lørdag 1. juni 2013

På andres banehalvdel

Kunsten å overleve utenfor A4-formatet
Som det framgår av forrige bloggpost er jeg ikke helt A4, ikke barn, ikke mann, ikke bil, i det hele tatt litt «sær». Det skal til tider ganske sterk rygg til for å leve litt på sidelinjen, men for meg tror jeg tross alt det er det beste stedet å være. Jeg har aldri hatt noe ønske om å bli et tidsklemt fasademenneske.

Jeg merket tidlig at jeg ikke var helt på frekvens med flertallet av dem rundt meg, det kunne være slitsomt, men jeg hadde heller ikke lyst til å bli sånn som dem. Jeg var ikke opptatt av moteklær og drømte ikke om mann og barn, jeg hørte på annerledes musikk og hadde andre interesser. Jeg ble opptatt av natur og miljø mens andre begynte å kjøre bil. Å befinne seg blant folk som snakket entusiastisk om biler, de hadde sett den og den fine bilen altså, var et sant slit når jeg anså biler som skrot på fire hjul som spydde ut dritt. Slike holdninger var det lite forståelse for, jeg ble stemplet som negativ.
Jeg har skrevet mye om klasse her på bloggen, jeg hadde samme bakgrunn som de andre, men var likevel veldig annerledes. Det snakkes mye om folk som klassereiser seg vekk fra barndomsvenner, men man behøver ikke utdanne seg vekk fra andre, når man er annerledes i utgangspunktet, foretar man andre valg og ender opp med å bli ytterligere annerledes. Man kan kanskje si at man lever seg vekk fra dem man vokste opp med.

Så har årene gått og de som før befant seg på en annen planet, befinner seg nå i et annet univers. Men man skal kommunisere og det går ikke alltid så bra. Eller det går veldig bra, så lenge den «sære» er villig til å oppholde seg på andres banehalvdel. Jeg forstår av noen kommentarer jeg har fått at det er flere enn meg som har tilbrakt mye tid på andres banehalvdel. Der kan det være greit å være i noen øyeblikk, og det bør vi være villige til å være, men ikke bestandig, da blir det forferdelig slitsomt og til tider grusomt kjedelig. «Jeg kjøpte nye gardiner forrige uke og en ny potteplante i går, jeg ble solbrent da jeg var i Syden forrige måned, ungen min er blitt forkjølet bla bla bla.» Og man legger ansiktet i sånn passelig interesserte folder mens tankene går sine egne veier. Du vet hva det forventes at du skal si og du sier det. Det har hendt jeg har hatt lyst til å slå i bordet og spørre hva vedkommende tenker om at det bare er ca. tre tusen tigre igjen her i verden eller noe annet som befinner seg et stykke unna vedkommendes bitte lille verden.
Om jeg ikke har nevnt tigrenes dystre framtidsutsikter, har det hendt jeg har kommet i skade for å si noe som er utenfor boksen, da har jeg merket at andre har rygget tilbake. Det kan eksempelvis ha vært tanker i forbindelse med en bok jeg har lest. Det har ikke vært trivielt nok og derfor ikke interessant. Men gjør det virkelig så forbanna vondt å høre andre snakke om noe som ligger et stykke bortenfor ens egen hverdag, noe man selv ikke har tenkt på?

Mange år som vikar der det har vært helt nødvendig å lære seg å være profesjonelt hyggelig samt slitet med å bli stemplet som negativ støtt og stadig i yngre år, har gjort at jeg stort sett har latt andre holde det gående etter eget ønske. Jeg har sikkert framstått som langt mer overbærende og tolerant enn jeg var da jeg var yngre og hadde lettere for å blåse meg opp. Jeg har vel tenkt at jaja, jeg får godta dem som de er. Og det skal man, men det burde gå begge veier.  
Jeg trodde jeg hadde lært meg å leve som tolerant og overbærende, å godta at jeg stort sett ikke kunne dele tankene mine med andre. I noen tilfeller har møtet med mennesker som vært helt annerledes vært givende. Det gjelder særlig en del av dem jeg har møtt på jobb, mennesker som tilsynelatende er triste og stakkarslige, men som blomstrer opp når de møter forståelse og respekt, da er det mange som har hatt langt mer å komme med enn man skulle tror i utgangspunktet. Og de har satt pris på at noen lytter til dem og har gitt respekt tilbake. Dette har vært folk som ikke er selvopptatte snakkemaskiner, til det har troen på egen fortreffelighet vært for liten. Til tross for dette, for noen år siden merket jeg at jeg hadde gitt for mye av meg selv uten å få tilsvarende tilbake. Jeg gikk på en smell og følte meg plutselig forferdelig ensom, noe jeg selvfølgelig ikke hadde noen å snakke med om. Da føltes ensomheten sammen med andre med ett iskald og vond. En sammenkomst utendørs der det var noen grønne åser å se i det fjerne og det landet en spurv i nærmeste tre. Og noen snakket og snakket og jeg greide å lire ut av meg en passende kommentar sånn nå og da.

