Lar du deg mobbe er du dum!

Problemet er ikke mobberen, men at noen lar seg mobbe. Denne uttalelsen stammer fra psykolog Jan Atle Andersen, og er hentet fra en artikkel på ABC startsiden. Stykket har overskriften ”Ha folkeskikk på jobben”, akkurat det er vel noe de færreste er uenige i. Mye av det som står under provoserer derimot undertegnede noe vanvittig. Som dette med at psykologen later til å mene at det er den som blir mobbet, lar seg mobbe, som er problemet og ikke den som faktisk mobber. ” Ord kan verken såre, knuse, angripe eller skape dype arr”, slår han også fast. ”Andres ord har bare den makt som mottakeren tillater” er en annen uttalelse han kommer med.

Når det gjelder den siste uttalelsen, så har jeg møtt mennesker jeg overhode ikke tilkjenner noen injurierende kraft, jeg har følgelig ikke brydd meg om hva de har måttet si om meg. Dette har vært folk jeg har hatt mulighet til å unngå å ha noe med å gjøre, ikke personer jeg har vært nødt til å forholde meg til i åtte timer hver dag, fem dager i uka, året rundt. Jeg er så heldig at jeg verken har blitt mobbet selv eller opplevd at andre har blitt det på de arbeidsplassene jeg har vært. Men jeg har snakket med folk som har opplevd å bli mobbet på jobben, både personer jeg har møtt på jobb og i privatlivet. Dette er ikke folk det er noe gærent med, det er arbeidsomme og hyggelige mennesker, at det er dem – og ikke jeg – som har blitt mobbet er ren tilfeldighet. Jeg jobbet en gang sammen med en dame som fortalte meg at hun hadde blitt mobbet så hun måtte slutte i en tidligere jobb, hun visste at mobberen umiddelbart hadde funnet seg et nytt mobbeoffer da hun sluttet. Jeg ble rimelig godt kjent med denne dama, hun var en god kollega og jeg kunne ikke se at det var noe problematisk med henne. Slik det heller ikke har vært med andre som har fortalt at de har opplevd mobbing på jobben. Det har vært tøffe og oppegående mennesker som har blitt slått ned i støvlene av det de har gått gjennom, de har ikke greid å programmere seg selv til ikke å bli såret eller knust av sine mobbende kolleger.

Kan mennesker velge ikke å være sårbare? Psykolog Jan Atle Andersen argumenter med at du kan komme med den samme ufine bemerkningen til tre ulike personer og få svært ulike reaksjoner. At mennesker er forskjellige, og følgelig reagerer forskjellig, behøver man vel strengt tatt ikke være psykolog for å vite. Ut i fra egne erfaringer vet jeg også at hvor sårbar den enkelte av oss er kan variere etter hvordan vi har det i livene våre. Jeg har møtt mange flotte mennesker som også er svært sårbare på grunn av en tøff hverdag og mange vonde opplevelser opp gjennom årene. Og hva skal vi egentlig med psykologer, dersom vi bare kan bestemme oss for ikke å få traumer av det vonde vi opplever?

Da jeg leste dette tenkte jeg umiddelbart på noe liknede jeg leste for ikke så lenge siden. Det var på nettsiden til lokalavisen, en skoleelev ble mobbet sønder og sammen av sine medelever. Foreldrene hadde prøvd å ta kontakt med foreldrene til mobberne, men uten resultat, de ville ikke innse at deres barn gjorde noe galt. Under artikkelen sto disse leserinnleggene det er så mye av, oppgulp fra den delen av befolkningen jeg gjerne kaller ”Ola Dunk”. Og Ola Dunk ga her uttrykk for at det var ungen som ble mobbet som hadde den hele og fulle skyld for mobbingen, det måtte simpelthen være noe gærent med vedkommende som gjorde at de andre mobbet ham. Da jeg leste dette så jeg for meg Ola Dunk der han satt i den smakløse stua si, en kunnskapløs fyr med nisselua godt nedover ørene og Se og hør på salongbordet. Noe som kanskje sier en del om undertegnedes fordommer. Nå kan det se ut som det er Ola Dunk, og ikke jeg, som har de mest tidsriktige holdningene.

