Jeg er ikke sterk nok til livet som svak

Jeg tenkte jeg skulle prøve å skrive nok en bloggpost, vet jeg har sagt flere ganger før at dette blir den siste, nå er det store sjanser for at så er tilfelle. Dette skrives på en åtte år gammel laptop jeg egentlig trodde var død, men jeg har klart å riste midlertidig liv i den. Så spørs det hvor lenge det varer, er slett ikke sikker på om jeg får skrevet dette ferdig. Ting blir utslitt, uten at jeg har råd til å erstatte det, noe som gjør livet stadig mer vanskelig. Jeg sliter med utdaterte og dysfunksjonelle pc-er, og en fullstendig utslitt mobil.  Og nå har det akkurat skjedd en skikkelig katastrofe, kjøleskapet har takket for seg. Det er et skap med kjøleskap oppe og fryser nede, kjøleskapet har sluttet å virke, foreløpig er det litt kulde igjen i fryseren. Og selvfølgelig har jeg ikke råd til å kjøpe nytt, det er det som er forbannelsen med å være fattig, at du ikke har råd til å erstatte det som går i stykker, uansett hvor vanskelig det er å greie seg uten. Jeg kjenner det i kroppen, dette føles som nok et hardt slag mot en kropp som er temmelig mentalt mørbanka fra før.

Det har vært en enorm belastning at jeg ikke har noen skikkelig pc å utfolde meg på, det har gitt meg så mye glede, og den gleden savner jeg virkelig. Det er særlig Photoshop jeg savner, det er over tjue år siden jeg begynte med det, jeg har hatt utrolig mange fine stunder med det programmet. Da glemte jeg det jeg måtte ha av problemer, da kunne jeg utforske, være kreativ og stadig lære noe nytt, sikkert veldig bra den mentale helsa. Jeg savner det så jeg bokstavelig talt griner. Jeg har fremdeles den gamle Dell-pc-en stående, men den er over ni år og er veldig sliten og utdatert. Tastaturet kobles fra støtt og stadig, så det er umulig å skrive, og den var ikke lenger kompatibel med siste versjoner av Photoshop. Likevel har jeg ikke klart å avslutte Adobe-abonnementet, og slette programmene. Jeg har slettet dem fra laptopen, det var trist, men jeg tror jeg bokstavelig talt kommer til å grine når jeg skal slette dem fra Dell. Jeg har vært utrolig glad i den pc-en, den absolutt beste jeg har hatt. Jeg savner ikke bare programmene, det er ikke så mange år siden jeg lærte meg Lightroom som jeg også fikk stor sans for, men også kameraet mitt som jeg ikke orker å bruke når jeg ikke har noen mulighet til å behandle bildene, slik jeg var så glad i å gjøre.

Jeg har aldri hatt de samme kjærlige følelsene for kjøleskapet som jeg har hatt for pc-en og kameraet. Det har bare vært der, først nå forstår jeg hvor nyttig det har vært, særlig nå som det å dra på butikken og kjøpe nytt er en fullstendig umulighet. Det er vel ikke bare jeg som ikke har råd til å erstatte det som går i stykker, det er jo mange som sliter med de høye prisene, nå som det er vanligste folks tur. Vi skal ikke se bort fra at det er et visst parti som angrer en smule på valg av slagord i siste valgkamp. Jeg har i det siste tenkt på uttalelsene til psykiateren jeg måtte snakke med da jeg lå på sykehuset for vel to år siden. Hun som påsto at folk kunne leve veldig gode liv med veldig lite penger, fordi det var så mye som var gratis, var så mye som var gratis. Hva alt dette som var gratis faktisk var, fikk jeg ingen forklaring på. Jeg prøvde å si noe om mine egne erfaringer med å ha lite penger, men det ville hun ikke høre på. Jeg har registrert at ganske mange som jobber med menneske lukker ørene hvis motparten sier noe det ikke passer dem å høre. Det er kanskje en form for hersketeknikk.

Så langt kom jeg i går, da jeg skulle slå på laptopen nå nettopp, kom det først opp noen stygge advarsler som tyder på maskinens død er nært forestående. Jeg håper jeg klarer å skrive ferdig før det ryker helt. Det blir forferdelig vanskelig å være uten en pc jeg kan skrive på, og det er sikkert flere enn meg som er fattige at de ikke har mulighet til å kjøpe en pc. Det betyr også at de aller fattigste har små muligheter til å ytre seg. Hva det faktisk innebærer å være virkelig fattig blir da fullstendig umulig å formidle til andre. Nå er det jo svært vanskelig å nå fram, men jeg har hatt en og annen bloggpost som har nådd fram til flere. Jeg har inntrykk av at de fleste av dem som har lest, kommentert og til tider videreformidlet, har vært folk som selv har vært ute en og annen vinternatt.

