Skal vi snakke om klasse?

Forsøk på å få i gang en debatt
I sommer fikk jeg følgende forslag fra en som har kommentert mye her på bloggen i det siste: Ville forresten vært artig med en diskusjon på bloggen som tar opp dette med klasseforskjeller generelt. Hva er klasseforskjeller? Hva skaper dem? Er det store forskjeller mellom mennesker i ulike sosiale klasser? etc.

Og det kunne jo være interessant, men akkurat da var det ferietid, så jeg lovte å komme tilbake til saken når folk hadde kommet seg ut av feriemodusen. Så kom den 22. juli, deretter var det valgkamp, og midt oppe i valgkampen stakk jeg en tur til England.  Nå da valget er over og man har fordøyd resultatet, får vi prøve om det er mulig å få til en debatt her på bloggen. Dette er jo ikke av de mest trafikkerte eller kommenterte bloggene, så det spørs om det blir særlig futt i debatten, men det koster ingenting å prøve. Alle kommentarer mottas med stor takk og det hadde vært spennende om noen som nettopp har disse holdningene til arbeiderklassen som jeg har tatt opp så mange ganger, hadde lagt igjen en kommentar.

Jeg kom for en tid over en kommentar i Aftenposten som er relevant i sakens anledning, den kan leses her. Jeg har til det kjedsommelige gitt uttrykk for at jeg er inderlig lei av at når man skriver om arbeiderklassen så nevner man alltid slikt som danseband, Se og Hør, camping osv. Arbeideren framstilles som en tulling i grilldress, som slafser i seg grandiosa, stemmer Fremskrittspartiet og som i det store og hele er fordomsfull og kunnskapløs.

Fordi jeg har jobbet så mange steder, har jeg møtt veldig mange fra arbeiderklassen. Det jeg har følt jeg har hatt felles med alle disse menneskene har vært opplevelsen av ikke å bli verdsatt, arbeidsgivere som ønsker å få oss til å yte mest mulig mot minst mulig lønn. At vi må bytte helse mot lønn, jeg har møtt langt flere med ødelagt helse enn ihuga dansebandentusiaster. Vi har delt frustrasjoner over at vi opplever stadig større arbeidspress og mindre kontroll over egen arbeidsdag. Samtalene om problemer med å finne billig nok bolig har vært langt flere enn dem om hva som står i siste nummer av Se og Hør. Det er dette jeg har hatt felles med mine kolleger, det er slike erfaringer som har knyttet oss sammen, i langt større grad enn vår angivelig dårlige smak og usunne vaner.

Dette nevnes i liten grad når man skriver om arbeiderklassen, en grunn er antagelig at den som skriver ikke har vært der selv og følgelig vet lite om hvordan hverdagen til arbeidsfolk faktisk er. Som leser får jeg en følelse av at det viktigste er å ta mest mulig avstand og å fortelle alle som gidder å høre på hvor mye bedre smak og vaner man selv har. Arbeiderklassen omtales gjerne som om det var én person og dessuten en riktig så endimensjonal en. Hele arbeiderklassen framstilles som en ansiktløs masse, ikke som enkeltpersoner med egne følelser, drømmer og interesser, anonyme pappfigurer man kan latterliggjøre og tråkke på. Det ser ikke ut til at de som skriver tar i betraktning at også folk som tilhører arbeiderklassen kan komme til å lese det som skrives.

Det som har slått meg er at disse som skriver slikt selv framstår som en smule endimensjonale, som om de mangler egen identitet, påstandene er de samme, selvgodheten er den samme. Språkbruken er ofte fantasiløs, slik som stykket til Hjelseth, som hadde tittelen Å ta arbeiderklassen på alvor, det gnistrer ikke akkurat av originalitet. Mulig man kan mene det er småpirk å påpeke en fantasiløs tittel, men når folk slår seg på brystet og hevder egen fortreffelighet, så burde man kanskje forvente noe mer velformulert enn dette?

Nå er det jo slik at de fleste fordommer har et snev av sannhet i seg. Jeg har møtt noen av disse arbeiderne som er slik som det blir beskrevet, men jeg har også møtt så utrolig mange som har vært helt annerledes. Og jeg har møtt dem som har såkalt dårlig smak, men som har vært de snilleste og hyggeligste menneskene man kan tenke seg. De pliktoppfyllende og samvittighetsfulle menneskene som står på i jobbene sine, er hjelpsomme og gode mot kolleger, de fortjener så visst ikke å bli rakket ned på fordi musikken de liker ikke er bra nok, eller fordi de kanskje drar på camping i stedet for spennende reiser til fjerne himmelstrøk.

Når man leser om klasser, får man inntrykk av at det ikke er noen kontakt mellom de forskjellige klassene, det virker utelukket av at folk fra forskjellige klasser kan ha noe som helst til felles. Og ser man på den før omtalte teksten til Hjelseth, så sier han jo også at han har absolutt ingen ting til felles med arbeiderklassen, hverken hva angår livsorientering, verdier, interessefelt eller praksisformer. For deler av arbeider- og middelklassen er det litt annerledes. Jeg har møtt mange fra middelklassen jeg har hatt mye til felles med. Det kan dreie seg om felles smak når det gjelder musikk, felles holdninger på en rekke områder, men også rett og slett at man er på bølgelengde og forstår hverandre. Jeg har møtt folk med samme sans for humor som meg selv og det er jo alltid artig. Men det forutsetter jo at man faktisk har en viss humoristisk sans, noe enkelte kan se ut til å mangle.