Noen forvirrede tanker på en sen kveld

Om ytringsfrihet
Jeg har akkurat tenkt over at jeg tross alt er veldig glad for at jeg lever i Norge i 2009. Det kunne vært verre, jeg kunne levd i andre deler av verden eller jeg kunne levd i dette landet for mange år siden, det hadde neppe gått bra. Grunnen til denne erkjennelsen er mine reaksjoner på det høyst tvilsomme kurset jeg går for tiden. Beklager at jeg kommer tilbake til dette kurset nok en gang, men jeg kan bare ikke la være.

Det dreier seg om ytringsfrihet og min manglende respekt for autoriteter. Jeg avskyr mennesker som har makt og misbruker den så langt det går. Det behøver ikke å være rare makten de har, det dette dreier seg om de menneskene som har bittelitegranne makt, og gjør mest mulig ut av den. Jeg har vært borti ett par slike på dette sorgens kurset, og da er jeg glad for at den makten de har er så begrenset som den faktisk er. Siden dette er et kurs arrangert av Nav, kan disse menneskene rapportere til nettopp Nav at de ikke liker trynet mitt, og der stopper for så vidt den makten de måtte ha over meg. De har ikke makt til å brenne meg på bål, kappe hodet av meg eller steine meg, slik de ville hatt til andre tider eller på andre steder.

Manglende evne til å passe munnen sin
Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg nettopp har fått god kontakt med mine mer opprørske sider, jeg har registrert min manglende evne til å holde kjeft når jeg føler jeg blir utsatt for urett. Den manglende evnen i så måte er så formidabel at den antagelig ikke hadde vært mulig å temme uansett hvilke forhold jeg hadde levd under. Derfor kunne jeg fort ligget an til å ende som torturoffer eller noe annet trist og tragisk, hadde det ikke vært for at jeg tross alt er så heldig at jeg lever i et land og i en tid der faren for sånt ikke er plagsomt overhengende.

Nå prøver riktignok Nav, og for så vidt den alltid like slitsomme jobbsøklæreren, å torturere folk så langt det går, men de har tross alt ikke særlig vide fullmakter i så måte. Ingen av de grusomme metodene jeg har lest om i mine mange år som medlem av Amnesty er innen rekkevidde, og takk for det!

Maktmisbruk light
Maktmisbruk er aldri vakkert når man har mulighet til å observere det, uansett hvor bagatellmessig det måtte være. På fredag ble jeg nok en gang rammet av slikt maktmisbruk light. Da ble jeg, og mine lidelsesfeller på dette kurset, tvunget til å søke fire jobber, så skulle vi få lov å ta helg, vel og merke etter å ha sendt en såkalt jobblogg til læreren, noe som vil si en liste om de jobbene vi hadde søkt. Sist gang han prøvde seg på sånt, var det seks jobber det var snakk om, så man kan vel si det går riktig vei. Han firer på kravene, det skal han ha. Men det var da min indre opprører kom til overflaten, i stedet for umiddelbart å gå i gang med den påtvungne jobbsøkingen, kastet jeg meg over Twitter og klaget min nød. ”Få se!” sa andre kursdeltakere da jeg sa hva jeg hadde gjort, og de fikk se, både det jeg hadde skrevet og et svar jeg hadde fått. Da var det at jobbsøklæreren plutselig viste meg voldsom interesse og skulle ha meg til å se på et ett eller annet på pc-en. Jeg rakk å minimere vinduet med min opprørske melding før han kastet seg over meg. Han ante nok at det foregikk ett eller annet bak ryggen hans, han liker meg ikke, og alle guder jeg ikke tror på skal vite at det er gjensidig.

Jeg freste stygt bak ryggen på denne læreren på fredag, jeg hadde problemer med å holde sinnet mitt i tømme. Jeg hater å bli utsatt for at andre tvinger meg til ting det overhode ikke er mening i, bare for å vise hvem som bestemmer. Selv kan jeg ikke fordra å gi ordre til andre, så til de grader at det har vært et problem når jeg har vært satt til å være sjef over folk som har hatt litt for dype lommer og vært litt for glade i å ha hendene så dypt som mulig i disse lommene.

Om tortur
De gangene jeg har vært i det selvransakende hjørnet har jeg tenkt over om jeg er et menneske som hadde vært i stand til å utføre tortur på andre. De færreste av oss mener vel at vi er det, men samtidig viser både historien og nåtiden at det er det svært mange som er. Og de som utfører slike skrekkelige handlinger er neppe særlig annerledes enn oss andre.

