Til Dublin nok en gang

Sent på kvelden, dagen har gått med til å pusse sko, stryke klær, pakke kofferten, sjekke inn på flyet, bestille taxi, jeg er med andre ord klar for årets tur til Dublin. Dagen før jeg drar på tur er noe av det verste jeg vet og det later til å bli stadig verre. Jeg er rett og slett forferdelig dårlig til å pakke, har lett for å surre rundt og snuble i egne bein. Også er det dette med klær som må strykes, det var mye som hadde pådratt seg stygge skrukker i skapet. Jeg er elendig til å stryke, jeg stryker ut en skrukk og lager en ny samtidig. I min ungdom var det noen som gikk ett år husstell, der lærte de visst å stryke på profesjonelt vis. Har hørt rykter om at det var gruelig kjedelig, det tror jeg på, men det er sikkert øyeblikk da det kommer til nytte. Selv gikk jeg tegning, form og farge, der hadde vi en utrolig engasjert lærer i kunsthistorie, han formidlet stoffet på en måte som fikk oss til å forstå hvor interessant det var, at dette var noe det var berikende å vite noe om. Jeg har mange ganger sendt denne læreren en takknemlig tanke når jeg har vandret rundt i vakre byer og faktisk har skjønt litt av det jeg ser. Så om jeg sliter noe innmari med stryking i forkant av en utenlandstur, så har jeg kanskje større utbytte av selve turen enn de som brukte skoledagene til å lære å stryke.

Nå er det lite nytt som venter meg i morgen, men akkurat nå er det viktigste å komme vekk. For to år siden fikk jeg for første gang i livet anledning til å kjøpe egen leilighet, takket være forskudd på arv. Det som skulle bli en forandring til det bedre, er blitt mitt livs mareritt. Jeg ønsker ikke å si noe særlig om forholdene på stedet, men jeg har lært at det å eie egen bolig nødvendigvis ikke fører til at man har tilfredsstillende boforhold. På sikt har jeg tenkt å ta det opp, enten her eller andre steder, fordi boforhold også har med helse å gjøre og når man bygger nye boliger på en slik måte at det legges opp til at folk blir utsatt for mye støy, kan det bidra til at folk blir syke av hvordan de har det i boligen sin. Og da nærmer vi oss den evinnelige debatten om sykefravær.

Mens jeg er i Dublin får jeg prøve å koble ut problemene jeg opplever og glede meg over det som er å glede seg over. Tradisjonen tro har jeg med krimbok i sekken, det er blant annet med på å gjøre den kjedelige flyturen til å holde ut. Dessuten har jeg fått sansen for å gjemme meg i en krok på en pub med bok sånn på dagtid. Tradisjonen tilsier også at boka skal være på engelsk. Da avslører jeg ikke hvor jeg kommer fra, noe som til tider kan være en fordel. Jeg satt en gang på en pub en søndag formiddag, været var som det har det med å være i Irland, altså vått og en flokk brautende og høyrøstede norske menn hadde søkt tilflukt på samme pub. Det finnes øyeblikk i livet man ikke er særlig stolt av å være norsk, for å si det sånn. Det kan for så vidt være interessant å se hvordan enkelte nordmenn ter seg når de ikke aner at de har noen landsmenn eller landskvinner i nærheten. Men noe vakkert syn kan det ikke sies å være. Siden jeg har vært mye inne på det som har med klasse å gjøre her på bloggen, disse uartige mennene var neppe fra arbeiderklassen.

Når jeg har vært i Irland har det stort sett vært to ting irene har vært opptatt av når de har hørt at jeg er fra Norge. Det ene er hvor gode de mener vi skandinaver er i engelsk, det andre er ølprisene våre, som de synes er latterlig høye. I år kan det bli annerledes, jeg har kikket litt innom Irish Independent i det siste og ser at den pågående rettsaken later til å engasjere. Det er med andre ord store muligheter for at det er annet enn dyrt øl irene forbinder med Norge for øyeblikket. Nå synes jeg rettsaken så langt har foregått på en meget verdig og sivilisert måte, jeg har ingen grunn til å skamme meg over hjemlandet mitt i så måte. Så kan man jo være glad for at irer flest ikke er i stand til å lese norske kommentarfelt.

På tide å ta kvelden, jeg skal greie å holde øynene oppe på puben i morgen kveld.