Dublintur med drittvær og flystreik

Siden sist har jeg vært nok en tur til Dublin. Som vanlig var jeg der i en uke, om tiden går fort mens jeg er der, har den tydeligvis også gått veldig fort etter at jeg kom hjem. Det er godt over en uke siden, jeg kom hjem første mai, det var bare så vidt, mer om det etter hvert. Det stikker alltid litt i miljøsamvittigheten når jeg drar av gårde, i det siste har språket vårt blitt beriket med nyordet flyskam. Jeg kan for så vidt være villig til å stille meg i skammekroken som følge av flyturene jeg har foretatt meg, men da skal jeg jaggu ha selskap av en del andre, eksempelvis folk som har skaffet seg en skokk med unger de kjører overalt hele tiden. Jeg skal ikke bortforklare at det å fly er miljøskadelig, men jeg mener at for å finne ut hvem som skal skamme seg mest, må man se på hvor stort økologisk avtrykk folk setter i det store og hele. Jeg leste nettopp at hvert år avskoges 58 kvadratkilometer av Norge. Når trærne forsvinner, frigjøres dobbelt så mye CO₂ som det norsk luftfart slipper ut. Avskogingen skyldes menneskelig aktivitet, byer som vokser, veier som bygges osv. Det er vel kanskje en viss sammenheng mellom menneskelig aktivitet og antall mennesker, jeg vet at det er en del som ikke er helt enige i det, men vi som ikke har formert oss har vel strengt tatt litt mindre skyld i dette. For å sitere David Attenborough: All our environmental problems become easier to solve with fewer people, and harder – and ultimately impossible – to solve with even more people. Dessuten har jeg aldri tatt i et bilratt, jeg spiser lite kjøtt, og bruker ting til de blir utslitt. De siste årene har jeg flydd to ganger per år, i fjor var det to turer til Dublin, de tre foregående årene var det én tur til Dublin og én til Edinburgh. Når jeg har tatt disse turene har jeg satt hensynet til egen fornøyelse foran hensynet til miljøet, det skal innrømmes, følgelig er ikke miljøsamvittigheten min gullende ren.

Over til Dublin-turen, uten at jeg er helt ferdig med miljø og befolkningsproblemet av den grunn. Jeg har noen tradisjoner som skal ivaretas når jeg er i Dublin, en av dem er turen til Dublin Zoo. Da er det vanskelig ikke å tenke på disse problemene. For øvrig har det akkurat kommet en FN-rapport som viser at det er all grunn til bekymring, eller til å bli vettskremt, vil jeg heller si. Ifølge tradisjonen går turen til Dublin Zoo dagen etter ankomst, så også i år. Siden sist har amurtigeren Tundra, som kommer fra Kristiansand dyrepark, fått unger, to utrolig vakre og søte små tigerjenter. Jeg var så heldig så få sett den ene av dem på ganske nært hold. Den vesle skjønnheten var temmelig møkkete, men det skal mer til enn litt møkk for å ødelegge et så fordelaktig utseende. Tigre må være noe av det aller vakreste som lever på denne kloden.

En annen som alltid sjarmerer meg i senk, er orangutangen Sibu. Da jeg satte inn et bilde av ham etter forrige Dublin-tur, var det en som lurte på om han har selskap av andre orangutanger. Det har han heldigvis. Her et bilde av ham sammen med en av dem, tar jeg ikke mye feil er dette Leonie.

Om jeg greide å opprettholde tradisjonen med tur til Dublin Zoo, ble det verre med andre tradisjoner, som å reise til landsbyene ute ved sjøen. Det satte de irske værgudene en stopper for. Jeg har opplevd mye drittvær i Irland, men det jeg opplevde i år slo alle rekorder. Det var kaldt, grått og det blåste tidvis noe helt forferdelig, og den vinden var iskald, for å si det forsiktig. Drittværet gjorde at jeg holdt meg inne i byen, og stort sett innendørs, det ble med andre ord mye tid på pub. Nå er det musikk på flere av pubene også på dagtid, dessuten er det alltid hyggelig å sitte og lese litt på en av de musikkløse pubene. Så til tross for det grusomme været, jeg syntes jeg hadde det riktig så trivelig. Det er noe med atmosfæren i den byen, og som jeg har sagt så mange ganger før, å reise til steder med pent vær er feigt. Jeg reiser tross alt ikke til Irland for å sole meg, derimot for å få noen reale doser irsk musikk, og det fikk jeg så absolutt.

Om jeg ikke brukte så mye tid på å føle på flyskam mens jeg var i Dublin, skulle jeg snart få føle på det jeg kaller omvendt flyskrekk, altså ikke skrekk for at flyet skal styrte, men derimot skrekk for at flyet ikke skal komme i lufta, noe som skjer langt oftere enn at fly styrter. Som vanlig fløy jeg med SAS, og jeg hadde fått med meg det kunne være streik på gang. Men jeg tenkte at det ordner seg sikkert, jeg tror jeg må slutte med å skryte av at jeg er pessimist. I den forbindelse må det også sies at jeg hadde tatt med meg solbriller. Jeg skulle hjem på onsdag, søndag ettermiddag, etter litt kikking på nettet, begynte jeg å ane at hjemturen kunne by på visse problemer. Utpå tirsdagen kom meldingen om at flyet min var kansellert, den var på engelsk, og ble avsluttet med Best wishes, SAS. Akkurat det siste syntes jeg de kunne spart seg. Heldigvis sto det også at de gjorde det de kunne for å booke meg om til en annen flight. Til tross for det, stressnivået, som jeg inntil da hadde greid å holde på et noenlunde lavt nivå, steg betraktelig. 

Da jeg sto opp på onsdag morgen var det temmelig høyt, jeg ante ikke hva som kom til å skje, eller hva jeg skulle foreta meg. Jeg hadde sett på facebook-siden til SAS at folk som hadde prøvd å ringe dem hadde ventet i omtrent dagevis for å få svar. Jeg fant ut at jeg kunne prøve en DM på siden deres, den skulle jeg skrive på pc-en, siden jeg er ekstremt klønete til å skrive på mobilen. Før jeg kom så langt, tikket det inn en melding på telefonen. Det sto det jeg nå kunne sjekke inn på fly til København, deretter skulle jeg fly til Gøteborg, og derfra til Oslo. Det er den vakreste SMS-en jeg noen gang har sett. Da var det bare å pakke kofferten, ta de obligatoriske tre rundene på hotellrommet for å være sikker på at ingenting var gjenglemt, sjekke ut og gå til flybussen, jeg hadde akkurat sånn passelig god tid. For å skape litt ekstra spenning, fikk jeg nok en melding fra SAS like etter at jeg satt meg på flybussen, der sto det, denne gang igjen på engelsk, at de ikke hadde funnet noen erstatning for flighten til Oslo, og at jeg fikk ordne meg som best jeg kunne, nok en gang avsluttet man med Best wishes, SAS. Etter et aldri så lite panikkanfall, skjønte jeg at det måtte være en feilsending, siden de viste til den opprinnelige flighten. Fort gjort i kampens hete, og all ære til dem som jobbet med å få booket om flest mulig, de hadde sikkert noen ganske tøffe dager på jobb. Men det skapte unektelig litt ekstra stress. Jeg må si jeg var ubeskrivelig lettet da jeg hadde sjekket inn på flyplassen, og sto med boardingpasset i hånda. Jeg tilbrakte hele dagen på fly og flyplasser, men det gikk veldig greit, alle tre fly var i rute, jeg kom hjem før det var altfor sent.

Til tross for drittvær og flystreik, det var nok en vellykket tur til Dublin.