For mange år siden hadde jeg en samtale med en jente fra Iran, i likhet med meg var hun av den typen som har lett for å slenge med leppa. Problemet hennes var at hun hadde slengt med leppa i et land der man absolutt ikke bør gjøre det. Hun hadde havnet i fengsel for sin manglende evne til å holde kjeft. Hun fortalte at i fengselet ble alle voldtatt, sa ingenting om hva hun selv hadde opplevd i den forbindelse, men det framgikk jo tydelig at hun hadde vært en av disse ”alle”. Videre fortalte hun at vaktene hadde tisset i munnen på kvinnen som satt i nabocellen, jeg fikk en sterk følelse at det hadde de også gjort med henne. Heldigvis hadde hun greid å flykte, hadde kommet seg til Norge og fått lov å bli her.

Ytringsfrihet, men...
Vi har ytringsfrihet i Norge, vi slipper å bli kastet i fengsel om vi forbanner makta aldri så mye. Selv om man støtt og stadig kan lese innlegg fra mennesker som mener vi blir styrt av personer som er en uhyggelig blanding av Pol Pot og Stalin, hadde vi virkelig vært det, ville ikke disse menneskene fått lov å holde på med de dypsindige skriveriene sine, men det ser det ikke ut til at de tenker nevneverdig over.

Skjønt ytringsfriheten har nok sine små begrensninger, jeg vet at dersom en potensiell arbeidsgiver hadde kommet over bloggen min hadde jeg neppe kunnet regne med å få jobb der. Jeg er fremdeles innmeldt hos et vikarbyrå, heller ikke noen av konsulentene der bør finne denne bloggen, da vil de garantert aldri ha noen oppdrag til meg mer. Skulle min ikke direkte elskede jobbsøklærer finne den, vil han antagelig gi en tilbakemelding på meg til Nav som er av en slik art at jeg vil få problemer med dem på en eller annen måte, muligens miste dagpenger på grunn av dårlig samarbeidsvilje og slett samfunnsmoral.

Da jeg abonnerte på Dagsavisen tenkte jeg mange ganger at jeg skulle skrive et innlegg om mine heller triste erfaringer langt nede på rangstigen i arbeidslivet. Jeg gjorde det aldri, for det første fordi jeg regnet med at den avisen aldri hadde tatt inn et slikt innlegg. Nå er det ikke noen katastrofe ikke å få publisert et avisinnlegg, den viktigste grunnen til at jeg aldri skrev et slikt innlegg var at det var en viss mulighet for at det kunne komme på trykk, og da ville det fort kunnet bli en katastrofe. Jeg jobbet som vikar, da sitter man rimelig løst i jobben, det hadde vært lett å skylde på at det ikke var noen oppdrag til meg. Man hadde neppe ønsket å ha ansatte som sa offentlig fra om hva de opplevde i et stadig mer brutalisert arbeidsliv. Folk som meg skal stå med lua og hånda og holde kjeft, men akkurat det er jeg innmari dårlig til.

Mitt nye liv som avisløs

For noen måneder siden sa jeg opp Dagsavisen, en avis jeg hadde abonnert på i en evighet, nærmere bestemt helt siden den het Arbeiderbladet. Lenge var jeg helt avhengig av denne avisen. Frokost på lørdag med Dagsavisen var en ukentlig høytidsstund, som for øvrig noen ganger ble spolert av et forvirret avisbud. Det hendte nemlig at det var helt andre aviser enn min kjære Dagsavis som ble halt opp av postkassa på lørdag morgen. På de verste lørdagene var det Vårt Land som befant seg i kassa, det var totalt nedtur, lørdagen var spolert. Stemningen sto heller ikke i taket de lørdagene det desorienterte budet hadde gitt meg Finansavisen, også de lørdagene ble triste. Noen ganger var det Aftenposten jeg hadde fått utdelt, der fant jeg i det minste noe leselig, men det var kun de lørdagene budet hadde greid å gi meg riktig avis som ble slik som en lørdag skulle være.

Da jeg jobbet på kantiner solgte ofte disse VG og Dagbladet, da leste jeg, eller rettere sagt bladde gjennom, disse avisene i pausene, dersom det var pauser, ingen selvfølge på kantiner. De framkalte kun oppgitt hoderisting fra min side, kjendisstoff og generelt tullball, nei huff! Da satte jeg ekstra pris på å krype opp i sofaen med Dagsavisen når jeg kom hjem. Noen ganger hadde jeg også med meg Dagsavisen på jobb, det hendte at jeg jobbet sammen med folk som ikke hadde hørt om den før. Andre ganger hendte det jeg lånte den bort i en pause eller to til folk som vanligvis ikke leste aviser av det slaget, da følte jeg at jeg bedrev regelrett folkeopplysning, spredte litt kunnskap ned i det folkedypet som til vanlig ikke leser andre aviser enn VG.

