Ingen julefeiring i år

I år blir det ingen julefeiring på meg, det ble det heller ikke i fjor. Min siste jul var i 2018, til tross for at jeg visste  det var siste gang jeg hadde mulighet til å feire jul, greide jeg å gjøre det ganske hyggelig for meg selv. Da var det ekstra viktig å ta vare på de gode øyeblikkene. Jeg har jo skrevet et par poster her på bloggen om det å feire jul alene, så lenge jeg hadde penger til å kjøpe mat, drikke og det som ellers trengtes for å skape stemning, var det ikke så ille. Jeg var også veldig takknemlig fordi jeg hadde den muligheten, jeg var inderlig klar over at det ikke var selvfølge. Når jeg tenker tilbake, synes jeg at jeg har flink til å skape gode øyeblikk i en virkelighet som var ganske tøff. Jula i fjor orker jeg ikke å tenke på, da var det egentlig ikke meningen at jeg skulle leve, og nå skulle jeg i hvert fall ikke vært i live. Jeg håper virkelig at jeg er borte fra denne verden i god tid før neste jul, for dette er en uverdig og nitrist eksistens.

Jeg har jo tatt veldig mange bilder de senere årene, og sånn sett dokumentert mye av det jeg har opplevd. Å se på disse bildene nå er både godt og vondt. Godt fordi det frambringer minner fra en tid som var så uendelig mye bedre enn det er nå. Vondt fordi jeg lengter så veldig tilbake til tiden da livet tross alt var levelig. Jeg lengter jo egentlig så veldig etter å leve igjen, ha et liv der jeg kunne føle meg glad, der jeg kunne gå ut i verden og møte mennesker som så på meg som likeverdig. Dette året har jeg igjen vært nødt til å forholde meg til folk som har sett ned på meg, det har så absolutt vært en ekstra belastning.

Julaften for fem år siden tok jeg noen bilder som jeg hadde tenkt å bruke her på bloggen, for å vise at julefeiring alene ikke behøvde å være så trist. De ble aldri brukt fordi jeg syntes det ble litt for privat. Jeg legger dem ut nå, disse bildene er sånn omtrent det nærmeste jeg kommer julefeiring i år. Det er ubeskrivelig trist, men samtidig er jeg glad for det gode jeg har hatt her i livet. Jeg fikk ofte en vond klump i brystet når de første julegreiene dukket opp i butikkene. Men det gikk stort sett greit, og når jeg ser disse bildene husker jeg det var ganske hyggelig å lage mat og dekke bord på julaften, selv om det bare var til meg selv.

Det ble stemning når lukta av surkål og ribbe spredde seg i heimen, og blandet seg med lukta fra røkelsen som jeg pleide å begynne med i slutten av november. Og etter maten skulle det være kaffe og kaker, samt bananlikør som var et must i jula.

Jeg husker jeg tenkte da jeg hadde pyntet juletreet, at dette treet er det bare jeg som skal se, og det gjorde litt vondt. Uansett var det koselig med juletre i stua, og jeg har masse pynt jeg har kjøpt opp gjennom årene, så jeg hygget meg likevel med å pynte det.

Jeg kom over noen bilder fra 2018, siste året jeg hadde mulighet til å feire jul. Her to bilder fra turen min til kirkegården lille julaften. Det var en hyggelig tradisjon i mange år, og det var ikke bare jeg gjorde denne turen dagen før dagen, det pleide å være ganske folksomt på kirkegården. De gangene det var fint julevær var disse turene veldig koselige og stemningsfulle, og heldigvis var det slik siste året med jul.

Samme år var det også veldig fint vær julaften formiddag. Jeg gikk en tur borti skogkanten, det var mange som var ute og fremmede mennesker hilste og var hyggelige, det var så koselig, Det varmet, og det trengtes for bak all denne julehyggen var det en iskald visshet om hva som ventet der framme.

Dette året blir det absolutt ikke noen julehygge, men jeg er sikkert ikke den eneste som sitter alene uten noe som helst. Det eneste jeg har spandert på meg er røkelse, i et forsøk på å overdøve den råtne lukta i den frastøtende leiligheten. Men jeg er tross alt takknemlig for det gode som har vært, og jeg har vel egentlig vært flink til å skape gode øyeblikk selv om mye var vanskelig,  

I kulde og mørke

Da prøver jeg å kreke meg tilbake til bloggen nok en gang, og da vil jeg først takke dem som har kommentert på den siste teksten jeg la ut. Det er alltid hyggelig med gode kommentarer, selv om jeg ikke har vært i god nok form til å svare på dem. Jeg skal prøve å gi en oppdatering på hva som har skjedd siden sist. Men først vil jeg nevne en artikkel hos Fri Fagbevegelse, som tar opp selvmord. Her kan vi lese at Elisabeth Thoresen, leder i AAP-aksjoner, stadig får varsler om at folk som sliter i Nav-systemet ikke orker å leve lenger. Men nå skal det kartlegges hvor mange som tok livet sitt mellom 2004 og 2015 som sto på en offentlig ytelse, ifølge helse- og omsorgsministeren. Så da er vel problemet løst, etter å ha brukt x antall millioner, kommer de antageligvis fram til noe sånt som at dette er utfordringer vi må ta på alvor, kanskje til og med største alvor. Jeg synes ellers det er påfallende at mens vi før i tida hadde en helseminister, har vi nå en helse- og omsorgsminister. Det er vel slik man prøver å sminke over de sørgelige realiteter, et samfunn som for mange oppleves som stadig mer kaldt og brutalt. Så øker da også antall selvmord, i 2018 var det 874 registrerte selvmord, det har ikke vært så mange siden 2001. Da kan vi jo lure på hvordan tallene for kriseåret 2020 kommer til å se ut.

