Når det gjelder den siste uttalelsen, så har jeg møtt mennesker jeg overhode ikke tilkjenner noen injurierende kraft, jeg har følgelig ikke brydd meg om hva de har måttet si om meg. Dette har vært folk jeg har hatt mulighet til å unngå å ha noe med å gjøre, ikke personer jeg har vært nødt til å forholde meg til i åtte timer hver dag, fem dager i uka, året rundt. Jeg er så heldig at jeg verken har blitt mobbet selv eller opplevd at andre har blitt det på de arbeidsplassene jeg har vært. Men jeg har snakket med folk som har opplevd å bli mobbet på jobben, både personer jeg har møtt på jobb og i privatlivet. Dette er ikke folk det er noe gærent med, det er arbeidsomme og hyggelige mennesker, at det er dem – og ikke jeg – som har blitt mobbet er ren tilfeldighet. Jeg jobbet en gang sammen med en dame som fortalte meg at hun hadde blitt mobbet så hun måtte slutte i en tidligere jobb, hun visste at mobberen umiddelbart hadde funnet seg et nytt mobbeoffer da hun sluttet. Jeg ble rimelig godt kjent med denne dama, hun var en god kollega og jeg kunne ikke se at det var noe problematisk med henne. Slik det heller ikke har vært med andre som har fortalt at de har opplevd mobbing på jobben. Det har vært tøffe og oppegående mennesker som har blitt slått ned i støvlene av det de har gått gjennom, de har ikke greid å programmere seg selv til ikke å bli såret eller knust av sine mobbende kolleger.
Kan mennesker velge ikke å være sårbare? Psykolog Jan Atle Andersen argumenter med at du kan komme med den samme ufine bemerkningen til tre ulike personer og få svært ulike reaksjoner. At mennesker er forskjellige, og følgelig reagerer forskjellig, behøver man vel strengt tatt ikke være psykolog for å vite. Ut i fra egne erfaringer vet jeg også at hvor sårbar den enkelte av oss er kan variere etter hvordan vi har det i livene våre. Jeg har møtt mange flotte mennesker som også er svært sårbare på grunn av en tøff hverdag og mange vonde opplevelser opp gjennom årene. Og hva skal vi egentlig med psykologer, dersom vi bare kan bestemme oss for ikke å få traumer av det vonde vi opplever?
Da jeg leste dette tenkte jeg umiddelbart på noe liknede jeg leste for ikke så lenge siden. Det var på nettsiden til lokalavisen, en skoleelev ble mobbet sønder og sammen av sine medelever. Foreldrene hadde prøvd å ta kontakt med foreldrene til mobberne, men uten resultat, de ville ikke innse at deres barn gjorde noe galt. Under artikkelen sto disse leserinnleggene det er så mye av, oppgulp fra den delen av befolkningen jeg gjerne kaller ”Ola Dunk”. Og Ola Dunk ga her uttrykk for at det var ungen som ble mobbet som hadde den hele og fulle skyld for mobbingen, det måtte simpelthen være noe gærent med vedkommende som gjorde at de andre mobbet ham. Da jeg leste dette så jeg for meg Ola Dunk der han satt i den smakløse stua si, en kunnskapløs fyr med nisselua godt nedover ørene og Se og hør på salongbordet. Noe som kanskje sier en del om undertegnedes fordommer. Nå kan det se ut som det er Ola Dunk, og ikke jeg, som har de mest tidsriktige holdningene.
Det er vel snart et år siden første gang jeg selv reagerte på dette postulatet, om at det er mottager som er ansvarlig for hvordan et budskap tolkes.
SvarSlettDa var det i forbindelse med Muhammed - karrikaturer, og alles rettighet til å leke en "lufta er for alle" - lek foran nesene til hvem som helst.
Etter hvert dukket dette vrøvlet opp på stadig flere steder, og jeg forstod at det dreide seg om en ny motetanke fra psykologien. Uten at den blir sannere av den grunn.
Imidlertid passer det som hånd i hanske til flere av samtidens forestillinger i denne kulturen. Blant annet at mennekset og dets tanke er eneste målestokk. Og derav at alles "mening" er like vitige og verdifulle.
En konklusjon, også relatert til mobbing, er at de vakreste og mest verdifulle tanker en har, skal en vokte seg vel for å røpe - om en ikke vil ha de skitnet til. Alt kan ødelegges av andres ord. Jo varere og finere en tankeblomst er, jo lettere lar den seg rive i stykker.
