onsdag 22. desember 2010

Full kontroll?

Vi som ikke klarer alt, tåler alt...
Jeg fikk nylig noen kommentarer fra en anonym person under en bloggpost jeg skrev for ett år siden. Den omhandlet tanker jeg gjorde meg i forbindelse med en påstand om at problemet med mobbing på arbeidsplassen ikke var ikke mobberne, men at folk lot seg mobbe. Den som har kommentert nå later til å være tilhenger av den type tenkning. Vedkommende skriver blant annet at ”vi har all mulighet til å styre oss selv og våre følelser”. I det året som har gått siden jeg skrev denne bloggposten har jeg støtt på slike holdninger flere ganger og har flere ganger tenkt å skrive litt om det, uten at jeg har fått gjort det. Grunnen til at jeg ikke har gjort det så langt, er den samme som at det i det hele tatt har vært lite blogging i det siste, nemlig at jeg nettopp har litt liten styring på meg selv og mine egne følelser for tiden. Hodet har en tendens til å være både for tomt og alt for fullt på en gang. Og jeg skulle selvfølgelig ønske det ikke var sånn.

Etter at jeg skrev før nevnte bloggpost har vi vært gjennom en debatt om sykefravær som var temmelig brutal, hvor jeg oppfattet en del av det som ble sagt som direkte skremmende. I høst fikk vi vite at det ikke bare er de syke som er late, men også de feite. Alle som ikke hører med blant de rene og ranke, som ikke har full kontroll over kropp og sjel, alle som av en eller annen grunn ikke oppfyller tidens krav til vellykkethet, effektivitet og lønnsomhet blir henvist til en stadig mer tettbefolket skammekrok.

Den som har skrevet kommentarene kommer innpå dette med å gjøre seg selv til offer. Det finnes nok mennesker som liker å velte seg i selvmedlidenhet, som trives i offerrollen, men jeg tror det er ganske langt mellom dem. Min erfaring er at de fleste ønsker å gjøre det beste ut av livet, og prøver å takle de problemer de møter så godt de kan. Når jeg har sett uttalelser om at man mener at folk skal klare alt, takle alt, så har jeg tenkt litt over hvor forskjellige forutsetninger vi har. Av egen erfaring vet jeg at ting som økonomi og nettverk kan bety mye for hvordan man mestrer problemer. Jeg har opplevd perioder i livet som har vært temmelig problematiske, da har jeg også hatt få, eller ingen, å støtte meg til. Dersom jeg hadde hatt et større nettverk rundt meg hadde problemene sikkert vært lettere å takle. Nå har jeg greid å komme meg gjennom det, hele tiden har jeg hatt et ønske om å gjøre det beste ut av det. Jeg har bitt tennene sammen og klart å komme meg videre.
På den annen side kunne det vært ting som hadde gjort problemene vanskeligere å takle, jeg har tenkt litt på hvordan det hadde vært dersom jeg hadde hatt en utrygg barndom preget av vold og overgrep. Med slik tung og trist bagasje å dra på hadde jeg nok hatt mindre krefter å møte voksenlivets problemer med.

Etter hvert som jeg er blitt eldre og fått en del erfaringer som ikke har vært av det gode, framstår så vel mennesker som selve livet som kompliserte saker. Det er lite som er bare svart eller hvitt. Samtidig opplever jeg at mye av det som sies og skrives i det offentlige rom blir mer overfladisk og til tider direkte barnslig. Da jeg fikk forsiden på VG om at de feite er late i fleisen da jeg sto i en av mine evinnelige kassakøer i høst, så minnet det meg ikke lenger om det som er blitt sagt på diverse pauserom av mine mest tanketomme kolleger, dette minnet meg om barndommen, om sandkassa. Der vi ungene satt og kastet sand på hverandre mens skjelte hverandre ut med ord som tjukken og dumma.
Jeg orket ikke å gå hjem og blogge om det, slik jeg har gjort flere ganger før når jeg har reagert på håpløse avisoverskrifter. Jeg ble rett og slett fullstendig slått ut.

Etter å ha lest de nevnte kommentarene, kom jeg til å tenke på en kantine jeg en gang jobbet. Det var to stykker som jobbet der i tillegg til meg. Den eldste av dem fortalte meg en gang den andre ikke var til stede, at hun jeg vikarierte for ikke var så lett å ha med å gjøre. Hun ble lett stresset og kunne da bli ganske vemmelig. Dette tok den yngste seg svært nær av, ble jeg fortalt. Denne jenta som tok seg nær av ekle kommentarer fra en kollega, hun var vel en sånn en som ikke hadde full kontroll på følelsene sine da, en man kan forakte, dersom man ønsker det. Det burde man kanskje ikke, for hun var også en av disse jeg har møtt som har vært så til de grader pliktoppfyllende og flink i jobben sin, samtidig framsto hun som et tvers gjennom snilt, godt og oppriktig menneske. Og altså sårbar, noe jeg har opplevd at slike mennesker ofte er, men så er de også alt for samvittighetsfulle til å såre andre. De er tandre planter i et stadig tøffere klima og jeg redd de er utryddelsestruet, jeg anser dem absolutt for å være verneverdige.

Det er mange som blir utsatt for hets for tiden, jeg lurer på hvem som blir de neste. Noen blir det nok, og det er vel stor grunn til å tro at også neste gruppe som skal henges ut blir noen som har nok å slite med fra før.

torsdag 2. desember 2010

Gjensyn med Nav-kurs

Opprydning i gamle e-poster vakte minner fra en trist tid
Jeg har nettopp hatt en skikkelig opprydning i Outlook, der kom jeg over et stort antall mailer som ble skrevet i løpet av Nav-kurset jeg slet meg gjennom for ett år siden. I ettertid kan det hele framstå som rimelig komisk, selv om det ikke var moro mens det sto på.
Noe av det jeg fant mest meningsløst med kurset var ikke bare mine egne lidelser, som ifølge det jeg har skrevet i mailene var formidable, men det at man nærmest kaster fellesskapets penger ut av vinduet. Jeg er absolutt ikke motstander av at arbeidsløse blir sendt på kurs, men kursene bør være relevante, slik at man faktisk lærer noe som styrker mulighetene på arbeidsmarkedet, ikke bare noe man blir sendt på fordi man skal være i ”aktivitet”, som det så fint heter. Reaktorskolen framsto mer som en straffeanstalt enn et lærested.

Jeg blogget jo svært friskt om det mens det sto på, det var det ren, skjær overlevelsesstrategi, kurset var så til de grader belastende og frustrerende at det var godt å få avreagert litt, ellers ville jeg blitt fullstendig sprø. Heldigvis var det ingen som ikke burde lese det jeg skrev som fant bloggen min mens jeg gikk på kurset, derimot er det mye som tyder på at læreren jeg hadde i såkalt jobbsøk fant bloggen min i ettertid. Det fikk ingen konsekvenser for meg, antagelig hadde han rapportert inn til Nav før han fant den. Det har seg jo sånn at de ikke bare skal rapportere til Nav om faglige prestasjoner og oppmøte, men også om hvorvidt de liker trynet ditt eller ikke. Han likte neppe trynet mitt noe mer enn jeg likte hans, men hva han har sagt til Nav aner jeg ikke, jeg fikk i hvert fall ingen problemer med dem i ettertid. Utover lav trynefaktor var det lite å utsette på meg, da jeg alltid møtte opp i god tid, hver eneste dag og besto de nødvendige prøvene.

Det eneste som skjedde var noen anonyme og heller ufine, kommentarer under to av bloggpostene om min tid i reaktoren. De kom i løpet av kort tid, det var tre av dem, og den siste var definitivt den verste. Da jeg en stund senere nevnte i en bloggpost at en person som overhode ikke burde finne bloggen min hadde funnet den, forsvant den verste av kommentarene sammen med ett par andre, som var skrevet av andre personer og hvorav den ene var under et stykke som ikke hadde noe med kurset å gjøre. Han visste da at han var mistenkt for å ha skrevet disse kommentarene, da jeg hadde fortalt ham det på mail. Denne mailen fikk jeg aldri noe svar på, hvilket jeg oppfattet som en bekreftelse. Det mystiske forsvinningsnummeret tok jeg som en ytterligere bekreftelse. Disse kommentarene har senere dukket opp igjen.

Da jeg var i møte hos Nav noen måneder etter kurset, fikk jeg helt klart inntrykk av at han jeg snakket med ikke var ukjent med at kurset var dårlig. Jeg ble faktisk overrasket over at han ikke prøvde å ta det i forsvar på noen som helst måte, men derimot ga uttrykk for at dette var noe man var klar over.

Tilbake til mailene jeg fant, jeg har lyst til å vise et lite utdrag. Dette er rett fra levra, og kan følgelig inneholde enkelte sterke setninger, sarte sjeler er dermed advart. Vi begynner med en som ble sendt kvelden etter første gjennomførte kursdag, og jobber oss framover mot den etterlengtede slutten.

Denne dagen har vært jævlig!!!!!
Nå har jeg dundrende hodepine og det er nummeret før jeg begynner å drømme om å slave på kantiner og lager. Oppvask, pappesker og skurebøtter kom tilbake, alt er dere tilgitt!
Da kan du tenke deg hva slags nedtur dette kurset har vært så langt.
Først var det info fra to av kurslederne, svada, svada blablabla.
Deretter dukket det opp ei dame fra Nav for ytterligere info og utfylling av noen skjemaer. Dama var så dum at jeg har omtrent ikke sett på makan,selv i Nav-sammenheng, og det sier ikke lite. Det var to forskjellige klasser som var sammen i dag, to av dem jeg skal gå sammen med var temmelig kvasse overfor Nav-dama, det kan jo gi et visst håp.
Etter at den hjernedøda dama fra Nav hadde forlatt oss, var det jobbsøk, jobbsøk og atter jobbsøk. Det skal det være hele dagen i morgen også, jeg gleder meg ikke. Kjenner at dette har jeg ikke godt av, dette tapper meg skikkelig for energi.
Et gammelt ord som nesten har gått ut av språket dukket opp i hodet mitt i dag, ordet er dustemikkel. Det passer nemlig utmerket på fyren som står for jobbsøkinga. I løpet av dagen har ikke denne figuren greid å lire ut av seg noe som helst som jeg ikke har hørt eller lest før.
Det kan jo bli fin blogging av dette, blir morgendagen like grusom skal det blogges skikkelig tøft om denne galskapen. For dette er tullball og sløsing med fellesskapets penger.
Noe jeg finner absolutt betenkelig er at dustemikkelen skal gå gjennom CV-ene våre og gi ”råd” om hvordan de bør være. Noe som gjør at man må stå til rette overfor dette lavt utvikla individet om hva man har gjort og ikke gjort her i livet. Det er ille nok for meg, som er nødt til å bekjenne at jeg har hatt dårlig selvtillit osv, men hva med folk som har virkelig har vært ute å kjøre? Folk som har hull på CV-en av verre grunner enn meg, hva dem som har ligget på psykiatrisk sykehus, vært narkomane eller prostiturte, hvis slike går tilsvarende kurs vil det være langt fra morsomt for dem at en person av det slaget som Herr Dustemikkel ser ut til å være skal ha full tilgang til å grafse i livene deres.
I dag mimret jeg flere ganger tilbake til kurset på Lillestrøm. Der dukket det opp en figur fra Aetat første dagen, men denne var av de bedre, ikke sånn som den idiotiske dama i dag. Og deretter var det rett på forberedelser til datakortet. Vi hadde en særdeles bra lærer, rolig og behagelig, ikke sånn som dette spetakkelet jeg har vært nødt til å høre på i dag. Med innlærte standardfraser og ”liksommorsom” på en særdeles slitsom måte. Jeg føler at jeg har fått gnagsår på hjernen i dag, fysj og fy for en slitsom gubbe! Det er fælt med folk som er innstilt på en helt annen frekvens som en sjøl, denne figuren er akkurat en sånn person som jeg ikke orker. Vi måtte jo ha jobbsøk på Lillestrøm også, men dama som hadde det var en helt annen type. Hun var ikke en maskin som durte og durte.
Det er evigheter siden sist jeg hadde skikkelig hodepine, men nå har jeg skallebank så jeg føler meg skikkelig dårlig.
Jeg får gå meg en tur og se om det hjelper.