Det er sikkert mange som jobber hardt for å tilfredsstille andres krav til å være «slik man skal være». Det kan være et slit å stå alene mot et flertall som selvfølgelig mener at flertallet alltid har rett. Så kan man lure på om flertallet virkelig har rett, jeg ser folk som kjører bil selv om de skal to meter bort i veien, tilbringer hele lørdager i et av de ørten kjøpesentrene i området, som skal ha finere bil og dyrere sofa enn naboen. Som kan holde det gående med endeløse samtaler om den fine bilen og den dyre sofaen, er det virkelig den beste måten å leve livet sitt på? Hvis alternativet til å bli sett på som sær og til tider føle meg ensom, er et slikt liv, da står jeg tross alt over.
Jeg hadde aldri greid å passe inne i A4-formatet, med mann, bil, barn og en tv som uavbrutt skrålte ut sitt tvilsomme budskap. Når jeg har hørt folk med barn snakke om turer til Lekeland, Hoppeland, Loppeland eller Plastikkland, har det gått kaldt nedover ryggen på meg. Å befinne meg i en stue med en tv som spyr ut sportssendinger, Idol eller noe annet mas, gjør meg direkte syk. Når jeg hører om kvinner i parforhold som spiser biff tre ganger i uka, fordi det er det gubben vil ha, og lengter etter mer krydder i maten, som ikke gubben vil ha, da er jeg lykkelig for å kunne bestemme over eget kosthold, der det er lite kjøtt og mye krydder.

Jeg vokste jo opp i et arbeiderklassemiljø, selv om det ikke er like mye camping og grandiosa som enkelte later til å tro, er arbeiderklassens A4-liv ganske kjipe greier. Selv om jeg gjerne skulle hatt en god utdanning og ditto jobb, synes jeg heller ikke fasadefolkets variant av A4-livet virker særlig forlokkende. Det som har slått meg når jeg leser uttalelser fra den kanten er hvor selvhøytidelige de virker og det er nok et slit hele tiden å måtte opprettholde en perfekt fasade.
Heldigvis har jeg møtt noen mennesker i årenes løp som enten har vært «sære» selv eller har godtatt, og faktisk satt pris på, andres særheter. Jeg har møtt dem på arbeidsplasser, folk i arbeideryrker som gjerne har sitt å slite med, men som likevel klarer å finne rom for å leve mer etter egne ønsker enn andres forventninger og som setter pris på at alle ikke er like. Og jeg har møtt dem blant folk med helt annet bakgrunn, i andre sammenhenger.

Når man ikke er helt A4, må man lære seg å godta at andre er annerledes, det er det ingen som har vondt av. Men samtidig trenger vi noen å dele tankene våre med, ikke bare være tilhørere til andres snakk om seg og sitt. Det er slitsomt når man må vri hjernen for å finne noe å si som passer inn, fordi den andre forventer det. Det er i det hele tatt slitsomt å oppholde seg på andres banehalvdel hele tiden, jeg lurer på om de som forventer at man skal være der, ikke har innsett at det finnes noe annet sted.

14 kommentarer:

  1. Fantastisk Laila! Jeg tenker og grubler litt og kommer tilbake med en mer utfyllende kommentar om litt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hyggelig at du synes det, da det var kommentarer fra deg var grunnen til at omsider fikk somlet meg til å skrive noe jeg har tenkt på lenge.