Og derfor ser det ikke ut som vi kan vinne så mye på den nevnte utvikling.
Godt innlegg. Og dessverre,alt for ofte, tror jeg mange tenker slik at det er offerets feil. I sær i arbeidslivet. Vi skal jo alle tåle så mye at alt skal prelle av. Det er ikke særlig sunt.
SvarSlettDet finnes jo faktisk de som mener dette - at er du et offer er det fordi du gjør deg til et offer. Jeg er ikke enig, og synes det er skremmende at slik retorikk på en måte gir folk rett til å gjøre hva som helst mot hvem som helst - for det er jo ofrenes egen feil hvis de "velger" å la seg såre. La meg bare si det med én gang: Jeg synes argumentasjonen er idiotisk. Det er i samme gate som å be kvinner endre sine vaner for å unngå å bli voldtatt.
SvarSlettMen så kan det jo noen ganger virke som om noen grupper, eller rettere sagt deres talspersoner i media, noen ganger velger å la seg såre. Jeg tenker for eksempel på noen jøders reaksjon på Otto Jespersens vitser, som strengt tatt bare var jødefiendtlige hvis man virkelig valgte å tolke de sånn. Og rent personlig tenker jeg at jeg vil prøve så godt jeg kan å ikke la noen gjøre meg til et offer. Om det er en god strategi vet jeg ikke, men jeg er sikker på at den uansett ikke ville fungere hvis angrepet var ille nok.
Mobbing er ALDRI offerets skyld, om det er på skolen, på arbeidsplassen eller i media for den del. Når det er sagt lurer jeg veldig på hvorfor Ulv drar inn Muhammed-karikaturene i dette. Det er en himmelvid forskjell på mobbing og ide-kritikk.
SvarSlettAmiable brief and this post helped me alot in my college assignement. Thanks you as your information.
SvarSlettoverskriften var nok til å få veninnen min til å nesten slå til nærmeste person, for vi har begge blitt mobbet, på forskjellig måter. det var litt sjokkerende å lese at det er noen som virkelig mener noe slikt. ulv sa at det kunne være "en ny motetanke fra psykologien". og jeg tenker at det er folk som har visse problemer, men såpass kalde og, unnskyld språket, korka til å mene noe så dumt, er å gå litt for langt. fra min side, ser dette ut som personen egentlig ikke vet hva han snakker om.
SvarSlettJeg tror heller ikke de som mener at mobbing er offerets skyld vet hva de snakker om. Og jeg synes det er helt greit å omtale dem som "korka". Jeg vet om flere tilfeller der folk er blitt helt knekt fordi de har opplevd mobbing på jobben.
SvarSlettHei!
SvarSlettHelt tilfeldig at jeg kom over siden, men har i den sammehneg lyst til å ytre et par meninger.
Jeg tror at vi trenger all sorts ytterpunkter i vår verden. Om ikke annet så ihvertfall for å kunne sette ting i perspektiv og være bevisste både våre egen og andres væremåte. Vi trenger en som Jan Atle Andersen som så tydelig uttrykker at vi selv er ansvarlige for våre reaksjoner- og det stemmer vel? Når alt kommer til alt er det kun oss selv som kan ta ansvaret for egen adferd og eget reaksjonsmønster. Å legge dette ansvaret over på andre er farlig for oss! Hensikten er å bruke mindre tid på tull! Vi går ukevis og tenker over noe en kollega sa... Vi går årevis og tenker over en ubehagelig situasjon som vi var i på jobben. Er det ideelt da? Eller burde vi ta ansvaret for å legge dette bak oss og bruke tiden på noe viktigere? For det som er så dumt er at motparten i situsajonen eller kollegaen som uttrykte seg klønete har mest sannsynlig ikke ofret det en tanke i ettertid! Og på en slik måte gjør vi oss til "offer" i hverdagen- svært unødvendig! Vi må tåle å stå i situasjoner- være ærlige og direkte! Hvor mange er det ikke som heller tar opp sine problemer med en kollega istedefor med den det gjelder? Løser det noe da?