Over til mitt hvordan livet mitt har vært siden sist. Da jeg skrev forrige post, befant jeg meg fremdeles på det som kalles DPS, forkortelse for distriktspsykiatrisk senter. Før jeg slapp ut derfra, måtte jeg inn til nok et forhør med de samme to bøllene som holdt på å rive meg i filler ved ankomsten. Jeg skrev forrige gang at mye av det særdeles ubehagelige forhøret var slettet fra hukommelsen. Noe har dukket opp i ettertid, som da den gyselige psykologen spurte meg om jeg savnet sex, jeg husker ikke hva jeg svarte, kanskje noe om at det absolutt ikke var noe problem for øyeblikket, i hvert sendte hun meg nok et skarpt blikk, og spurte om det hadde vært et problem før. Denne dama ga seg ikke så lett når det gjaldt å grafse i andres sexliv, eller mangel på sådan. Jeg husker også at den mannlige legen stilte meg et spørsmål om hvordan jeg taklet utspørringen, jeg husker ikke akkurat helt hvordan spørsmålet ble stilt. Meningen var uansett hvordan opplever du det ubehaget vi påfører deg nå, og det bli ikke spurt på noen hyggelig måte, denne legen hadde en veldig konfronterende og aggressiv væremåte. I ettertid har jeg tenkt at de muligens gikk inn for å klargjøre meg for Nav, få meg så ydmyket og mørbanket som mulig. Det som er sikkert, er i hvert fall at denne seansen rimte dårlig med det som skrives om selvmord, der folk oppfordres til å søke hjelp, og du får inntrykk av at du vil bli møtt med forståelse og medmenneskelighet. Jeg synes det var en merkelig måte å oppføre seg på overfor et menneske som kom rett fra sykesenga, med flere nylige selvmordsforsøk bak seg. Alle som kommer til et slikt sted, gjør det fordi de har det vanskelig, og da er det ingen som skulle bli behandlet på en så aggressiv og ubehagelig måte. Som før nevnt, jeg måtte inn til nytt forhør før jeg skulle ut derfra. Denne gangen ble det ganske annerledes, da legen sa noe om at jeg ikke ønsket behandling av psykolog, spurte muligens hvorfor, her svikter hukommelsen litt. Uansett, de fikk vite hvorfor, i klartekst! Det som sikkert var ment som et nytt tredjegradsforhør, endte i stedet med at jeg sa hva jeg mente om sexspørsmål og dårlig oppførsel. Og når jeg først har fyrt meg opp, er jeg ikke en kvinne av få ord, de to bøllene fikk ikke sagt så mye.

Det er viktig å understreke at de aller fleste som jobbet der var hyggelige og bra folk. Noe jeg ikke satte pris på, var at flere av dem ikke godtok at Nav er vanskelige å ha med å gjøre. Da het det seg bare at det er så mange som får god hjelp av Nav, det er så mange som får god hjelp av Nav. Dette var ikke så veldig lenge etter det hadde kommet fram at flere hadde fått den gode hjelpen å bli urettmessig kastet i fengsel. Det ble også argumentert med at noen var misfornøyde med fastlegen sin. Noe jeg syntes var et heller dårlig argument, da fastleger kan byttes dersom man ikke er fornøyd, noe man dessverre ikke kan gjøre med Nav. Dessuten har jeg fremdeles til gode å høre om noen som er sendt i fengsel av fastlegen sin. Dessverre ser det ut til å bedrive det jeg kaller lalling, er en populær øvelse blant mange som jobber med mennesker. Da gnåler de på sitt, gjentatte ganger, samtidig som det er tydelig at de absolutt ikke hører hva motparten sier. Jeg har møtt dette fenomenet flere ganger gjennom dette triste året. Første gang var psykiateren jeg måtte snakke med på sykehuset, hun som mente at folk levde så gode liv med lite penger. Dette begrunnet hun med at det er så mye som er gratis, det er så mye som er gratis. Det samme gnålet med at det er så mye som er gratis, fikk jeg høre også etter at jeg var ute fra DPS. Da var det en person som skulle komme innom og hjelpe meg litt med ting og tang. Først var hun riktig så hyggelig og hjelpsom, men det ble det etter hvert slutt med. Jeg har vært veldig fortvilet over situasjonen jeg har havnet i, først og fremst er jeg er ubeskrivelig lei meg for at jeg i det hele tatt er i live. Jeg sa vel noe til vedkommende at jeg hadde prøvd å ta livet mitt nettopp for å slippe å komme i den situasjonen jeg nå var. Da freste hun til meg at ja, vi vet hva har du har gjort. Selvmordsforsøkene mine hadde tydeligvis ikke lov å nevne, selv om jeg må leve med hender som har blitt delvis følelsesløse og dessuten vonde, etter de fortvilte forsøkene på å kutte pulsårene. Jeg har opplevd så mye drittoppførsel fra andre at jeg er blitt ganske immun, men jeg synes ikke det er akseptabel oppførsel. Hun ble gruelig irritert på meg fordi jeg manglet gode sko, og var frekk til å si at mine vonde føtter ikke fungerer med billige sko. Å ha sko som gjorde at jeg kunne gå uten å få vondt i føttene, var tydeligvis en luksus et undermenneske som meg ikke skulle kreve. Jeg prøvde å forklare at fastlegen hadde sett på føttene mine, og konkludert med at jeg måtte til ortoped, men da var hun gått inn i fullstendig lallemodus, og det var umulig å nå fram. Hvorfor i all verden drev jeg og gnålte om gode sko, når det var så mye som var gratis, var så mye som var gratis…

