Jobb deg ihjel, selv om jobben ikke finnes

For noen dager siden truet statsministeren med 43 timers arbeidsuke, hvis ikke flere får seg jobb, som det het. Som vanlig når politikere snakker om at folket får se å komme seg i jobb, fikk jeg inntrykk av at jobber vokser på trær, det er bare å gå ut og plukke seg en. Og den som ikke plukker seg en jobb fra nærmeste tre, er lat. For en tid siden sto det en artikkel i Klassekampen jeg har tenkt på nå og da i løpet av den uhyggelig varme og tørre sommeren som har vært. Den har tittelen Finnes det jobb til alle?, og er skrevet av Jo Skårderud. Den tar for seg arbeidslinja, og den viser en endring i holdninger som burde fått mer oppmerksomhet. Da velferdsstaten ble bygd opp i etterkrigstiden, anså man arbeidsledighet, sykdom og uførhet som systemproblemer det var et kollektivt ansvar å løse. Tanken var at den som falt utenfor, skulle ha et fullverdig liv på nivå med dem som var i jobb. Mens arbeidslinja flytter ansvaret over på individet. Fra artikkelen: Arbeidslinjas jernlov ble skrevet ned av den kongelige britiske fattigkommisjonen allerede i 1834: «Den første og viktigste av alle betingelser, … er at hans (den understøttedes) stilling … ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse.» I moderne språkdrakt: Det skal alltid lønne seg å jobbe. 177 år senere sto fattigkommisjonens konklusjon seg godt, og nå hadde også sosialdemokratene latt seg overbevise. I 2011 skrev arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) i Klassekampen om regjeringens strategi for fattigdomsbekjempelse: «Det første (prinsippet) er at de økonomiske stønadene personen mottar, skal være lavere enn de laveste lønningene i arbeidsmarkedet.»

Jeg husker godt kronikken til Bjurstrøm, jeg skrev en post om den med tittelen Bjurstrøms kamp mot fattigdommen.  Det var spesielt en setning jeg syntes var ille, særlig med tanke på at den kom fra en arbeidsminister fra Arbeiderpartiet: Vi er opptatt av at ingen skal kunne motta mer i trygder enn det naboen får ved å bite tenna sammen i en jobb. Jeg tror et fåtall av dem som står utenfor arbeidslivet, gjør det fordi de ikke gidder å bite tenna sammen. For å ta meg selv som eksempel: Som det har framgått av mange poster på denne bloggen, har jeg vært nødt til å melde meg arbeidsledig to ganger. Siste gang skyldtes finanskrisa, jeg jobbet i et vikarbyrå og der ble det umiddelbart veldig få jobber da krisa inntraff. Finanskrisa var i rettferdighetens navn ikke min skyld. Den første gangen er det kanskje noen som vil mene at jeg hadde skylda selv. Da jobbet jeg for Adecco, som støtt og stadig snøt meg, de utbetalte mindre enn avtalt lønn. I tillegg kom også annet snusk, for eksempel da jeg en morgen ble ringt opp om en jobb jeg umiddelbart skulle innfinne meg, fikk beskjed om at jeg kunne ta taxi og få dekket utgiftene. Pengene for den taxituren så jeg aldri noe til. Med lav lønn, og ikke fullt så lavt skattetrekk, var det ikke mye igjen av lønna for den dagen da taxiutgiftene var trukket fra. Burde jeg da «bitt tenna sammen» og holdt kjeft? Det gjorde jeg ikke, følgelig ble det etter hvert få oppdrag, og jeg ble nødt til å melde meg arbeidsledig. Det er rimelig å anta at den daværende arbeidsministerens beskyldning om manglende vilje til å bite tenna sammen, fremdeles er Arbeiderpartiets holdning. Jeg har tenkt det kunne være interessant å sende dem et aldri så lite spørsmål om jeg burde ha «bitt tenna sammen» og latt min dønn uhederlige arbeidsgiver fortsette å snyte meg, eller om de mener det var riktig av meg å si ifra. Det er det mulig at jeg kommer til å gjøre. Svaret kunne bli spennende, dersom de i det hele tatt kom til å svare. I så fall er det vel overhengende fare for at svaret ville likne mye på det man kan lage ved hjelp Språkrådets svadagenerator. Grunnen til at jeg er i tvil om de ville svare, er at jeg en gang før prøvde å sende dem et spørsmål de nok ikke satte særlig pris på. Da måtte jeg etter lang tid purre på et svar, kan leses om her.