      Slett
    2. Ja, du er virkelig redusert til «publikum» når du må høre på folk som raller i vei om sitt eget uten tanke for lytteren! I lengden er det fullstendig utmattende. :-(

      Men det fins folk som er hakket verre! Det er de som går inn på DIN banehalvdel og spør i vei. Det fins ikke den ting i livet ditt som du ikke må rettferdiggjøre for dem. De har krav på en forklaring på valgene dine!

      Det går en grense mellom å være oppriktig og raust interessert i et annet menneske, og å være taktløs og nysgjerrig. Selv stiller jeg i liten grad spørsmål, med mindre samtalen dreier seg om noe den andre personen selv har begynt å snakke om. Grensene er ulike, og noen oppfatter meg nok som uinteressert siden jeg ikke spør så mye. Andre har blitt fornærmet over spørsmål, selv om jeg hadde god grunn til å stille dem. Det dreide seg om saker som i høyeste grad berørte meg og andre på arbeidsplassen, så det er ikke riktig at jeg «ikke hadde noe med det».

      Det er to måter å begrense andre i en samtale:
      1. Å snakke ustoppelig om sitt eget, slik du skriver om her, og
      2. å stille spørsmål. Det siste er spesielt vanlig overfor barn: «Hvilken klasse går du i? Liker du å gå på skolen? Hadde du en fin bursdag? Fikk du noen gaver?» Her tar mange seg virkelig til rette, husker godt hvor slitsomt det var.

      Jeg var iallfall kjempeglad jeg er voksen da jeg en ettermiddag stod i Athen og kikket på menyen utenfor en kafé. En amerikansk neger kikket også, og siden jeg kjente greske retter bedre enn han, ble det til at vi slo oss ned ved samme bordet og småpratet.

      Knapt var maten servert, før han sa: «Now tell me about yourself.» Det tok meg noen øyeblikk å tro mine egne ører! Så sa jeg kort og kontant: «Jeg er her for å spise et måltid. Jeg er ikke forpliktet til å fortelle deg om meg selv!» Hva i all verden forventet fyren, at jeg skulle dra frem CV’en min??? Det må da være mulig å dele et måltid med en fremmed uten å måtte legge ut om livet sitt! Det er vel noe som kommer av seg selv, om man blir gående sammen i hverandres selskap, men det var det ikke snakk om her. Håper han lærte noe, men det er ikke godt å si. Han snakket om hvordan han «datet» en fotograf i hjemstaten sin (som om det interesserte meg), og hun var, så vidt jeg husker, den vakreste kvinnen han hadde sett. Fint at han fikk napp da, han hadde iallfall ikke fått napp hos meg! :-(

      Slett
    3. Enig, å bli utsatt for kryssforhør er enda verre. Dessuten er det en del som vet som veldig godt hvordan man skal ordne opp i de problemene man måtte ha. Jeg har mottatt en del slike "gode råd" opp gjennom årene, det er utrolig slitsomt og irriterende.

      Det du forteller om amerikaneren i Athen minner meg om en episode på en pub i Oslo for en god del år siden. En ukjent fyr kom bort til meg og ville at jeg skulle fortelle ham om drømmene mine. Han var journalist og led antagelig av en langt framskridende yrkesnevrose, han ville ikke gi seg. Det neste spørsmålet på lista var om jeg hadde barn. Jeg kom meg unna, men han dukket opp senere på kvelden for å holde en moralpreken fordi jeg ikke ville ha barn. Grusom type!

      Slett
    4. Høres ut som en type som burde holdt seg hjemme foran TV’en, men da hadde han jo gått glipp av sjansen til å ødelegge kvelden din…

      En kan jammen havne smertelig på andres banehalvdel. Jeg erfarte det med en venninne av meg.

      Jeg traff L i en organisasjon der vi begge var frivillige. Hun hadde en strevsom jobb som norsklærer for fremmedspråklige og bodde i et idyllisk strøk av byen, men med en nabofamilie som ga henne daglige problemer. Ryggproblemer hadde hun også etter en skade da hun var 20. Hun ble glad da jeg etter et halvår begynte å gå innom henne noen kvelder i uken. Vi drakk te, så på TV og pratet. L er oppegående med gode kommentarer og humor. Det var en lettelse å komme i kontakt med et så levende menneske, og hun så ut til å sette pris på meg også.