Jeg hadde jo mistet leiligheten, fordi jeg ikke hadde penger til husleie, mens jeg var på DPS ble det skaffet bolig, og jeg fikk veldig god hjelp til flytting. Men så sto jeg der, helt alene, i en forfallen kommunal leilighet, med et helt flyttelass som skulle ryddes på plass, jeg var nok verken psykisk eller fysisk frisk nok til oppgaven, det var i overkant tøffe tak. Jeg er selvfølgelig glad for å slippe å bo på gata, likevel er det en stor belastning å bo i en så nedslitt og stygg leilighet. Det som skal forestille bad er helt grusomt, direkte uappetittlig, jeg har aldri sett noe liknende, det gir assosiasjoner til et rom i en gammel, nedlagt fabrikkbygning. Jeg har bokstavelig talt kastet opp der, fordi det er så motbydelig. Jeg greier ikke å venne meg til forholdene, snarere tvert imot, det drar meg lenger og lenger ned i et svart hull. Jeg lengter etter å kunne dusje og stelle på et normalt bad, det er som de frastøtende forholdene smitter over på meg, slik at jeg føler meg like uappetittlig og ekkel som badet. Det går ikke an å glemme seg bort i en slik bolig, alt rundt meg minner meg hvor fattig og trist livet mitt er blitt, jeg får anfall av panikk hvor jeg bare vil løpe vekk, kroppen er konstant i hysterisk fluktmodus. Jeg har sett på bilder jeg tok av leiligheten jeg en gang eide, den var liten, ny og lekker, dessverre var forholdene utenfor døren alt annet enn lekre. Likevel, når jeg ser disse bildene av ny leilighet med nymonterte Ikea-møbler, føler jeg på en sorg som er stor og mørk at det ikke er holde ut.

Bilder jeg tok i leiligheten like etter jeg hadde flyttet inn, før jeg visste hvor ille det skulle bli. 

Mens jeg var på DPS ble det søkt om AAP, mens jeg ventet på om det ble innvilget eller ikke, levde jeg på sosialstønad. En dag lå det et brev fra Nav i postkassa, jeg trodde først det var svar på søknaden, i stedet gjaldt det en undersøkelse om hvordan folk oppfattet Nav, her fikk jeg oppgitt en nettadresse og et passord. Jeg gned meg i hendene og kastet meg over pc-en, syntes det var en sann svir å gi dem stort sett dårligste karakter, men ikke på absolutt alt, for at det skulle virke mer troverdig. Det gode humøret forsvant da det slo meg at denne undersøkelsen må ha kostet ganske mye penger, samtidig som de neppe kom til å bry seg om folks tilbakemeldinger. Antagelig bare spill for galleriet, for at det skulle se ut som de tar hensyn til hva folk mener, prøve å rette opp litt av det dårlige inntrykket etter å ha kastet folk i fengsel. Ellers har jeg hatt minimalt med Nav å gjøre, det kan jeg nok takke koronaen for, aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Nav er seg sjøl lik, de lar ikke en anledning gå fra seg til å framsette en trussel eller flere, jeg tror de fleste har fått med seg at de er stand til å politianmelde og det som verre er. 

Nå fikk jeg utrolig nok innvilget AAP på første forsøk, jeg var forberedt på avslag, da det virker som Nav synes det er innmari artig å si nei, Jeg hadde fått høre at jeg ville komme bedre ut med AAP enn sosialstønad. Men nå viser det seg så ikke er tilfelle, snarere tvert imot. Jeg har minstesats, av det må jeg betale 24 prosent skatt, det er voldsomt på et så lite beløp, men av en eller annen grunn er jeg ikke overrasket. Jeg har jo erfaring med at det er hard skatt på lave inntekter, og at skattelette ikke er noe man deler ut til fattigfolk. Da jeg var på sosialstønad fikk jeg vel 6000 i måneden, det er lite å klare seg på, men de dekket i tillegg husleie og strøm, samt lege og medisiner utover 300 kroner måneden. For en noen uker siden fikk jeg et virkelig sjokk, og om jeg var langt nede i utgangspunktet, sank jeg nå så langt ned i mørke og håpløshet som jeg aldri før har vært. Grunnen til den nedturen, var en opplysning jeg fikk fra en person, som jeg var innvilget såkalte støttesamtaler med. Slike støttesamtaler ble første gang nevnt av den meget hyggelige og oppegående sosionomen jeg snakket med på sykehuset, ifølge henne var det en psykiatrisk sykepleier jeg skulle ha som støtteperson. Da så jeg for meg en person som liknet på henne, og syntes følgelig det virket som en god ide. Etter opplevelsen med dama som ikke syntes jeg trengte gode sko, siden det var så mye som var gratis, kjølnet entusiasmen overfor dette prosjektet betraktelig. En dag fikk jeg et noe kryptisk brev i posten, der det sto at jeg var innvilget såkalte støttesamtaler. Hvor og når disse støttesamtalene skulle finne sted sto det ingenting om, da jeg var sterkt i tvil om den støttende effekten, la jeg brevet i en skuff og glemte hele greia. Nå var det også snakk om at jeg skulle ha timer hos psykolog, noe jeg ikke var direkte ivrig etter, verken møtet med psykiateren på sykehuset eller psykologen hos DPS kunne sies å gi mersmak. Men jeg var innstilt på å spille med, inntil videre. Fastlegen min mente jeg kunne henvende meg til en psykologtjeneste i kommunen, som faktisk var gratis. Jeg hadde en lang samtale med en psykologene derfra, på telefonen. Det endte med at hun slo fast at jeg ikke var kvalifisert for tjenesten deres, eller rettere sagt, jeg var visst overkvalifisert, et for komplisert tilfelle for dem. Noe som var dumt, siden denne psykologen var den rake motsetning til den forrige. Hun var så hyggelig og empatisk at det var helt overveldende, jeg tror også at hun forsto situasjonen min bedre enn mange andre. Men jeg passet altså ikke inn hos dem, og hun nevnte støttesamtaler i stedet, hun ga meg noen telefonnummere jeg kunne ringe for å finne en løsning på støttesamtalemysteriet. Jeg fant til slutt ut av det, og fikk utdelt en person som jeg skulle ha støttende samtaler med. Etter to møter med vedkommende forsto jeg fremdeles ikke hva hensikten var, men jeg møtte tappert opp tredje gang, til tross for at jeg var i elendig form den dagen. Det hadde begynt å gå opp for meg at økonomien kom til å bli enda mye verre enn jeg hadde trodd, og det gjorde bokstavelig talt fysisk vondt, hjertet danset krigsdans, og det føltes som jeg ristet og skalv innvendig. Det var da dette angivelig støttende mennesket fortalte at de mente at man skulle måtte klare seg på helt ned til 3500 kroner måneden, etter at husleie og strøm var betalt. Jeg spurte hva med andre utgifter, som telefon og internett. Nei, det brydde de seg ikke noe om, svarte hun, og det lot ikke til at hun forsto at det kunne være vanskelig. Så begynte hun å bable noe om å søke, men så lenge jeg hadde den formidable summen av 3500, kanskje til og med et par kroner mer, var det visst ikke så store sjanser, men man kunne søke... Da orket ikke jeg mer, jeg gikk ut derfra mer utslått enn noen gang, og har ikke hatt noe mer med denne personen å gjøre. Jeg synes det høres helt vanvittig ut at de mener at man skal overleve på en så liten sum, i så fall er verden et enda verre sted enn jeg har trodd. Denne personen er vernepleier og ansatt i kommunen, det ville være veldig rart om hun kunne si noe slikt dersom det ikke var tilfelle. Hvis hun har feilinformert om noe som var så knusende å høre, burde hun få en skikkelig smekk. Men høyst sannsynlig er det sant, da er det verre enn ille, og de som har bestemt det burde få mer enn en smekk. Det siste jeg hørte «støttesamtalepartneren» sa var søke søke, det ender vel med at du må søke om penger til dopapir. Så kan noen huer på Nav sitte og bestemme om det å tørke seg i ræva er en unødvendig luksus, eller en nødvendighet du aller nådigst kan få støtte til. På den måten kan de plukke av deg det du måtte ha igjen av verdighet.

