Etter Trumps seier i presidentvalget i USA har det vært
skrevet en god del om avstanden mellom folk og elite. Etter hva jeg forstår har
man fått med seg at det finnes en arbeiderklasse der ute som har opplevd en
forverring i levekår. Når man er bekymret for dette, er det ikke fordi man er
bekymret for at folk har fått det verre, men at dette fører til at mange begynner
å stemme på uartige politikere og partier. Bare så det er sagt, jeg hadde aldri
fått meg til å stemme på en så ekstrem politiker som Trump. Hadde jeg vært
amerikaner hadde jeg holdt meg for nesa og stemt på Hillary Clinton. På samme
måte som jeg noen ganger har holdt meg for nesa og stemt på Arbeiderpartiet.
Fordi de har framstått som det minste ondet og for å gi en så effektiv
motstemme som mulig mot et enda større onde. For meg har det verst tenkelige
vært Fremskrittspartiet i regjering og de siste tre årene synes jeg har bevist
at det har det vært all grunn til å være redd for.
Nå har jeg forståelse for folks eliteforakt, det har jo
hendt jeg har vært irritert, for å si det på en pen måte, over hva enkelte fra
denne eliten har greid å lire utav seg om arbeidsfolk. Det har til tider vært
direkte ubehagelig lesning og man generaliserer på en helt annen måte når man
skriver om arbeiderklassen enn man tillater seg når man skriver om andre
grupper. I den forbindelse
skal jeg komme med et sitat fra en artikkel i den britiske avisen Independent: While we find generalising about Asian and
black people loathsome, we have shown we have no compunction about doing the
same with the white working class. No - we glory in it. Det er ikke så veldig annerledes her i landet.
Saken er at dersom det som skrives om den norske arbeiderklassen hadde medført
riktighet, så ville jeg ikke forstått nevnte artikkel i Independent, for det
første fordi jeg ikke er i stand til å lese aviser av en viss kvalitet og for
det andre fordi jeg ikke er god nok i engelsk.
Når jeg først nevner Storbritannia, i forbindelse med brexit
leste jeg om en britisk arbeider som hadde hatt mange midlertidige jobber og
gått ned i lønn gjentatte ganger. Det samme som jeg har opplevd her i landet,
men her er det vel færre som har opplevd det foreløpig. Men jeg er redd det går
samme veien her. Noe jeg har reagert på er at enkelte av dem som har skrevet
temmelig stigmatiserende om norsk arbeiderklasse visstnok skal tilhøre
venstresiden. Da kan det virke rart at de har vært langt mer opptatt av å
beskrive arbeiderklassens angivelig dårlige smak enn at de har vært opptatt av
økende klasseskiller, noe som ikke ser ut til å bekymre dem i det hele tatt. Da
jeg startet denne bloggen hadde jeg opplevd å gå ned i lønn gjentatte ganger,
samtidig som jeg hadde lest ørten kronikker som inneholdt ordene
arbeiderklasse, Bourdieu og danseband. Den virkeligheten jeg opplevde i
arbeidslivet, med lavere lønn og stadig større arbeidspress, var det ingen som
omtalte.
Det var ikke bare smaken vår det var noe gærent med, man
ante at vi var usle, intolerante og i det hele tatt ikke mye til folk. Nå har
jeg møtt et stort antall arbeidere, siden jeg har jobbet på så mange steder, og
det har vært mange flotte mennesker. Da virker det så utrolig urettferdig når
man omtaler folk på den måten. Eksempelvis husker jeg en kollega jeg en gang
hadde på en kantine jeg jobbet, hvor vi forresten betjente noen usedvanlig
ubehagelige mennesker. Hun fortalte at hun hadde drevet en kantine på en skole,
der hadde hun blant annet gitt bort vafler til elever som aldri hadde penger og
jeg fikk i det hele tatt det inntrykket at hun hadde vært en omsorgsperson for ungdommene
hun lagde mat til. Hvis jeg hadde behov for en person å snakke med og hatt
valget mellom henne og enkelte av disse kommentatorene som breier seg i media,
er jeg ikke tvil om hvem jeg ville gått til.
