torsdag 19. mai 2011

Bjurstrøms kamp mot fattigdommen

Her gjelder det å bite tenna sammen
Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm hadde en kronikk i Klassekampen 6. april med tittelen Kampen mot fattigdom. Jeg leste den, grøsset, og tenkte ikke mer på den akkurat da. Jeg hadde annet å tenke på for øyeblikket, som å pakke kofferten, jeg skulle dra til Dublin dagen etter. Men særlig en setning festet seg, den er som følger: Vi er opptatt av at ingen skal kunne motta mer i trygder enn det naboen får ved å bite tenna sammen i en jobb.

 Det er en ting jeg lurer i forbindelse med dette. Jeg har sett mange slike som Bjurstrøm sier biter tenna sammen. Det jeg også har sett er at når folk har bitt tenna sammen tilstrekkelig lenge, da blir de gjerne litt slitne, eller rettere sagt de blir forferdelig slitne. For disse sammenbitte naboene, de er gjerne veldig pliktoppfyllende, de går på jobb også når de er syke, de står på og gir alt de har, til de en dag ikke orker mer. Siden det ofte skjer lenge før de har oppnådd pensjonsalder, så er det store sjanser for at de ender på trygd. En trygd som altså skal være liten og da er det jeg lurer på om man virkelig kan si at det skal lønne seg å jobbe. Eller er det slik at det lønner seg å sluntre unna så langt det går, ta så mange tredagers som det lar seg gjøre, sykmelde seg så fort man føler seg litt dårlig, slik at man kan holde ut lenger i arbeidslivet og følgelig slippe å bli straffet fordi man ikke orker mer.

Nå er det vel slik at også mange av dem som lever på trygd må bite tenna sammen, for å holde ut et liv med sykdom og smerter. Om jeg har hatt mange grusomt slitsomme jobber har jeg aldri misunt dem som er trygdet som følge av sykdom. Det er tøft å holde ut hverdagen i slike jobber, men man har tross alt fritid, er man alvorlig syk er man det hver time på døgnet, hver eneste dag. Jeg kan ikke se at Bjurstrøm sier noe om dem som er for syke til å jobbe, her er det arbeid over hele linja, ja selvfølgelig, dette er jo selveste arbeidslinja. Greier man ikke å komme seg opp om morran, får man trilles inn på jobben i sykesenga, alle skal som kjent med!

Det er langt fra den virkeligheten jeg har sett og den politikerne snakker om. Problemet er vel at de lever så altfor langt fra det livet mange andre lever. Nå skriver jeg om arbeiderklassens kår på denne bloggen, fordi det er det jeg selv har opplevd. Men jeg har snakket om erfaringene mine fra arbeidslivet med folk som har helt andre typer jobber, men som også har tøffe tak på jobben og vi forstår hverandre, uti fra egne erfaringer er det ikke vanskelig å forstå den andres situasjon. Jeg har også snakket med folk som ikke har særlig mye erfaring fra arbeidslivet, eller har langt ”snillere” jobber, da blir det mindre forståelse. På samme måte er det når det gjelder Nav, om man har arbeider- eller middelklassebakgrunn, man skal gjennom samme smertefulle kverna. Det hadde kanskje ikke vært så dumt om vi hadde hatt noen politikere som selv hadde erfaringer fra så vel tøft arbeidsliv som utrivelige møter med Nav.

Jeg skal komme med et par eksempler fra den virkeligheten det later til at politikerne har liten kontakt med. Jeg snakket en gang med en grafisk designer som hadde vært gjennom flere store ryggoperasjoner. Hun var femti prosent uføretrygdet, kunne få hundre prosent, men ønsket å jobbe. Det var ikke enkelt, hun kunne ikke fortsette som grafisk designer, fordi dette var en jobb der man ikke bare måtte jobbe hundre prosent, men fortrinnsvis hundre og femti. De jobbene der det var mulig å jobbe femti prosent, var gjerne kantinejobber og liknende, disse jobbene var umulig for en med ødelagt rygg. Så fikk hun kjeft av Nav fordi hun ikke var flink nok til å søke jobber, hun hadde opplevd et møte med en Nav-ansatt som hadde vært riktig så ufin.
Da jeg for mange år siden gikk på datakurs gjennom Aetat, gikk jeg sammen med en mann på vel seksti år. Han hadde høyere utdanning, hadde hatt gode jobber og hans største ønske var å komme i jobb igjen. Men han var for gammel for arbeidsgiverne, til tross for at det var tydelig at han fremdeles hadde mye igjen å gi.

