Lavt utdannet er lik enkel og hevngjerrig?

Dagen før vi skal markere ettårsdagen for det verste som har skjedd her i landet i min levetid, kom jeg til å tenke på en link til et innlegg i Dagbladet jeg fikk i en kommentar for en stund siden. Den er skrevet av psykolog Line Elise Hantveit og har tittelen Hevnsko i rettsal 250. Her skriver hun at hun spurte sin far, som hun understreker ikke har noen akademisk utdannelse, hva han syntes om rettsaken.

Han så på meg, lenger enn han vanligvis gjør, stakk rullingsen i munnen og strakte seg etter kaffekoppen: «Den mannen der», sa han, «skulle hatt to timer sammen med de pårørende».
Jeg forsto ikke hva han mente, og så på ham. Lenge. Det er sånn kommunikasjonen mellom oss foregår når noe er viktig. «Kneskålene», sa min far og pattet på rullingsen, «den mannen må aldri få gå noe sted».

Jeg har ikke spurt min far, men jeg er sikker på at han fredag forrige uke nikket anerkjennende til skoen som ble kastet i rettssal 250. Det direkte og utvetydige i handlingen, er et språk han forstår. Han gir en god dag i psykologenes og psykiaternes spekulasjoner, og i juristenes finurlige spissfindigheter. Min far trenger ingen klargjøring. For ham er denne kompliserte saken uendelig enkel: Anders Behring Breivik er gal. Å mene noe annet er vanvidd. Og i min fars verden, er den eneste tenkelige reaksjonen hevn.

Hun sier også om faren at han tilhører den gruppen mennesker arbeiderpartiet henvendte seg til i gamle dager. Jeg synes det er trist at man bruker denne tragedien til å framstille folk uten akademisk utdanning som enkle individer som roper på hevn. At faren hennes er slik får være hennes problem, men det er ikke dermed gitt at alle uten noen form for høyere utdanning er likedan. Jeg hadde også en far en gang og likhet med faren som siteres i teksten, hadde heller ikke han akademisk utdanning. Selv om han har vært død i mange år, tror jeg at jeg kjente ham såpass godt at jeg kan si at han ikke ville reagert på samme måte. Så røykte han heller ikke rullings, siden hun poengterer gjentatte ganger at er noe faren hennes gjør, kan det ha noe med saken å gjøre.

Når jeg leser dette er det ikke bare jeg som blir tråkket på, hvilket jeg føler at jeg gjør. Her leser jeg mellom linjene at det er slik folk uten høyere utdanning er, de som lever i det hun kaller min fars verden. Jeg vokste opp i en slik verden, med foreldre, slekt og venner uten akademisk utdanning, men jeg hørte aldri uttalelser som likner på dette. Det er den verdenen jeg vokste opp i og som jeg fremdeles lever i, som blir tråkket på her, og det føles ikke godt.
Å bli beskyldt for å være tilhenger av hevn, er en langt drøyere beskyldning enn det meste annet som sies om arbeiderklassen. Danseband og grilldress er tross alt harmløst, det er ikke noe som er forbudt ved lov, det er derimot knusing av kneskåler. Dessuten aner man at den rullingsrøykende faren ønsker å gå lenger enn det.

Jeg er glad jeg lever i et land der man kan gjennomføre en rettsak på en så verdig måte som man gjorde, til tross for de ufattelig grusomme handlingene som hadde skjedd. Jeg har ingen forutsetning til å vite om massemorderen er gal eller ikke, og det er da heller ikke min oppgave å avgjøre.

Jeg er derimot svært lite glad for at man stigmatiserer en hel gruppe, folk uten akademisk utdanning, på en slik måte som det her gjøres. Psykologen ønsker at det skal være rom for å gi uttrykk for sterkere følelser etter 22. juli, det hadde hun klart å få fram uten å komme trekkende med den rullingsrøykende faren.