Fri og bevares, for en skrekkelig mandag dette har vært. Dagen var lang som flere vonde år, snakk om at tida gikk sakte.

Hva søren er det de driver med på den skolen? Bare surr og rot, i dag satt vi bare og dingla og gjorde det som falt seg.
Nok et eksempel på hvordan det sløses med penger, skal man arrangere kurs får de da sørge for at folk lærer noe.

Hva jeg lærer?
Egentlig ingenting. Nå driver dama og maser om cv, læreren som har reist på ferie så på cv-en min i går og sendte mail til meg at han mente den var veldig bra! Og han har sjekka de andre sine cv-er også, så hva f.... driver denne gørrkjedelige dama og maser om?

Nå er det november, det er grått, jeg er fremdeles forkjøla, jeg går på kurs som sliter meg ut, bånn ser med andre ord til å nærme seg med faretruende fart.
Nå skal vi ha jobbsøk resten av uka, nitriste framtidsutsikter med andre ord.
I dag hadde vi data, lærte litt om Outlook, og det var en del som var nytt for meg, så det var ålreit, og etter lunsj lærte vi mer om det andre programmet. Nyttig å kunne, men problemet er at det vi lærer som faktisk er nyttig forsvinner i jobbsøkertåka.

Jeg er så sliten etter kurset i dag, forkjølelsen er heldigvis i ferd med å gå over, men kurset tar virkelig på. Det er en energivampyr av dimensjoner. Greier overhode ikke å se på positivt på det.

Jeg ler fremdeles av det at du trodde Reaktorskolen var fleip. Men som sagt, det navnet er så vanvittig at jeg ikke hadde greid å finne det på. Noen ganger er virkeligheten mer latterlig enn den mest tullete fleip.
Denne dagen har vært temmelig tørr, vi har hatt om diverse lover vi bør kunne. Ikke veldig spennende stoff, i morgen er det data igjen, det er de beste dagene. Men teorien er tross alt langt å foretrekke framfor jobbsøk.

Blir gal av den trege dataen her, føler at jeg må slå i hjel tastaturet for å få skrevet, men det er vel egentlig ikke der problemer sitter. I hvert fall veldig kjedelig når bokstaven kommer opp på skjermen fem minutter etter at man har trykket ned tasten.

I dag er det helt grusomt her, jobbsøk, føler at læreren sier det samme hele tiden, får vondt i huet. Det er som om alt jeg måtte ha av energi, eller rettere sagt det lille jeg har av energi, blir sugd ut på dette stedet. Vi får ikke en gang pauser, vi må ta dem. I stad marsjerte to av jentene ut for å ta seg kaffe eller te, hang meg på dem. Da hadde læreren lovt oss pause om ti minutter, men mer enn ti minutter hadde gått. NÅ har læreren forlatt rommet, antagelig for å røyke, måtte han røyke en hel tjuepakning der ute.

Nå holder jeg på å sovne. Læreren er ute, kanskje han har gjort alvor av å røyke opp en tjuepakning

Nå er det bare en time igjen, men i morgen er det dessverre atter en dag. Nå har vi muligens pause, men vi er ikke helt sikre, forvirrende? Mildt sagt!

Hurra! I dag er det jobbsøk, heldigvis er det noen som ikke er kommet, antagelig noe tull med kollektivtransporten, fint for da får vi ikke begynt.
Læreren spurte akkurat om vi hadde gjort oppgaven vår, vi hadde visst lekser i helga, ingen har gjort dem. Gikk visst ut på å skrive en tullesøknad etter hva jeg skjønte, X kom med en kommentar om at h*n hadde konsentrert seg om virkelige søknader i stedet. Dessverre tror jeg ikke bulldoser'n er i stand til å skjønne hva folk egentlig sier. Han tar så absolutt ikke et hint, det trenger man vel ikke når man vet man selv har fullstendig rett.

Nå er det omsider pause, takk og lov at enkelte greide å komme for sent i dag. Bulldoser'n er i det maniske hjørnet i dag, kjeften går i ett sett, og han sier det samme som han pleier å si. Der er det hakk i plata, som man pleide å si i gamle dager.
Etter pausa skal vi leke jobbintervju, det blir sikkert kjempemoro. Vi har fått utdelt observartørskjemaer der vi skal krysse av for hvor bra eller dårlig den vi intervjuer har gjort det, unnskyld vi har fått observatør skjema. Dessuten et skjema med dustete spørsmål.
Dette er for dumt!

Jeg overlevde prosjektoppgaven, men det var en fæl dag. Vi sleit noe innmari, hadde problemer med å skjønne spørsmålene, på den annen side skjønte jeg ikke helt mine egne svar heller, så kanskje det går bra.

Jeg og mine lidelsesfeller på kurset holder tappert ut. Nå er det ikke stort mer enn en uke igjen, noe vi alle er glade for.
Vi har hørt noen rykter om at vi får utdelt evalueringsskjemaer den siste dagen, og har allerede begynt å gni oss i hendene, nå skal de få sitt pass påskrevet!
Den skolen er så til de grader annenrangs at ikke en gang datasystemet virker som det skal, noe som vil si at det titt og ofte ikke virker i det hele tatt.
Det er så ille at en av de andre klassene har klaget til Nav og de skal komme på inspeksjon, noe som kan tyde på skolen er så dårlig at til den ikke en gang lever opp til kravene fra Nav, og de er neppe særlig høye.

Det er en trøst at det ikke bare er jeg som blir trøtt av dette kurset, folk snakker om at de aldri har vært så trøtte før som de er nå. Det er mange som har problemer med å holde øynene åpne i timene.
Alle er glade for at kurset går mot slutten. Kommer neppe til å mimre tilbake til denne perioden, i så fall må jeg få det verre enn jeg noen gang har hatt det. Liker folka jeg går sammen med, men i det store og hele er det noe ordentlig herk.

Nå skal jeg heldigvis snart gå hjem, det har vært en lang og ensformig dag.
Noen lurte akkurat på hvor læreren er, han er i hvert fall ikke her.
Han blir neppe overarbeidet på jobben.

I dag er det jobbsøk, stemmen til Bulldoser'n durer og durer. Denne duringa skyldes vel at han skal rettferdiggjøre sin egen eksistens. Alt er sagt før.

Joda, læreren har vært fraværende temmelig lenge nå. Og her sitter vi og klør oss i huet. En av de andre lurte akkurat på om vi får se henne mer i dag i det hele tatt.
Hun skulle visst i møtet med den fæle bulldoser'rn, så egentlig er det vel han som har skylda. Læreren vi har i data er egentlig grei nok.

Nå er det pause, hadde ikke overlevd dagene om det ikke var for at vi har såpass godt med pauser. Teorien er verre enn noen gang i dag. Og det verste er at vi har funnet ut at læreren har lagt en felle for oss på prosjektoppgaven som vi sannsynligvis har gått i alle sammen.
X ble veldig forbannet.

Det er ustyrtelig komisk dette med at du trodde jeg hadde funnet på reaktorskolen.
Du syntes til og med jeg var veldig kreativ som hadde funnet det på, akkurat dette kommer jeg til å bruke tid på å komme over.

Måtte hele reaktoren gå konk. Det hadde gledet meg mye.


Tilbake til nåtiden, til tross for en del i overkant sterke uttalelser, synes jeg disse utdragene fra mailene jeg skrev i den perioden gir et godt bilde av hvordan man kan ha det på slike kurs. Jeg fikk en del tilbakemeldinger på det jeg skrev om kurset på bloggen min, som tyder på at andre har følt det på samme måten.

Om læreren, som omtales i så lite flatterende vendinger, skulle se dette er det lite han kan få gjort. Og siden det hendte at han glemte oss helt mens vi gikk på kurset, en gang hendte det faktisk at en av kursdeltakerne ringte ham opp og spurte om han husket oss, så regner jeg med at jeg og bloggen min for lengst er glemt.


mandag 29. november 2010

Kampen mot slabbedaskene

Arbeid gjør fri, fattigdom gjør frisk?
Det skal kuttes i uføretrygden har man hørt i det siste, slik at det skal lønne seg å jobbe. Eller sagt på en annen måte, det skal straffe seg å være syk. Og hvorfor skulle jeg bry meg om det, jeg er jo ikke ufør. Det er vel ikke helt i takt med tidsånden å engasjere seg i den urett som ikke rammer en selv. Og bruker man nå ord som urett lenger, er ikke alt opp til en selv nå om dagen? Er det ikke den enkeltes fordømte plikt å sørge for å være en merkevare og ikke en feilvare?

Det kan virke som om enkelte later til å tro at de er kommet til verden med garanti mot en hver form for sykdom eller ulykke, at det er en selvfølge at livet skal gå på skinner. Jeg har til tider blitt skremt av hva noen kan lire utav seg når det gjelder mennesker som av forskjellige grunner ikke makter å delta i arbeidslivet. Jeg har også blitt lei meg når jeg har lest hva som skrives om min egen gruppe, arbeiderklassen, det er liksom ikke grenser for hvor uvitende og elendige vi er. Men jeg har fremdeles ikke opplevd å se at arbeiderklassen er blitt beskyldt for å være smittsom, det har jeg derimot sett at trygdede er blitt beskyldt for å være. Og jeg vet at dersom jeg hadde lest noe sånt om meg selv, da hadde jeg tatt meg forferdelig nær av det. Hvis man har venner eller naboer som er trygdede slabbedasker, da står man altså i fare for å ende om som trygdet slabbedask selv. Så da skal man kutte ut venner som blir trygdet, for å unngå å bli smittet med slabbedaskeri?

Veien fra pliktoppfyllende arbeidstaker til trygdet slabbedask kan være kort. På en av arbeidsplassene jeg jobbet fikk vi en dag besøk av en tidligere ansatt. Han hadde vært ute og kjørt bil, uheldigvis hadde også en annen vært ute og kjørt den dagen, en som kjørte i feil kjørebane. I løpet av et sekund hadde livet hans endret seg totalt. Han hadde flere ganger forsøkt å komme seg tilbake i jobb, men det gikk bare ikke.