Men etter hvert begynte det å skje noe, Dagsavisen og jeg gled liksom fra hverandre, den begynte i økende grad å bli en kilde til mer irritasjon enn glede. På den tiden ordet ”lavstatusgrupper” var på sitt mest populære, var Dagsavisen en svært flittig bruker av dette vederstyggelige begrepet. Noe som gjorde at jeg følte at folk som meg kun ble skrevet om, og da i svært nedlatende vendinger, og overhode ikke for. Siden dette tross alt var avisen som en gang hadde hatt navnet Arbeiderbladet syntes jeg at avisen burde vise arbeiderklassen så vel respekt som en smule oppmerksomhet. Det var det lite av, og avisen innrømmer da også at den ikke er for arbeidsfolk, går man inn på nettsiden deres og klikker seg inn på ”annonsere”, kan man lese følgende: 115.000 personer leser Dagsavisen hver dag. Nærmere 80.000 av våre lesere, leser ikke Aften. Tør du gå glipp av denne kjøpesterke målgruppen?
Leserne av Dagsavisen.no er høyt utdannede mennesker med god inntekt, med hovedvekt fra Oslo og Akershus. Våre lesere interesserer seg bla. for reiser, kultur, uteliv, interiør, bil, mat, livsstil, friluftsliv etc.
Det kan se ut som det er lenge siden denne avisen var for arbeidsfolk, Dagsavisen er altså avisen for dem som har råd til maldonsalt i maten.

Da jeg sist vinter opplevde at det ble dårlig med oppdrag fra vikarbyrået jeg jobbet for, og forsto at jeg måtte melde meg arbeidsledig, var jeg forståelig nok svært interessert i hvordan det sto til med dette uhyret som heter Nav. Da var det ikke mye hjelp å få av Dagsavisen, mens nettet og andre aviser var fulle av historier om folks skremmende møter med Nav, på denne tiden fikk ikke arbeidsledige pengene sine og det var kriser og katastrofer på løpende bånd, men Dagsavisen var forbløffende taus om alle problemene med Nav. Der var man visst mest redd for at arbeidsledigheten skulle forårsake at den rød-grønne regjerningen skulle tape det kommende valget, at arbeidsledige gikk personlig konkurs på grunn av manglende utbetalinger av dagpenger lot til å bekymre avisen i langt mindre grad.

Til slutt kom Dagsavisen diltende etter og ble med i hylekoret mot Nav. Da hadde vel arbeidsledigheten blitt så omfattende at man muligens innså at også noen av avisens høyt utdannede lesere med god inntekt hadde mistet jobben, og disse bør man jo holde seg inne med. Da het det seg blant annet i en leder: Det er også en skandale at arbeidsledige henvises til «sosialen». Der har de ingen ting å gjøre. Sosialtrygd er for folk som ikke eier nåla i veggen. Folk som mister jobben har både leilighet, litt penger i banken og kanskje en bil. For å komme igjennom nåløyet på sosialkontoret blir de fratatt alt de eier. Det er så grusomt at det burde være forbudt ved lov.
Umiddelbart var jeg for så vidt enig da jeg leste dette, men samtidig aner jeg en smule, og kanskje mer enn en smule, forakt overfor disse som ikke eier nåla i veggen. At det finnes mennesker som ikke eier ei nål, og antagelig heller ikke noen vegg til den nåla de ikke har, ser det ikke ut at Dagsavisen bryr seg nevneverdig om. Nå har vel ikke de nålløse råd til å abonnere på noen avis, og er uansett ingen gruppe det er noe stas å skryte av overfor potensielle annonsører. ”Våre abonnenter eier ikke nåla i veggen”, det sier seg selv, dette er ingen gruppe det er verdt å bruke tid eller oppmerksomhet på.

