Dublinturen overstått

Joda, jeg kom meg til Dublin og hjem igjen i år også. Været var påfallende dårlig, selv til Irland å være. Det tok jeg med godt humør, det er alltid en pub i nærheten der man kan søke tilflukt når det blir for ille. Men det hender at jeg lurer på hvordan det hadde vært å reise på ferie til et sted med sol og varme.

Til tross for at jeg hutret rundt med skjerf og paraply, var det ikke sånn at jeg angret på at jeg ikke hadde reist til Syden i stedet. Jeg har dannet meg et skrekkbilde av dette som kalles Syden, et sted med bråkete barnefamilier, flatfyll, kakkelakker, matforgiftning og solforbrenning. Ei jente jeg en gang jobbet sammen med, en av de kollegene jeg minnes med svært liten glede, fortalte at når hun og vennene hennes skulle til Syden, drakk de seg skikkelig fulle før de skulle dra, det var så stilig altså. Jeg kan tenke meg hvor stilig jeg hadde syntes det ville vært å tilbringe flere timer om bord i et fly med en flokk fulle og skrålende ungdommer.  En annen kollega fortalte en historie om en kakkelakk på størrelse med en katt, som hadde klampet rundt på hotellrommet deres. Andre har fortalt historier om mageonder av et slikt slag at de har tilbrakt hele hjemturen vekselvis på do og i kø for å komme på do nok en gang. For ikke å snakke om en desperat tekstmelding jeg en gang fikk fra en venninne på sydentur, nå spiller de Fugledansen, sto det og jeg skjønte at hun hadde det ille akkurat da. Med tanke på alt dette syntes jeg at jeg hadde det riktig bra i Dublin. På den annen side ser det ikke ut til at den evinnelige uflaksen min blir med på tur, så det er godt mulig jeg hadde kommet levende fra en sydentur.

Nå forventes det liksom at folk fra arbeiderklassen drar til Syden dersom de i det hele tatt drar utenlands. Da jeg slavet på kantiner for et vikarbyrå av det mer bedritne slaget, snakket jeg med en av konsulent fra vikarbyrået på telefonen siste dag før jeg dro på ferie. Skal du til Syden, spurte han og virket riktig så entusiastisk. Nei, svarte jeg, jeg skal til Wien og Budapest. Entusiasmen i den andre enden var med ett borte, det ble faktisk riktig så stille, det virket ikke helt som han visste hva han skulle si. Nå var vel ikke det så veldig eksotiske reisemål, men jeg følte at det på en måte var feil svar. Noe annet jeg husker i forbindelse med samme tur, var at jeg dagen etter at turen var ordnet, fortalte om det til hun som var sjefen min på kantinen jeg jobbet. Første kvelden i Wien skal jeg på konsert med klassisk musikk, sa jeg. Liker du det? spurte hun og så på meg som om jeg skulle være noe rart. Hvis det var første gang hun sto overfor et menneske som likte klassisk musikk, så var det jaggu på tide. Nå var dette en riktig så hyggelig dame, så jeg slapp fresing om hvor idiotiske alle som liker klassisk musikk er, noe enkelte andre av mine kolleger har gitt uttrykk for at de mener.

Klassisk musikk i Wien, en fantastisk forestilling med musikk av Mozart en gang i Praha, opera i Riga i fjor og bøttevis med irsk musikk på mine turer til Irland. Sammen med en del annet blir dette en herlig miks av gode musikalske minner. Det viser også noe som jeg har vært inne på før her på bloggen, vi mennesker er heldigvis ganske sammensatte. Derfor blir jeg så inni granskauen irritert når synserne kommer trekkende med påstander om den gruppen eller klassen liker det og den liker det. Jeg koser meg på irske puber når musikerne drar til med heidundrende musikk det svinger, det er moro og det hjelper virkelig på humøret. Da jeg var i Riga i fjor, og var i operaen flere kvelder på rad, var det en fantastisk opplevelse som løftet meg langt opp fra hverdagens slit og strev og der oppe var det utrolig godt å være. Så jeg sier ja takk til begge deler og ja takk til mye mer enn det. Når det gjelder danseband, som er den musikken man mener arbeiderklassen liker, så er det en sjanger som er meg fremmed, for å si det på en pen måte. Derfor hadde jeg stor forståelse for min stakkars venninne som var så uheldig å bli utsatt for Fugledansen da hun var på ferietur.

Nå skulle vel dette egentlig handle om Dublin, men turene mine dit handler i stor grad om musikk. Det er viktigste grunn til at jeg reiser dit, samt at det er blitt et tilfluktsted der jeg kan koble av og samle krefter. Jeg tråkker gatelangs og irriterer meg over de totalt dysfunksjonelle trafikklysene de har der borte, som gjør at man bare må gi opp å vente på grønt lys og krysse gata på rødt. Jeg kikker innom bokhandlere og kjøper gjerne en bok eller flere. I år sikret jeg meg blant annet den siste boka til Elizabeth George, i myk innpakning, om enn ikke pocketutgave, skal man kalle den det må man ha store lommer. Siden jeg er lite «damete» av meg blir det lite shopping ellers. Det ble litt te, men skal man virkelig handle te er London byen å gjøre det i, har jeg funnet ut. Der har de noen herlige butikker for slikt, der har jeg virkelig gått amok når det gjelder tekjøp. Og kommet hjem med store forsyninger med te i alle tenkelige og utenkelige varianter. Før om årene har jeg handlet t-skjorter i Irland, noen med fine keltiske mønster på, og andre med mer alkoholrelaterte motiver. Nå har jeg så mange at behovet er dekket for en god stund framover. Jeg har også mange glass det står Guinness på i skapet, og de egner seg ikke bare til øl, jeg bruker dem faktisk også til noe så sunt og positivt som vann. Dessuten har jeg noen fine glass til Irish Coffee, med mål, slik at det er lett å mikse seg en skikkelig god Irish på hjemmebane. Jeg kommer jo alltid hjem fra Irland med en liter whiskey, så disse kommer ofte til nytte etter en irlandstur.

Jeg kan vel slå fast at til tross for dårlig vær og at jeg egentlig ikke foretok meg noe av betydning, så var også denne turen til Dublin en riktig trivelig opplevelse. Som vanlig gikk fløy tiden, og plutselig var det hjemreise. Også i år ble det flybytte i København, og som vanlig gremmet jeg meg over at jeg aldri har kommet meg til den byen. Det var snodig da jeg var innom en butikk på Kastrup og det sto bøker og blader der på dansk, det virket på en måte så eksotisk. Det er også litt snodig at mens jeg kan reise alene til byer i England og Irland som den selvfølgeligste ting av verden, sitter det langt inne å reise alene til København. Jeg får krysse fingre og tær for at det dukker opp et passende reisefølge. Så får vi se hvor mange dublinturer det blir i mellomtiden, for dit skal jeg tilbake igjen, garantert!