Usmakelig bok

I våres snublet jeg over nettsiden til den meget alternative bokklubben Energica, noe som resulterte i en heller fleipete bloggpost. Vanligvis reagerer jeg med oppgitt latter og ditto hoderisting når jeg kommer over slikt. For noen dager siden kikket jeg tilfeldigvis innom siden til denne bokklubben igjen. Kanskje for å få noe å le av, der jeg satt og slet med en hardnakket forkjølelse jeg hadde pådratt meg borti England, den var riktignok på hell, men formen var fremdeles laber, så noe måtte jeg jo finne på mens jeg ventet på å komme tilbake til normal form. Men denne gangen greide jeg ikke å le, jeg ble provosert og dessuten trist.

Forfatteren av boken jeg leste om denne gangen ble etter det som står en gang rammet av en alvorlig kreftsykdom. Etter å ha prøvd så vel tradisjonell som alternativ behandling skal hun angivelig greid å helbrede seg selv i løpet av et øyeblikk. Vidundermetoden heter visstnok thetahealing, og det er denne healingen som er tema for boka. Her er noe av det man kan lese om boka: På thetainivå kan du oppleve spontan fysisk helbredelse, sier Vianna, og hun vet hva hun snakker om. Det skjer når vi gjennom direkte kommunikasjon med skaperen befaler en forandring av inngrodde negative budskap som jevnlig overføres fra sinnet til kroppen. Hvis kroppen ikke mottar spontan helbredelse når befalingen er fremsatt, foreligger det en underbevisst programmering som blokkerer. Denne programmeringen må da finnes og forandres, noe som kan gjøres ved hjelp av teknikkene som beskrives i detalj i boken. Dersom man orker å lese mer, kan man gjøre det her.

Jeg kan le av det alternative til en viss grad, men ikke når man lover alvorlig syke mennesker helbredelse. Jeg vet om mennesker på min egen alder som har fått beskjed om at de har en uhelbredelig sykdom, at det ikke er noe håp, at de kommer til å dø. Dette har vært mennesker midt i livet, som ennå har så mye ugjort. Hvordan det føles å få en slik beskjed tror jeg er vanskelig å tenke seg. Jeg kan forstå at man blir desperat, at man ønsker å prøve absolutt alt, selv om man innerst inne vet at det er håpløst.

Da jeg leste omtalen av denne boka oppfattet jeg den som kynisk og usmakelig, et hån mot alvorlig syke mennesker. Finnes det virkelig ingen grenser for hva slags nonsens det går an å gi ut i bokform?