Skårderud kommer med et eksempel på hvordan Arbeiderpartiet endrer seg: I 2015 raste Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen fra Stortingets talerstol: «Dette er en retning vi kjenner igjen fra 1950-tallet, da man trodde at pisk og ensretting var de beste virkemidlene for å nå målet om menneskelig utvikling», sa hun. Tiraden var rettet mot regjeringen Solberg, som ville pålegge alle sosialhjelpsmottakere under 30 år aktivitetsplikt. Den nye linja var at ungdommen måtte «opp om morran», hvis de ville ha trygd.

I begynnelsen av mai i år var det igjen debatt om aktivitetsplikt på Stortinget. Denne gangen konkurrerte Ap og Høyre om å være mest for å pålegge unge en slik plikt. Holdningsendringen i Ap er et av mange eksempler på en tendens som har preget arbeidsliv og velferdssystemet siden begynnelsen av 90-tallet: Arbeidslinja, prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe og straffe seg å være avhengig av trygd, vinner fram på alle fronter.

Her ser vi hvordan Arbeiderpartiet kjefter på Høyre den ene dagen, for det som er deres egen politikk dagen etter. Det gjør at partiet ikke framstår som spesielt troverdig.

Jeg tillater meg å låne litt mer fra nevnte artikkel: I Norge fikk den sitt ordentlige gjennomslag i attføringsmeldingen i 1993, hvor ansvaret for sykdom, uførhet og arbeidsledighet ble solid plassert hos individet selv. Ideen er at den enkelte kan jobbe og vil velge å gjøre det hvis de økonomiske insentivene er riktige. Kutter du i ytelsene, vil folk komme seg i jobb. Kutter du i pensjonen, vil folk bli værende i jobb.

Som jeg har vært inne på ørten ganger før her på bloggen, jeg har sett mange stygge eksempler på hvordan brutale arbeidsgivere lar folk slite helsa av seg, med altfor hardt tempo og til tider helt uten pauser. Jeg har sett sørgelig mange mennesker som har blitt utslitt i altfor ung alder. For en arbeidstaker som er utslitt som følge av arbeidsgiverens rovdrift, må det nødvendigvis virke grusomt urettferdig at hun får det fulle og hele ansvaret for at jobben har ødelagt helsa hennes. Alle som har levd noen år og sett seg litt rundt, har sett hvordan sykdom kan ramme relativt unge mennesker uten at de har noen som helst skyld i det selv. Det er ikke sånn at bare man lever noenlunde sunt, så holder man seg frisk. Det samme gjelder arbeidsledighet, jeg har sett mange eksempler på hvor fortvilte folk blir når de mister jobben. Uansett hvor mye eller lite politikerne mener folk skal få av stønader når uhellet er ute, burde det være mulig å forvente en større grad av respekt for de menneskene som rammes, og at de snakker om dem på en mindre stigmatiserende måte.

Skårderud nevner Ebba Wergeland, spesialist i arbeidsmedisin, hun har studert og skrevet om arbeidslinja i en årrekke. Han sier at hun konkluderer med at logikken bak politikken er nyliberal og viser hvordan den gjorde comeback i Europa som en del av høyrebølgen etter valget av Marget Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagen i USA. Jeg vil anbefale å lese hennes kronikk Arbeidslinja er for de andre. Jeg har lenket til samme tekst i en post en gang før. Men denne fortjener virkelig å bli lest, gjerne flere ganger. Et lite utdrag: Helt fram til 80-tallet var sosialpolitikken bygd på at folk flest helst ville være i arbeid, og at arbeidsløsheten skyldtes mangel på muligheter, ikke mangel på vilje. Slik tenkte politikere som identifiserte seg med de arbeidsløse, og slik måtte også politikerne snakke for å vinne stemmer. Så seint som i 1977 mente regjeringen til Oddvar Nordli (Ap) at det var et offentlig ansvar å gi folk trygt arbeid nær hjemmet. «Alle skal ha muligheter til å skaffe seg og være sikret et mest mulig trygt og meningsfylt og inntektsgivende arbeid på hel- eller deltid. Arbeidet bør så langt råd er, være tilpasset den enkeltes forutsetninger, og så vidt mulig finne sted i rimelig nærhet av heimstedet.»