Grunnen til at jeg blir engasjert når jeg leser om trygdede som må regne med at de kommer til å bli fattigere i framtiden, er at jeg vet litt om hva det vil si å være fattig og ikke minst hva det vil si å bli fattigere enn det man har vært. Nå har jeg vært heldigere enn mange andre, jeg har hilst på fattigdommen, men jeg sluppet å leve med den gjennom lengre tid. Fordi jeg tross alt har vært frisk, og det er unektelig bedre å være frisk og fattig, enn syk og fattig. Da jeg gikk ned mange kroner timen i lønn, og fattigdommen pustet meg i nakken med den vonde ånden sin, da kunne jeg brette opp ermene og jobbe overtid for å ta igjen for lavere timelønn. Men likevel vet jeg noe om hva det vil si stadig å være nødt til å kutte ut ting som har gitt livet mening, fordi man ikke har råd til det lenger. Det kan gi en sterk følelse av tap. Det er lite egnet til å gjøre syke mennesker friske, derimot kan det gjøre friske mennesker syke, man blir syk av sorg over det man har mistet og savnet etter et liv der man har mulighet til å utfolde seg.

Når man får mindre inntekt, og den man har hatt har vært liten nok, da blir man veldig oppmerksom på det som blir dyrere. Og når man skal handle mat, da er det nettopp det som er sunt man kanskje ikke kan ta seg råd til, pakken med fristende salat, de lekre tomatene som det smaker ordentlig av, det er dem man må kutte ut. Hjernen forvandles til en kalkulator som hele tiden tikker og går, har jeg råd til det, kan jeg koste på meg dette, alt dreier seg om hva man har råd til eller ikke.

Det blir ofte sagt at i Norge sulter folk tross alt ikke, folk er fattigere andre steder. Det er selvfølgelig sant, men at noen blir fattigere her i landet hjelper neppe dem som er enda fattigere andre steder. Og om folk ikke sulter i hjel i Norge, så har jeg opplevd at folk har kommet på jobb på mandag og fortalt at de har sittet i helgen uten penger til å kjøpe noe som helst. Og dette er folk som er i jobb, men som har så lav lønn at den ikke strekker til. Da snakker man ikke om at det skal lønne seg å jobbe, det gjør man først i det øyeblikket folk ikke lenger orker å jobbe. Dessuten kan den norske fattigdommen være svært ensom, fordi folk flest her i landet har det bra, er det ikke sikkert at den som er så uheldig å være fattig har andre fattige i bekjentskapskretsen. Da må man si nei til å være med på det andre foretar seg. Og det blir stor forskjell på en selv og de andre, det kan bli vanskelig å engasjere seg i andres liv, å være deltakende når andre har problemer, fordi disse problemene kan virke så latterlig små i forhold til ens egen mørke fattigdom.

Dette er erfaringer jeg har gjort, og de har vært dyrekjøpte. Det er neppe noen av dem som styrer og steller her i landet som sitter med liknende erfaringer, men jeg er redd det kommer til å bli mange andre som vil gjøre tilsvarende, og langt verre, erfaringer i tiden som kommer. Fordi det skal lønne seg å jobbe og straffe seg å være for syk til å jobbe, eller av andre grunner ikke passe inn i et stadig mer krevende arbeidsliv.

torsdag 18. november 2010

En julebordstragedie

Det aner meg at det går mot jul, julemarsipanen ankom butikkene allerede for en evighet siden, nå er snøen også kommet. Dessuten har jeg en flaske akevitt stående i skapet, et sikkert førjulstegn. Og da er det kanskje på tide med et julerelatert jobbminne, eller retter sagt et julebordminne.

Dette skriver seg fra noen få år siden, da jeg jobbet på et lager gjennom et vikarbyrå. Da det nærmet seg jul, dukket det opp en invitasjon til julebord. Det framgikk vel av det som sto at dette ikke var et julebord i luksusklassen, noe jeg heller ikke forventet av et byrå som ikke var å betrakte som direkte raust. Men når de nå spanderte noe, om enn aldri så lite, så syntes jeg at fikk ta det lille jeg kunne få.

Julebordet gikk av stabelen på en lørdag, ved relativt godt mot tok jeg bussen inn til byen og gikk til oppgitt adresse. Det lå nede i en kjeller, på vei ned trappa ble jeg møtt av et øredøvende spetakkel, dunkadunka-musikk på høyeste volum. Vel nede i dunkahelvete fikk jeg utdelt tre stykk bonger som kunne byttes mot valgfritt drikke i baren. Jeg byttet en av dem mot en øl, som jeg inntok mens trommehinnene vred seg i smerte. Det var dårlig med sitteplasser så jeg drakk ølet i stående stilling, greit nok for en som er vant til å henge rundt på irske puber, men skulle ikke dette være et julebord, hvor var bordet?
Etter noe som kjentes som en evighet, hele tiden med dunkadunka på full guffe, ble det gitt beskjed om at maten var servert. Maten befant seg på en disk innerst i lokalet, her kunne jeg se at det også fantes noe som minnet om et bord, men her var det få plasser og de var selvsagt opptatt. Jeg forsynte meg med mat på en papptallerken, tok med tilhørende plastbestikk, mens jeg lurte på hvordan i huleste jeg skulle få i meg maten. Med glass i den ene hånda og papptallerken med mat i den andre og ikke noe ledig bord i sikte, sto jeg overfor det som politikerne ynder å kalle en utfordring, men som jeg foretrekker å kalle et problem. Men det var heldigvis en løsning på problemet, for der borte på veggen var det ei hylle. Jeg skyndte meg bort til hylla før noen andre tok den, fikk plassert tallerken og glass. Da dukket det opp nok et problem, eller utfordring om man vil. Papptallerkenen var nemlig av aller dårligste kvalitet, så da jeg skar i maten skar jeg også opp tallerkenen. Det var jo ikke så kjekt, men med forsiktig skjæring gikk det på et vis. Spisestillingen ble temmelig ubehagelig, da hylla var for høyt plassert på veggen til å være velegnet som spisebord. Om maten var god? Var vel sånn passe, men noen kulinarisk høydepunkt var det definitivt ikke. Jeg spiste opp og forlot stedet, med verkende trommehinner og i dårlig humør kunne jeg slå fast at kvelden kunne settes på lista over heller mislykkede lørdagskvelder.

Etter litt surmuling den påfølgende søndagen, begynte jeg å se det komiske ved det miserable julebordet uten bord. Da jeg kom tilbake på jobb og fortalte om festlighetene ble det faktisk riktig så muntert. Vi fant ut at det egentlig hadde vært flotte saker, det var tross alt snakk om en stående buffet.

Den ene konsulenten fra vikarbyrået virket en smule slukøret da han dukket opp på jobben noen dager etterpå, og mumlet noe om at det var sånn ungdommen ville ha det. Nåja, jeg hadde nok en klar formening om at selv i min yngste ungdom syntes jeg det var greit å spise ved et bord og fortrinnsvis av en tallerken som ikke gikk i oppløsning under måltidet. Jeg fikk for øvrig en julegave, en liten konfekteske som inneholdt hele ni sjokolader, så her hadde man tatt på seg spanderbuksene i anledning jula. Disse var i det minste spiselige, ikke som da jeg flere år før jobbet for et annet vikarbyrå, som delte ut kalendre med sjokolader som smakte som om de var laget av plast. Jeg så slike kalendre i den lokale billigsjappa noen dager etter overrekkelsen, der kunne man få kjøpt to stykker for ti kroner. Kanskje ikke så rart at sjokoladen de inneholdt ikke var påfallende velsmakende.

De fast ansatte på lageret jeg jobbet hadde julebordet sitt like etter jul, og da de kom tilbake den påfølgende mandagen var det ikke grenser for lovord over det hvor flott og staselig det hadde vært. Likevel, vitsene om den stående buffeten med papptallerkener i full oppløsning overlevde begeistringen over det flotte julebordet til mine mer heldige kolleger.



fredag 29. oktober 2010

Flere betraktninger om Klassebilder

Interessante kommentarer
For en stund siden skrev jeg om boka Klassebilder. Etter å ha fått to interessante kommentarer fra Mari, som skriver at hun snart er ferdig utdannet statsviter, har jeg lyst til å skrive litt mer om de tankene jeg har gjort meg i forbindelse med boka.

Det stykket i Klassebilder jeg skrev mest om er Den som står med begge beina på jorda står stille: Om kjønn og klassereise av May-Len Skilbrei, og her hadde Mari interessante synspunkter å komme med. Den delen av bloggposten som omhandlet denne teksten var nok helt klart den mest subjektive. Jeg skal si litt om hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde.
Mari skriver i sin andre kommentar: Generalisering må til for at noe skal være forskning (kunnskap satt i system) og ikke bare beskrivelser av et enkelttilfelle. Men generalisering kan være uetisk dersom den går utover dem som man skriver om.

Generalisert i filler?
Jeg føler vel at den generaliseringen arbeiderklassen blir utsatt for helt klart går utover oss, man kan kanskje si at arbeiderklassen er blitt generalisert sønder og sammen. Så til de grader at det til tider blir ganske ugjenkjennelig for oss det gjelder. Nå tenker jeg særlig på det som skrives i media, og kanskje av folk som ikke alltid har så veldig god greie på det de skriver om. Mye av det jeg leser likner til forveksling på annet jeg har lest før, ofte tilnærmet ordrett. En påstand som kan ramme ganske hardt, er den om at folk fra arbeiderklassen er dårlige til å uttrykke seg, og har problemer f eks i møte med helsevesenet og Nav. Vi kan ikke kodene, som det heter seg, dette har jeg lest en del ganger. Slår slike holdninger rot, det har de vel allerede gjort, så kan de skape problemer blant annet i forbindelse med jobbsøking. Svært mange jobber som ikke krever nevneverdig utdanning har ofte krav om at man skal være god til å uttrykke seg, god muntlig og skriftlig fremstillingsevne, står det gjerne. Dette gjelder blant annet jobber av typen sentralbord/resepsjon, etter en periode med jobb på sentralbord prøvde jeg å få flere slike jobber, men det var ikke lett. Jeg følte vel at kantinejobbene på cv-en fungerte som et slags idiotstempel, kanskje nettopp fordi man så for seg noe av det samme som jeg gjorde da jeg leste Skilbreis stykke i Klassebilder. Noe som vil si en type kvinner som er lite presentable, og som får problemer når de møter mennesker med annen bakgrunn enn det de selv har.

Litt om kvinnene jeg har jobbet sammen med
Nå har jeg møtt et stort antall arbeiderkvinner i jobbene jeg har hatt, siden jeg har jobbet mye for vikarbyråer. Da jeg jobbet på kantiner jobbet jeg ofte bare en eller to dager på hvert sted. Forferdelig slitsomt, men også lærerikt. Mange av disse kortvarige oppdragene var på steder der vi bare var to stykker, og da fikk jeg ofte vite mye om henne jeg jobbet sammen med. Mange var åpne, hyggelige og interessante å prate med. Men alle var ikke det, noen var rett og slett for slitne til noe som helst, de gjorde jobbet sin, de eksisterte, hadde nok med å komme gjennom dagene, det lot til at de anså at alt håp var ute. I møte med slike ble jeg alltid redd for å ende opp på samme måte, jeg så for meg en eldre og utslitt variant av meg selv, det skremte faktisk vettet av meg. Andre igjen var smålige, kunnskapløse og i noen tilfeller direkte ubehagelige å jobbe sammen med. Jeg jobbet også lenge på et lager der det var et stort antall kvinnelige ansatte, jeg ble godt kjent med mange av dem. Ubehaget jeg følte da jeg leste Skilbreis tekst er ikke bare på egne vegne, kanskje er det særlig på vegne av dem jeg har møtt som har slitt med dårlig selvtillit, ofte folk som er meget samvittighetsfulle og pliktoppfyllende i jobbene sine, men som samtidig er langt mer sårbare enn det jeg selv er blitt etter hvert.

