lørdag 25. juli 2009

Det gode liv som barnfri

Men hvorfor kan ikke andre la oss barnfrie være i fred?
Jeg har aldri ønsket meg barn. Beslutningen om å avstå fra å produsere avkom må ha bli tatt umiddelbart etter at jeg forlot bleiestadiet, jeg kan ikke huske annet enn at jeg har vært fullt og fast overbevist om å gå gjennom livet uten å formere meg. Da jeg sa dette i tidlig ungdom ble jeg alltid møtt av kommentarer som ”det sier du nå, det”, og ”bare vent til du treffer den rette”. Dette gjorde ikke særlig inntrykk, jeg syntes de voksne som sa sånt var ganske teite, de lirte jo av seg de samme standardfrasene alle sammen.
Ikke bare ønsket jeg meg ikke unger, jeg ville heller ikke å bli et sånt standardmenneske når jeg ble voksen. Jeg ønsket slett ikke å bli en av dem som mente at man må være slik det forventes at man skal være, en av disse som lirte av seg slike slitne standardfraser.

Jeg har akkurat lest på nettet at det er vanskeligere å være barnefri nå enn det var for en del år siden, at folk blir utsatt for stadig større press. Det er særlig kvinner som blir utsatt for dette barnemaset, og mange opplever at omverdenen krever en forklaring på hvorfor de ikke har barn. Jeg har selv møtt mange forskjellige reaksjoner på min frivillige barnløshet, blant annet fikk jeg for få år siden høre følgende: ”Bare du hadde fått barn hadde det sikkert gått veldig bra”. Nå er det vel ingen automatikk i at man blir flink med barn i det øyeblikket man får barn selv, det er mange tragiske eksempler på det motsatte. Og hvorfor i all verden skal man skaffe seg unger når man ikke ønsker seg noen? Jeg går ut fra at folk som sier slike ting egentlig er glade i barn. Da burde de ønske at flest mulig barn har det bra, ikke at flest mulig skal få barn.

Om jeg aldri har vært glad i barn, har jeg alltid vært glad i dyr. Jeg hadde en gang hund, når jeg snakket med andre som ønsket seg hund pleide jeg alltid å be dem tenke seg, om det er mye arbeid og stort ansvar. Jeg trivdes godt som hundeeier den gangen, men jeg måtte sette bikkja foran meg selv hver dag, året rundt gjennom tretten år. Ikke alle tenker gjennom dette på forhånd, og resultatet er mange triste dyreskjebner. Fordi jeg er oppriktig glad i dyr ønsker jeg at de skal ha eiere som setter pris på dem og gjør alt de kan for at de skal få et godt og langt liv. Nettopp derfor har jeg problemer med å forstå meg på disse ”barnemaserne”, de burde unne alle unger å være ønsket, å ha foreldre som har de beste forutsetninger for å gi dem en god start i livet. Dessuten burde de lære seg å respektere andres valg.

Jeg kan huske jeg en gang snakket med ei dame som syntes det var helt greit at jeg ikke ville ha barn, men hun regnet med at da måtte jeg vel støtt og stadig forklare meg overfor andre. Nei, svarte jeg, det gidder jeg rett og slett ikke. Også dette syntes dama var helt greit, litt overrasket ble hun kanskje for det var tydelig at hun ikke hadde hørt noen si noe liknende før.
Jeg har ikke vært utsatt for mye plagsomt barnemas, noe som i stor grad skyldes at jeg aldri har hatt særlig omgang med slike barnemasere, dette er folk jeg har lite til felles med i det store og hele, og jeg synes heller ikke at mennesker som mener at alle skal være maken til dem selv er særlig interessant selskap. De gangene jeg har vært i nærheten av slike har jeg greid å sette en stopper for barneterroren før den er kommet skikkelig i gang. Egentlig har alltid hatt sans for å opptre litt provoserende overfor dem som ikke har noen forståelse for at ikke alle ønsker å leve A4-liv. Slike mennesker har godt av å bli utfordret litt, men de setter sjelden pris på det. Nå må det sies at jeg har møtt mange, også folk som selv har barn, som ikke har noen problemer med å forstå at ikke alle ønsker seg avkom.