Noe annet er at det er en enorm forskjell mellom den
virkeligheten jeg opplever og den som beskrives i media. Arbeid er helsebringende
heter det seg, jeg vet ikke hvor mange av dem jeg har jobbet sammen som har
hatt mer eller mindre alvorlige arbeidsrelaterte helseplager. Flere har vært
gjennom operasjoner i armer, bein eller rygg som følge av belastninger jobben
har påført dem. Størsteparten av de smertestillende pillene jeg har spist i
mitt liv har vært på jobb for å greie å komme gjennom dagene. Jeg har lest om
hvor gode og bekymringsløse liv vi har her i landet, samtidig som jeg nok en
gang har gått ned i lønn og ikke ant hvordan jeg skulle klare meg framover. Det
stadig hardere arbeidstempoet og juks og fanteri fra arbeidsgivere har også
vært en kilde til bekymring. Dette er en virkelighet man ikke er særlig opptatt
av, følgelig er det heller ingen håp om bedring. Det fører til en sterk følelse
av håpløshet og i mange tilfeller også sinne. Hvis du er en person som har
slitt i tunge jobber i mange år og er mer eller mindre utslitt, er det eneste
du kan se fram til å få det verre enn du allerede har. Det er ikke et eneste
politisk parti som er der for deg, derimot ser det ut til å være unison enighet
om at du skal oppleve et helvete den dagen du er nødt til å kaste inn håndkleet
og gå på NAV.
Jeg har sett at når man befinner seg på de nederste
trinn i arbeidslivet, har det blitt mange som skal tjene på det arbeidet man
utfører. Når jeg har jobbet på kantiner gjennom vikarbyråer har jeg som oftest
vært utleid til diverse kantineselskaper. Da er det kanskje ikke rart det ikke
blir mange kronene igjen til den som er på gulvet. Kantineselskapene
konkurrerer om hvem som kan tilby mest mulig mat til lavest mulig pris.
Regningen sendes til de ansatte på kantinene som opplever lavere lønn,
nedbemanninger og dårligere pensjonsordninger. Jeg har også sett at bemanningen
strippes ned til et minimum, så leier man inn vikarer de dagene det er ekstra
mye å gjøre. Nå hender det at vikarer ikke dukker opp og om man kommer når man
skal og gjør så godt man kan, så skal det mye til å gjøre en fullgod jobb
første dag på et nytt sted. Foruten at stressende dager blir ekstra stressende
for de fast ansatte, så mister de også de litt roligere dagene innimellom.
Dagene man kan puste ut litt og som gjør at man kanskje holder ut til
pensjonsalder. De fleste jobbene jeg har hatt, både på lager og kantiner, er jobber
der alt arbeidet man utfører sliter på kroppen. Når tempoet blir hardere og
pausene færre, blir folk raskere utslitt. Dette burde det være mulig å forstå,
dersom man gidder.
Jeg har hatt noen opplevelser som har vært direkte
skremmende. Jeg har skrevet om hvordan det var den gangen jeg ringte LO fordi
jeg overveide å organisere meg. Da ble jeg satt over til Handel og Kontor der
jeg fikk huden full av kjeft fordi jeg mente at oppdraget jeg akkurat hadde
avsluttet på en kantine måtte ha ulovlig hardt arbeidstempo. Han jeg måtte
snakke med gjentok og gjentok at det var det lov, uten at jeg fikk mulighet til
å forklare hvordan forholdene var, og han ble etter hvert skikkelig sint. Jeg
regner med at det er flere enn meg som har blitt møtt på den måten, da er det
kanskje ikke rart at arbeidsfolk blir sinte på alt som har med venstresiden å
gjøre. Det var en veldig ubehagelig opplevelse, jeg var skjelven i flere timer
etterpå og det føltes så utrolig håpløst at de slaveliknende forholdene jeg
akkurat hadde opplevd skulle være lovlig. En annen meget ubehagelig erfaring
var arbeidsgiveren som etter at jeg sluttet nektet å utbetale opptjente
feriepenger. Jeg har tidligere skrevet om den lange og kronglete veien for å få disse pengene. Det var en stor psykisk belastning. Jobben i seg selv hadde vært
noe som slet så vel fysisk som psykisk. Ekstremt hardt arbeid og en
arbeidsgiver som visste at det var vanskelig for meg å få jobb og behandlet meg
deretter. Det var også en jobb der jeg var avhengig av å ta smertestillende i
løpet av dagen for å holde ut. Når man samtidig leser at arbeid er bra for
selvtillit, fysisk og psykisk helse, da vet man ikke om man skal le rått eller
legge seg ned og grine. Kanskje det også er skremmende at man etter hvert tar
det som en selvfølge at de som tilhører den såkalte eliten ser på deg som et
undermenneske, en som er helt uten noen form for verdi og at den virkeligheten
man opplever er totalt uinteressant, uansett hvor brutal den måtte være.