For enkelte arbeiderkvinner kan nok dårlig selvtillit og et elendig selvbilde være en viktig årsak til at de ikke har kommet seg videre. Slike vil nok ofte ha problemer med å utrykke seg i møte med folk som er høyere på strå enn dem selv. Føler man seg dum, oppfører man seg som om man skulle være dum, dette vet jeg, for jeg trodde en gang at jeg var omtrent verdens dummeste menneske, og tedde meg sikkert som jeg skulle være det. Noe som er en vesentlig grunn til at jeg havnet på bunnen i arbeidslivet, som det sikkert har vært for en del av de andre jeg har jobbet sammen med.

Flere av dem jeg har jobbet sammen med har gitt uttrykk for at de angrer på at de ikke tok en skikkelig utdanning, jeg synes det er merkelig at Skilbrei ikke kommer inn på dette. Slike uttalelser har jeg hørt såpass ofte at det neppe kan være noe sjeldent fenomen. Den som har snakket med et stort antall arbeiderkvinner burde følgelig ha møtt noen som egentlig ønsker seg bort, men ikke har noen mulighet til å ta utdanning i voksen alder. Jeg skulle ønske dette hadde blitt nevnt, da det hadde vært med på å gi et mer nyansert bilde.

Moro med husarbeid?
Jeg leste for øvrig et leserinnlegg i Klassekampen for en tid siden, der hun som skrev henviste til Skilbreis stykke i Klassebilder for å begrunne hvorfor hun mente det var helt greit for arbeiderkvinner å gå rundt og vaske hjemmene til folk. Det tror jeg er type arbeid de færreste arbeiderkvinner ønsker seg. De kvinnene jeg har jobbet sammen med har satt pris på fellesskapet med kolleger, kantinearbeiderne satte pris på kundekontakten, som stort sett var positiv. Mange av dem som jobbet på kantiner var interessert i matlagning, de satte også pris på den variasjonen i arbeidsoppgaver de tross alt hadde. Lagerkvinnene ville neppe bytte bort trucken med skurebøtta, skiftarbeid og tunge tak til tross. Når folk som har interessante og fysisk lite belastende jobber synes det er noe herk å gå hjem å vaske eget hus, hvorfor i all verden tror de at andre ville synes det var stas å vaske deres hus, for deretter dra hjem for å vaske eget hus? Jeg regner med at man ikke har tenkt å betale disse vaskehjelpene så godt at de selv kan holde seg med vaskehjelp. Når Skilbreis tekst kan tolkes på en slik måte, da har den blitt oppfattet nettopp slik jeg var redd den kunne. For arbeiderkvinnene er ikke så annerledes enn andre kvinner, heller ikke vi synes husarbeid er særlig givende. Det er også arbeid som gir svært lite kompetanse og få ferdigheter som kan komme til nytte i andre typer jobber. Det er arbeid der man slites raskt ut, noe som ikke er uvesentlig i en tid da det snakkes om at man helst skal ”stå i jobb” til man blir sytti eller der omkring.

Når "de dumme" blir regelen
Da jeg fyrte meg opp så mye som jeg gjorde over artikkelen til Skilbrei, skyldes det at det kom oppå all elendighetsbeskrivelsen av arbeiderklassen i media. Kan man kalle det som skrives for generalisering nedover? Altså at man gjør de dummeste, for å bruke et dumt uttrykk, til regelen.
Som jeg ser det blir denne generaliseringen ekstra problematisk fordi man aldri ser noen eksempler på at påstandene som framsettes ikke alltid stemmer. Eksempelvis finnes det neppe en journalist som gidder å skrive en artikkel om arbeidere som er annerledes enn det som til vanlig kommer fram. Folk fra arbeiderklassen får aldri lov å være enkeltindivider, men omtales konsekvent som en grå masse. Usynliggjøringen og den ofte respektløse måten vi omtales på gjør at det er lett å føle seg på siden av samfunnet, man blir en fremmed i verden, en som ikke regnes med.

Den snille arbeider?
Nå er jeg ikke ute etter å framstille arbeidere som tvers gjennom snille og gode mennesker som blir trakassert av den slemme middelklassen. Mange arbeidere kan være riktig så fordomsfulle og lite tolerante overfor alle som ikke er maken til dem selv. Her kan det være nok å like vin eller klassisk musikk for å falle i unåde. Dette er stort sett mennesker med rimelig lavt kunnskapsnivå, man må ha lov til å forvente langt mer toleranse, vett og forstand fra dem med høyere utdanning. Og jeg skulle ønske man kunne tenke litt over hvordan det er for dem som støtt og stadig må forholde seg til negative ytringer om egen klasse, uten at jeg dermed ønsker å begrense folks rett til å si hva de mener.

onsdag 22. september 2010

Mine erfaringer med ISS

Noen tanker etter å ha lest ISS-metoden.
Jeg har akkurat lest rapporten ISS-metoden fra Manifest Analyse. Langt ifra morsom lesning, og den vakte til live en del triste minner fra arbeidslivet, selv om jeg aldri har jobbet på hotell. Men jeg en viss erfaring med ISS. Først og fremst har dette vært på kantiner, og det har vært gjennom vikarbyråer. For mange år siden hadde jeg for øvrig et par meget kortvarige vaskejobber for ISS. De var av en slik art at da de ønsket å ansette meg fast, stakk jeg så fort jeg kunne. Den ene av disse jobbene var et lite butikksenter, noe som vil si at det var lite til senter å være, det var derimot uhyggelig stort med tanke på de tre timene jeg hadde på å vaske hele butikksenteret. Det inneholdt en stor dagligvarebutikk, en kafé, noen småbutikker, samt ganger og trapper. Etter disse tre timene var jeg like sliten som om jeg skulle ha vært på jobb full tid, og hadde vel utført nesten like mye arbeid også, men lønna var selvfølgelig bare for tre stakkars timer. Han som hadde denne jobben fast hadde innvandrerbakgrunn. Jeg var også så vidt innom en annen vaskejobb, dette var i en matbutikk som var relativt liten, denne jobben var på to timer. Dette var en jobb det faktisk tok ca to timer å utføre i noenlunde normalt tempo. Hun som egentlig hadde denne jobben var norsk.

Som vikar var jeg innom en god del ISS-kantiner. En del av disse var helt greie arbeidsplasser, arbeidstempoet var levelig og de fast ansatte virket fornøyde. Jeg jobbet ganske lenge på en kantine der det var to ansatte, den ene på full tid og den jobbet fem timer per dag, begge var norske. Dette var absolutt en trivelig arbeidsplass. Deretter var jeg innom en annen ISS-kantine noen dager, her jobbet jeg alene, da det kun var en ansatt. Jeg fikk vite at denne kantina hadde større omsetning enn den der det jobbet to. Det merket jeg godt, arbeidstempoet var vanvittig, her var det ikke mulighet for et eneste minutts pause i løpet av dagen. Han som hadde denne jobben var innvandrer. Han var en del borte fra jobben, fikk jeg høre. Det samme pleide jeg å høre på andre kantiner med tilsvarende tempo. Jeg holdt ut de tre dagene jeg skulle være der, stupte ut siste dag, fullstendig utslitt. I løpet av de dagene hadde jeg knapt hatt tid til å trekke pusten. Et slikt tempo er det ikke menneskelig mulig å holde ut over tid.

En annen ISS-kantine jeg var innom noen dager, hadde nylig blitt tatt over av ISS. Det var tydelig at tempoet hadde blitt skrudd opp betraktelig etter overtakelsen, jeg hørte blant annet lederen si på telefonen at det var ”veldig høyt tempo her”. En av de fast ansatte hadde akkurat kommet tilbake etter å ha vært sykmeldt, jeg hørte en av de andre si til henne at ”det er ikke pauser her lenger nå”. Flere av de ansatte var godt voksne, norske kvinner. Jeg regner med at de neppe kom til å holde ut særlig lenge. Mens jeg var der dukket det opp en ung mann med utenlandsk bakgrunn, han var utplassert gjennom det som den gang het Aetat. Han ble umiddelbart satt til å vaske opp. Yngre, friskere og sannsynligvis også langt mer ydmyk arbeidskraft enn de norske kvinnene. Høyst sannsynlig var dette også gratis arbeidskraft, siden han var på ett eller annet slags tiltak.

Jeg har også støtt på ISS i en annen sammenheng. Som de som fulgte bloggen min i fjor høst fikk med seg, så gikk jeg da på et kurs gjennom Nav, dette ble arrangert av Reaktorskolen. Og Reaktorskolen eies av ISS Personalhuset. At ISS og Personalhuset hadde noe med hverandre å gjøre, visste jeg ikke inntil da. Det første jeg tenkte da jeg leste dette, var at en ulykke kommer sjelden alene. Jeg har aldri jobbet for Personalhuset, men de var hovedleverandør av vikarer i en bedrift jeg jobbet ganske lenge, og denne bedriften var storforbruker av vikarer. Det var ønske om at jeg skulle bytte vikarbyrå og begynne å jobbe for Personalhuset, siden det da ville være lettere for dem å beholde meg over tid, siden det byrået jeg jobbet for bare leverte vikarer når Personalhuset ikke hadde noen å sende. Jeg valgte ikke å gjøre det, og fikk fortsette allikevel. Det var flere grunner til at jeg ikke ville gå over til Personalhuset, for det første hadde de som jobbet for Personalhuset enda dårligere lønn enn det jeg hadde. De fikk også mindre i kveldstillegg, dette var et sted hvor man jobbet skift. Om ikke det skulle være nok behandlet de vikarene sine svært dårlig. Jeg hadde mye kontakt med en av vikarene fra Personalhuset, vi jobbet begge på stedet over lengre tid. En dag hun var hjemme fra jobben fordi hun var syk, og denne jenta gikk på jobb så sant hun orket, ringte de henne opp og kjeftet henne huden full. Selv om hun ikke var frisk dagen etterpå, turde hun ikke annet enn å gå på jobb. Likevel ble hun straffet for den ene sykedagen, den påfølgende uka fikk hun ikke jobb. Konsulentene fra Personalhuset kom trippende en gang i uka, da delte de ut oppdrag for neste uke i hytt og pine. Det var mye frustrasjon og fortvilelse blant vikarene deres over usikkerheten de opplevde.

