Slått i bakken nok en gang

Da kommer jeg tilbake til bloggen nok en gang, dessverre har jeg ikke noe positivt å melde. For noen måneder siden fikk jeg for alvor oppleve at det aldri er så ille at det ikke kan bli verre. I tiden etterpå har jeg tenkt at jeg skulle blogge om det, men jeg har ikke orket. Dersom dette skal ut på bloggen må det gjøres nå, mens jeg ennå har litt krefter igjen, og fremdeles har pc som det så vidt går an bruke. Dette har gjort meg så vondt at det er veldig vanskelig for meg å skrive om det, men samtidig ønsker jeg å fortelle om hvor ille man kan bli behandlet i helsevesenet når man er en av dem som man ynder å omtale som de svake. Blant dem i motsatt ende av verdiskalaen, de rike og berømte, er det jo svært så populært å snakke ut om den tunge tiden. Nå har det seg nok sånn at de tyngste tidene oppleves av dem som ikke har noen stemme i det offentlige rom.

Det hele begynte med en legetime som var et krav fra Nav i forbindelse med AAP. Jeg trodde det skulle bli en ganske smertefri affære, fastlegen min hadde inntil da stort sett hadde oppført seg respektfullt og høflig overfor meg.  Jeg tenkte jeg kunne benytte timen til å ta opp problemene jeg har med hender og armer etter selvmordsforsøket der jeg brukte sløv kjøkkenkniv i et desperat forsøk på å dø. Det fikk jeg ikke gjort, for i stedet mente tydeligvis legen at timen skulle brukes til å skjelle meg ut fordi jeg angivelig ikke ville ta imot hjelp, hvilken hjelp var noe uklart. Ironisk nok førte dette til at jeg ikke fikk bedt om hjelp til noe jeg absolutt trengte hjelp til, dersom jeg skulle kunne utføre noen som helst form for arbeid. Jeg tror det som utløste sinnet hans, var at jeg var dum nok til å fortelle at jeg hadde mottatt en trussel fra Nav. Jeg hadde akkurat fått en melding med en av disse evinnelige truslene om at du kan miste penger hvis du ikke et eller annet, som de er så glade i å framsette.  Nav truer ikke, påsto han, eller rettere sagt freste. Det var ikke mye jeg fikk sagt, og det lille jeg klarte å si, bare fnyste han av. Etter blant annet å ha frest til meg at jeg ikke har hatt noen traumatiske opplevelser, kom han fram til at jeg skulle sendes til psykolog hos DPS (distriktspsykiatrisk senter). Det var absolutt ikke noe jeg ønsket meg, men da var jeg så sliten av maset hans at jeg antagelig hadde sagt ja til det meste, om det så hadde vært å bli lagt på strekkbenk eller brent på bål.

Etter det særdeles utrivelige legebesøk, kom jeg til å tenke på noe jeg hadde leste like før, på siden til Psykologforeningen. Mer enn 80 prosent av dem som tar livet sitt, har vært i kontakt med allmennlege siste året før selvmordet finner sted, opptil 66 prosent i løpet av siste måned. Det fikk meg til å lure på om det til i noen tilfeller kan være kontakten med legen som kan ha vært den utløsende faktoren. Når et menneske står helt ute på stupet, skal det ikke alltid så mye til for å dytte vedkommende utfor. Det hadde interessant å vite hvem de er, de som har vært i kontakt med lege siste måned. Jeg ville ikke blitt overrasket dersom det var en overvekt av mennesker med lav sosioøkonomisk status.

