Når andres nød og elendighet blir kjedelig

I forrige bloggpost skrev jeg om filmen «Jeg, Daniel Blake», som jeg akkurat hadde vært og sett. Jeg har jo lest noen anmeldelser av filmen og det var noe i anmeldelsen i Dagbladet jeg reagerte på: Og det er nettopp her, idet Loach pakker nøden og tristessen stadig tettere rundt sine hovedpersoner, at enkelte publikummere vil miste tålmodigheten. En slik brutal klassereise-via-fallem gjennom velferdsstatens grunnmur vil uunngåelig framstå som urealistisk for de av oss som aldri har vært i nærheten av reell fattigdom – særlig når det dreier seg om hvite, etniske vesteuropeere.

Den er jo heldig, som aldri har vært i nærheten av reell fattigdom, men likevel burde det være mulig å forstå at det at man er hvit, etnisk vesteuropeer ikke er noen garanti for ikke å bli rammet av fattigdom. Nå er det noen år siden jeg var i England, hvor handlingen i denne filmen foregår, men i fjor var jeg i både Dublin og Edinburgh, i begge byene ser man mange som lever på gata. Jeg synes det har blitt flere i Dublin i senere år, det har sikkert mye å gjøre med at Irland ble hardt rammet av finanskrisa. Det heter seg at det går bedre der borte, men det ser det ikke ut til at alle får glede av. For å si det sånn, jeg miste ikke tålmodigheten underveis i filmen, ikke bare på grunn av det jeg sett utenlands, men også fordi den var nærmere mye av det jeg har selv har opplevd enn jeg setter pris på.

Man skal være rimelig velfødd for å miste tålmodigheten av å se de lidelsene hovedpersonene i «Jeg, Daniel Blake» blir utsatt for. Det som skremte meg, var at det antagelig er flere enn en tilfeldig filmanmelder som har slike holdninger. Det er fare for at det gjelder mange journalister og dessuten flertallet av politikerne. Det er vel ikke mange av dem som har vært i nærheten av reell fattigdom og forståelsen for hvor vanskelig det kan være virker stort sett fraværende.

En mer opplyst anmeldelse kunne man lese i Morgenbladt. Her står det blant annet: Daniel blir utsatt for en Work Capability Assessment (WCA), en medisinsk test for britiske trygdemottagere, innført i 2008 i et forsøk på å begrense antallet arbeidsføre på sosialstøtte. Med David Cameron i regjering, ble systemet kraftig utvidet i 2011. I dag gjennomføres testen av det amerikanske selskapet Maximus.

Ifølge en rapport fra den britiske riksrevisjonen overstiger imidlertid de store kostnadene (seks milliarder kroner utbetalt til Maximus per år) potensielle innsparinger i trygdeutbetalinger.

Avgjørelsene fremstår dessuten tidvis vilkårlige: Bare de første tre årene fikk 50 000 mennesker omgjort sine vedtak om å være arbeidsfør etter en anke. Testen har heller ikke lykkes med å få ned antallet trygdemottagere vesentlig.

I stedet er det blitt rapportert om dødsfall fra kronisk syke mennesker hvis trygd er fratatt dem, og en studie utført av forskere ved Universitet i Liverpool konkluderer med at ordningen har hatt katastrofale konsekvenser for søkernes mentale helse, med påfølgende økning i selvmordsratene.

Man bruker altså store summer på å hindre at folk får penger de virkelig trenger. Jeg har inntrykk av at det er noe man er villig til å bruke penger på her i landet også, selv om man fremdeles ikke har benyttet seg av utenlandske selskaper til formålet. Men det er ikke godt å vite hva som kan skje.

Den brutale praksisen i Storbritannia har hatt den tragiske konsekvensen at det har ført til flere selvmord. Da tenker jeg på hvordan det ligger an her i landet med selvmord i forbindelse med de problemene Nav påfører folk. Som tidligere nevnt, hadde jeg en gang en kollega som hadde opplevd at en nær pårørende hadde vurdert å ta sitt eget liv om følge av vanskeligheter med Nav. I det tilfelle hadde det blitt med tanken, men vedkommende var visst svært nedbrutt. Men det store spørsmålet er vel om det er andre som ikke lar det bli med tanken. Folk kommer jo til Nav når de opplever problemer ellers i livet, og da kan brutal behandling fra Nav være det ekstra puffet som dytter folk utfor stupet.

For meg er det naturlig å være redd for å skade andre, jeg har bråbremset med sykkelen på skogsveier når det har løpt en liten mus over veien. Jeg har selv sett Nav-ansatte som har oppført seg hinsides det som er akseptabelt. Hadde jeg oppført meg noe i nærheten i noen vikaroppdragene jeg har hatt, hadde jeg blitt kastet ut av jobben med umiddelbar virkning, og da hadde det faktisk vært vel fortjent. Jeg forstår ikke at man ikke er redd for hva dårlig oppførsel og vond vilje overfor en person som har det vanskelig, kan føre til. Jeg hadde synes det vært fullstendig grusomt dersom jeg hadde fått vite at noen kanskje hadde fått et psykisk sammenbrudd eller prøvd å ta livet sitt som følge av min oppførsel. Eller enda verre, dersom vedkommende virkelig hadde tatt sitt eget liv, da hadde jeg følt meg som en morder resten av livet, jeg hadde ikke fått et godt øyeblikk noen gang hvis jeg hadde vært med på å forårsake noe sånt.

Jeg kan huske jeg en gang leste, dette var før Nav-reformen, at dersom man var nødt til å gå på sosialkontoret, var det lurt å ha med seg noen. Da var det nemlig større sjanse for at man ble høflig behandlet. Med andre ord, sosialkontoret var et sted det var store muligheter for å bli uhøflig behandlet.

Det har hendet flere ganger på jobb at folk har fortalt meg skrekkhistorier om møter med et brutalt system. Det har vært opprørende historier, fortalt av hardt arbeidende og pliktoppfyllende mennesker. Det har vært tydelig at de har satt pris på at noen har vært villige til å lytte til dem når de har fortalt om disse vonde opplevelsene. Det har også vært tydelig at de absolutt ikke tror at politikere og andre med makt og innflytelse ville være interessert i å lytte til det de har å si. Sånn sett er det ikke usant det man kan lese filmanmeldelsen jeg nevnte innledningsvis, de som ikke aldri har vært i nærheten av virkelig fattigdom mister nok lett tålmodigheten når det er snakk om andres nød og elendighet.