Blant all svadaen (jeg ber om unnskyldning for at jeg her kom i skade for å kalle en spade for en spade) bet jeg merke i følgende: Det er medmennesker uten selvtillit som varsomt må trenes til å mestre det vi andre tar for gitt. Da lurer undertegnede på hva Bjurstrøm har tenkt å gjøre for gi disse ”medmenneskene” bedre selvtillit, rakke ned på deres valg av møbler kanskje? Eller er det Nav som skal gi folk bedre selvtillit? Med min erfaring fra kurs i regi av Aetat for en del år siden, og senere i regi av Nav, kan det se ut som om man i økende grad gjør hva man kan for å plukke av folk den selvtilliten de måtte ha. Etter det første kurset gikk jeg ut med rak rygg og en optimistisk innstilling til videre jobbsøking, etter det senere kurset med Nav krabbet jeg ut med en selvtillit som hadde ramlet ned et sted under nullpunktet og tidenes verste spenningshodepine.

Det aner meg at Bjurstrøms angivelige kamp mot fattigdom ikke kommer til å bli særlig hard. Kanskje hun burde ha funnet en annen tittel på innlegget sitt? Noe som minner meg om et stykke en stortingsrepresentant fra samme parti som Bjurstrøm tilhører, en gang hadde i Dagsavisen. Det hadde følgende flotte overskrift: Fattigdom er viktig for Arbeiderpartiet.
.

10 kommentarer:

  1. Jeg har tenkt litt paa dette med sosiale klasser og holdninger. En ikke saa vanlig inndeling som jeg saa for en tid tilbake var mellom arbeiderklasse, velstaaende og en gruppe som de noe upresist kalte "offentlige funskjonaerer". Det ble sett paa holdniger og verdier i alle tre grupper. Det ble observert at arbeiderklassen jevnt over hadde de minst liberale verdiene. De "offentlige funskjonaeerene" de mest liberale.

    Det slaar meg at forfatteren av denne bloggen, og de fleste av de av oss som kommenterer her, har holdninger som samsvarer med typiske "offentlig funskjonser"-holdninger, uansett hvilket av disse deskriptive segmentene vi maate tilhoere. Det har vel noe med at et tolerant, vennlig og fornuftig sinn tiltrekker seg likesinnede. Naa boer vi vel heller ikke hylle "offentlige funksjonaerer" for mye. Det er vel under denne rubrikken vi maa plassere akademikere som elsker aa hetse arbeiderklassen under dekke av omsorgsfull omtanke. Likevel tror jeg det er sannsynlig at fordoemmende holdninger er mer utbredt i arbeiderklassen enn i en del andre segmenter, noe forfatteren var inne paa i blogginnlegget der hun "sparket bortover". Vi maa imidlertid alltid ha i mente at vi alle foerst og fremst er enkeltmenesker.

    SvarSlett
  2. Et interessant tema dette med klasser og holdninger. Den gruppa av arbeidere jeg omtalte der jeg tillot meg å sparke bortover utgjør ikke en særlig stor gruppe av dem jeg har møtt, men de gjør mye ut av seg, og er vel den gruppa som ligger nærmest opptil det bildet man liker å tegne av arbeiderklassen. Men så er det dette med at ikke bare grupper er sammensatte, men også hvert enkelt individ. Jeg har møtt folk som har snakket om at innvandre burde kastes ut av landet den ene dagen, for dagen etter å gi uttrykk for at de synes det er grusomt når en mindreåring asylsøker har blitt kastet ut på brutalt vis.

    På den annen side har jeg møtt folk som vel kan sies å tilhøre gruppa "offentlige funksjonærer". Disse gir ofte et svært godt førsteinntrykk. Men jeg har hatt noen ubehagelige opplevelser med slike. Det kan være mye grums bak den pene fasaden, og de kan fort bli vemmelige mot dem de anser å være mindre bra enn dem selv, spydighetene kan til tider sitte løst. Samtidig som de strør om seg med ord som toleranse, respekt og empati. Men igjen, det gjelder selvfølgelig ikke alle.

    Det er vel gjerne den delen av arbeiderklassen som har minst kunnskap som er mest fordømmende i sine holdninger. Jeg har registrert at de ofte opererer med et svært utvidet elitebegrep, slik at alle som vet mer enn dem selv oppfattes som elite, og følgelig fordømmes på det sterkeste. Og da blir det jo svært vanskelig å erverve seg ny kunnskap. Mye mer kunne sies om saken, men det er grenser for hvor mye man kan si i en kommentar.

    SvarSlett
  3. Som en interessant tilleggsopplysning kan det nevnes at her i Storbritannia hvor jeg bor, saa hadde en kjent journalist en artig vinkling paa dette for en tid tilbake.

    http://www.johannhari.com/2007/01/20/our-jaded-attitude-towards-the-white-working-class

    Legg spesielt merke til forskjellen paa frekvensen av foreldreskap paa tvers av rasene mellom de sosiale klassene.

    SvarSlett
  4. En annen ting jeg notert meg er at angivelige sitater fra arbeiderklasseindivider ofte er enkle ytringer med sterk bruk av sleng. Et eksempel er sitatene Magnus Marsdal bruker fra sin hovedinformatoer i boka Frp-koden.