Men det skulle bli verre, mye verre. Etter en stund kom den uvelkomne innkallingen til psykologtime hos DPS. Det første jeg så etter at jeg hadde åpnet det ulykksalige brevet, var at psykologiseringen kostet den nette sum av 395 kroner per time, noe jeg absolutt ikke hadde råd til. Selve sjokket fikk jeg først da bladde om til neste side, det er ikke første gang jeg har opplevd at skrevne ord kan oppleves som regelrette slag mot kroppen, men aldri så forferdelig hardt som nå. Dette er mange måneder siden, men det er fremdeles like smertefullt å se disse grusomme ordene. De er som følger, og dette er det også veldig vondt å skrive: Det fremkommer at pasienten har hatt vedvarende vansker med å fungere i arbeid, angivelig pga at hun har kommet i konflikt med andre. Først ble jeg bare stående å gape, jeg tror ikke det finnes ord som kan beskrive hvordan det føltes. Det var en blanding av sinne, forvirring, uvirkelighet, ydmykelse, og ikke minst sjokk og fortvilelse. Der og da hadde jeg trengt øyeblikkelig krisehjelp, men hvem skulle jeg henvende meg til for å få det? I hvert fall ikke til det helsevesenet som hadde framsatt denne absolutt usanne påstanden, som etter hva jeg kan forstå må være å betrakte som regelrett ærekrenkelse. Etter å ha summet meg litt, tenkte jeg at jeg skulle ta de siste kreftene jeg ikke hadde, og møte til timen, ta med kopier av jobbattester, og forsvare meg så godt jeg kunne.

Siden det ikke var noe sted jeg kunne få hjelp til å bearbeide det forferdelige sjokket jeg hadde fått, fant jeg en slags trøst i å finne fram attestene og lese hva som sto der. Her var det mye som var langt mer hyggelig lesning enn de kalde, stygge ordene fra DPS. Her manglet det så visst ikke på godordene, behagelig vesen, meget pliktoppfyllende, omgjengelig, positiv væremåte, jeg skal også ha evne til hurtig å sette meg inn i nye arbeidsoppgaver. Dessuten er jeg tydeligvis lett å samarbeide, det går igjen flere steder. Det er vel slikt som gjerne står på attester, når man har gjort så godt man kan, og oppført seg som folk overfor kunder og kolleger. Derimot er jeg ikke så sikker på om det er slikt som står på attestene til dem som har hatt vedvarende vansker med å fungere i arbeid på grunn av at de har kommet i konflikt med andre.

Sammen med attestene fant jeg noe jeg trodde hadde blitt mistet bort. Et kort som fulgte med en nydelig blomst jeg fikk siste dagen på et relativt kortvarig oppdrag. Jeg er så glad for at jeg fant det igjen, og det utstrålte en varme og godhet som var kjærkommen motgift mot de vonde ordene fra DPS. Tusen takk for denne tiden, Laila. Du har vært uerstattelig. Vi vil ønske deg lykke til med fremtidige oppdrag! Stor klem til deg fra oss i … Det første som slo meg da jeg så igjen dette kortet, var at det sa så mye om dem jeg hadde jobbet sammen med, om raushet, godhet, evne til å verdsette andre.

Selv om jeg umiddelbart hadde tenkt at jeg skulle møte opp på DPS og prøve å forsvare meg etter beste evne, ble det ikke slik. Jeg puttet det fæle brevet ned i en skuff, bare tanken på å ta i det gjorde meg direkte uvel. Jeg måtte ta det fram igjen da timen nærmet seg, jeg ble bokstavelig talt dårlig da jeg så det igjen. Dagen før ringte jeg og sa at jeg var syk og ikke kunne møte, noe som var helt sant, da lå jeg i senga og var helt utslått, det var så vidt jeg hadde greid å kreke meg opp for å finne nummeret. Egentlig hadde jeg tenkt å ta opp hva jeg syntes om å det de hadde sendt meg, men orket ikke, sa bare ja til ny time, så jeg fikk ta det opp når jeg avbestilte den. På det tidspunktet hadde jeg slått fra meg tanken på å gå dit. Med reise ville det koste meg nærmere 500 kroner, og det hadde jeg rett og slett ikke råd til. Dessuten regnet jeg med at det var små sjanser for å bli trodd, jeg synes å ha sett at svært mange av dem som jobber med mennesker har en velutviklet evne til å se bort fra alt som ikke passer inn i egen virkelighetsoppfatning. Sannsynligvis ville psykologen bare vifte bort attestene, og overhodet ikke ta noe hensyn til det som sto der. Noe annet var at jeg hadde lest mer av det som sto i brevet, og det var så visst ikke hyggelig lesning. Blant annet står det noe som jeg er redd gjør det veldig vanskelig for meg å bli trodd: Aktuelt beskrives hun som lidende og det er mistanke om underliggende personlighetsproblematikk. Det betyr antagelig at når jeg sier at jeg ikke har hatt de problemene i arbeidslivet som det påstås, vil det bare ses på som en bekreftelse på at jeg er så personlighetsforstyrret at jeg ikke klarer å innse at jeg har vært en fullstendig udugelig arbeidstaker. Det er mye mulig at jeg framsto som lidende da jeg var hos legen, dels skyldtes det nok den uventede aggressive oppførselen hans, og dels fortvilelse over en stadig vanskeligere livssituasjon. Og siden jeg begynner å få vondt i en tann, og sannsynligvis aldri kommer til å ha råd til å gå til tannlege noe mer i dette livet, kommer jeg nok til å bli riktig så lidende etter hvert. Men da er det ikke psykolog jeg trenger, derimot penger nok til at jeg kunne gå til den flinke og hyggelige tannlegen min.