Som det er nå, har jeg ikke mulighet til å ivareta verken psykisk eller fysisk helse. Jeg kan heller ikke skjønne hvordan jeg skal kunne klare å leve videre. Det livet, eller rettere sagt eksistensen, jeg har nå er bare trist og smertefullt. Den elendige økonomien går sterkt utover helsa, jeg drømmer om å ha råd til briller og godt fottøy, for ikke å snakke om tannlege. Jeg sliter skikkelig med synet mitt, har to par briller i forskjellige styrker, kjøpt i billigbutikker. Det er bedre enn ingenting, men langt fra bra nok, med hodepine og verkende øyne som resultat. Jeg skulle gjerne prøvd å tegne igjen, men det er håpløst uten gode briller. Fottøy er et like stort problem, jeg har et par vinterstøvler som aldri har vært gode, og verre har de blitt. Jeg har vært hos ortoped og fått noen såler, eller fotsenger som de visstnok kalles, men de fungerer ikke særlig godt sammen med støvlene. Å gå turer blir vanskelig, det blir lite mosjon. Jeg gikk ganske mye i sommer, jeg har et par gode sandaler, det var deilig så slenge det varte, men da høsten kom ble det verre. Da jeg lå på sykehus på våren, fant de at jeg hadde blodpropper i begge lunger og i det ene benet. Dette mente de var fordi jeg hadde ligget stille lenge. Jeg gikk på medisiner for det en periode, men ikke nå lenger. Hvis jeg blir for passiv er det en fare for at det komme igjen, mangelen på godt fottøy kan også være med å øke sjansene for blodpropp. I tillegg har jeg presserende behov for tannlege, da jeg har en skadet tann som begynner å bli vond. Jeg har hatt det vanskelig før i perioder, men aldri så ille som det er nå. Før har jeg kommet ut av de mørkeste periodene og over i noe som har vært i hvert fall litt lysere, nå er jeg stengt ute i kulde og mørke for alltid, det er ingen vei ut av dette. Når det snakkes om selvmord, er det ikke snakk vanskelige, for ikke å si umulige, levekår. For meg, og sikkert for mange andre, er ikke problemene av en slik art at det løser seg bare man snakker om det. Her hjelper det ikke med å ring en hjelpetelefon, eller kontakte fastlegen. Det er ikke lenge siden jeg var hos fastlegen, og han kan ikke hjelpe meg.

Grunnen til at snakket om selvmord er som det er, kommer antagelig at det er folk fra øvre lag som snakker, som det alltid er, og det er deres egne de snakker om. Det kan kanskje også ha noe å gjøre med at alt skal være så lettvint for tiden, det skal være enkle løsninger på kompliserte problemer. Og når det gjelder politikerne, det er nok få av dem som vil innrømme at fattigdom øker sjansene for selvmord, siden stort sett samtlige partier foreskriver fattigdom som middel både mot sykdom og arbeidsløshet. Jeg skulle ønske flere som hadde vært ute en og annen vinternatt hadde vært aktive i samfunnet, vi trenger dem som har levd liv der ikke alt har gått på skinner. Jeg har møtt mange flotte mennesker som har hatt vanskelige erfaringer i bagasjen, folk som har beriket livet mitt, som har gitt meg minner jeg kan tenke tilbake på med glede. Etter det jeg har erfart, er det lettere å forstå dem som er på samme erfaringsnivå som en selv, det kan være forskjellig typer erfaring, men har man selv opplevd noe vanskelig, er det lettere å forstå andre, selv om problemene er forskjellige. Dessverre ser det ut til folk selv har opplevd lite problemer, har en tendens til å forakte dem som har vært mindre heldige. Dette synes jeg å se ganske tydelig blant våre politikere, tenker på et uendelig antall debatter der det snakkes i nedlatende vendinger om folk med lettere psykiske lidelser, som i politikervirkeligheten later til å være et synonym for giddelaus slabbedask. Som det framgår av artikkelen jeg lenket til innledningsvis, det kan tyde på at noen av disse angivelig lettere lidelsene ikke er lettere enn de faktisk fører til selvmord.