    SvarSlett
  5. Meget interssant stykke fra Storbritannia, la ut link til det på Twitter. Vi ser vel de samme tendensene her i landet, arbeiderklassen er ikke omgitt av den samme politiske korrekthet som en del andre gruppe. Kanskje derfor vi står så lagelig til for hogg.

    Når det gjelder Frp-koden reagerte jeg også på informantene til Marsdal. Greit nok at disse representerer en god del av arbeiderklassen, men jeg savnet at også andre kunne fått slippe til. Jeg har møtt mange reflekterte og kunnskapsrike arbeidere, det er på tide at disse får mer oppmerksomhet.
    Da jeg abonnerte på Dagsavisen for en tid siden var man stadig opptatt av å knuse myter når det gjaldt innvandrere. Vel og bra, men det er kanskje på tide med litt myteknusing når det gjelder arbeiderklassen.

    SvarSlett
  6. Hva????? En arbeiderklassekvinne som forstaar engelske avistekster i en serioes avis og som atpaatil er Twitter-bruker! Dette er vel bare briefing eller? Hun har vel nok med streve seg gjennom norske tekster paa SE&HOER og Soendag/Soendag-nivaa?

    SvarSlett
  7. Bare bløffa, selvfølgelig. Skal innrømme at jeg har store problemer med å stave meg gjennom overskriftene i Se og Hør.

    SvarSlett
    Svar
    1. He he! Forresten er det valgår i år. Skal vi gjette at de fattige trylles frem igjen, om ikke annet så for å snakke om hvor dyrt det er for dem med bompenger - ?

      «De fattige» da jeg vokste opp på 80-tallet, var folk i bøker av Dickens, og mine besteforeldre fortalte om fattigfolk da DE vokste opp - før krigen. Selv kom de fra enkle hjem, men spiste seg mette, og fikk sko og støvler etter hvert som de vokste, så de var ikke fattige.

      På 80-tallet het det «lavtlønte», «ubemidlete», «stønadsmottakere», «lavinntektsgrupper» og «trengende». Men «fattige» var noe som bodde i andre land, særlig Afrika og India.

      Men høsten 2000 ropte ODDVAR NORDLI til Stoltenberg på Hamar: «Det er en skam Jens, at 70.000 barn her i landet lever under fattigdomsgrensen!» Fattige voksne var ikke verdige til omtale.

      Etter valgnederlaget sa Grete Knudsen: «Det gjør vondt at Ap har sviktet de fattige.»

      Jens Stoltenberg lovet NORSKOPPLÆRING. Hva f-? Tror han ikke at fattige snakker morsmålet sitt?

      Joda, men fattige nordmenn interesserte aldri jævla Jens seg for. Jensemann hadde bare innvandrere i hodet sitt, at de er fattige fordi de ikke har lært norsk, for kunne de det, kunne de jo tatt arbeidet fra nordmenn, og ikke være fattige lenger. Da blir selvsagt de arbeidsledige nordmennene fattige, men det driter vel Ap i! Fattige nordmenn har null interesse for venstresiden.

      Anders Giæver skrev i VG 7. november 2001 at fattigdommen var gjenoppstått «nærmest som et sosialdemokratisk martyrium». Et ganske artig avisutklipp som satte meg på sporet av dette.

      Mvh
      Borgeren

      Slett
    2. Det er nok ikke alltid så stor sammenheng mellom norskkunnskaper og fattigdom, det er jo faktisk en del som er rimelig velbemidlede som ikke behersker morsmålet sitt særlig godt. Jeg har kommunisert på mail med arbeidsgivere som har tjent veldig mye mer enn meg, men som har hatt et elendig språk. Det er vel de samme som lager disse jobbannonsene som er fulle skrivefeil. Jeg har også jobbet sammen med innvandrere som har vært gode i norsk, men som har tjent omtrent ingenting, selv om de også har vært flinke til å jobbe. En grunn til at folk er fattige, er arbeidsgivere som synes det gjør innmari vondt å betale folk ei lønn å leve av. Vi har hatt arbeidende fattige her i landet her i landet i mange år, men det eksisterer liksom ikke.

      Det er merkelig at det kun snakkes om barnefattigdom, det kan se ut til at voksne mennesker ikke har noen egenverdi. Jeg leste faktisk for mange år siden, men sånt husker man lenge, en person som skrev rett ut, at voksne mennesker kunne tåle å leve i fattigdom.

      Noe annet jeg har store problemer med å forstå når det gjelder politikk, er det totale fraværet av singelpolitikk. Vi er ca. 900 000 aleneboende her i landet, og ikke et eneste parti er opptatt av aleneboendes levekår. Det er mer enn merkelig.

      Slett
    3. Jeg mente jobbannonser som er fulle av skrivefeil, ikke fulle skrivefeil. Det blir fort feil.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.