Nå hørte heller ikke jeg til noen av gruppene Dagsavisen lot til å synes det var noe stas med, så jeg fant ut at tiden var inne for å avslutte mine mange år som trofast abonnent. Jeg trodde jeg skulle komme til å savne den litt, men det forventede savnet har uteblitt. Jeg prøvde et tre ukes gratis abonnement på Aftenposten, men her var det mer papir enn lesestoff. Dette er ikke en avis en bare kan ta opp av postkassa og putte i sekken, slik jeg pleide med Dagsavisen. Jeg fant ut den gjør seg best på nett. Å lese aviser på nettet er både gratis og miljøvennlig, men jeg merker at det blir mer overfladisk lesning. Det var lettere å konsentrere seg om tyngre utenriksstoff når jeg leste det på papir, enn når jeg sitter og dingler foran pc-en. Det har hendt jeg har unnskyldt meg med at det skjer jo så mye, kan ikke ha greie på alt, når jeg har hoppet fra vesentlige begivenheter i det store utland til innenlands tullball. Egentlig en farlig tanke, den kan representere det første steget ned i uvitenhetens mørke kjeller. Hvordan det kan gå med mennesker som har tilbrakt for mye tid der har jeg hatt rikelig mulighet til å observere.

I det store og hele lever jeg godt som avisløs, forhåpentligvis vil nettaviser og P2 sørge for at jeg ikke blir totalt analfabet. Likevel, jeg skulle gjerne holdt meg med avis, men den avisen jeg ønsker meg finnes ikke. En avis som skrev mer om arbeiderklassens virkelighet. En avis som var opptatt av singles levekår. En avis som når det var snakk om for mange sykmeldte og trygdede, spurte noen av dem det gjaldt hva grunnen for dette var, i stedet for bare å moralisere og intervjue virkelighetsfjerne forståsegpåere om folkets angivelige dovenskap. En avis som så dem som til vanlig ikke blir sett. En avis med solid utenriksstoff og absolutt intet om kjendiser og deltakere i diverse tv-serier. Man kan jo alltids drømme….

Når naviotisk kurs fører til fornyet selvinnsikt om manglende selvtillit

Jeg har brukt en god del av mitt voksne liv på å være sint på meg selv fordi jeg ikke tok en skikkelig utdanning da jeg var ung. Jeg har forbannet min egen dumhet mens jeg har slitt over skurebøtter og enorme mengder uappetittelig oppvask, holdt lange og lydløse skjenneprekener til meg selv mens jeg har betjent køer av mer og mindre sure kantinekunder og svettet over rødglødende sentralbord mens digre hauger av post har hopet seg opp på pulten.
Jeg har ikke skjønt hvordan i all verden jeg kunne være så dum at jeg ikke sørget for å skaffe meg såpass utdanning at jeg hadde sluppet unna disse underbetalte slavejobbene.

Etter flere uker på kurs i regi av Nav er jeg nå i ferd med å tilgi meg selv, jeg har blitt kraftig minnet om hvordan det er å sitte i et klasserom og bare ønske å være et helt annet sted. Da jeg gikk på ungdomsskolen hatet jeg mattetimene, den stakkars hjernen min sluttet å fungere hver gang den ble presentert for tall. Følgelig måtte jeg være dum, at jeg var en racer til å skrive stil spilte ingen rolle. Kurset har tappet meg for så vel energi som selvtillit, nå husker jeg hvor lite selvtillit jeg hadde da jeg var ung, og hvor plagsomt det var.

Hvor sterkt jeg vantrivdes på skolen har jeg på en måte glemt. I en periode gikk jeg en del kurs, jeg så alltid fram til kurskveldene. Jeg trivdes med å lære noe nytt, og traff alltid spennende og interessante folk. Fikk vi hjemmeoppgaver storkoste jeg meg med dem. Jeg har savnet disse kursene, men det ble etter hvert vanskelig å gå kurs. Lønnen krympet, jobbene ble hardere og mer slitsomme, det ble lite overskudd til annet enn å komme seg gjennom dagene. Dessuten jobbet jeg i en periode skift, og da er var det uansett ikke mulig å gjennomføre.