Disse arbeidsgiverne er det altså som står bak Reaktorskolen. Da er kanskje ikke rart at man her snakket varmt om så vel praksisplasser som usikre vikaroppdrag. Med tanke på den stygge behandlingen jeg synes jeg har sett av folk med innvandrerbakgrunn fra ISS sin side, er det verdt å merke seg at mange av elevene på Reaktorskolen hadde slik bakgrunn. Flere enn meg opplevde at kurset hos Reaktorskolen slet på selvtilliten, man kan lure på hva som er hensikten med å bryte ned folk, da det å være jobbsøker er så slitsomt og psykisk tøft at man trenger all den selvtilliten man måtte være i besittelse av, pluss litt til. Men nedbrutte mennesker med dårlig selvtillit blir kanskje passelig ydmyke arbeidstakere, som finner seg i å bli behandlet slik ISS og Personalhuset gjerne behandler sine arbeidstakere?



mandag 20. september 2010

Plumpt, pinlig og uvesentlig

Om konger av campingplasser og damer som kler av seg
Før jeg dro til Dublin hadde jeg lovt meg selv at det skulle være en ferie fullstendig fri for tanker om alt som har med klasse å gjøre. Det hadde blitt litt mye av det i det siste, men likevel, jeg greide ikke å holde tankene helt borte fra temaet. Derfor bevilget jeg meg ett og annet øyeblikk der jeg ergret meg grønn over idiotforklaringen av arbeiderklassen. Å ergre seg grønn er muligens en passende ting å gjøre når man er i Irland, også kjent som den grønne øya. Vel hjemme igjen kunne jeg slå fast at livet hadde vært fullt av muligheter dersom jeg hadde tilhørt de høyere klasser, for du verden hva jeg kunne foretatt meg dersom jeg hadde gjort det. Da er det visst ikke grenser for hva man kan gjøre av særdeles intelligente og veloverveide handlinger, som å snakke med de døde, eller la seg avbilde mer eller mindre uten klær. Sistnevnte er visstnok en handling høyerestående kvinner gjør for å vise at de er selvstendige og frie kvinner. Tenk det!

Hva slags galskap jeg skulle komme hjem til var jeg fremdeles lykkelig uvitende om da jeg surret rundt i Dublin. At jeg var en uselvstendig og ufri kvinne hadde jeg vel en viss formening om, ikke minst takket være opplysende lesning i senere tid. Jeg er jo til og med gammeldags, hadde jeg kunnet lese, og kanskje det, så gammeldags at jeg synes det er greit å beholde klærne på i det offentlige rom. På den annen side, disse som ønsker å vise fram sin frigjorthet og selvstendighet med å kaste klærne, får nå bare gjøre det.

Siden disse uvesentlige sakene har skapt så mye rabalder i vår hjemlige andedam som de faktisk har, tyder det på at den menneskelige hjerne er sånn laga at den har en lei tendens til å henge seg opp i bagateller. Slik som hjernen min, som har hengt seg totalt opp i dette med at arbeiderklassen er lik danseband. Også i Dublin surret dette rundt i mitt stakkars hode. Det hendte mang en gang at jeg tenkte på om det ikke er egentlig er sånn at også den irske musikken ligger for høyt for meg. Jeg hadde jo akkurat fått vite at mesteparten av rocken gjør det, følgelig var dette en naturlig problemstilling å gruble over. Jeg tror nå at jeg vet svaret, og det er ja.

Da jeg var vel hjemme, fant jeg tiden inne til å utforske fenomenet danseband. Jeg trakk pusten dypt, satte meg foran pc-en og klikket meg inn på Spotify. Hodet mitt var tomt for navn på slike band, men jeg kom til å huske på at en venninne hadde fortalt om en traumatisk episode da hun kom i skade for å overhøre en sang med tittelen ”Kongen av campingplassen”, og dette var en dansebandlåt, det kunne vel strengt tatt ikke være noe annet. Så jeg søkte enkelt og greit på ”Kongen”, og ganske riktig, der dukket den opp som førstevalg. Den var med Ole Ivars, jo da har hørt om dem, helt klart danseband. Det var dem med låta ”Nei, så tjukk du har blitt”, på Spotify den også, for den som orker. Jeg husker jeg en gang jobbet sammen med en ung kokk som fortalte meg at han og vennene hans hadde det hysterisk morsomt til denne låta når de gikk ut på byen. Dette var vel på den tiden ironi virkelig var på moten.

Tilbake til ”Kongen av campingplassen”, jeg hørte to strofer, mer greide jeg ikke. Om virkelig denne musikken er alvorlig ment aner jeg ikke, det høres ut som en slags fleip, uten at det er morsomt i det hele tatt. Jeg har i det hele tatt problemer med band som framfører sanger som har ord som tjukk eller rumpe i tittelen. Det er mulig det er dette som går under betegnelsen folkelig, selv oppfatter jeg snarere som barnslig. Dessuten plumpt og pinlig. Og har jeg ikke hørt disse musikerne, eller hva man nå kan kalle dem, som framfører slike sanger, har sutret over at de ikke blir tatt seriøst?

Hvordan skal jeg reagere på at jeg støtt og stadig må lese at jeg liker sånt, skal jeg også sutre, skal jeg føle meg krenket eller skal jeg le av det? Jeg prøver tappert å gjøre det siste. For ikke å snakke om når jeg leser at man på nedlatende vis synes litt synd på oss arbeiderklasseindivider fordi media ikke dekker obskure danseband- og countryfestivaler, som man ikke har hørt om, og som stort sett foregår i det innerste av de trangeste grukkedaler, som man heller ikke har hørt om. At man ikke får gleden av å lese om disse festivalene er man selvfølgelig veldig lei seg for.

I hvert fall, ”Kongen av campingplassen”, de to strofene jeg hørte av den, var forklarende når det gjaldt det jeg funderte over i Dublin. Som altså var om den musikken jeg inntok store doser av hver eneste kveld, egentlig var for høytravende for meg. Og det må den jo være, siden lavt utdannede individer tydeligvis kun forstår seg på sanger der teksten befinner seg ett par hakk under barnehagenivå. Man må altså ha høyere utdanning for å høre på sanger der tekstene omhandler voksne menneskers følelser, tanker og erfaringer. Har man ikke det, er man henvist til sanger om tjukke rumper på campingplassen, eller hvordan det nå var.

Uansett, man har fastslått en gang for alle at arbeiderklassen elsker dansebandmusikk, noe som understreker hvor latterlige og tåpelige vi er. Så fint da, at det å la seg avbilde uten klær verken er latterlig eller tåpelig.

fredag 17. september 2010

Årets tur til Dublin

Som tiden flyr, for å bruke en gammel og velbrukt klisjé. Det begynner å bli en stund siden jeg skrev forrige bloggpost. Da var kofferten pakket, taxi til flytoget bestilt, jeg hadde sjekket at sjekket at pass og andre nødvendigheter befant seg der de skulle, og det hadde jeg ikke bare gjort en gang, jeg er litt stressa når det gjelder sånt. Etter at det meste som kunne gå galt, pluss litt til, hadde gått galt i den senere tid, var jeg litt ekstra stressa denne gangen.

Stress til tross, den påfølgende dagen gikk alt på skinner. Taxi ankom til avtalt tid, flytoget fungerte, flyet gikk. Det var til og med klarvær underveis, så flyturen ble ikke fullt så drepende kjedelig som den pleier å være. Og i Dublin skinte sola, og ikke bare skinte den da jeg ankom, den fortsatte å skinne, dag etter dag. Tror aldri jeg har opplevd så mye godvær i Irland som jeg gjorde denne gang. Det var nesten rart, uten at jeg klagde av den grunn.
Så jeg koste meg i det fine været, dagene gikk, det skjedde kanskje ikke så mye, det var det da heller ikke meningen at det skulle.


Dún Laoghaire, vandring på molo, sol, følelse av at det fremdeles var sommer. Jeg hadde ankommet dagen før, godt å tenke på at ferien akkurat hadde begynt.


Jeg gikk rundt i gatene i Dublin, slappet av, gikk inn på en pub, tok en Guinness, mer avslapping, det var tross alt ferie. Man må ikke alltid se noe nytt, gode nordmenn drar på hytta i ferien, hva de gjør der aner jeg ikke. Jeg drar til Dublin, hva jeg gjør der vet jeg veldig godt.


Maynooth Castle i County Kildare. Alle disse gamle bygningene, ruinene, påminnelsene om fjerne tider, det er noe av det jeg synes er så fascinerende med Irland.


Disse to traff jeg på i Dublin Zoo. Jeg fant ut at det på tide med en tur innom der igjen. Gorillaen som jeg omtalte på bloggen for litt siden, han som betraktet sine tilskuere med tenksomt blikk, så jeg bare den sølvgrå ryggen på. Han sov godt, og det gjorde resten av slekta hans også. Det var stort sett hviletid i dyrehagen denne gang. Også disse uformelige skapningene slappet fullstendig av, og de brydde seg ikke om at folk lo av dem der de nøt sin sikkert velfortjente hvil. Det lot til at de koste seg, så da kan man kanskje trekke den slutning at man verken behøver å være vakker eller veltrent for å nyte livet?


På min vandring rundt i den zoologiske hagen, falt jeg for denne tapiren som tuslet rundt og så riktig så fredsommelig ut. Jeg har aldri tenkt over at tapirer faktisk er søte, men det syntes jeg absolutt denne var.


De to siste dagene var det slutt på solskinnet, men da hadde jeg opplevd mer godvær enn jeg hadde forventet, så ingen grunn til å klage. Og den dagen jeg skulle hjem hadde de irske værgudene virkelig skrudd opp krana, det høljet ned, noe som gjorde det mindre trist å forlate Irland. Men selv om det ikke var så veldig trist å dra fra landet, jeg kommer nok igjen, ganske sikkert!


søndag 29. august 2010

Til Dublin!

Så skulle alt være pakket og klart, i morgen går turen til Dublin. Nok en gang, kan jeg vel trygt si. Jeg gleder meg til å komme tilbake til den etter hvert så kjente og kjære byen. Etter mye slit med flytting, der svært lite, om noe, har gått på skinner, skal det bli godt å komme bort litt. Det skal også være en ”klasseferie”, i Dublin gir jeg blaffen i sånt, nå skal det bli godt å slippe flere betraktninger om arbeiderklassens generelle elendighet. Irene spør hvor jeg kommer fra, deretter følger gjerne standardreplikken om skandinavenes fortreffelige engelskkunnskaper, hva jeg jobber med bryr de seg lite om.

En mann i Galway ville ikke gi seg på at jeg ikke hadde gått på universitetet, hvorfor han begynte å snakke om dette husker jeg ikke, men jeg fortalte nå hvordan ståa var, på den tiden hadde jeg akkurat jobbet på noen kantiner fra helvete, med kolleger fra samme sted. Hvorpå galwaymannen slo fast at jeg hadde en ”fucking, boring job”, og jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Ellers er det lite snakk om jobb og slike ting, heldigvis.

Denne dagen har vært stressende, jeg blir alltid litt satt ut dagen før jeg skal ut på tur. Jeg har et ganske anstrengt forhold til pakking, og av grunner jeg ikke forstår ser det ikke ut til at øvelse gjør mester, det blir bare verre og verre. Dessuten er jeg alltid livredd for at det skal bli noe til med flyet, denne skrekken for at flyet ikke skal komme seg av gårde ble forsterket for noen år siden da flyselskapet jeg skulle fly med gikk konk like før avreise. Det gikk bra, denne historien fortjener en egen bloggpost, så mer om det en annen gang. Men den skrekkopplevelsen har satt seg i systemet. Alt skulle være i orden med fly denne gangen, jeg flyr med SAS, og har sjekka inn på nettet, så jeg kommer nok fram til Dublin i morgen.