Så hvorfor er det sånn at når jeg leser om arbeiderklassen så er det svært vanskelig for meg å kjenne meg igjen i det som skrives? Noen som har meninger om det? Ellers er alle kommentarer som har med klasse og klasseforskjeller å gjøre velkomne.

En oppdatering: Da jeg hadde lagt ut denne bloggposten kom jeg over en artikkel fra Haugesunds Avis med overskriften Harry. Her kan man blant annet lese: I verdens rikeste land eser middelklassen ut. En middelklasse som trenger noen å se litt overbærende ned på.

Middelklassekulturen kjennetegnes av redselen for å være harry, mener sosialantropolog Runar Døving. Fenomenet er det sosiologer kaller distinksjoner, forskjeller. Slik stripene på uniformen viser hvilken grad i militæret du tilhører, brukes smak for å skille deg ut fra dem du ikke vil identifisere seg med. Middelklassen er spesielt opptatt av dette. De streber oppover ved å markere avstand, forteller Døving til Haugesunds Avis.

Mat brukes i en del tilfeller for å markere avstand. Man vil ikke være harry, og tar dermed avstand fra visse typer matretter som grandiosa og ketchup, forteller han.
Pizza Grandiosa, selve symbolet på harry mat. Det er ikke nødvendigvis smaken som gjør den så foraktet i enkelte kretser.

 Pizzaen kom til Norge via middelklassen, og har siden spredd seg inn blant folk flest. Studiene mine viser at mens de er mest opptatt av hvordan pizzaen smaker, så er middelklassen mest opptatt av det som omgir pizzaen, om den er bakt i stenovn eller lignende.

 Min opptagelse av å studere fenomenet var at de som selv ikke har problemer med å spise for eksempel Grandiosa ikke brydde seg om at noen foraktet retten. Mange visste ikke at den var problematisk. Av det utledet jeg at samfunnsgruppene snakket forbi hverandre, at de ikke tilhørte samme smaksunivers, føyer han til.

Er det noe håp om en mentalitetsending? At middelklassen blir så trygg på seg selv at den slipper å konsentrere seg om alle andre? Neppe. Ifølge Døving kommer det stadig nye generasjoner som vil lære seg den gode smak.

Jeg kom også over en masteroppgave i sosiologi av Thale Jacobsen Åsli, den har tittelen Den norske arbeiderens livsverden. Jeg har bare kikket litt på den, det som slo meg var språket til arbeiderne som intervjues, det er snakk om tolv industriarbeidere i alderen 21 – 30 år. Her noen eksempler:

Dem må liksom få et pluss i boka, men så innser dem jo det sjøl at det ikke var så bra allikavel, det forslaget. Men det er noen som skal prøve å vise seg fram mest mulig og så - for det, samma hvor mye vi sier at det ikke går liksom, vi som har drivi med det.

Nei, altså du må gjøre jobben din. Må gjørra’ det du skal, det… - sitter du på ræva, og andre.., holdt jeg på å si - må gjørra’ arbeidet for deg.., da stiller’u…. Alle må ta en del av kaka lissom, alle må bidra. Nå er vi lissom tre støkker på ene sida som skal gjørra’ akkurat det samma alle tre, og da deler vi på å gjørra’ det og passer på at ingen må gjørra’ alt, og noen bare sitter der, for daa - da kan hende det fort blir litt kjekling og - og lissom ja, ”du hakke gjort no’ i dag”.

Det spørs lissom, kjenner jeg personen og sånn lissom, så, men jeg hadde nok ikke engasjert en jeg ikke kjenner tel det, trur jeg lissom.

Jeg har sett tilsvarende språk andre steder når arbeidere siteres og jeg reagerer på den påfallende klønete ordbruken. Jeg kan ikke se at det er noe forskjell på språket til de tolv arbeiderne, jeg tar et lite forbehold da jeg leste rimelig lettvint gjennom. Nå er det ikke denne oppgaven i seg selv jeg er opptatt av, derimot at det så å si alltid er slikt hjelpeløst språk som brukes når folk fra arbeiderklassen siteres. Det stemmer ikke helt med mine egne erfaringer, noen er ikke gode til å ordlegge seg, det er riktig. Men det er også mange som har en helt annen formuleringsevne. Det er store forskjeller, på samme arbeidsplass har jeg møtt folk som er det man på en pen måte kaller enkle og har et språk som ikke er langt fra dette, mens andre er langt mer kunnskapsrike og velformulerte.

Dersom jeg hadde hatt et språk som befant seg i nærheten av dette, ville jeg fått store problemer de gangene jeg har vært nødt til å ta kontakt med f eks Arbeidstilsynet og Jussbuss som følge av problemer med arbeidsgivere. Jeg ville også hatt problemer med å kommunisere med størsteparten av de menneskene jeg har hatt kontakt med på fritiden.

Så nok en gang blir det vanskelig å kjenne seg igjen.