På disse kursene ble man behandlet som en likeverdig av lærerne, det skulle da også bare mangle. De var et kjærkomment pusterom fra jobber der jeg ofte følte meg respektløst behandlet, det være seg av kunder, sjefer eller konsulenter fra vikarbyråer jeg jobbet for. Naviot-kurset har gitt meg en påminnelse om hvordan det er når man ikke blir behandlet med respekt av lærere. Nå må det i rettferdighetens navn sies at også på dette kurset har vi lærere som behandler oss som de voksne menneskene vi faktisk er. Det har vært dagene med jobbsøk som har gitt meg denne påminnelsen. Disse jobbsøkdagene har også minnet meg om den grusomme kjedsomheten jeg opplevde på skolen, ikke minst i de beryktede mattetimene. På en måte er jeg heldigere nå enn den gangen, jeg har tilgang til Internett, i min ungdoms mattemareritt hadde jeg kun en kladdebok jeg fylte opp med mer og mindre sære tegninger. Slik tegnet jeg meg gjennom timene, tallene skjønte jeg likevel ingenting av, og lærerne gadd så visst ikke å anstrenge seg for å sette meg inn i mattematikkens mystiske verden.

Når jeg har sittet på dette kurset og følt meg elendig, kjedet meg, og i likhet med flere av de andre kursdeltakerne hatt store problemer med ikke å sovne, har jeg husket hvordan det var å være miserabel tenåring som vantrivdes på skolen og ellers følte seg både dum og stygg.
Det var så visst ingen god følelse, og en viktig grunn til at jeg har havnet der jeg har gjort.

Denne selvinnsikten er en noe uventet bivirkning av dette merkelige kurset, det kan være jeg kan ha nytte av det på ett eller annet vis. Men man må jo spørre seg, når et kurs blir en så kraftig påminnelse om hvordan det er å ha dårlig selvtillit, virker det ikke da litt mot sin hensikt? Eller er det sånn at Nav sender folk på disse kursene for å ta fra dem det de måtte ha opparbeidet seg av selvtillit her i livet? Man kan jo lure.

Direktesending fra naviotisk kurs

Så sitter vi her igjen da, vi som er så heldige at vi går på kurs på en skole hvis navn er så latterlig at jeg foreløpig avstår fra å bruke det. I dag har vi jobbsøk, noe som stort sett betyr at alle driver med sitt, for øyeblikket er læreren i klasserommet. Veldig ofte er han andre steder, spør ikke om hvor. Han har gitt oss noen tips om jobber vi kan søke på, mange av dem har gått ut på dato og de fleste av dem er lite aktuelle. Nå forsvant han akkurat ut, bablende i telefonen.

Sant å si er disse jobbsøkdagene best når læreren er ute. Når han åpner munnen renner det ut slitne floskler og gamle klisjeer. Det går i samme duren hele tiden, jeg får gnagsår på hjernen av stemmen hans. Nå har jeg gått her i over fem uker, jeg har hørt det han har å si for lengst, siden han ikke har noe nytt å komme med. Hun ved siden av meg gjesper, det er mange av oss som har problemer med å holde oss våkne i disse timene.

Slik kaster man penger ut av vinduet, det er Nav som betaler for denne "moroa", eller rettere sagt felleskapet, skattebetalerne om man vil. Skolen er sterkt preget av at vi som går her ikke betaler selv, da hadde man vært nødt til å holde en helt annen standard.

Nå er læreren tilbake i klasserommet, vi fikk beskjed om at vi skulle gå inn og se på en jobbannonse, nå leser han den høyt, så virker det som han gjør noe.

Det er ennå over en halvtime til lunsj.....

Hvordan stresse ned før jul

En førjulsrapport fra Kjøpesenterland
For noen dager siden kom det en reklame i posten fra et av de mange butikksentrene jeg er omringet av. Stress ned! Møt julen på Metro, var det glade budskap. Da jeg leste dette fikk jeg en av disse ”verden er snudd på hodet-opplevelsene” som dukker opp med jevne mellomrom. Et slikt øyeblikk der jeg virkelig føler at jeg lever i en gal, gal verden. Hvordan i huleste er det mulig å stresse ned i et kjøpesenter før jul?

For den som måtte være av en annen oppfatning er mulighetene for å stresse ned før julen setter inn tilnærmet ubegrensede. Her lokker man med så vel nattåpent som søndagsåpent, ingen grunn å møte julen i stresset tilstand, altså.

Pust ut! Kom i julestemning hos oss, kan man lese på baksiden.
Bare tanken på et slikt senter en lørdag før jul er nok til at jeg mister pusten, er det meg det er noe gærent med? Jeg greier ikke å se det avslappende med dytting, mas, ungeskrik og køer, køer og atter køer. Ikke kommer jeg i julestemning av det heller.