Det har hendt jeg har ankommet Dublin og tenkt hva i huleste gjør jeg her igjen?! Samtidig som jeg synes det er ubeskrivelig herlig å være tilbake. Det er muligens galskap, men hva er galt med det? Det finnes vakrere byer enn Dublin, helt klart. Som da jeg var i Praha for noen år siden, noen måneder før hadde jeg vært en tur i Dublin. Hvor vakker var ikke Praha i forhold til slitne, gamle Dublin? Det var jo som å vandre rundt i et eventyr. Så ble jeg utsatt for tsjekkisk folkemusikk på en restaurant en kveld, og akkurat da skulle jeg gitt mye for å være tilbake i Dublin. Det låt ikke vakkert. Så om Dublin kanskje ikke er så mye for øyet, så er den desto mer en by for øret. For irsk musikk blir jeg aldri lei av, og det er vel få byer det er skrevet så mange vakre sanger om, som nettopp Dublin.



Og den har atmosfære i massevis, og kanskje er det nettopp det som er fordelen med å reise alene, da har man virkelig ro til å kjenne på atmosfæren. I morgen kommer jeg til å vandre gatelangs i Dublin, ta en langsom Guinness på en pub, slappe av, senke skuldrene. Og på kvelden blir det musikk, garantert.

Sláinte!

torsdag 19. august 2010

Betraktninger om Klassebilder

Hva skriver de om oss?
For noen uker siden leste jeg boka Klassebilder. Som arbeiderklasseindivid leste jeg naturlig nok boka på en helt annen måte enn dem den antagelig er ment for. Jeg ville vite mer om de tanker som ligger til grunn for holdningene jeg ser hos deler av middelklassen, særlig hos den delen som breier seg i det offentlige rom. Boka ga også til en viss grad forståelse for hva slags tankegods som skaper den forakten jeg har vært nødt til å tåle i møtet med enkelte med middelklassebakgrunn, både i privatlivet og på jobb. Nå har jeg vel skjønt mye av dette fra før, men noen ganger kan det være greit, om enn ganske ubehagelig, å se disse tankene svart på hvitt. I det store og hele var det lite nytt, men bortkastet lesning var det dog ikke.

Arbeiderkvinner - feil typer kvinner, dessuten gammeldagse
Det stykket som var mest ubehagelig å lese for meg i egenskap av kvinne fra arbeiderklassen, var Den som står med begge beina på jorda står stille: Om kjønn og klassereise av May-Len Skilbrei. Under lesningen dukket det uventet opp et gammelt minne i hodet mitt. Det skriver seg fra en god del år siden, da jeg for første og eneste gang var på besøk i den zoologiske hagen i Dublin. Der ble jeg stående foran innhegningen til gorillaene, jeg festet meg særlig ved en av dem, en stor hann. Han satt og skulte ut på oss på den andre siden av gjerdet, i det blikket så jeg en helt annen bevissthet enn i øynene til dyr jeg ser til vanlig. Det var tydelig at han tenkte sitt, og jeg er slett ikke sikker på at han hadde så veldig høye tanker om oss. Nå tror jeg at jeg følte større respekt for gorillaen enn May-Len Skilbrei gjør for de arbeiderkvinnene hun skriver om. Jeg så en flott skapning som måtte tilbringe livet sitt med å bli beglodd av vesener som har så høye tanker om seg selv at de ser på det som sin naturgitte rett å skalte og valte med sine medskapninger etter eget forgodtbefinnende.
Eller sagt på en annen måte, da jeg leste dette stykket følte jeg som det var jeg og mine medsøstre fra arbeiderklassen ble betraktet som aper i bur, og da minus den respekten jeg umiddelbart følte for gorillaen i Dublin Zoo.

Noe av det jeg la merke til da jeg leste stykket til Skilbrei er at hun later til å mene at hvordan andre snakker om en, og hvordan man blir vurdert av storsamfunnet, skal få betydning for hvordan man skal leve livet sitt. Jeg regner da med at hun også mener dette gjelder andre områder enn bare valg av utdanning og yrke. Dette kan være en forklaring på hvordan enkelte individer fra middelklassen har reagert når de har hørt at jeg ikke har ønsket meg barn. Da er det nemlig noen som har reagert på en måte som tilsier at de mente at jeg burde skaffe meg barn likevel, og uttalt at bare jeg fikk barn, så ville det sikkert gå veldig bra. Når jeg har fått slike reaksjoner har jeg oppfattet som ren, skjær galskap. Men i lyset av teksten til Skilbrei kan det gi en slags mening. Dersom det viktigste i livet er å underkaste seg storsamfunnets krav, sørge for å bli oppfattet som vellykket av andre, så bør man helt klart få barn. Så kan man jo lure på hvilke tanker Skilbrei gjør seg om at storsamfunnet til tider har sett ned på folk på grunn av rase, kjønn eller seksuell legning. Hva har da vært problemet, de som har blitt sett ned på, eller de som har sett ned på dem?

Når jeg har forbannet meg selv fordi jeg ikke tok en skikkelig utdanning, har det ikke vært på bakgrunn av hva andre tenker om meg, eller hva storsamfunnet måtte mene. Det har vært fordi jeg har opplevd det stadig tøffere å befinne seg på bunnen av arbeidslivet, og fordi jeg etter hvert har skjønt at jeg har evner som kunne ha vært brukt på bedre ting enn å slite helsa av seg for luselønn. Andres forakt og nedlatenhet har vært irriterende og slitsom, men jeg føler ikke noe behov for å bli akseptert av disse menneskene, da de uansett er folk jeg vil ha minst mulig med å gjøre. De som ser ned på andre på grunn av hva slags jobb de har, er mennesker jeg ikke har felles verdier med.

Skilbrei skriver: Flere av kvinnene jobbet side om side med døtrene sine og så ikke ut til å mene at de burde finne seg noe annet å gjøre. For det første, jeg har møtt mange som har trivdes i de jobbene de har hatt, problemet har vært et stadig hardere tempo, og til tider dårlig behandling fra overordnede. For det andre, akkurat dette framkalte et minne fra en kantine jeg jobbet for en del år siden. Der jeg jobbet jeg sammen med en meget oppegående dame. I en periode hadde også datteren hennes jobbet på samme sted, det hadde kun vært de to på kantina. Både mor og datter hadde ønsket seg langt vekk, jeg regner med at datteren, i likhet med moren, hadde evner til helt annen type arbeid. Hun fortalte om slit, tunge løft, hun hadde belastningsskader, datteren hadde vært gravid. I likhet med det jeg selv har erfart, opplevde både mor og datter at veien ut av slitet var stengt. Når man først har havnet nederst på rangstigen i arbeidslivet har man som oftest nok med å komme seg gjennom dagene, man mangler både penger og krefter til å komme seg ut. Det er mange knuste drømmer der ute, men dem ser det ikke ut til at verken Skilbrei eller de andre forfatterne av Klassebilder har sett.

Skilbrei skriver også: Dette kan bety at mens arbeiderklassekvinnene tidligere kunne oppleve et skjebnefellesskap med middelklassens kvinner, har disse nå seilt langt fordi dem, og utgjør i sin vellykkethet en kontrast der de selv symboliserer det som andre kvinner har lagt bak seg. arbeiderklassekvinner kan altså framstå som feil type arbeidere (som arbeiderklassepersoner uten tilknytning til industrien) og feil type kvinner (som ”gammeldagse”).

Som en studie av de holdninger som ligger til grunn for den forakten overfor arbeiderklassen en del av middelklassen utviser, er med andre ord dette stykket fortreffelig lesning. Når jeg skriver en ”del av middelklassen”, skyldes det at det ville være grovt urettferdig overfor dem med middelklassebakgrunn jeg har møtt som slett ikke har vist noen forakt for arbeiderklassen. Når det kan se ut som om jeg har et mer nyansert syn på middelklassen, enn det Skilbrei har på arbeiderklassen, skyldes dette antagelig at jeg har hatt mer kontakt med folk fra middelklassen, enn det hun har hatt med individer fra arbeiderklassen. Når man leser teksten hennes, får man et inntrykk av at hun oppfatter arbeiderklassen som aper i bur, som objekter man kan forske på, overhode ikke som tenkende og likeverdige individer.

For dem som har et sterkt ønske om å føle mest mulig avstand til arbeiderklassen er sikkert dette stykket ytterst behagelig lesning. Men man burde kanskje ta innover seg at arbeiderklassen ikke er så stereotyp som man ønsker å tro. Jeg har sett eksempler på at enkelte takler det dårlig når fordommene deres blir utfordret. Det har vært i sammenhenger der jeg har fått aksept av andre som har vært til stede, som enkelte antagelig har ment burde tilfalt dem, eller når jeg det har kommet for en dag at jeg har bedre kunnskaper om noe enn det de selv har. Da er det enkelte som viser fram svært lite flatterende sider av seg selv.

Helse og klasse - lite nytt, men desto mer gjenkjennelig 
En del av det som kommer fram i Klassebilder stemmer godt med egne erfaringer, det gjelder særlig Jon Ivar Elstads Klasseforskjeller i helse: Et spørsmål om arbeid? Her kan man blant annet lese: Et stort antall studier tyder på at slitasje fra tungt og monotont fysisk arbeid med statiske påkjenninger er en viktig årsaksfaktor for muske- og skjelettlidelser. Stemmer meget godt med det jeg har sett på arbeidsplassene jeg har vært. Man kan også lese: Helseskadelige effekter av fysisk slitasje begrenser ikke til muskel- og skjelettlidelser. En tysk studie fant for eksempel at etter kontroll for røyking, mosjon og kroppsmasseindeks, var særlig tungt fysisk arbeid en selvstendig risikofaktor for hjerteinfarkt og hjerneslag. Noe som minner meg et av mine tristeste vikaroppdrag, da jeg jobbet noen dager på en kantine med særdeles tøffe forhold. Grunnen til at jeg var der var at en av de ansatte, en kvinne i førtiårene, hadde dødd av hjerneslag en ettermiddag etter at hun hadde kommet hjem fra jobb. Noe annet som stemmer godt med egne erfaringer er følgende: Når det gjelder psykososiale belastninger i arbeidsmiljøet, er en sentral hypotese at store krav til ytelse kombinert med små muligheter til å kontrollere sin egen arbeidssituasjon er særskilt belastende for helsetilstanden. Akkurat det kan jeg definitivt skrive under på. Intet nytt for meg her altså, men dette burde være interessant lesning for en del andre.

