Jeg har vært uten pc i en evighet, i hvert fall har det virket sånn. Da jeg tok pc-en til verksted første gang var det vinter og snø. Da jeg omsider kunne hente hjem en velfungerende pc var våren for lengst ankommet. Underveis har det vært mye slit og frustrasjoner, mange stygge ord er blitt sagt. To ganger hentet jeg hjem en pc som ikke fungerte i det hele tatt, på verkstedet skyldte de på ”kommunikasjonssvikt”. Hele tragedien endte lykkelig, siden folka på verkstedet sikkert var drittlei av både meg og det elendige vraket av en pc ble det bestemt at jeg skulle få en flunkende ny. Det tok riktignok litt tid fra de fant ut at jeg skulle få ny pc til jeg kunne hente den, denne gangen var grunnen ”miskommunisering”.
Det føles uvant å ha en frisk og rask pc i huset igjen, den gamle hadde skrantet i lengre tid, og hadde også vært to turer på verksted i sommer uten at de hadde fått noe greie på den. Hva som egentlig feilte den er det ingen som vet, heller ikke teknikerne greide å finne ut av hva slags mystisk sykdom den hadde, men at det var alvorlig behøvde man ikke være dataekspert for å skjønne. Den pustet og peste, knakte og brakte så fort den skulle utføre noe av betydning. Den jobbet stadig saktere og virket påfallende sliten alderen tatt i betraktning, å åpne et program som Photoshop var nesten i overkant av hva den kunne klare, og den fikk astmatiske anfall underveis. Stakkaren var også plaget av ukontrollerte rykninger, i enkelte programmer hoppet og rykket det som bare pokker på skjermen, en kunne bli sprø av mindre. Til tross for sin relativt unge alder var den nok moden for datakirkegården, måtte den få hvile i fred. Jeg savner den sant å si ikke.
På slutten minnet den meg uhyggelig om den første pc-en jeg hadde, den fikk etter hvert tilnavnet Monsterboksen, og den levde virkelig opp til navnet sitt. En e-post skrevet på Monsterboksen begynte og sluttet stort sett uten unntak av eder og forbannelser over maskinens dårlige oppførsel. Til slutt ble det fastslått at den hadde medfødte feil både her og der, også den fikk et kortvarig liv, og ble definitivt ikke savnet da den havnet der den hørte hjemme, på skraphaugen.
Ukene som pc-løs var et slit. Å ikke ha tilgang til nettbank og andre nødvendigheter når det passet meg var selvfølgelig ugreit. Det slo meg også at jeg er blitt en smule lat av de siste årenes pc-bruk. Det var litt skremmende å oppdage at jeg syntes det var slitsomt å måtte bruke cd-spiller med dertil hørende cd-er når jeg skulle høre musikk. Når det å putte cd-er inn og ut av en spiller framstår nærmest som uoverkommelige arbeidsoppgaver, da er man kanskje blitt latere enn man burde være.
Uansett, datamarerittet er over, den nye pc-en har fungert utmerket så langt.
Måtte den få et lengre liv enn sin syke og svake forgjenger!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.
Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.