Festivalminner

I dag snublet jeg over en gammel låt jeg ikke hadde hørt på veldig lenge. Og vips, så var jeg tilbake i tid, må ha vært på slutten av åttitallet, jeg var på Kalvøya på festival og bandet som sto på scenen het Black Sorrows. Det må ha vært siste band ut den dagen, for jeg mener å huske at det var kveld. Det jeg er helt sikker på er at det var en veldig fin konsert med et band jeg ikke har hørt mye på verken før eller siden. Kanskje det var nettopp derfor at gjenhøret tryllet fram et så tydelig minne fra denne konserten. Videre strømmet det på med minner fra diverse festivaler på Kalvøya, jeg hørte mye fin musikk der den gang for så mange år siden. Og det var jo ganske hyggelig å hengi seg til litt mimring mens regnet høljet ned utenfor. Jeg har plukket fram noen videoer med artister jeg hørte på disse festivalene, og da er det vel naturlig å begynne med Black Sorrows og The Chosen Ones.


En annen artist jeg var så heldig å få høre var Leonard Cohen, han hadde jeg hatt sans for i mange år, så det var veldig stas. Det var en utrolig bra konsert, dessuten husker jeg at det var veldig varmt den dagen.

Tracy Chapman er enda en bra artist jeg hørte på Kalvøya, henne har jeg lagt ut en video med en gang før her på bloggen. Men dette er musikk man tåler å høre mer av, også synes jeg det er så flott med kvinnelige artister som er påkledd.

Mens jeg koste meg med mimring om de gode, gamle dager, og regnet fremdeles bøttet ned utenfor, kom jeg til å tenke på noe jeg skrev omfor to år siden. Det gjaldt en kommentar Kjetil Rollness hadde i Dagbladet, der man fikk vite at det kun er middelklassen som går på rockefestivaler, siden rock er kultur og det er jo som kjent noe den simple arbeiderklassen ikke forstår seg på. Jeg ble irritert den gang, men har etter hvert funnet ut at det er oss lavt utdannedes lodd her i livet hele tiden å måtte høre at man ikke liker det man faktisk liker, og at man liker det man ikke liker. Eller hvordan det nå var. Det er noe man bare må lære å leve med, for det kommer ikke til å endre seg.

For noen dager siden var jeg innom nettsidene til NRK, og der lå det ute et program med tittelen På vei til Sel, det framgikk at dette var en serie om en dansebandfestival. Først reagerte jeg med herregud og fri og bevares, men så kom jeg til å tenke på at det er jo sånt jeg angivelig skal like, siden alle som ikke har noen form for høyere utdanning er helt ville etter dansebandmusikk. Det er opplest og vedtatt, om enn ikke helt sant. Så jeg kikket på programmet, riktignok gjorde jeg noen skikkelig kenguruhopp underveis, det er jo fordelen med å se på nett-tv, man behøver ikke se hele programmet. Det var øh… selsomt. Det jeg fant ut var at dansebandentusiaster ser ut til å ha en forkjærlighet for cowboyhatter, derimot kan jeg ikke huske at det var så mange grilldresser. Det er lett å gå i en slags høhøhø-modus når man ser slikt, det er sånn sett en påminnelse i at det befinner seg en liten snørrhoven synser i oss alle, og min begynte å våkne til liv akkurat da. Den får man prøve å kvele så godt det lar seg gjøre, men jeg skal innrømme at det er noe med rytmen i denne musikken som får meg til å føle meg litt syk. For å ta knekken på min indre snørrhovne synser, tror forresten den har blitt noe mindre med årene, fortalte jeg meg selv at dersom noen hadde filmet meg på mine pubrunder i Dublin, er det ikke sikkert jeg hadde sett så veldig smart ut jeg heller, i den grad jeg i det hele tatt gjør det. Det fikk min indre snørrhovne synser til å roe seg for denne gang.

Uansett, det var hyggelig å mimre litt om de gode, gamle dager, noe må man jo gjøre når regnet ikke vil gi seg.