Hva var det jeg hadde tenkt å skrive, lett å bli litt stresset når du vet at pc-en du skriver på er i ferd med å dø. Jo, det var noe om psykisk helse. Psykisk helse og selvmord er temaer det har vært populært å mene noe om. Akkurat nå har det kanskje kommet i skyggen av krig, strømpriser og i det hele tatt stadig høyere priser på det meste, samt skyteepisoder. Det var i hvert fall en stund det var på moten å være veldig mot selvmord og psykisk helse og sånn. Og vi har vel knapt nok en kjendis her i landet som ikke har vært ute og pyntet seg med litt psykisk lidelse. Disse skal selvfølgelig møtes med stående applaus, ikke et eneste kritisk ord må sies, husker bråket det ble da en kom i skade for å si noe om å grine på Lindmo. Her skal ingen snakke i foraktelige og nedlatende vendinger om lettere psykiske lidelser. Det sparer vi til det er snakk om stakkarene som må gå på Nav når helsa svikter. Kanskje de tåler det bedre, det virker som jo høyere status og inntekt folk har, jo lavere smerteterskel. Jeg har nok en del høyere smerteterskel enn kjendisene som bruker psykiske problemer som egenreklame, men nok ikke like høy som enkelte andre. Jeg tenker på dem som sliter med Nav og fattigdom i årevis, samtidig som de er virkelig syke. Jeg er ikke syk, jeg er bare nedslitt etter mange år med utrygghet og motgang, og jeg har hatt perioder der jeg har hatt mulighet til å gjøre fine ting, som blant annet alle turene til mitt kjære Dublin. I det siste har jeg flere ganger tenkt at jeg ikke er sterk nok til livet som svak. Det er det nok mange som ikke er, jeg lurer på hvor mange av menneskene med makt og innflytelse som hadde taklet det livet de såkalt svake må klare. Kanskje man skulle slutte å bruke uttrykket de svake.

De siste årene har jeg virkelig fått prøve hva livet som såkalt svak innebærer, og det er definitivt en tilværelse som sliter på helsa. Bare de grusomme boforholdene, jeg ble jo plassert i en kommunal bolig for vel to år siden. Hvis kjøleskapet mitt hadde gått i stykker i vinter, hadde det ikke vært noe problem, for da var det kjøleskapskulde i hele leiligheten. Jeg er kvalm absolutt hele tiden, mye skyldes nok lukta i leiligheten, det lukter råttent, i tillegg tror jeg det skyldes den psykiske belastningen av å ha det så frastøtende rundt seg. Jeg har aldri før vært inne i en leilighet som har vært så til de grader forfallen og stygg. Den er en god del billigere enn leiligheten jeg leide før, men hvis jeg skulle trekke for alt som er dårligere, ville jeg komme langt under det jeg betaler nå. At det aldri snakkes den elendige standarden på kommunale leiligheter, skyldes sannsynligvis at ingen av dem som er så uheldige å bo i dem, har noen stemme i det offentlige rom. Det er snakk om mennesker som man rett og slett ikke bryr seg om. Nå som jeg har erfaring med så elendige boforhold, kan jeg love at det er noe som virkelig gjør noe med deg, det er ikke bare trist, det gir også en følelse av utenforskap. I tillegg til bedritne boforhold, er det belastende å vite at du ikke har råd til å gå til tannlege, og i det hele tatt ikke har råd å kjøpe helt nødvendige ting, som kjøleskap. Dessuten manglende muligheter til gode opplevelser.

Det ser ut til å være en manglende vilje til å se en sammenheng psykisk helse og leveforhold. Som jeg har erfart, hvis du er bekymret fordi du begynner å få vondt i tennene og ikke har råd til tannlege, så vil legen din sende deg til psykolog. Nå har jeg ikke sett så veldig mye av den psykiske helse-mølla, men det inntrykket jeg har fått er at du bare er problemene dine, og lite annet. Som da jeg ble innvilget såkalte støttesamtaler, som det ikke ble så mange av, da det mer føltes som belastningssamtaler. Jeg måtte møte «støttesamtalepartneren» på et møtested for mennesker med psykiske problemer. Et nitrist sted, der du ble snakket til som du skulle være en tilbakestående femåring. Jeg tror aldri jeg har følt så liten og stusselig, som da jeg kom inn der for å ha såkalte støttesamtaler. Det hadde vært mye bedre å få penger til å gjøre på egen hånd, jeg synes det er langt mer givende å sitte på en kaffebar og lese Klassekampen. For meg har det alltid vært viktig å legge igjen problemene hjemme, og gå ut i verden uten. Men nå har jeg ikke mulighet til annet enn å være hjemme i denne drittleiligheten sammen med en voksende haug problemer, sånn sett blir jeg redusert til kun en person med problemer.

