Jeg skulle egentlig ha skrevet en bloggpost om boka Klassebilder som jeg ble ferdig med for noen dager siden. Jeg skulle være seriøs, engasjert og sikkert en smule indignert på egen klasses vegne. Den kommer nok, men akkurat nå sier hjernen min stopp når det gjelder alt som har med klasse å gjøre, den gidder rett og slett ikke forholde seg til disse klassegreiene.
Toppetasjen fungerer dårlig for tida, og ekstra ille har det vært etter at jeg i helgen ble utsatt for et aldri så lite morosjokk, for øvrig en type sjokk jeg hittil ikke har sett omtalt på tabloidenes førstesider. Til tross for at morosjokk ikke later til å være så alvorlig at det har oppnådd tabloid oppmerksomhet, var det nok til å få den stakkars hjernen min til å slutte fullstendig med å produserer vettuge tanker. Så da er seriøs blogging utsatt på ubestemt tid.
Sjokket på lørdag burde ikke vært noe sjokk, for hjernen min ble ikke utsatt for noe den ikke har vært utsatt for før, og det i bøtter og spann. For kvelden begynte med indisk mat på koselig restaurant, fortsatte med irsk musikk, og endte opp med enda mer irsk musikk, og da var det snakk om selveste Dubliners. Ti år hadde gått siden forrige gang jeg var på konsert med dem, og når man nå en gang er fullstendig hekta på irsk musikk, så er det nå noe helt spesielt med en konsert med Dubliners. Det var tydelig at hjernen satte pris på moroa, nå vil den ha mer irsk moro, og den ble voldsomt engasjert for ett par øyeblikk siden, da dumpa det nemlig ned en mail med tilbud på hoteller. Sjekk hotellene i Dublin, maste den, vil ikke lese aviser og blogge om sånne kjedelige greier, vil til Dublin, gå på pub, høre musikk, spise på den nepalske restauranten, fortsatte den. Makan til masete og lite velfungerende hjerne!
Dette bildet viser hvordan hjernen min fungerer, eller rettere sagt ikke fungerer, for tiden
Hjernen hostet også opp et minne som skriver seg fra ett par år tilbake, da hørte den noe den ikke likte. Det var på P2, hjernen min setter vanligvis pris på denne kanalen, men akkurat dette falt ikke i smak. Ved en tilfeldighet kom jeg til å høre noe av et folkemusikkprogram, der ble det spilt noe som minnet om flyalarm i kombinasjon med full brannutrykning. I mine lite avanserte ører hørtes det med andre ord ut som total katastrofe, men det framgikk av det som ble sagt at dette var flotte greier. Men så ble programlederne meget indignerte, for denne sirenemusikken hadde blitt framført på en festival ett eller annet sted, og det var ikke mange som hadde kommet for å høre. Og hvem var det som fikk skylda? Jo da, nettopp Dubliners, som hadde spilt like ved siden av, og folk hadde valgt å høre dem i stedet. Det var tydelig at programlederne ikke hadde særlig høye tanker om dem som valgte irsk moro framfor fulle sirener. Og her reagerte jeg vel egentlig akkurat som en DDE-fan som har fått høre at det er mer høyverdig å like opera. Jeg ble sur og irritert, og følte at min etter egen mening utmerkede musikksmak ble tråkket på.
Siden hjernen min var så elskverdig å minne meg på denne episoden har jeg tenkt litt på disse som likte denne sirenemusikken. Dette er sikkert meget høyverdige og flotte mennesker, de surrer ikke rundt i Irland og hører på morsom musikk når de har ferie, sånn som jeg. De går sikkert i fjellet, med trauste og alvorstunge steg og bærer femti kilo med oppakning på ryggen. Reiser de utenlands, drar de til slike land som sirenemusikken kom fra, hvor det nå måtte være, men helt sikkert land med eksotisk kultur og uforståelig språk. Land det gir status å reise til, hvor det kanskje til og med er litt farlig å oppholde seg. De er politisk korrekte, ønsker seg mer nynorsk i alle medier og er glade i barn, de bruker hjelm når de sykler. De leser Knausgård, og brukte sikkert størsteparten av vinteren til å diskutere Hjernevask. Når de ikke hører på særdeles lite tilgjengelig folkemusikk, hører de på samtidsmusikk og jazz. De kvinnelige sirenemusikktilhengerne er ihuga feminister som garantert ikke bruker svart og lilla neglelakk. Og hele denne flokken av alvorlige mennesker med sykkelhjelm og femti kilo bagasje på ryggen ser ned på dem som liker Dubliners!
Dette redselsbildet greide altså hjernen min å trylle fram. Og den gir seg ikke der, for nå føler den at den har taket på meg. Ingen vits med disse sure bloggpostene, sier hjernen, du kan vel heller bare skrive noe tull, dersom du absolutt må skrive. Vel, akkurat der får vel hjernen viljen sin akkurat nå. Orker ikke mer som har med klasse å gjøre, sier hjernen videre, du har utsatt meg for mye sånt i det siste, vet du. Klassebilder, Klassekampen, drøssevis av blogginnlegg om klasse, klasse, klasse. Jeg prøver å fortelle den at den får vær så god å samarbeide om den planlagte bloggposten om Klassebilder, men det er det ikke snakk om.
Kutt ut klasseblogginga og dra til Dublin, sier hjernen, som minner meg på at jeg egentlig blir ganske så deprimert av disse klassegreiene. Og det har den vel egentlig rett i. Du kan jo bare la være å lese alt dette tullet som skrives om arbeiderklassen, fortsetter hjernen, så slipper du å ergre deg over det. Les krim i stedet, vet at du har to uleste krimbøker i bokhylla.
Så fortsetter den å mase om Dublin og Dubliners, og setter inn denne helt av seg selv:
Da føler jeg at jeg har mistet kontrollen fullstendig, og kan vel like godt gi opp. Og selvfølgelig kommer hjernen til å få det som den vil, det er store muligheter for at det blir tur til Dublin i år også. Det skal også innrømmes at de krimbøkene i bokhylla virker veldig fristende...
soy nieto de Irlandeses y tambien soy musico,soy Argentino,MUY ORGULLOSO DE MI SANGRE iRLANDESA,QUISIERA TENER EN MI BLOG LA BANDERA DE IRLANDA ,si entras dejame un comentario,y fotos de Dublin, mi blog es
SvarSlettguillermocharangofurlong.blogspot.com
quisiera tener recuerdos de mis abuelos en Dublin ,saludos ,y espero tus noticias