Kulturell motstand - vekk med rovdyr og klimapanel
Ketil Skagen og Olve Krunge har et stykke med tittelen Middelklassemakt? Nei takk! Et essay om kulturell motstand Her brukes rovdyrkonflikten som et eksempel på kulturell motstand mot middelklassens meningstyranni. Jeg kjenner godt til denne debatten, vesentlig fra media, den har i liten grad vært et tema på pauserommene jeg har oppholdt meg. Når den ikke har vært det, skyldes det antagelig at jeg har jobbet i Oslo og omegn, der er det er lite rovdyr. Noe jeg dessverre har hørt mye av, er utsagn om at klimaproblemene bare er oppspinn. Argumentasjonen tilsvarer i stor grad det som kommer fram i denne teksten i forbindelse med rovdyr. Det er noe man har funnet på, noe som noen får betalt for å si. FNs klimapanel er et supperåd, nedsatt for å gjøre livet surt for bilistene. For meg, som arbeiderklasseindivid med rimelig grønne kanter, har dette vært trist å høre. Jeg har mange ganger tenkt at dersom vi hadde hatt et politisk parti her i landet som sto opp for arbeiderklassen, gjerne med framstående personer med arbeiderklassebakgrunn, som også sto for en anstendig politikk når det gjaldt klima og miljø, så ville kanskje en god del av mine tidligere kolleger skiftet mening. Om jeg har rett får vi antagelig aldri vite, da et slikt parti er temmelig usannsynlig.

Man blir hva man spiser?
Jeg vil også si litt om Annechen Bahr Bugges Den sosiale appetitten: Mat, klasse og identitet.
Da jeg leste om hvordan de selvhevdende klasser fyller opp kjøkkenet sitt med en stor maskinpark av husholdningsmaskiner som synes å ha en viktig symbolsk funksjon, kom jeg til å tenke på noe en tidligere kollega fortalte. Dette gjaldt ikke matlagning, derimot litteratur. Han hadde en gang vært i en stor og flott leilighet på Aker Brygge. Der hadde det stått mange bøker i bokhylla, kjente norske forfattere som Undset, Hamsun, Kielland, osv osv. Min tidligere kollega hadde tatt en nærmere kikk på disse bøkene, og sett at disse bøkene var det ingen som noen gang hadde åpnet. De sto der med andre ord kun for å imponere, kollegaen min syntes det var temmelig komisk. Kanskje det finnes noen tilsvarende kjøkken der ute?

Ellers framgår det av denne teksten at det er en større prosent blant høyt utdannede som har gitt uttrykk for å ha større interesse for mat og matlagning enn dem med lav utdanning. Det kan nok være riktig, men det er ikke det samme som at alle med lav utdanning ikke er interessert i mat. Det framgår da også av teksten, der de lavt utdannede med interesse for mat utgjør 44 prosent mot 58 prosent blant de høyt utdannede. At det er flere med høy utdanning (59 prosent) som var meget eller ganske interessert i å tilberede og spise nye matretter enn blant dem med lav utdanning (31 prosent) kommer neppe som en bombe på en gammel kantinearbeider. Jeg har overhørt en del arbeidsfolk som har kommet inn på kantina og umiddelbart stilt spørsmål om det har vært hvitløk eller krydder i maten, og det har ikke vært fordi de har ønsket hvitløk eller krydder, snarere heller fordi de har vært livredd for det. Selv har jeg en rikholdig krydderhylle, og vet det er mange med arbeiderklassebakgrunn som elsker krydret mat. Men når jeg prøver ny mat, enten jeg lager det selv eller spiser på en restaurant, så er det kun fordi jeg synes det er spennende, ikke for å imponere andre. Mat som et middel til å hevde seg synes jeg blir en smule stakkarslig, som selvhevdelse gjerne blir det i det store og hele.

Jeg reagerer for øvrig litt på en del av sitatene i denne teksten. De som kommer fra folk jeg antar har jeg samme klassebakgrunn som meg selv, tyder på påfallende dårlig formuleringsevne, og minner lite om hvordan jeg og andre jeg kjenner uttrykker seg. De klønete uttalelsene i denne teksten er med på å fyre oppunder holdninger om at folk fra arbeiderklassen er dårlige til å uttrykke seg, noe det er populært å hevde. Jeg er slett ikke så sikker på at det står så dårlig til som det hevdes. Enkelte fra arbeiderklassen er ikke flinke til å uttrykke seg, det er riktig, men det er også mange som har en rimelig god formuleringsevne, dem ser jeg ingenting til i denne boka. Nå må det i rettferdighetens navn sies at en del av dem fra de høyere samfunnslag som siteres i Annechen Bahr Bugges tekst heller ikke framstår som spesielt velformulerte eller gjennomtenkte.

For lite nyansert
Det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest boka er at så vel arbeiderklassen som middelklassen beskrives lite nyansert. Her blir det lett å oppfatte middelklassen som en gjeng selvhevdende fjols, og arbeiderklassen som en flokk uvitende tullinger med formuleringsevne på barnehagenivå. Til slutt, hva med å forske på hva det gjør med folk fra arbeiderklassen hele tiden å bli definert av andre, og ofte måtte lese beskrivelser av seg selv som overhode ikke stemmer, og som dessuten gjerne er svært nedlatende.

fredag 13. august 2010

Deprimert etter første runde på nett

Avarsel voldtektsfare!
Så var jeg tilbake i verden igjen, eller på nett, som det også kalles. Mens jeg befant meg i nettløs flyttetåke har verden seilt sin egen sjø, uten at jeg har fulgt særlig godt med. Litt avislesning riktignok, men uten det helt store engasjementet. Etter en liten runde på nettet kunne jeg konstatere at her var det svært lite å glede seg over, snarere heller det motsatte. ”Advarer mot voldtektsfare” kunne jeg lese på sidene til Aftenposten, som de fleste vel har fått med seg er det Hanne Kristin Rohde, leder i vold- og sedelighetsseksjonen i Oslo-politiet, som kommer med denne advarselen. Hun vil skremme kvinner litt, sier hun, og påpeker blant annet at man ikke legger mobilen sin synlig i bilvinduet. Da må det også gå an å tenke preventivt når det gjelder voldtekter, mener hun, og det må vel bety at kvinner må sørge for ikke å være synlige. Holde seg inne, med andre ord.

Rockefestivaler, ikke for arbeiderklassen
Det var de dårlige nyhetene på vegne av kjønn, så kommer de evinnelige klassegreiene. Også her er det dårlige nyheter, men det er det jo alltid. Siste nytt er at også rock ligger for høyt for arbeiderklassen, rock er jo blitt kultur etter hvert, og kultur er ”sosialt ulikt fordelt”, følgelig ingen rockemusikk for folk fra de laverestående klasser. Dette ifølge Kjetil Rolness’ stykke i Dagbladet, som har tittelen Middelklassen er opptatt av likestilling. Selvfølgelig nevnes danseband, det gjøres det jo alltid når man snakker om arbeiderklassen, og om ikke det skulle være nok, så er arbeiderklassen også travelt opptatt med å gå på countryfestivaler, dersom jeg har skjønt Rolness rett. Det var jeg virkelig ikke klar over, men så visste jeg jo heller ikke at arbeiderklassen ikke gikk på rockefestivaler, du verden hvor uvitende jeg er. Nettopp derfor er det så fint med slike kunnskapsrike mennesker fra middelklassen, som kan opplyse oss laverestående om hvordan ting virkelig er. Vi har jo så lite kunnskap at vi ikke en gang selv er klar over hvordan musikksmak vi har.

Ut i fra dette kan jeg ikke skjønne annet enn at jeg må tilbringe høsten innendørs, for å unngå voldtektsfaren, og bruke tiden med å høre på danseband og country. Ikke direkte lystelige framtidsutsikter, med andre ord. Mulig det finnes slik musikk på Spotify, så her er det vel bare å kvinne seg opp, vise seg som en god representant for arbeiderklassen og høre på country og danseband til jeg spyr. Eller?

Jeg stikker!
Møtet med den begredelige verden der ute gjorde at jeg fikk lyst til å flykte fra alt sammen, ikke minst de stadig mer nedlatende og regelrett fjollete tingene som skrives om folk som meg selv. Flukt måtte altså arrangeres, det var på tide med noen dager i Dublin igjen, for å komme til sans og samling. Fluktplanene snublet litt i starten, det så ut som jeg var nødt til å bytte fly i København, akkurat det er noe jeg hater. Dessuten er disse evinnelige flybyttene på Kastrup en vemmelig påminnelse om at jeg aldri har klart å komme meg til den byen, jeg har bare vært på flyplassen, men der har jeg til gjengjeld vært nok. Heldigvis greide jeg til slutt å finne plass på direkteflyet, og det til og med begge veier, stor lettelse. Jeg fikk også plass på ønsket hotell til rimelig pris, humøret steg betraktelig. Livet blir liksom litt lettere å leve med flybillett til Dublin liggende i skuffen.

Hvordan min velutviklede sans for irsk musikk passer inn i disse klassegreiene har jeg ikke peiling på. Det store spørsmålet er vel om det er å betrakte som kultur eller ikke. For å være ærlig, det interesser meg midt i ryggen. Jeg setter pris på at det er en musikkform jeg får ha i fred for synserne, ikke minst nå etter at det er slått fast at selv mye av rockemusikken ikke er noe for meg.

Uansett, om drøyt to uker kan jeg pakke ned pass og paraply og stikke av gårde. Vel hjemme igjen får jeg rydde opp i CD-hylla. Der er jeg redd det befinner seg en del som jeg i egenskap av lavtstående individ fra arbeiderklassen ikke tåler å høre, og det verste er at en del av denne musikken har jeg også hørt framført på rockefestivaler. Det er riktignok noen år siden jeg var på festival sist, den gangen var jeg lykkelig uvitende om at sånt bare var for middelklassen. Jeg forstår det slik at det er uhyre viktig for en del middelklasseindivider at de ikke liker noe av det samme som en del fra arbeiderklassen gjør. Så kan man jo gjøre seg noen tanker om hvorfor det er sånn.

Det må være lov å drømme
Jeg ble altså deprimert av første runde på nettet. Man kan jo alltids drømme om bedre tider. Med tanke på at enkelte mente det var for få kvinnelige artister på årets Øyafestival setter jeg inn litt musikk med en kvinnelig artist jeg har sans for, Joanne Shenandoah. Det finnes faktisk mange spennende kvinnelige artister. Jeg aner ikke om Rolness og andre mener dette er passende arbeidermusikk, og det spiller da heller ingen rolle. Denne er for de der ute som drømmer om en bedre verden, jeg håper det fremdeles finnes noen.


video

onsdag 11. august 2010

Den lange og slitsomme veien tilbake til nettet

Jeg har, som det kom fram i forrige lille bloggpost, vært på flyttefot. Etter at ting begynte å komme noenlunde på plass, var det på tide å koble opp pc-en og komme seg på nett. Noe som skulle vise seg å bli en langt mer langvarig og smertefull prosess enn selve flyttinga. Det første jeg fant ut da jeg begynte på den lange og slitsomme prosessen, var at for å komme på nett, bør man fortrinnsvis ha nett i utgangspunktet. For det første jeg fikk høre da jeg tok min første av en meget lang rekke telefoner, var at jeg skulle gå inn på nettet og gjøre sånn og sånn. Og det var jo innmari enkelt når jeg ikke hadde noe nett.