Til tross for at jeg hadde avbestilt timen og sagt ja til ny, fikk jeg noen uker senere et brev fra DPS der det står at jeg ikke møtt til av talt tid, og at det er uklart om det er aktuelt med videre behandlingskontakt. Da jeg leste det, tenkte jeg at nå skulle jeg i tillegg til all den andre elendigheta, også beskyldes for å la være å møte uten å gi beskjed. Men hun jeg traff da jeg ringte, kunne fortelle at det var snakk om et standardbrev, og joda, hun kunne se at jeg hadde gitt beskjed. Videre mente hun at beskyldningene mot undertegnede kun var fastlegen min sitt ansvar, og at DPS var helt uskyldige i så måte. Dette stemmer for så vidt med en melding jeg fikk fra Nav da jeg ble innvilget AAP, der det står: DPS oppgir at du ikke fremstår med tegn på alvorlig psykisk lidelse, men at du er i en sårbar situasjon… Nå gjør vel Nav sitt for å sørge for at folk er i en sårbar situasjon, men det er nå så.

Selv om det som står i brevet er basert på fastlegens uttalelser, er det DPS som har sendt det i posten til meg. Jeg synes ikke det skulle være lov å sende slikt i vanlig post, for det første fordi det kan havne i feil postkasse. Jeg sjekket ikke om brevet var til meg før jeg åpnet det, jeg skjønte hva det var siden det står Akershus Universitetssykehus på konvolutten. Men nå er det mange som kan vente på et brev fra Ahus, selv om sjansene er små for at brevet skulle havnet hos noen andre som gjorde det og åpnet brevet ved en feiltakelse, er de like fullt til stede. Det som står er langt verre enn vanlige helseopplysninger, det er så absolutt ikke noe du ønsker andre skal lese. For det andre, det å lese noe slikt om seg selv gjør forferdelig vondt. Det tror jeg også det ville gjort om det som sto hadde medført riktighet, det er noe med å lese slike betraktninger om seg selv, skrevet av mennesker som har definisjonsmakt over deg, det kan fort få deg til å føle deg liten og avmektig. Jeg lurer på om det ikke også kan føre til en følelse av selvforakt, eller noe langt verre. I brevet står det riktignok følgende: På bakgrunn av tilgjengelig informasjon vurderes aktuell selvmordsrisiko ikke som akutt eller overhengende. Når jeg kommet over skriverier om selvmord, står det ofte at man ikke skal være redd for å spørre andre om de har selvmordstanker. Nå ønsker ikke jeg meg en verden hvor folk går rundt og stiller hverandre slike spørsmål i tide og utide, blant annet fordi jeg tror det er mange som ikke har forutsetninger for å ta den type samtaler. Kanskje fastlegen er den som burde stille slike spørsmål, det har aldri fastlegen min gjort. Det til tross for at jeg har selvmordsforsøk bak meg, og har gitt uttrykk for at livet er veldig vanskelig. Og livet ble ikke akkurat lysere etter å ha mottatt dette brevet, det har vært en enorm belastning.