Er det noe jeg virkelig er lei meg for, er det at jeg ikke klarte å ta livet mitt i vinter. Det jeg har opplevd etterpå skulle jeg gjerne vært uten, jeg synes det er en utrolig trist og uverdig avslutning på livet. Hvis det hadde vært mulig, skulle gjerne tatt med meg de erfaringene har jeg gjort meg og gått tilbake til et levelig liv, den muligheten har jeg dessverre ikke. Døden er aldri mer, verken av det som er godt eller vondt. Det livet jeg eventuelt må leve framover, er aldri mer av det som er godt, men forferdelig mye av det som er vondt.

Til slutt, jeg har ikke så mange lesere igjen på denne bloggen, men hvis noen skulle komme innom, som har erfaringer med opphold på DPS, eller vet om det virkelig tilfelle at de mener man kan overleve på 3500 kroner måneden, eller noe annet som er relevant, så ville jeg sette stor pris på om de la igjen en kommentar. Den som ikke føler for å kommentere her på bloggen, kan sende en mail til lailaedahl@gmail.com.

 

Når selvmord blir det minst dårlige alternativet

Jeg kommer tilbake til den egentlig nedlagte bloggen min, fordi jeg føler for å fortelle litt om det som har skjedd siden sist. Da jeg skrev de siste bloggpostene var det ikke bare med tanke på at bloggen skulle avsluttes, det samme skulle livet mitt. Jeg har forsøkt å ta livet mitt to ganger, og som man skjønner, mislykkedes jeg begge gangene, som ståa er, er jeg oppriktig lei meg for det. Grunnen til at jeg ønsker å skrive om dette, er at jeg synes det er mye bagatellisering og overfladiskhet når det snakkes om selvmord. Det er liksom bare å ta en telefon til Mental Helse, så ordner det seg. Det er nok ikke så enkelt for alle, det er vel snarere ganske få som har det slik. For mange av oss er det heller snakk om alvorlige problemer, der det ikke finnes enkle løsninger, eller løsninger i det hele tatt. Det kan også se ut til at man mener at den som ønsker å ta livet sitt ikke vet sitt eget beste og bør snakkes til rette. For meg var det et gjennomtenkt valg, det var mange år siden jeg hadde innsett at dersom det ikke skjedde et under, noe som sjeldent skjer, ville døden være det minst ubehagelige alternativet.

Jeg tok med piller som hadde tilhørt moren min da jeg ryddet leiligheten hennes etter at hun døde i 2014. Hun hadde hatt kreft og etterlot seg store mengder medisiner. Det jeg tok med meg var sovepiller og sterke smertestillende. Dessverre gikk det så mange år til jeg tok dem at de hadde gått ut på dato, jeg håpet likevel at de skulle ha den ønskede virkning, men det hadde de altså ikke. På det tidspunktet moren min døde hadde jeg innsett at mulighetene for å komme tilbake til arbeidslivet var omtrent null, og mulighetene for å få en jobb med en lønn å leve av, var langt under null. Følgelig var planen å selge leiligheten jeg hadde kjøpt fire år før, som dessverre var tilnærmet ubeboelig, og leve av pengene jeg fikk for den.  Når det nærmet seg at pengene tok slutt, skulle jeg ta pillene, og forhåpentligvis få en så god og verdig avslutning på livet som mulig. Det var selvfølgelig ikke så morsomt å tenke på, men jeg trøstet meg med at jeg skulle gå ned med flagget til topps, jeg skulle gå i grava med rak rygg.

Jeg hadde tenkt å ta livet mitt mens det fremdeles var litt penger igjen, sånn at jeg kunne betale min egen begravelse, og det jeg ellers måtte etterlate meg av utgifter. Men sånn ble det ikke, det satt litt lenger inne enn jeg hadde trodd. Da jeg dro til Dublin i juli i fjor, visste jeg at det ble den siste turen min dit, jeg visste også at det ble den siste moroa jeg hadde her i livet. Til tross for at det ikke var noe mer glede i livet mitt, gikk høsten uten at jeg greide å avslutte livet. Til slutt var det blitt lille julaften, da var det på tide å gjøre noe med saken. Dagene før grusomme, mens andre forberedte seg til jul, forberedte jeg meg til å dø. Jeg tenkte på hvordan det hadde vært før om årene, da jeg selv hadde gjort i stand til å feire jul. Selv om jeg de siste årene hadde vært alene hele julen, klarte jeg å gjøre det beste ut av det, og hadde det ganske hyggelig. Jeg støvsugde og gikk ut med søpla, for å psyke meg opp skulle jeg drikke litt irsk whiskey jeg hadde igjen på en flaske. Da flaska var tom, var jeg følte jeg meg fremdeles ikke helt klar, så jeg åpnet en liten flaske jeg hadde kjøpt på et destilleri i Skottland flere år før, denne whiskyen holdt 60 prosent, og gjorde meg så syk og surrete at jeg måtte gå og legge meg og utsette selvmordsforsøket til en annen dag. Jeg var veldig skuffet og lei meg for at jeg fremdeles var i live, men jeg valgte å utsette forsøket til i hvert fall romjula. Noen vanlig julefeiring var ikke aktuelt, men til tross for at jeg fremdeles var i forferdelig dårlig form julaften formiddag, kreket jeg meg til butikken og kjøpte inn litt god mat og drikke, i et forsøk på å gjøre det så lite utrivelig som mulig. Men jeg lyktes ikke så veldig, det ble en heller sørgelig jul.