Ikke alle drømmer om å trille barnevogn
Det har hendt jeg har kommet over uttalelser jeg har reagert kraftig på. Et eksempel i så måte var i fjor sommer i Dagsavisen, da de hadde et stykke med overskriften ”Frykter østkanten blir barnløs ørken”. Her kunne man lese at for mange barnløse mennesker på en gang skapte dårlig bomiljø, man var redd for at ”indre by kan bli et sosialt utarmet sted for caffe latte-drikkende likesinnede ”. Det er ikke mange andre grupper man kunne tillate seg å si liknende ting om. Hører man noen si at det er et problem at det bor for mange ”likesinnede” i områder der det stort sett bare bor barnefamilier?

I forbindelse med dagens massive barnepress ser jeg at noen kommer inn på at vi for tiden ikke har noen barnefrie idealer. Dette har jeg egentlig ikke tenkt over, men jeg ved nærmere ettertanke ser jeg at det stemmer. Som et eksempel på at det ikke alltid har vært slik nevner flere Simone de Beauvoir, en kvinne som valgte å leve et utradisjonelt og barnefritt liv. Jeg kan huske fra tidlig ungdom at hun var et stort forbilde for mange som var opptatt av kvinnefrigjøring.
Jeg trodde at hensikten med kvinnefrigjøring var at vi skulle bli fri til å velge de livene som passer hver enkelt av oss, det kan se ut som jeg tok feil.

Når jeg har stått i disse kassakøene der jeg leser overskrifter på blader og aviser jeg aldri kjøper, er det ikke få ganger jeg har støtt på ordet ”babylykke”. De som rammes av denne ”babylykken” er stort sett kjendiser av ymse slag, for det meste folk jeg ikke aner hvem er, uten at det bekymrer meg noe særlig. Jeg kan ikke huske jeg har sett overskrifter om at noen er lykkelige uten barn. Har vi ikke en eneste barnefri kjendis i dette landet, eller tør de ikke stå fram med sin barnefrie lykke av redsel for å bli uglesett?

Vi barnefrie blir ofte konfrontert med at vi er egoister. Hvis det er egoistisk å avstå fra å skaffe seg noe man ikke ønsker seg, og antagelig heller ikke passer til, så lever jeg godt med å være egoist. Jeg hadde ikke blitt noen god mor, jeg er for irritabel og utålmodig, ikke liker jeg støy og ikke liker jeg mas. Det er ikke få ganger jeg har observert folk med hylende, skrikende unger og lurt på hvordan i all verden de holder ut.

Jeg husker en episode fra en jobb jeg hadde for noen år siden, jeg satt ute i et kontorlandskap og en av de ansatte kom forbi og spurte meg om jeg var gift, noe jeg ikke var. Om jeg hadde barn, nei. Det var tydelig at jeg hadde svart nei på en måte som fjernet all tvil om at jeg var lei meg for min barnløse tilstand, for vedkommende slo fast: ”Så du er lykkelig uten barn”. Hvorpå det ble ropt inne fra et av kontorene: ”Det er flere enn meg, skjønner du!”
Ja, det er flere av oss. Jeg har møtt mange bortover på alle arbeidsplassene jeg har vært, husker særlig ei svensk jente som ble så glad da hun oppdaget at hun jobbet sammen med flere som ikke ønsket seg barn.

Et argument som brukes mye overfor oss barnefrie er at vi går glipp av så mye. Jeg føler heller at jeg har opplevd mye jeg ikke ville gått glipp av, nettopp fordi jeg aldri har skaffet meg barn. Hvis andre ønsker å oppfatte meg som grusom, egoistisk, og i det hele tatt ei fæl kjerring fordi jeg setter pris på friheten og muligheten til å gjøre det jeg selv har lyst til, så vær så god!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.