Jeg tror at Jan Atle Andersen har mange viktige poeng og jeg tror definitivt at man ville unngå mange "konflikter" på arbeidsplassen dersom man fulgte hans råd! Bruk hodet og hans metodikk der det passer seg:-)
Når det er sagt så betyr ikke det at man skal finne seg i hva som helst fra hvem som helst- men det er heller ikke det Jan Atle forsøker å formidle. Jeg mener definitivt at vi ville fungert bedre i realsjon til hverandre dersom alle tar ansvaret for seg selv- egen væremåte og egne reaksjoner. Men vi er alle skapt forskjellig! Vær åpen og ærlig om hvem du er- hva du står for og ikke minst hvor du vil:-)Gjør det tydelig hva folk rundt deg kan forvente av deg og møt dine omgivesler med et smil og et positivt sinn:-)
For de som skriver innlegg om mobbing: Les boken hans!
SvarSlettDette er altså en psykolog som har løst uttallige konflikter ved ulike arbeidsplasser.... Mulig han vet noe om hva han snakker om???
Vi lever altså ikke i en verden der vi kan styre folk rundt oss, men vi har all mulighet til å styre oss selv og våre følelser! Mobbing er definitivt ikke ok! Men, har det hjulpet å bære nag til mobberen?? Vi lever ikke i en ideel verden! Jeg ber og håper hver dag at voksne som omgås våre barn i hverdagen er engasjerte og dyktige nok til å gi barna våre en trygg og god hverdag. Men når man blir voksen må man altså ta dette ansvaret selv! Jeg blir helt sjokkert når det uttrykkes at det å ta ansvaret for seg selv og egne følesler omtales som "usant"... Det er på godt norsk- HELT PÅ TRYNET!!
Overskriften er forøvrig helt fjern og står ikke i sammenheng med noe som helst....
SvarSlettNå har det tikket inn tre anonyme kommentarer til en ett år gammel bloggpost, da regner jeg med at det er samme person som har skrevet samtlige. Følgelig kommenterer jeg de to første her, den siste kommentaren skal få stå ubesvart. For det første kan det se ut som du legger noe annet i begrepet mobbing, enn det jeg gjorde da jeg skrev dette. Du skriver at vi går ukevis og årevis og tenker på en bemerkning fra en kollega som antagelig ikke var vondt ment. Slikt tror jeg de fleste av oss opplever, det har også jeg gjort. Det har skjedd i stressede situasjoner, og ofte fra folk som i det store og hele har vært riktig så hyggelige. Folk som blir mobbet går neppe og tenker på det noen sa til dem for ett år siden, de får nok sine daglige doser ubehageligheter. Jeg har aldri blitt mobbet selv, men har snakket med venner og kolleger som har vært utsatt for det. Dette har ikke vært folk som legger seg ned og synes synd på seg selv så snart livet går dem imot, derimot sterke og oppegående mennesker som har vært ute en vinternatt før. Mobbingen har kunnet være spydigheter, latteriggjøring, bli fratatt arbeidsoppgaver, for å nevne noe.
SvarSlettDisse menneskene har ikke ønsket at kollegene skulle greie å knekke dem, men det er likevel det som har skjedd. Jeg kan ikke se at mobbeofrene har større ansvar for de psykiske skadene de har fått, enn et offer for fysisk vold har for sine skader.
Og joda, jeg mener vi alle har et ansvar, ikke minst for å oppføre oss skikkelig overfor andre mennesker. Vi bør også være så ansvarlige at vi våger å gripe inn dersom vi blir vitne til mobbing.
I din andre kommentar sier du at vi har all mulighet til å styre oss selv og våre egne følelser. Jeg har hørt og lest en del liknende uttalelser. Jeg er redd det kan føre til forakt for mennesker som sliter psykisk som følge av onde opplevelser, det være seg i barndom eller voksen alder.
Hei igjen:-)
SvarSlettJa, så det var lagt in for en god stundt tilbake.
Jeg er helt enig med deg! Det viktigste er uten tvil at vi oppfører oss ordentlig mot de menneskene vi omgås i hverdagen! Hadde alle gjort det, hadde vel verden vært et bedre sted.