Selv om jeg har lest et og annet om arbeiderkvinner som har
vært ille, ser det ut til at det aller verste man kan være er arbeidermann. Det er
liksom ikke grenser for hvor mange dårlige egenskaper menn fra arbeiderklassen
er i besittelse av. Joda, de finnes de håpløse typene som er fordomsfulle og kunnskapsløse
og skjeller og smeller mot alt og alle, men det er mange som ikke er slik. Jeg
jobbet en gang på et lite lager hvor jeg bare jobbet sammen med menn. Jeg ble
respektfullt behandlet og han som var sjefen min hadde til og med gitt særdeles
god tilbakemelding på meg til vikarbyrået jeg jobbet for. På kantiner har jeg
jobbet sammen med mannlige kokker som har vært riktig så oppegående og veldig
ålreite å jobbe sammen med. Menn fra arbeiderklassen beskyldes gjerne for å ha
et negativt syn på kvinner, men det har jeg merket lite til, både når det
gjelder jobb og fritid. På den annen side har jeg sett at også de mer
velutdannede kan være brautende og nedlatende overfor kvinner. Det har slått
meg at det har virket som de er vant til at den type oppførsel har blitt
godtatt, det blir den ikke av meg. Nå er det vel slik at arbeidermenn med
negativt kvinnesyn gir uttrykk for det på en langt mer direkte måte enn de mer
velutdannede, som i det store og hele er flinkere til å pakke inn dritten sin.
Arbeiderklassen beskyldes også for å være rasistiske. Vrient
å ta opp, siden alle som ikke mener at innvandring er hundre prosent berikende
fort får en rekke stygge stempler på seg, rasister, lider fremmedfrykt,
islamofobe osv. Nå har jeg jobbet sammen med folk fra mange land, de har stort
sett vært arbeidsomme og hederlige mennesker som ofte har blitt grovt utnyttet
av ikke fullt så hederlige arbeidsgivere. Jeg har sett lite av negative
holdninger fra nordmenn overfor utenlandske kolleger. Mange har vært skeptiske
til innvandring, men ikke rettet dette mot dem de har jobbet sammen med. Nå har
jo arbeidsfolk opplevd at lønninger er blitt presset nedover og at nordmenn presses ut av jobbene sine som følge av innvandring. Når man tjener dårlig fra
før har man ikke råd til å gå ned i lønn og mister man jobben er det ikke mange
pengene man har krav på, da skal det mye til å mene at innvandring bare er
berikende. Å være bekymret for konsekvensene av innvandring er ikke det samme
som å være rasist. Det går også an å ha sympati med arbeidsinnvandrere som
jobber for mindre enn luselønn samtidig som man er bekymret for den
innvirkningen dette har på ens egen situasjon. Det er lett for velfødde synsere
å moralisere over det såkalte folket, det er ikke dem som må gå ned i lønn
eller i verste fall bli presset ut av arbeidslivet.
Når jeg har lest om årets valg i USA har jeg lurt på hvordan
kvinner i det hele tatt kunne stemme på en slik kandidat. Men når det gjelder
arbeiderkvinner, er man vant til å bli kalt white
trash er man kanskje blitt så vant til så negative karakteristikker av
seg selv at det skal ganske mye til før man reagerer. Jeg mener jeg et eller
annet sted leste at også folk som forstår at klimaendringene er alvor, stemte
på Trump. Kanskje det handler om håpløshet, at når man innser at man er på vei
mot stupet så føles det godt å gi den forhatte eliten noen slag i trynet på
veien utfor. Så får det ikke hjelpe at man får slagene i retur med økt styrke,
det går jo til helvete uansett.
Følelsen av håpløshet kjenner jeg igjen og den har mange av
dem jeg har jobbet sammen også følt på, i tillegg kommer ydmykelsene man opplever
både på jobb og ellers. Det kan bli en usunn blanding og da er det også lett å
bli sint, skikkelig sint. Når jeg har lest betraktningen om arbeiderklassen,
som stort sett omhandler mat, musikksmak og annet som kanskje ikke er så
vesentlig, har jeg mange ganger tenkt at hvorfor man ikke i stedet kunne brukt
tid på å forstå den virkeligheten folk lever i og hva den gjør med dem. Jeg har
vært litt forut for min tid, det jeg har opplevd i arbeidslivet har ikke vært
så veldig vanlig her i landet hittil, men stadig flere dyttes over i
midlertidige og dårlige jobber. Det å være nødt til å krype rundt på
betonggulvet og plukke opp de jobbsmulene som kastes til deg er veldig langt
fra det gode liv og den usikkerheten du opplever hakker deg etter hvert i
filler. Jeg og flere av de kvinnelige
kollegene jeg har hatt, har delvis reagert med å rette sinnet innover, vi har
bebreidet oss selv fordi vi ikke tok en ordentlig utdanning da vi var unge. Samtidig
som vi også har vært sinte og oppgitte over nedlatende kunder, arbeidsgivere, politikere
og grådige rikinger. De kvinnene som kanskje har hatt mindre forutsetninger for
å klare en høyere utdanning, samt mange menn, har nok i enda større grad vendt
sinnet utover. Da får man utskjelling av «pk-eliten» og uttalelser av den typen
man ser i diverse kommentarfelt. Dette gnålet kan være ganske slitsomt å høre
på, men kanskje ikke så veldig mye mer slitsomt enn å høre på den foraktede
elitens gnål om det lavtstående folket.