Nå ble jo sånn at selvmord virkelig ble et tema denne julen. På Twitter drev folk og postet telefonnummeret til Mental Helse, jeg må si jeg virkelig skulle ønske jeg hadde hatt problemer som kunne løses med å ta en telefon. Til tross for at jeg hadde det helt forferdelig, fortsatte jeg å utsette selvmordsforsøket. Jeg overlevde nyttårshelgen, første lørdagen i januar gikk jeg i butikken og handlet for de siste pengene jeg hadde igjen. Hver eneste dag jeg sto opp tenkte jeg at i dag, men jeg utsatt det til kvelden, og deretter til dagen etter. Jeg spiste opp den siste maten jeg hadde i huset, ris, linser og kikerter. Jeg gikk inn i en modus jeg ikke kan beskrive på andre måter enn merkelig, og slik gikk hele januar. Først i begynnelsen av februar da jeg var tom for mat, og huseieren etterlyste husleie, tok jeg pillene, denne gangen var det ikke noe alkohol med i bildet, bare vann til å svelge dem ned med. Så gikk og la meg, og følte en stor lettelse over at det var gjort. Jeg sovnet, og sov godt og lenge, men dessverre våknet jeg igjen, noe som var litt av en nedtur. Nå hadde jeg jo vært litt bekymret for at pillene ikke skulle ha den ønskede virkning, som reserveløsning skulle jeg skjære meg med kniv fra kjøkkenet som jeg trodde ville egne seg til det bruket. Da jeg prøvde dette noen dager senere, fungerte det ikke i det hele tatt. Jeg prøvde flere kniver, jeg lå på badegulvet og skar og skar meg i armene, til slutt helt desperat, og helt mål og mening. Jeg holdt på i timevis, ville dø, ville dø, men fikk det ikke til. Blodet fløt, hele badet var tilgriset, det samme var klærne mine, men jeg var like forbannet levende. Til slutt måtte jeg bare gi opp, surre noen håndklær rundt de ødelagte armene mine, og gå og legge meg.

Selv om jeg ikke hadde klart å dø, hadde jeg mistet mye blod, jeg var forferdelig slapp og syk, dessuten hadde jeg ikke mat i huset, bare vann. Bare det å komme seg på badet var en nesten uoverkommelig øvelse, for ikke å snakke om slikt som å dusje og vaske håret. Sånn gikk ukene, jeg ble stadig sykere, og jeg lå der og håpet at jeg etter hvert skulle få lov å dø. Det hadde jeg antagelig også gjort, hvis ikke politiet hadde dukket opp, og sørget for at det kom en ambulanse som kjørte meg til legevakten. Der ble jeg undersøkt, og sendt videre til sykehus. Det føltes godt å komme på sykehuset, få mat og være omgitt av gode og hjelpsomme mennesker. Undersøkelser viste at det ikke sto helt bra til, men ingenting alvorlig. Hjertet som har hoppet og bykset av ren, skjær skrekk i årevis, ble det fastslått at er i rimelig god stand. Med tanke på hvor stresset, redd og fortvilet jeg har vært i store deler av livet, er det egentlig rart den fysiske helsen er såpass bra som den er. Nå sto det veldig dårlig til med livssituasjonen min, siden jeg fullstendig manglet penger og hadde ligget og sultet i ukevis. Meningen med sykehusinnleggelsen var at jeg også skulle få hjelp med den håpløse livssituasjonen. Noe jeg ikke orket å tenke på, jeg visste så altfor godt hva den «hjelpen» ville bety, Nav-helvete. Og det var jo det jeg for enhver pris ville unngå. Da jeg lå i sykesenga hadde jeg det greit nok, men jeg følte at det var det jeg orket, ikke noe særlig mer. Det ble bestemt at jeg skulle snakke med en sosionom ansatt på sykehuset. Hun dukket opp en dag jeg hadde vært på flere undersøkelser, riktignok ikke plagsomt smertefulle, men slitsomme nok når jeg var på minussiden når deg gjaldt krefter. Hun var ung, hyggelig og det virket som hun forsto skepsisen min når det gjaldt Nav. Vi hadde ikke vekslet mange ord før en lege jeg hadde hatt kontakt dagen før, kom for å fortelle resultatet av den siste undersøkelsen. Til tross for at jeg var sliten, var det godt å snakke med disse to. Jeg følte at de så på meg som likeverdig, det er ikke så mange ganger jeg har kunnet snakke åpent om det som er vanskelig, og jeg følt meg så respektert og forstått, som jeg gjorde akkurat da. Også dagen før hadde jeg opplevd den unge, kvinnelige legen som svært aksepterende og forståelsesfull. Da hun hadde spurt meg om ting på en slik måte at det var lett å åpne seg opp og fortelle, også om det som ikke alltid er så lett å snakke om.