Problemet er bare at igjennom livet møter vi desverre på mennesker som ikke deler denne oppfattelsen med oss... Så hva skal man gjøre da? Det er meget vanskelig hvis ikke umulig å endre andre menneskers væremåte. Men vi kan gjøre noe med hvordan vi lar disse menneskene påvirke oss. Det er her jeg mener at vi må jobbe med å kunne styre oss selv og engne følelser og reaksjoner. Jeg sier ikke at vi skal kunne ha full kontroll på alt- men jeg må innrømme at det hadde vært ekstremt deilig å kunne "slippe" en spydig kommentar rimelig hurtig istede for å la den ødelegge resten av dagen... Jeg jobber selv med dette- og det hjelper uten tvil å være bevisst på det. Vi kan ikke skjerme oss mot alt og alle, og det er vel heller ikke meningen. For jeg tenker at livet dreier seg om en berg- og dalbane av følelser og opplevelser- både kontroll og kaos. Det er jo det som er livet! Herlig! Jeg føler definitivt livet på sitt sterkeste i de situasjoner jeg slett ikke har kontroll men allikevel på en merkverdig måte klarer å lande sånn noenlund på det ene benet...
Når det gjelder svaret mitt angående overskriften din- tenkte jeg i forhold til et tidligere innlegg der en ble meget opprørt over den... Jeg regner med at din overskrift er en løs tolkning for å skape noe debatt.
Nei, nå skal jeg slutte å skrive på et ett års gammelt innlegg:-) Til sist vil jeg bare si at det er godt vi alle er forskjellige- det skaper et herlig mengfold og gir oss mange unike muligheter til å lære av hverandre:-)
Godt nyttår!
Hei igjen, Anonym!
SvarSlettPå Wikipedia fant jeg dette om hva Arbeidstilsynet definerer som mobbing:
Det norske arbeidstilsynet legger følgende til grunn: Det er mobbing når en person gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger. Dette kan dreie seg om trakassering, plaging, utfrysing, sårende erting o.l. Det er typisk for situasjonen at offeret ikke er i stand til å forsvare seg.
Dersom partene som står mot hverandre er like sterke eller det handler om enkeltstående episoder, defineres det ikke som mobbing.
Tallene omkring mobbing på arbeidsplassen er usikre. Det skyldes både at det finnes for lite forskning på området, og at ulike undersøkelser bruker ulike definisjoner av begrepet. Noen undersøkelser ser på mobbing mellom kollegaer, mens andre fokuserer på mobbing fra ledere. Men uansett hvilken definisjon og hvilke undersøkelser som legges til grunn, er problemet alvorlig og omfanget for stort.
Dette sammenfaller godt med min oppfatning om hva mobbing egentlig er. Nok en gang, enkeltepisoder med spydige bemerkninger eller liknende er ikke å betrakte som mobbing. Jeg ser at jeg uttrykte meg litt klønete da jeg skrev om slike enkeltepisoder jeg selv har opplevd. På grunn av dårlig formulering kan man få det inntrykket at jeg har gått i månedsvis og ergret meg over slikt, det er ikke tilfelle. Nettopp fordi de har skjedd i stressede øyeblikk, og har kommet fra folk som til vanlig var greie nok, har jeg lagt det bak meg umiddelbart. Det samme har jeg sett mine kolleger har gjort når de har de har vært i liknende situasjoner.
Jeg tar gjerne imot kommentarer på eldre innlegg, det jeg derimot lurer på er hvorfor du velger å være anonym. For enkelte er det sikkert lettere å legge igjen en kommentar når man kan få lov å være anonym, derfor har jeg valgt å la bloggen være åpen for slike kommentarer. Du skriver at du selv jobber med dette, noe jeg da også antok da jeg leste dine første kommentarer. Det er noe litt utenatlært over en del av det du skrev, jeg fikk en følelse av at dette var noe du pleide å komme med. Det minnet meg om annet jeg har hørt og lest, gjerne fra andre som også lever av å komme med slikt. Et øyeblikk lurte jeg nesten på om det var Jan Atle Andersen selv som hadde vært inne og kommentert, da kommentarene ga et inntrykk av at den som skrev var personlig fornærmet. Uansett, når du jobber med dette selv, synes jeg det hadde vært greit om du sto fram med navn.
Jeg synes også det er litt rart at en person med en slik type jobb skriker ut (det er slik jeg oppfatter det når man bruker store bokstaver) at andres holdninger er ”helt på trynet”.
