er jo ferie og sist gang jeg snakket med dem virket de blide nok. Men det kan fort skje, for eksempel dersom de googler ordet vikarbyrå for å se hva som skrives om emnet. Da kan Laila som synger ut om hvordan det er å jobbe for vikarbyråer risikere å dukke opp. Og i deres ører vil dette utvilsomt ikke låte vakkert og det vil ikke være tvil om hvilken Laila det er som synger ut både om vikarbyråer og annet det helst ikke skal synges ut om.

Men jeg tar sjansen og uansett er ikke en usikker tilværelse som vikar noe jeg kan holde ut særlig mye lenger. Og jo eldre jeg blir, jo vanskeligere vil det bli å få jobb, og det har vært vanskelig nok hittil. Jeg har en gjeldfri leilighet jeg antagelig kommer til å selge om ikke så lenge. Akkurat nå har jeg lyst til å ta pengene jeg får for den og stikke. Rømme til et sted der jeg ikke behøver vekselvis å ligge på knærne for arbeidsgivere og Nav, et sted der den stakkars vettskremte kroppen min kan få fred. Trygghet kommer jeg antagelig ikke til å oppleve, men noen gode opplevelser håper jeg det blir.

Når jeg skriver dette er det ikke for å sutre over egen situasjon, men fordi usikkerhet er noe mange blir utsatt for og det er noe som spiser deg langsomt opp. Politikere og andre med makt og innflytelse har neppe følt usikkerhet på kroppen på samme måte som en del av oss andre har. Langvarig stress kan ødelegge et friskt menneske, hva med syke mennesker som kommer til Nav og får oppleve usikkerhet i bøtter og spann? Og det siste man trenger som arbeidsledig er å få ødelagt selvtillit og konsentrasjonsevne, noe behandlingen man får av Nav fort kan føre til. Usikkerhet i arbeidslivet ødelegger helsa, det har vi nok en del politikere som ikke har forstått, da mange både vil ha et mer usikkert arbeidsliv og mindre sykefravær.