Jeg anbefaler også å lese Arbeid til du dør. Her sier Ebba Wergeland blant annet: Den biologiske aldringsprosessen forandres ikke fordi om arbeidsministeren sier det. Som det står i en ganske fersk rapport fra SSB: «Mens regjeringen slår fast at «Framtidens eldre vil være sprekere og friskere enn gårsdagens eldre» er forskningen på dette området langt mindre entydig …» I dag er 20 % av befolkningens 67-åringer i arbeid, og 10 % av 70-åringene. Det er ikke sannsynlig at framtidas arbeidsliv skal etterspørre 70-åringer mer enn i dag. Har arbeidsministeren glemt hva Kristin Skogen Lunds sa på NHOs årskonferanse, om arbeidslivets «jernlov»? Hvis du ikke er produktiv nok, får du ikke jobb.

Det heter seg at flere må i jobb, for at vi skal få råd til velferd. Så kan man spørre seg hvor fornuftig penger brukes. Jeg kom over en kronikk av arbeids- og velferdsdirektør Sigrun Vågeng, der hun forsvarer Navs arbeidsmarkedstiltak etter det hadde vært tatt opp hos NRK og TV2. Her innrømmer hun at Nav bruker rundt 7,5 milliarder årlig på forskjellige tiltak. Hun forsvarer dette med at noen kommer i fast jobb, noen blir til og med butikksjefer. Med tanke på de astronomiske summene som brukes, skulle det bare mangle om de ikke skulle klare å få en og annen over i fast arbeid. Så kan man lure på hvor lenge disse har slavet for knapper og glansbilder, før de har kommet så langt. Det er mange som er storforbrukere av folk på tiltak, en av dem er Nille-kjeden. Les mer her. Det er i dag cirka 2100 ansatte i Nille-kjeden på landsbasis. Av disse ble 38 prosent rekruttert via arbeidstrening, opplyser HR-direktøren. De fleste rekrutteres inn i deltidsstillinger. Bortsett fra i underkant av 400 butikksjefer, er flertallet hos Nille ansatt i deltidsstillinger, fra noen få prosent og opptil 70 – 80 prosent. Her er det med andre ord minimal sjanse for å ende opp i fulltidsstilling, noe de fleste er avhengige av for å klare seg.

Mens folk slaver på tiltak for luselønninger, trygdede knapt har penger til mat, har neppe Nav-direktøren økonomiske bekymringer. Da hun startet i jobben i 2015 fikk hun en lønn på 1 850 000 kroner. Det er også interessant å se hva hun har jobbet med før, blant annet har hun ledet avdelingen for arbeidslivspolitikk i NHO. Det er klart at Navs dårlige behandling av arbeidsledige er en gavepakke til arbeidsgiverne. Det gjør at folk godtar omtrent hva som helst for å komme ut av klørne til Nav. Det har jeg selv erfaring med, og da snakker vi luselønn og farlige arbeidsforhold. En annen ting er at det blir vanskeligere for mange arbeidssøkere å komme i vanlig jobb, når et stort antall arbeidsgivere benytter seg av folk på tiltak.

I artikkelen i Klassekampen, nevner Jo Skårderud arbeidsinnvandringen, særlig fra Øst-Europa, som har skapt et «tilbudssjokk» av hardtarbeidende innvandrere med få kvalifikasjoner.  Noe som gjør det enda vanskeligere for mange av dem som sliter i Nav-systemet, å komme i jobb. Nå har jeg sett at det ikke bare er lavt kvalifiserte som kan slite med å komme i jobb. Når jeg har hatt drittjobber for vikarbyråer, har det flere ganger hendt jeg slavet sammen med unge mennesker med høyere utdanning. Når de har søkt jobber de er utdannet til, har de blitt møtt med at de ikke har noen erfaring. På den annen side har man dem som er for «gamle», som har både god utdanning og solid arbeidserfaring.

Som det er nå, så er det sånn at dersom du blir syk, arbeidsledig eller av andre grunner ramler ut av arbeidslivet, så kan livet fort bli et sant helvete. Vi har fått et samfunn med langt større grad av utrygghet, selvfølgelig mest merkbart for dem langt nede på rangstigen, og minst merkbart for dem med makt og innflytelse.  

Konklusjonen må bli at vi skal jobbe til vi stuper, for å få råd til velferd. Denne velferden går i økende grad ut på å sørge for at færrest mulig er avhengige av en velferd som skal være så mager og ubehagelig som mulig. Så kan man lure på om et stadig mer brutalt og konkurransepreget samfunn blir et samfunn som skaper behov for mer velferd. Fordi presset blir så stort, og folk får liten tid til å ta seg av hverandre. Det kan også se ut til vi er på vei til samfunn der folk har mindre omtanke for hverandre, der vi blir konkurrenter i stedet for medmennesker.