Når det gjelder overskriften, jeg hadde ikke tenkt å si noe om kommentaren der du kommer med at den er helt fjern osv.. Jeg oppfattet dette som så vidt usaklig at det ikke var verdt å si noe om. Overskriften var vel en måte å gi uttrykk for hvor dumt jeg mente det var å legge ansvaret for mobbingen på offeret. Det kan se ut som om du har ombestemt deg litt i siste kommentar, der du blant annet henviser til en av de overstående kommentarene der noen hadde reagert på overskriften. Her har tydeligvis både den som skriver og en venninne blitt utsatt for mobbing, og av det som står skjønner man at mobbingen har satt sine spor. Videre later det til at disse reagerer sterkt på påstandene til Jan Atle Andersen, og det blir gitt utrykk for at man mener han ikke vet hva han snakker om. Det henvises også til en av de andre kommentarene der det sies at dette kunne være ”en ny motetanke fra psykologien”. Noe jeg er redd for at det er.
Da ønsker jeg deg et godt nytt år, du er velkommen tilbake til bloggen, og legg gjerne igjen kommentarer, men da ser jeg gjerne at du gjør det med fullt navn.
Hei.
SvarSlettNoe av det første barn lærer av sine foreldre er:
"Dersom du gjør det, blir pappa glad. Dersom du gjør det, blir mamma glad. Dersom jeg gjør det, blir mamma lei seg". Med andre ord, man lærer barnet at det har ansvaret for å gjøre foreldre glad/trist, man lærer barnet at det har ansvaret for andres følelser. Det går ikke lang tid før barnet da forstår at dersom jeg har ansvar for andres følelser, så må andre ha ansvaret for mine følelser (Du gjør meg sint!). Så vokser guttebabyen opp, blir atten og slår sin kjæreste gul og blå, i rettsaken sier han bare en ting,
- Hun provoserte meg!
Jan Atle Andersen lærer mennesker å ta tilbake ansvaret for sine egne følelser. Med andre ord, han lærer mennesker at de ikke skal la andre bestemme hvordan vi skal føle oss, og han lærer mennesker at vi skal oppføre oss høflig mot hverandre på jobb (jmf boken hans "skikk og uskikk på jobb"). Begrunnelsen for at han gjør dette, er fordi han vet at det finnes psykopater i samfunnet som aldri vil slutte å plage andre. Så lenge det har vært mennesker på kloden har det vært plaging, mobbing og konflikter. I følge han står vi da ovenfor et valg, skal vi la disse psykopatene plage oss, eller skal vi la være.
For meg er valget enkelt. Jeg tar ansvaret for mine egne følelser. Jeg velger å ikke la mobberne sine ord såre meg. Måten jeg gjør dette på er å ikke tillegge ordene deres noen tyngde. Jeg vet at ord ikke kan drepe, de kan ei heller såre. I den grad jeg blir "såret" av andres ord, så er det på grunn av at jeg har gitt dem ansvaret for mine følelser. Akkurat som barnet ("Du gjør meg sint!"). En kompis kan si: idiot - og vi ler. En kollega kan kalle meg: idiot - og jeg blir trist og sjokkert. Tar jeg ansvaret for mine egne følelser, sier jeg bare: Jorden er rund. Eller: Wathever. Eller: Idioter kan og være kule.
Dersom jeg blir såret av andre, er det min feil. Jeg har vært så dum at jeg har gitt mobberen makten til å såre meg. Jeg har sagt til mobberen: Vær så god, her har du ansvaret for følelsene mine, hva vil du gjøre?
I stedet kunne jeg si,
- Dine ord kan ikke drepe noen, de kan ikke en gang såre meg. Jeg har makten over mine egne følelser, dine ord er ikke en gang luft.
Siste svar fra meg, anonym. Jeg forstår av det du skriver at du er svært stolt av dine egne meninger, hvorfor kommenterer du da anonymt? For jeg er temmelig sikker på at du er den samme som har lagt igjen de foregående kommentarene. Og når du mener at man ikke skal la seg såre av mobbing, at man skal ha fullstendig kontroll på hvordan man reagerer, hvorfor da disse usaklighetene i to av de første kommentarene? Det er da slikt man skriver når man har latt seg provosere, og har man full kontroll så blir man da vel ikke provosert av noe man leser i en tilfeldig blogg? Dessuten lurer jeg på hvem du er, og hvorfor du er så opptatt av å forsvare Jan Atle Andersen og alt han står for.
SvarSlettUansett, jeg trekker meg fra debatten, jeg har annet å gjøre enn å svare på innlegg som ser ut som de er klippet rett ut av en selvhjelpsbok. Det står deg fritt å kommentere videre her inne dersom du føler for det.