Med tanke på den særdeles ubehagelige opplevelsen det var å ankomme døgnenheten til DPS, burde det kanskje ikke overraske meg at de sender ut slikt. (Eventuelle nye lesere kan lese om det her) Det er nesten så jeg mistenker dem for å psyke ned folk i forkant, sånn at de skal være passelige duknakka og ydmyke når de møter opp. Da jeg kom til DPS i fjor, kom jeg rett fra sykehuset. Der hadde jeg ligget på hjerteavdelingen, da jeg ble lagt inn der var det som å bli pakket inn i myke puter av godhet og vennlighet. Å ankomme DPS føltes derimot som å bli slått overende og tråkket på. Jeg kommer aldri til å glemme følelsen av litenhet og ydmykelse, da jeg ble dratt inn på et rom med fire fremmede mennesker, der en lege og en psykolog gjennomførte et tredjegradsforhør med nærgående og konfronterende spørsmål. At det var så mange i rommet, forsterket følelsen av ydmykelse. Noe man nødvendigvis må være klar over, det er tross alt snakk om personer som burde ha menneskekunnskap nok til at de forstår hva de holder på med. Nå må det rettferdighetens navn sies at jeg hadde det fint de ukene jeg var på DPS, så lenge jeg styrte unna legen og psykologen. De andre som jobbet der var hyggelige og flinke folk.

Nå er det nok ikke så mange som kommer til å lese dette, bloggen er vel i realiteten nedlagt. Jeg skulle ønske at noen leser det, for slikt som dette rammer antagelig flere enn meg. Dette er farlig, det har vært en voldsom belastning, som har gått ut over både psykisk og fysisk helse. Når slikt kommer på toppen en haug med andre problemer, kan det bli akkurat det puffet som skal til for å dytte deg utfor stupet.

Siden jeg er på AAP, er jeg redd dette også vil skape problemer overfor Nav, som nok heller tror på legen enn på meg. En grunn til at dette har gått så hardt inn på meg, er at dette ikke bare er påstander i et brev, men noe som vil bli klistret på meg. Å stå alene mot mektige instanser som helsevesenet og Nav, og bli beskyldt for noe som absolutt ikke er sant, da skal man være ekstremt sterk for ikke å knekke fullstendig sammen. Og så sterk er ikke jeg nå, jeg føler meg fullstendig utslitt.

Dette treffer meg så utrolig hardt, jeg har stort sett hatt et veldig godt forhold til dem jeg har jobbet sammen med. De konfliktene jeg har hatt i arbeidslivet har ikke hatt noe med min personlighet å gjøre, som da jeg jobbet for Adecco og de utbetalte mindre enn avtalt lønn, til meg og stort sett alle andre. Eller da jeg hadde sak til behandling i Forliksrådet og arbeidsgiveren fikk en uteblivelsesdom, da skulle det mye dokumentasjon til, da nytter det ikke bare å være en kranglete og udugelig arbeidstaker. Det som skjer, er at fastlegen og DPS legger skylden på meg for forhold i arbeidslivet. Jeg har inntrykk av at det er veldig liten forståelse for hvor mye stress og utrygghet som følger med å ha midlertidige jobber. Jeg husker psykiateren jeg snakket med da jeg lå på sykehuset i fjor, som da jeg sa at jeg tilhørte det som kalles prekariatet, ga uttrykk for at hun ikke hadde hørt ordet prekariat før. Det ser også ut til å være liten vilje til å se psykisk helse i sammenheng med økonomi, boforhold og muligheter for livsutfoldelse. Jeg regner meg ikke som psykisk syk, jeg vil heller beskrive meg som psykisk sliten. Dessuten føles det som om hver eneste celle i kroppen skriker etter trygghet. Og til tross for at jeg vært gjennom svært vanskelige perioder før, tror jeg dette er første gang i livet hvor jeg faktisk har glemt hvordan det føles å være glad.

Jeg har brukt lang tid på å skrive dette, og det har gjort vondt. Jeg har sagt før at dette er siste bloggpost, men kommet tilbake likevel. Nå nærmer det seg uansett slutten, fordi jeg snart ikke har noen fungerende pc, og fungerer svært dårlig selv også. Jeg har skrevet mye om klasseforskjeller, det jeg opplevd nå dreier seg vel egentlig om det. Er du langt nede på rangstigen er sjansen for å bli behandlet dårlig større, og sjansen for å bli hørt er langt mindre. Sånn er det dessverre med den saken.