Man lokker også med pakkedisker, sånn at folk skal slippe den uhyre stressende aktiviteten det er å pakke inn julegaver. For noen år siden jobbet jeg ved en slik pakkedisk i noen dager før jul. Det var hyggelig nok, folk lot til å være overlykkelige for at noen pakket inn for dem. Jeg husker særlig ei jente som fortalte at hun egentlig syntes det var koselig å pakke inn selv, men hun hadde ikke lenger tid, det var så mye å gjøre på jobben. Hun jobbet i en av butikkene i nærheten.

Kanskje det er sånn det er blitt, det er så mye stress før jul at folk ikke lenger har tid til å gjøre det de egentlig synes er koselig og avslappende.

Forbudte følelser

Om psykisk frost og sjelelig gjennomtrekk
Etter mange år med slitsomme og dårlige betalte jobber, uhederlige arbeidsgivere, perioder med usikre arbeidsforhold og arbeidsledighet, begynner jeg nå for alvor å kjenne på kroppen, eller rettere sagt psyken, hva slike forhold gjør med en. Når jeg på toppen av dette for tiden sliter med et kurs gjennom Nav, med et evinnelig mas om jobbsøking og lærere uten særlig forståelse for hvordan det er å ha befunnet seg nederst på rangstigen i arbeidslivet i årevis, da kjenner jeg at nå begynner det å bli i overkant mye elendighet å forholde seg til.

De jobbene jeg har hatt har vært fysisk utmattende, slitsomme og ensformige arbeidsoppgaver som sliter på kroppen. De har også slitt meg ut psykisk, og det er det som plager meg mest nå. Jeg har ikke fått varige fysiske skader av jobbene jeg har hatt, i motsetning til mange av dem jeg har jobbet sammen med. Derimot står det ikke helt bra til på den psykiske siden, selv om det vel er opplest og vedtatt at folk fra arbeiderklassen ikke har lov til å slite psykisk. Nå har vi vel heller ikke lov til å ha fysiske skavanker, vi har vær så god å holde oss friske og jobbe til vi stuper. Og når vi først stuper, bør vi fortrinnsvis stupe så kraftig at vi dør på flekken, sånn at vi ikke ligger samfunnet til byrde.

Jeg vikarierte en gang for en slik dame, som hadde vist så god samfunnsånd at hun bare hadde gått hjem fra jobben, for øvrig en jobb der man virkelig måtte slite hardt, og dødd i en alder av førtisju. Muligens et eksempel til etterfølgelse for oss alle, bortsett fra at noen kanskje mener at damen burde ha holdt seg i live og frisk og rask i ti år til, slik at man kunne tynt den siste arbeidskraften ut av henne, inkludert den berømmelige restarbeidsevnen man er så opptatt av for tiden, samt en god del skattekroner. Det som er sikkert er at det ikke var særlig morsomt å komme inn på en arbeidsplass og få vite at man var der på grunn av så tragiske omstendigheter. For øvrig var jeg ikke overrasket, dette var en jobb på kantine, og etter diverse ekstremt tøffe kantinejobber, var det akkurat noe sånt jeg hadde ventet på.
Men det var en vemmelig påminnelse om at fremtidsutsiktene var langt fra lystelige.

På denne tiden jobbet jeg stort sett en dag her og en dag der. Ofte ble jeg ringt opp om morgenen, da var det bare å løpe av gårde og håpe at jeg greide å finne fram til det som skulle være arbeidsplassen min den dagen. Å vente på telefon om morgenen uten å vite om det ble jobb den dagen eller ikke, ga meg etter hvert en følelse av angst. Å få angst av denne usikkerheten er vel egentlig forbudt for en som jobber som vikar, da det er tegn på at man ikke er ”fleksibel” nok, men angsten kom krypende åkkesom.
Det var bedre når jeg fikk beskjed om et oppdrag dagen i forveien, men uansett var det et slit hele tiden å skulle gå inn på nye arbeidsplasser, møte nye mennesker og sette seg inn i nye arbeidsoppgaver og rutiner. Når man har gjort det ti ganger går det greit, da har man fått øvelse, når man har gjort det hundre ganger går det ikke lenger så greit, da begynner man å bli sliten.

Da jeg jobbet på kantiner var jeg stort sett nødt til å iføre meg det jeg kalte taperuniform, stygge klær som det virket var designet for å få den som var nødt til å ha dem på seg til å føle seg så elendig som mulig. Noen dager måtte jeg gå rundt og trillet digre traller med oppvask, iført den forhatte taperuniformen, måtte bane meg vei mellom fremmede mennesker, selvtilliten sank til under nullpunktet. Etter en slik dag var jeg helt tom innvendig, jeg kan huske jeg en gang tenkte at det føltes som å ha gjennomtrekk i sjelen.