Det å bli redusert på den måten gjør ubeskrivelig vondt. Som jeg har vært inne på mange ganger før, jeg hadde ekstremt lave tanker om meg selv i yngre år. Jeg følte meg dum og underlegen. Men så endret det seg, jeg ble trygg på meg selv, og begynte å betrakte meg som en oppegående person. Jeg tror det er mange jeg kan takke for at det ble slik, hvordan vi blir møtt av andre har stor betydning for hvordan vi ser på oss selv. Det er godt å bli likt, men jeg foretrekker å bli ærlig og redelig mislikt, framfor å bli sett ned på. Dessverre har jeg møtt en del nedlatenhet fra folk i det såkalte hjelpeapparatet, nevner man økonomiske problemer eller vonde opplevelser, blir det gjerne møtt med nedlatende bagatellisering.

Den manglende viljen til å høre på det folk sier, møter man også på Nav. Noe jeg har tenkt mye på, er helt tilbake til da jeg slåss med Aetat, som jeg har skrevet om før, men det har en sammenheng med situasjonen jeg er i nå. Som før omtalt, greide jeg å skrike meg et kurs for å ta datakortet, og prøvde å få kurs som kunne bygge på det, sånn at det jeg kunne komme over i en bedre type jobb. Jeg var i et jobbintervju der det ble sagt at datakortet ikke var nok, det skulle litt mer til, men ikke så mye. Jeg ble anbefalt å prøve å få et kontorkurs, helst med praksis. Noe jeg prøvde å si til Aetat, men ble selvfølgelig ikke hørt. I stedet ble jeg bydd et jobbsøkerkurs, som jeg aldri tok, da jeg fikk jobb, en de verste jobbene jeg har hatt. Hvis jeg hadde fått hjelp den gangen, kunne kanskje livet mitt vært noe helt annet i dag. Jeg hadde håpet at jeg kunne fått et kurs som kunne ført en litt mindre slitsom og noe bedre betalt jobb. Jeg var villig til å ta vikaroppdrag, men håpet at jeg kunne få såpass langvarige oppdrag at jeg kunne planlegge litt og ta mer kurs på fritiden. Det var vanskelig å planlegge noe som helst når jeg aldri visste om jeg hadde jobb eller ikke. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært på vei til nok et endagsoppdrag på en ny arbeidsplass, sittet på bussen og lurt på hva som ventet meg denne dagen, på vei hjem på ettermiddagen ante jeg ikke om det ble jobb i morgen eller ikke. Jeg tror nesten du må ha opplevd det for å forstå til fulle hvor stressende en slik livssituasjon er. Det er mange som jobber i helsevesenet som ikke har særlig stor forståelse for slikt. Det virker som mange mener at har du det vondt, skyldes det en psykisk lidelse som har oppstått helt av seg selv, og som ikke har noen sammenheng med ting du har opplevd.

På tide å tenke på avslutningen, før pc-en sørger for det. Det er ikke sikkert noen kommer til å lese dette, det er naturlig nok ikke mange som er innom denne bloggen lenger. Det jeg prøvde med denne bloggen var å beskrive et liv som var langt fra den virkeligheten det vanligvis skrives om. Det har ikke vært mye skriving de siste årene, da formen har vært dårlig. Nå blir det garantert slutt, da det ikke lenger blir noe å skrive med. Da jeg prøvde å ta livet mitt for drøyt to år siden håpet jeg på en noenlunde verdig utgang på livet, i stedet har det blitt en lang og uverdig periode der jeg mistet mer og mer. Nå er det ikke mye igjen, jeg håper dette elendige livet snart er over. Midt oppe i denne elendigheta er jeg i hvert fall glad at jeg har hatt så mange gode opplevelser som jeg har hatt. At jeg har vært ute og reist, møtt mange mennesker, vært kreativ på forskjellige. Jeg har tross alt levd, jeg finner stor trøst i det.