I utgangspunktet tenkte jeg å beholde min gamle nettleverandør. Ikke fordi de jeg var så forferdelig fornøyd med dem, men for å slippe å bytte e-postadresse, det var liksom nok slit å bytte annen adresse. Så jeg ringte til dem som hadde opplegget i min nye leilighet og spurte om det kunne la seg gjøre. Jo da, det skulle la seg gjøre. Deretter ringte jeg til min gamle leverandør, jo da, sa de der og. Gå inn på nettet og gjør sånn, sa de, det var bare å plugge inn mitt gamle modem, så skulle jeg være på nett. Det lot seg ikke gjøre, ny telefon, vi har for tiden stor trafikk, pling plong, pling plong. Omsider var det et levende menneske i den andre enden, da skulle jeg gå inn på nettet og gjøre slik. Tur til biblioteket, låne pc, tjenesten jeg ba om var for tiden ute av drift, beklager problemene det måtte medføre, prøv igjen en annen gang.

Ny telefon, mer stor trafikk og mer pling plong. Etter ett par evigheter, jo da de var klar over at siden deres ikke fungerte helt som den skulle for øyeblikket. Kunne ting ordnes på telefonen? Da måtte jeg settes over til en annen avdeling, hold linja. Det gjorde jeg, nok ett par evigheter å vente. Denne gangen fikk jeg beskjed om at jeg måtte dra til Huttiheita for å hente nødvendig utstyr for at jeg skulle komme på nett. Men hvordan kom jeg meg nå til Huttiheita? Ny tur til bibliotek og lån av pc, for å sjekke siden til Trafikanten, som ganske riktig kunne fortelle meg hvilken buss jeg skulle ta. Den påfølgende dag var det tog til Oslo og buss videre til Huttiheita. Der kunne man fortelle meg at de ikke visste om jeg kunne bruke dem, de kunne komme på befaring hjemme hos meg, det ville ta noen uker. De kunne kanskje ringe meg i begynnelsen av uka, men han jeg snakket var ikke helt sikker på når det ble, siden det ikke var han som skulle ringe. Da bestemte jeg meg for å skifte nettleverandør, flere uker uten nett var utenkelig.

Dette var på fredag, jeg slepte meg gjennom en trist og nettløs helg, og ringte til dem som har opplegget her på mandag. Skulle bli ringt opp igjen om ti minutter, sa han jeg snakket med. Etter to timer ga jeg opp, og dro av gårde for å ordne andre ting. Mens jeg var opptatt på annet hold, hadde de ringt, det var mange timer etterpå, da hadde jeg for lengst gitt opp, og latt telefonen passe seg selv. Dagen etter orket jeg ikke ringe, tanken på nok en gang høre om stor trafikk med påfølgende pling plong, var rett og slett uutholdelig. Men i dag trakk jeg pusten dypt, ringte og fikk, som ventet, høre om enda mer stor trafikk. De kunne ringe meg opp igjen, det fikk de gjøre. Etter en time ringte det faktisk en dame, og hun kunne fortelle meg at det var kun dem som kunne levere nett i leiligheten. Tenk om jeg hadde fått høre det på første forsøk! Bare hun fikk navn og en del andre nødvendigheter, så skulle hun ordne det, og da ville jeg være på nett innen få minutter, bare å putte inn riktig kabel på dertil egnet sted. Og ganske riktig, plutselig var jeg på nett igjen. Å slå på pc-en og registrere at den umiddelbart koblet seg til nettet var en tilnærmet sjokkartet opplevelse. Da jeg sjekket mail, så jeg at min forrige nettleverandør hadde sendt meg mail om at jeg ikke kunne bruke dem i min nye bolig.

Uansett, jeg er på nett, og det føles godt å ha kontakt med verden igjen. Jeg har hatt Internett siden vinteren-99, å være uten nett har rett og slett vært grusomt. Den gangen var ikke nettet noen nødvendighet, sånn er det ikke lenger, nå ordnes jo det meste over nettet. Dessuten er det mye moro på nettet, akkurat nå hører jeg for første gang på flere uker på Spotify. Nå kan jeg se på nett-tv og høre på nettradio igjen, holde kontakt med venner på Facebook, kanskje til og med blogge litt. Jeg har liksom ikke vært helt i live denne tiden uten nett, du verden hvor avhengig jeg er blitt av det. For øvrig er ikke riktig alle telefonsamtalene jeg tok på min slitsomme vei tilbake til nettet nevnt, de har vært så mange at det er noen som allerede har gått i glemmeboka, og der kan de få lov å være.


onsdag 4. august 2010

Hurtigblogging fra biblioteket

Jeg har flyttet, og ikke greid å komme på nett i den nye leiligheten. Jeg har stått på hodet  i pappesker, skrudd sammen møbler, og ser for meg skruer, esker og halvmonterte møbler når jeg legger meg om kvelden. Nå sitter jeg på biblioteket, og det er merkelig å være nødt til å låne pc på den måten, jeg som har hatt Internett hjemme siden vinteren 99.

Jeg håper jeg snart kommer på nett igjen. I mellomtiden er det flott at det går an å låne pc på biblioteket. Så får man betalt regninger i det minste. Den avslappende og morsomme bruken av nettet må nok vente til senere.

Gleder meg til å kunne blogge litt igjen, gleder meg i det hele tatt til å kunne gjøre noe annet enn flytterelaterte greier. Og nå har jeg ikke så mange minutter igjen på pc-en, det skal bli godt når egen pc er på nett igjen.

fredag 23. juli 2010

Agurktid på bloggen

Mens Siv Jensen gråter bedriver andre agurkblogging
I det siste har det blitt mye tullete blogging, når man begynner å legge ut feriebilder, tuklet sammen i et amatørmessig program som det tar to minutter å lære, da er muligens bunnen nådd. Da er det god trøst å se at også andre skriver ting som ikke er overveldende smarte. I dag sto jeg nok en gang i kassakø, et tilbakevendende tema på denne bloggen, der fikk jeg vite at Siv Jensen gråter ofte. Og da har vel ikke denne dagen vært forgjeves, når man har fått så nyttig kunnskap? Også jeg som trodde at Siv Jensen kun var i stand til å bli dypt rystet. Noe som er sikkert er at den dagen Siv Jensen og partiet hennes kommer i regjeringsposisjon, da kommer jeg garantert til å gråte, uten at det kommer til å stå noe om det på forsiden av Dagbladet. Det var for øvrig en tid da jeg ble dypt rystet over alt vrøvlet tabloidene vrenger utav seg på førstesidene, den tiden er over, man venner seg til det meste.

Det er jo agurktid, tenkte jeg da jeg sto der i kassakøen, og da skrives det mye dumt. På en måte kan man kanskje si at det er agurktid året rundt på tabloidenes førstesider. Men nå har agurktiden også nådd denne bloggen. Det kan se ut som om det som begynte som en alvorlig blogg om arbeiderklassens slit og strev er i ferd med å bli en blogg om Irland og generelt tøys. Jeg har vært inne på tanken å dele opp bloggen, en alvorlig arbeiderblogg og en blogg for andre og mer useriøse temaer. Men det ble med tanken, for det er jo sånn at fordi om jeg har sett og opplevd mye fælt i arbeidslivet, så har jeg til tider hatt en både morsom og interessant fritid. Hadde jeg ikke hatt det, hadde jeg antagelig ikke hatt overskudd til å blogge, eller selvtillit nok til å tørre det. Derfor synes jeg bloggen skal få lov å vise de forskjellige sidene ved meg, jeg er ikke bare en sliten arbeider.

Nå holdt det vel hardt med selvtilliten egentlig, å kaste seg ut i en bloggerverden hvor innbyggerne i stor grad besto av mennesker som tilhørte samme grupper som dem som omtrent har spyttet på meg både på jobb i og fritiden, det kostet en del. Forakten jeg har møtt fra enkelte har gjort ett og annet med meg, og jeg gikk på en liten smell da jeg holdt på med boka Klassebilder, der særlig ett av stykkene ble vel tungt å fordøye. Mer om det i en senere bloggpost. Da koblet hjernen ut klassegreiene, sikkert ren overlevelsesstrategi. Da var det godt å tenke på noe annet, noe som framgår av de forrige bloggpostene.

Heldigvis ble jeg langt bedre mottatt i bloggverdenen en jeg hadde forventet, veldig mange flotte mennesker der ute! Men skrivesperren har vært en trofast venn hele veien, en tvilsom venn jeg håper jeg vil bli kvitt. Derfor tillater jeg meg å skrive litt tullete greier, og tar sjansen på å slenge det ut på bloggen. Og så mye verre enn gråten til Siv Jensen er det vel neppe.

Å være opptatt av det bagatellmessige er vel en helt vanlig menneskelig egenskap. Da jeg startet bloggen var jeg sur fordi det ble skrevet så mye dumt om arbeiderklassen. Det jeg var aller mest sur for var muligens det mest bagatellmessige. Stikkord: danseband. Jeg var så innmari lei av at disse synserne alltid kom trekkende med danseband når det ble skrevet om arbeiderklassen. Mens jeg ennå fikk lov av Facebook å skrive hva jeg likte og ikke likte av musikk og annet, skrev jeg at jeg blir syk hvis jeg blir utsatt for danseband og Hotel California. Når får jeg ikke lov til det lenger, det er også en del artister Facebook ikke tillater meg å like. Men jeg får lov å like forfatteren som heter ”og mange flere”, og det er jo ganske så sjenerøst.

Nå skulle ikke dette handle om Facebooks sensurering av folks gode smak, men derimot om mitt noe anstrengte forhold til danseband. Jeg har jobbet sammen med noen som har likt den type musikk, de fleste har vært godt over femti. Hyggelige og greie har de stort sett vært, sånn sett har jeg vært nødt til å ta litt tak i egne fordommer underveis i min heller triste yrkeskarriere. Det hjelper lite å ha lest Kafka og høre på Beethoven, dersom man er en arrogant drittsekk.

I det siste har jeg også tenkt en del på dansebandentusiastene, som hele tiden opplever at musikken de liker blir latterliggjort. Jeg kan nyte min irske musikk i fred, uten at synserne vifter med sine velutviklede pekefingre og forteller at det jeg hører på er bånn i bøtta. Bortsett fra den ene gangen som jeg skrev om nettop, og da ble jeg da reagerte jeg vel nettopp som en typisk representant fra arbeiderklassen gjør når noen forteller henne at det hun hører på er mindreverdig. Jeg fikk en liten tankevekker, som jeg kanskje fortjente.

Dette får holde med agurkblogging i denne omgang, jaggu greide det å snike seg inn noe om klasse og sånn her også. Uansett, Siv Jensen får gråte videre, for min må hun gjerne kutte ut politikken og gråte på heltid.

torsdag 22. juli 2010

En aldri så liten filmsnutt

I går snublet jeg tilfeldigvis over programmet Windows Movie Maker. Og da måtte det jo prøves, greit med programmer man ikke trenger å lære. Men så gir de heller ikke store muligheter til å utfolde seg. Uansett det er alltid moro å prøve noe nytt.

Siden jeg er i Irlandsmodus for tiden brukte jeg bilder fra de første turene min dit. Disse bildene er tatt på "gamlemåten", med film. De har også blitt mer og mindre maltraktert i Photoshop.

Sangen heter The Rose of Allendale og er med den irske gruppa Barleycorn. Fra en CD innkjøpt i Dublin på min aller første tur til Irland.

video