      Jeg lurte nok litt på hvorfor en pen dame med god inntekt satt hjemme i helgene. Vi hadde en del felles kjente, viste det seg. Men hun hadde ikke holdt kontakten. Da var det jo kjekt at hun ville være sammen med meg, som heller ikke hadde noe greit liv på den tiden.

      Etter en stund, tidlig i 2005, fortalte hun at hun hadde hatt en elev så trøblete at en vurderte å ringe politiet. Men siden L var den eneste læreren han så ut til å like, dro hun hjem til ham, og der havnet de til sengs. Han var da 24 og hun 42. Hun fortalte frydefullt om det hemmelige forholdet deres.

      Det tok meg mange timer å sovne den natten. Jeg likte jo L og hennes gode sider, men jeg kunne ikke blitt tiltrukket av en trøblete type, eller som lærer havnet til sengs med en elev. Han her var jo ikke mindreårig, men det var ulovlig fordi hun satte karakterene hans. Alt hemmeligholdet overfor kollegene fikk øynene hennes til å skinne, mens jeg for min del stusser på dømmekraften til en kvinne som synes det er kjempespennende når noe må holdes hemmelig for kollegene hennes… Var livet mitt slik at jeg ikke kunne være ærlig om det, ville jeg gått en runde med meg selv!

      Jeg ble både trist og forlegen. L var jo ikke den jeg hadde trodd, men jeg var takknemlig for at hun hadde tatt vel imot meg da livet mitt var svært trist, og tenkte at det forholdet fikk bli hennes sak. Dessuten så jeg aldri fyren. Lørdag etter lørdag satt vi der, han skulle komme i titiden, men viste seg aldri. Det som forbauset meg, var at en så intelligent kvinne ikke kunne/ville innse at da er ikke mannen interessert.

      L ble etter hvert veldig frustrert da han sluttet å ta telefonen. Hun fikk låne min mobil, da svarte han straks! Han hadde flyttet til en annen kant av landet, fikk hun vite, og lagt inn sperre på hennes nummer. «Så lett skal han ikke slippe unna!» sa hun rasende. Jeg er enig i at han oppførte seg dårlig, men hva ville hun med ham da???

      På den tiden satte hun frem 5-6 foto av ham, nesten som et alter. Julen dro hun for å feire med slekt, og vi avtalte at jeg skulle komme innom over nyttår når hun var tilbake. Jeg satt alene hele julen den gangen. Likevel ringte hun meg aldri, slik en venn av meg gjorde julaften. Men på nyåret 2006 gikk jeg ned til henne som avtalt med litt smågodt og tenkte det kunne bli litt julestemning. I stedet åpnet hun døren med et fjernt blikk og sa at hun «hadde jo tenkt å ta noen telefoner». (forts. under)

      Slett
    5. (forts. fra over) Det er da ingen måte å møte en gjest på, hun hadde jo selv invitert meg. Men L var blitt en annen. Jeg fant det nye telefonnummeret til eks’en på nettet, og da svarte han; men L var ikke lenger nærværende eller glad for besøk. Hun var opplagt deprimert, og jeg skjønte hvorfor; men siden besøkene mine ikke var til hjelp for henne, holdt jeg meg borte. Ut fra min livssituasjon den gangen gjorde det meg ekstra vondt at hun ikke hadde bruk for vennskapet mitt lenger.

      Ja, jeg hadde virkelig havnet på en annens banehalvdel, på grunn av en mann jeg ikke hadde møtt en gang… Noen uker senere kom Ls nabo løpende etter meg på gaten, virkelig bekymret fordi L hadde sagt at hun «nesten ikke visste hvordan hun skulle komme seg gjennom dagene». Noen uker senere tok jeg mot til meg og gikk innom for å hente kameraet til en venn av meg. L hadde fått låne dette, og ikke gjort noe for å levere det tilbake. Hun sa kort at hun husket ikke hvor hun hadde lagt det, og dessuten skulle hun se Idol. Jeg satt i sofaen og krympet meg.

      I dag hvor ting er på plass i livet mitt, ville jeg selvsagt tatt ordet, så fikk hun være så deprimert hun ville. Men den gangen torde jeg ikke irritere folk, dessuten hadde aldri hun besøkt meg, det var alltid jeg som gikk til henne, og da ble det jo hun som slo an tonen. Men i mars gikk jeg tilbake og fikk da kameraet. L annonserte fornøyd: «Ser du, jeg har fått meg samboer!» Og der stod eks’en rett fra toget med veskene sine. L strålte, men både naboen og jeg syntes fyren så ut som en kjeltring. - Det var også det han viste seg å være.

