Før valgkampen bryter løs

Stemmefiske til besvær
Det nærmer seg valgkamp igjen, jeg synes ikke det er lenge siden sist. Jeg har skrevet før på denne bloggen om min krangel med SV før forrige valg, og om hvordan overivrige SV-ere kastet seg over meg da jeg var på bytur like etter at krangelen var avsluttet. Og nå begynner jeg å grue meg til nok av en gang å bli antastet av desperate SV-ere som er ute og bedriver stemmefiske. Jeg må være den reneste SV-magneten, de andre partiene lar meg stort sett være i fred, og takk for det, men jeg sliter altså med disse SV-erne. Jeg har allerede begynt å kikke meg vaktsomt omkring når jeg går i ut, i redsel for at det skal hoppe fram overivrige SV-ere fra busker og kratt.

Rett skal være rett, det er ikke bare SV-ere som har gjort livet surt for meg når det har stundet mot valg. Før stortingsvalget for fire år siden fikk jeg ødelagt en utepils av selveste Jens Stoltenberg. Der hadde jeg satt meg godt til rette for å nyte en velfortjent øl i det fine været, og da dukket hans høyhet sjefsbroileren opp i umiddelbar nærhet, han skulle holde appell! Og der forsvant den hygga, den evinnelige uflaksen som har fulgt meg trofast gjennom hele livet gjorde seg gjeldende nok en gang. Innholdet i appellen var sånn cirka at om ikke Arbeiderpartiet var så veldig bra, så var de andre enda mye verre, og man behøvde egentlig ikke være så veldig enig med politikken deres for å stemme på dem. Ikke akkurat egnet til å skape den helt store begeistringen. Til tross for dette trasket undertegnede av gårde på den påfølgende valgdagen og stemte på nettopp Arbeiderpartiet. Det er noe som heter at i nøden spiser fanden fluer, og enkelte andre stemmer altså på AP.
Til dette partiets fordel må dog sies at de lar meg være i fred på gata.

Det gjør altså ikke SV. I de snart to årene som er gått siden de ødela noe som skulle være en hyggelig bytur for meg, har jeg tenkt mye på hvordan jeg skal unngå liknende opplevelser i framtida. Jeg har overveid å ta med meg Støver’n, nabobikkja som jeg pleier å gå turer med, når jeg skal til Oslo under valgkampen. Tanken har vært at SV-erne ikke vil oppfatte en person med harabikkje som en potensiell velger, og følgelig la meg være i fred. Ved nærmere ettertanke har jeg forkastet denne ideen, for det første fordi det er upraktisk å ha med seg bikkje til byen, for det andre er jeg redd at en ei jaktbikkje på bytur kunne vekke Senterpartifolkets interesse. Tanken på å flykte gjennom byen med bikkje i bånd og en gjeng med bønder på slep er ikke direkte lystelig. Derfor blir det neppe noen bytur på Støver’n under valgkampen.

De rettferdige
Det er tross alt en logikk i at jeg blir nedrent av SV-folk i valgkampens hete, jeg har faktisk stemt på dette partiet gjennom mange år. Men jeg kommer neppe til å gjøre det igjen. Noe av det verste med SV synes jeg er dette gnålet om at de er så veldig opptatt av ”rettferdighet”. Så vidt meg bekjent er det da ikke ett eneste parti som selv mener at det er tilhenger av urettferdighet. Og finnes det i det hele tatt mennesker som oppfatter det de står for som urettferdig? De fleste av oss er neppe bedre enn at vi oppfatter det som gagner oss selv som rettferdig, og det motsatte som urettferdig. Vulgære rikinger som vil ta fra de fattige og gi til seg selv, synes sikkert dette er veldig rettferdig.
En annen ting med folk på venstresiden jeg synes er tungt fordøyelig, er selvgodheten, dette at de i egenskap av å være medlem av det partiet de er, er bedre mennesker enn oss andre. Jeg leste en gang et stykke i Dagsavisen, skrevet av en stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, hun var så ”stolt” av at hun var medlem i nettopp dette partiet, og underforstått ikke i ett av de andre, mindreverdige partiene. Men herregud og fri og bevares, det er da ingen som er ved sine fulle fem som engasjerer seg i et parti de er flaue over å tilhøre.

Folk flest
Nå har ikke venstresiden noe monopol på selvgodhet. Etter å ha jobbet på en lang rekke arbeidsplasser har jeg hatt den tvilsomme fornøyelsen å observere en del representanter for det som kalles ”folk flest” i fri utfoldelse på diverse pauserom rundt om. Og ”folk flest” stemmer som kjent Fremskrittspartiet. Jeg har også hørt enkelte av dem omtale seg selv som ”folket”. Når man er selveste ”folket” ligger det i sakens natur at man mener man har absolutt rett og at alle andre er veldig dumme. At ”folk flest” ikke utgjør noe flertall av folket er småpirk man overhode ikke bryr seg noe om. For ”folk flest” har så visst ikke mye respekt for annerledes tenkende. Å se selvoppnevnte representanter for ”folket” bedrive meningsterror overfor sine medmennesker er ikke noe vakkert syn. Jeg har opplevd at de med andre holdninger har holdt klokelig kjeft på pauserommet, for så å gi uttrykk for sine meninger når de har snakket med mennesker de vet respekterer dem for det de står for. Og jeg forstår dem godt, folk skal tross alt overleve i hverdagen, og da er det best ikke å legge seg ut med ”folk flest”.
Ledelsen i Fremskrittspartiet, med sin utstuderte forurettethet og lettvinte løsninger på kompliserte problemer, framstår heller ikke som voldsomt sjarmerende.

Vi som har gitt opp
Jeg stemte ikke ved valget for to år siden, og kommer ikke til å gjøre det i år heller. Det er mulig jeg kommer til å stemme blankt, for på den måten prøv å si at jeg gjerne ville ha stemt, hvis det bare hadde vært noen jeg kunne stemme på. Jeg vet det er en stor del av arbeiderklassen som velger ikke å stemme, dette er ofte tenkende mennesker som rett og slett har gitt opp. Dette er folk som har tøffe forhold på jobben, som kanskje har negative erfaringer med Nav eller sosialkontor, eller som har nære pårørende som har opplevd vonde ting fra disse instansene. Det er snakk om mennesker som ikke er synlige i det offentlige rom, som ikke har noen som taler sin sak. Når politikerne ikke ser oss, og ikke har noe ønske om å gjøre noe med de problemene vi møter i vår hverdag, da kan de heller ikke forvente at vi skal stemme på dem.