Mens jeg lå i sykesenga følte jeg meg beskyttet mot den brutale verden der ute, og det var godt å ha mennesker rundt seg. Nå kunne jeg ikke bli værende der, men å reise hjem var vanskelig av flere grunner. For det første eide jeg ikke penger, og siden jeg ikke hadde betalt husleie i det siste, var jeg i ferd med å bli kastet ut av leiligheten jeg leide. Det var kanskje ikke så rart at sykesenga føltes som det tryggeste stedet å oppholde seg. Men der kunne jeg altså ikke få bli, det ble bestemt at jeg skulle overføres til en psykiatrisk enhet, og i hvert fall være der en uke.  Den siste dagen på sykehuset snakket jeg blant annet med en psykiater, hun var for så vidt hyggelig nok, men sa en del som var rart. Dessuten fortalte hun meg at det visstnok var mange som hadde meget gode liv selv om de hadde veldig lite penger. En slik glorifisering av fattigdom har jeg svært liten sans for, og jeg fortalte henne om hvordan jeg selv har opplevd hvordan pengemangel griper inn i alle områder av livet. Som ikke å ha råd til å gå til tannlege, uansett hvor vondt i tennene man måtte ha, ikke ha råd til skikkelig skotøy, ikke ha råd til å reparere sykkelen. Ifølge psykiateren var det så mye man kunne gjøre som var helt gratis, men eksempelvis hjelper det ikke om du kan låne gratis bøker på biblioteket hvis du ikke greier å lese fordi du trenger briller du ikke har råd til. Noe annet var at det under samtalen kom fram at jeg er glad i dyr, noe jeg oppfatter som ganske normalt, men det virket som psykiateren mente ikke var fullt så normalt, hun lurte visst veldig på hva det er med dyr som gjør at jeg liker dem. Det kunne jeg ikke gi noe svar på, hvorfor i all verden skulle jeg ikke like dyr? Til tross for merkverdige spørsmål og påstander jeg var uenig i, var hun vennlig nok, og jeg opplevde ikke samtalen som ubehagelig. En langt mer ubehagelig opplevelse ventet dagen etter, men det var jeg heldigvis lykkelig uvitende om da.

Jeg hadde ikke lyst til å reise fra sykehuset, det var trist å ta farvel med alle de flinke og hyggelige menneskene jeg hadde blitt kjent i løpet av de dagene jeg var der. Men det var ingen vei utenom, det var bare å tusle ned til en ventende taxi, og dra av gårde til stedet jeg skulle være de neste dagene. Da jeg kom inn døra, møtte jeg først noen riktig så vennlige mennesker, og tenkte at dette blir sikkert bra. Noe som skulle vise seg å være riktig, men først skulle jeg gjennom et forhør som gjorde at selv de mest utrivelige jobbintervjuer jeg har vært i, framsto som koselige treff. Denne seansen ble selvfølgelig ikke omtalt med sitt rette navn, altså forhør, men derimot «samtale». Jeg ble tatt med inn i rommet der den såkalte samtalen skulle finne sted. De to som ventet meg var en mannlig lege og en kvinnelig psykolog. Det er mye av den tvilsomme seansen som ble slettet fra minnet umiddelbart, men noe husker jeg. Så vidt jeg erindrer, begynte den mannlige legen å spørre meg om selvmordsforsøkene mine, hva jeg mente om det i ettertid, jeg ga uttrykk for at jeg fremdeles hadde forståelse for mine egne handlinger, og anså det som den minst dårlige løsningen på den håpløse situasjonen jeg var i. Jeg fikk en følelse av at det var veldig feil svar, riktig reaksjon var å framstå som en angrende synder. Det var vel omtrent da psykologdama så på meg med skarpt blikk, og spurte om det hadde seg sånn at jeg savnet sex. Ja, gjett om jeg gjorde, både da jeg lå i sykesenga koblet til ymse slanger og ledninger, for ikke å snakke om de siste dagene hjemme, da jeg ikke hadde spist på evigheter, og støtt og stadig måtte kreke meg ut på badet for å spy opp etsende syre, som smakte grusomt og brant i hele systemet, samtidig som jeg bare hadde ett ønske, å få lov å dø. Foruten at det var et særdeles invaderende spørsmål som mentalt fikk meg til å trekke opp skuldrene, og lure på hva neste ufinhet ville bli, var det så til de grader feil spørsmål til feil tid. Noe annet som ikke er slettet fra minnet, er at legen kom med en bemerkning om at det livet jeg hadde de siste årene, ikke kunne ha vært noe særlig. Dette fordi jeg hadde hatt liten kontakt med andre mennesker i den perioden. For meg har disse årene vært verdifulle, de gode stundene jeg har greid å skape har vært utrolig viktige for meg. Redselen min for et liv i fattigdom, basert på smertefulle erfaringer, lot det derimot ikke til at han hadde noen forståelse for.