Etter Trumps valgseier har det vært skrevet mengdevis med
betraktninger om hvorfor det gikk som det gjorde. Det kan se ut til at den
enkelte skribent tolker det slik at det passer inn i vedkommendes
virkelighetsoppfatning. Jeg synes det er bekymringsfullt at i den grad folk som
skal tilhøre venstresiden er opptatt av økende forskjeller, er det fordi det
får folk til å stemme «feil». Venstresiden manglende interesse for arbeidsfolks
problemer er en gavepakke til høyrepopulistene og som jeg sikkert har sagt før,
er man venneløs er det lett å la seg lure av falske venner.
Denne videoen kommer med en del synspunkter på hvorfor ting er som de er. Skalaen er riktignok noe større, det dreier seg om å styre hele land, men mekanismene som beskrives kan antagelig anvendes i mindre skala også.
SvarSletthttps://www.youtube.com/watch?v=rStL7niR7gs
Så kan man være enig eller uenig, og/eller si at det å skjønne (mer av) hvordan ting henger sammen ikke gjør noe fra eller til for en selv. Uansett, jeg syntes nå iallfall at det var interessant.
Jeg har sett hele, men det skal innrømmes at måtte skrive et par julekort underveis. Noe jeg kom til å tenke på da jeg så den er en undersøkelse blant lokalpolitikere jeg hørte om for mange år siden. Det man hadde funnet ut var at idealistene ble frustrerte og ga seg ganske fort. De som ble igjen var de som likte det politiske spillet. Jeg snakket om det med ei jeg kjente som satt kommunestyret, hun mente det stemte godt. Hun var for øvrig en av de frustrerte idealistene.,
SlettDet tror jeg gjerne. Ikke rart det utvikler seg politikerforakt og følelse av maktesløshet når en ser hvordan den gjengen beriker seg selv med subsidier og særordninger, og dermed fjerner seg fra de realitetene som gjelder for vanlige folk.
SlettNav har som vanlig også en plass i dette: http://aimee.no/?p=1002
Takk for link til interessant lesning. Nav blir bare mer og mer forferdelig. Nav har ikke noe med å bestemme hva slags sykelønnsordning vi skal ha, kan det være at de ikke synes de får plaget folk nok med de reglene som gjelder nå?
SlettAkkurat nå tror jeg vi skal prise oss lykkelige for at Trump tar over som president. Ja, mannen er en karikatur og en narsissist.
SvarSlettMen han er opptatt av å normalisere forholdet til Russland. Viktig for Norge med vår beliggenhet. Russland har ikke vært noen dårlig nabo for oss - det gikk med 6.000 russiske liv i felttoget fra Petsamo til Kirkenes for å frigjøre Nord-Norge, noe som ikke en gang nevnes i historiebøkene.
Med Hilary Clinton ville det blitt fortsatt konfrontasjonspolitikk. Ikke godt å si hvordan det kan utvikle seg nå, men å ha henne ved roret hadde vært virkelig risikosport.
Får håpe Trump gjør alvor av å forsøke å normalisere forholdet til Russland. Men føler meg ikke trygg på hva han kan finne på.
SlettNei, «trygg på Trump» blir neppe lansert som et slagord, men hvorfor i alle dundrende dager stiller du ikke samme spørsmålet rundt president Obama eller Hilary Clinton?
SlettDet er det all grunn til! Trygg på Hilary? Hun som dolket sin egen partifelle Sanders i ryggen, trolig mest fordi han fremstod med en integritet hun selv mangler? All snikingen med e-poster?
Hva i all verden er positivt med det? Obama på sin side ble tildelt Nobels fredspris, som han gjorde seg mindre fortjent til enn smurfene.
Nå er Obama langt fra eneansvarlig for USAs politikk, men den invasjonen av muslimer som Europa blir utsatt for nå, kan spores direkte tilbake til amerikansk politikk i regionen.
Sånn sett skulle USA vært tilsendt regningen for det landet har gjort for å tynge og destabilisere Europa. De kommer aldri til å ta den. Men hadde Hilary vunnet valget, hva hadde vi fått da?
Mer av det samme. Akseptabelt? Nei!
Du kan si at demokratene i det minste er forutsigbare, og «better the devil you know» enn den du ikke kjenner.
Trump fremstår likevel som en mann som først og fremst er opptatt av regionale, amerikanske forhold. Og slutter USA å opptre som verdenspoliti, er mye vunnet for resten av verden.
Nå har ikke jeg særlig sans for Hillary, jeg syntes likevel hun var et mindre onde enn Trump. Jeg hadde langt større sans for Bernie Sanders. Hvilken utenrikspolitikk Trump kommer til å føre gjenstår å se.
Slett