Det å gå ned i lønn støtt og stadig har vært en annen psykisk belastning. Særlig da jeg dumpet ned mange kroner i lønn, samtidig som jeg kunne lese i alt jeg kom over av aviser at nå hadde vi det bedre enn noen gang, folk tjente bedre og hadde det bedre, alt var bedre, bedre, bedre. Og jeg tjente dårligere og dårligere, da var det som om noe gikk i stykker, troen på at jeg noen gang kom til å få det bedre ble knust. Det ga også en følelse av ikke å høre til i samfunnet, ikke være en del av dette fellesskapet som fikk det så mye bedre. Jeg var utenfor, jeg ble ikke regnet med.
Dessuten er det noe med å takle å gå ned i lønn, det kan gjøres på to måter, enten kan man akseptere det og dermed også akseptere at man ikke er mer verdt, eller man kan føle seg urettferdig behandlet fordi man vet at man er mye mer verdt enn den usle lønna skulle tilsi.
Jeg følte meg utnyttet, at jeg ikke ble verdsatt.
I tillegg til de vonde følelsene i forbindelse med lavere lønn blir det selvfølgelig også stadig vanskeligere å leve av det man tjener. Jeg fleipet med det på jobben, at hvis jeg skulle fortsette å gå ned slik i lønn ville det ikke være lenge før jeg ikke tjente noe i det hele tatt, også lo jeg av det. Jeg lo derimot ikke når jeg var alene, da dukket det opp mange tunge tanker.
Frustrasjoner og bekymringer i forbindelse med stadig vanskeligere økonomi gjorde meg anspent, noe som igjen førte til at jeg ble mer fysisk sliten av jobben enn jeg antagelig ellers ville blitt.

For noen år siden fikk jeg problemer med en arbeidsgiver som ikke ville utbetale meg penger jeg hadde krav på. For å få pengene måtte jeg ta saken til Forliksrådet, det var en lang og omstendelig prosess, og lite hjelp å få underveis. Jeg hadde vært nødt til å ta denne svært tunge og ubehaglige jobben fordi jeg ikke hadde greid å få noe annet. Arbeidsgivere jeg hadde vært i kontakt med hadde fortalt meg i klare ordelag at jeg ikke kunne få noe annet slitsomme drittjobber, jeg var ikke kvalifisert for noe annet. Heldigvis var jeg kvalifisert nok til å greie å sette meg inn i alt som måtte gjøres for å få saken til Forliksrådet. På denne tiden begynte jeg å fryse, en isende indre frost som fremdeles dukker opp støtt og stadig.

Selv etter at jeg hadde vunnet saken over min forhenværende og dønn uhederlige arbeidsgiver hadde jeg store problemer med å få pengene jeg skulle ha. Mens jeg jobbet på lager på kveldtid, brukte jeg dagene til å ta nødvendige telefoner, reise inn til Jussbuss for å høre med dem hva jeg skulle gjøre, det var et sant slit. En god venninne sendte meg en oppmuntrende mail der hun omtalte meg som en hverdagshelt. I så fall var jeg ikke den eneste, på jobben møtte jeg tapre hverdagshelter hver eneste dag. Godt voksne mennesker som slet med skader etter mye hardt arbeid, og som i tillegg til tider ble behandlet temmelig respektløst av ledelsen på stedet. Livet som arbeidende fattig er tøft, og ikke minst er det tøft å være arbeidsledig som jeg er akkurat nå, med Nav som puster meg i nakken og dessuten har sendt meg på et kurs med mye tvang og barnehagementalitet. Samtidig lærer jeg tross alt noe som kan være nyttig, og jeg har møtt mange flotte folk blant de andre kursdeltakerne.

Det kunne tross alt vært verre, og mange har det langt verre. Noe av det som har plaget med de siste årene er tanken på å havne blant dem som virkelig har det ille, de som er for syke til å jobbe, enten det skyldes fysiske eller psykiske årsaker. Folk som må slåss med Nav i langt større grad enn det jeg har vært nødt til, og som blir hengt ut så å si daglig i media som snyltere og unnasluntrere. Kanskje det er blant disse man finner de virkelige hverdagsheltene?