Heldigvis er de andre som jobber på stedet av et helt annet slag, det er en god og trygg atmosfære på stedet. Jeg er blitt møtt med forståelse for jeg ikke vil ha noe mer å gjøre med de to som forhørte meg så hardt første dagen. Jeg har sluppet å bli psykologisert, derimot har jeg fått den hjelpen det er mulig å få for fortsatt å kunne eksistere. Jeg er veldig takknemlig overfor dem som har hjulpet så godt de kan. Dessverre er den eksistensen som er mulig for meg å ha, ikke noe jeg vil klare å stå i over tid. Det å leve videre, står dessverre ikke på lista over muligheter jeg har. Kun en eksistens i vettskremt fattigdom under Nav-pisken. Det kjenner jeg at jeg ikke makter, hver eneste celle i kroppen vrenger i protest bare ved tanken. Følelsen av store kniver tvers gjennom kroppen, som vris rundt støtt og stadig, blir stadig sterkere, pluss masse annet fysisk ubehag, og en enorm følelse av utrygghet. Jeg har heller aldri følt meg så ensom som jeg gjør nå, så lenge jeg hadde penger var mangelen på nettverk til å holde ut. Jeg har allerede fått kjenne på kroppen hva det vil si ikke å ha penger nok til å stelle seg og ivareta et visst nivå av velvære. En ting er ubehaget med å føle seg sjuskete og ustelt, det går på selvfølelsen løs, noe annet er at jeg ikke får dekket behov som briller jeg kan se ordentlig med, og gode tursko. Briller er jeg blitt helt avhengig av, og de jeg har nå er så slitt at det er som se gjennom tjukk tåke, i tillegg til at jeg antagelig trenger noen som er hakket sterkere. Sko er også et stort problem, på sykehuset fikk jeg påvist et problem med det ene benet, noe som gjør fraværet av gode sko til et større problem enn det ellers ville vært. Jeg merker veldig godt at bekymringene for økonomien framover, som vil bli verre enn dårlig, gjør noe med hodet som ikke er bra, jeg blir forferdelig surrete i toppetasjen. Det får meg til å tenke på en artikkel jeg en gang leste i Klassekampen om hvordan fattigdom virker inn på hjernen og ens kognitive evner. Det ble sammenliknet med en datamaskin som har mange programmer kjørende i bakgrunnen, og gjør hele maskinen tregere. Og det får meg til å tenke på hvordan jeg kommer savne å ha en ordentlig god avis. Jeg har abonnert på aviser omtrent hele mitt voksne liv. Først Dagsavisen i mange år, da jeg ikke lenger fant den var så interessant, begynte jeg med Klassekampen, som jeg synes er en veldig engasjerende og god avis, den har også inspirert meg til mang en tekst her på bloggen. Dersom jeg skal leve videre vil det bli et liv med utrolig mye savn. Savn etter å føle glede, få lov å være glad, for er det noe pengebekymringer gjør, for ikke å snakke om å være under Nav-pisken, så er det å ta gleden ut av livet ditt.

Nå var det aldri min plan at jeg skulle havne der jeg er nå, jeg hadde ikke tenkt å be verken Nav eller andre om noe som helst. Min plan var jo at jeg skulle dø, og jeg er veldig lei meg for at jeg ikke fikk det til på første forsøk. Å svelge ned piller og gå og legge seg til å dø, var ingen ubehagelig opplevelse. Men det andre forsøket mitt, der jeg kuttet og kuttet meg i armene, var derimot virkelig grusomt. Det triste er at det ser ut til at jeg har påført meg varige skader, hendene er ikke gode, noen steder er de følelsesløse, og de er tidvis vonde. Dessuten har jeg fått stygge arr, aller verst på venstrearmen, og de er ømme og vonde. Nå regner jeg ikke med at jeg får bruk for de armene så lenge, jeg kan ikke se at jeg skal orke å leve videre i den triste og fattigslige tilværelsen jeg har foran meg nå. Da jeg prøvde å ta livet mitt, var det fordi jeg etter å ha tenkt lenge og vel, hadde kommet til at det var det minst dårlige alternativet. Fordi jeg forsto at jeg ikke hadde krefter til den tilværelsen jeg ville få dersom jeg skulle leve videre. Jeg hadde heller interesse en slik gledesløs eksistens som det ville bli. Og som det nå er, dette føler jeg at ikke er noe jeg kan holde ut over særlig lang tid, det vil bare bli å krøsse Nav om aller nådigst å få lov å eksistere på et absolutt minimum, og med så mye sorg og savn, at det ikke vil bli til å holde ut. Her må det sies at jeg virkelig beundrer de menneskene som klarer å holde ut i en slik tilværelse, de er de virkelig sterke, selv om de gjerne omtales som «de svake». Jeg må bare innrømme at så sterk er ikke jeg, livet har slitt meg helt ut.

Når jeg har valgt å gå tilbake til bloggen for å skrive dette, er det ikke for å klage og syte over min egen livssituasjon, men for å si at det er ikke sånn for alle at bare en telefon til Mental Helse er det som skal til for å hindre deg i å begå selvmord. Nå tror ikke jeg at det er mulig for en som meg å nå gjennom muren av babling om at man bare skal snakke om problemene, så løser det seg. Virkeligheten er mer kompleks enn som så, men det ser ut til at mange ikke orker å innse hvor sammensatt og komplisert livet kan være.  For den som sliter med problemer som ikke løses bare av å snakke om dem, kan det å lese slike lettvinte påstander virke som en hån, og man føler seg bare enda mer som en som ikke teller med. For mange år siden, før alt var blitt så veldig lettvint, leste jeg at årsaker til selvmord blant annet kunne være en følelse av tap, eller langvarig motgang. Jeg kjenner meg igjen i begge deler. Nå er det ikke noen stor tragedie om jeg ikke orker mer, og klarer å avslutte livet. Jeg begynner tross alt å bli ganske gammel, og jeg har levd et liv, og klart å få til mange gode opplevelser innimellom det som har vært slitsomt og vanskelig. Jeg har heller ingen nære pårørende.

Til slutt vil jeg si at det at man ønsker å dø, ikke nødvendigvis er det samme som at man ikke egentlig er glad i livet. Jeg skulle gjerne gått ut i livet og lyset, der det er farger, musikk, glede, slik jeg heldigvis har opplevd i perioder. Jeg skulle gjerne også kjent litt på det jeg ikke har fått erfare, hvordan det er å ha en noenlunde trygg livssituasjon. Men ingenting av dette er mulig for meg å oppnå, jeg vet av tidligere erfaring at å ha lyst til å leve, men ikke ha råd og mulighet til det, kan føre til panikkanfall og en klaustrofobisk følelse av å være innestengt i et lite, mørkt bur. Når du holder på å bli kvalt av pengemangel, samtidig som usikkerheten røsker i kroppen din, og det ikke finnes noen vei ut av elendigheta, da hjelper veldig lite med en telefon til Mental Helse.