      Jeg fikk meg ikke til å si «lykke til» som jeg kanskje burde, men hele saken hadde faktisk gjort meg vondt. Jeg skal ikke kjede noen med historien om dette samboerskapet, som jeg nøyde meg med å betrakte på trygg avstand, LANGT unna deres banehalvdel. En leksjon i å bruke dømmekraften sin når man er en kvinne på 45 som vil kapre en mann på 27 som ikke er interessert.

      Men også en leksjon i at det å gå inn på andres banehalvdel, det kan svi. Nå syv år senere hender det fremdeles at jeg har mareritt om den tiden, og må riste av meg den triste følelsen jeg våkner med. Å tilby noen ditt vennskap kan dessverre lære deg mye om hvor lite det vennskapet egentlig betyr for dem.


      Slett
  2. Anonym sa:Men det fins folk som er hakket verre! Det er de som går inn på DIN banehalvdel og spør i vei. Det fins ikke den ting i livet ditt som du ikke må rettferdiggjøre for dem. De har krav på en forklaring på valgene dine!

    Ja slike har jeg vært borti og de er grusomme. Jeg tror vi som ikke er A4 veldig ofte kommer borti sånne mennesker også, i alle fall har jeg gjort det. Jeg jobbet bl.a med en kvinne som spurte og grov helt uhemmet pga at jeg er singel. Hva hadde jeg gjort i helgen, hadde jeg møtt noen nå, hva gjorde jeg om kveldene, hadde jeg flere single venner (når svaret var ja sa hun at det var da hyggelig, for da var det jo flere av oss!!!), savnet jeg noen, hadde jeg alltid vært alene, ønsket jeg noen inn i livet mitt, laget jeg meg god mat når jeg var alene osv.osv.osv. Dette var så ekstremt og intenst at jeg vil karakterisere det som sykelig. Og i alle fall frekt og uhøflig.
    Og hun er ikke den første inkvisatoren jeg har vært utsatt for. Det er nesten så jeg foretrekker andres banehalvdel heller enn dette hvis valget står mellom pest og kolera!

    SvarSlett
    Svar
    1. Når man befinner seg på andres banehalvdel kan man la tankene surre mens man later som man hører på skvalderet til den andre.

      Jeg lurer på hva slags liv de har, de som er slik som den kollegaen din. Kanskje man burde utsette slike for et tilsvarende kryssforhør om hvorfor de er så voldsomt interesserte i andres liv.

      Slett
    2. Det der hørtes sykelig ut, ja. Hun hadde nok ikke mye til liv selv når hun var så opptatt av ditt! :-)

      Hvis folk utsetter deg for gjentatte dybdeintervjuer av den typen, er det lureste å se fjernt fremfor seg og bare svare: "Ja, si det, du" på hvert eneste spørsmål. Da går de fort lei...

      Slett
  3. Jeg skulle jo komme tilbake med mer utfyllende kommentar, så her kommer den - selv om jeg riktignok har kommentert litt innimellom.

    Ut fra det vi har skrevet om her ser det ut som om vi sære gjerne blir utsatt for tre ubehagelige reaksjonsmåter fra A4-folket:

    1) Bli mer eller mindre tvunget til å befinne seg på deres banehalvdel
    2) Bli invadert med upassende spørsmål om privatliv, samt måtte forklare og forsvare alt
    3) Bli belært og fortalt hvordan man skal leve og hva man skal gjøre

    Jeg har blitt utsatt for alle disse tre i ganske stor grad opp gjennom livet. De to siste er de verste, selv om den første også er slitsom og utmattende.
    Jeg var nok ikke gamle jenta før jeg oppdaget at jeg var annerledes enn mange andre, men det var vel først i tenårene det ble ekstra tydelig. Jeg var flink på skolen og likte ikke fest og fyll . Stort mer sær og kjedelig kunne man ikke være. Jeg ble med i et kor og i ungdomsarbeidet på bedehuset - noe som selvsagt gjorde meg enda særere i andres øyne. Men der fant jeg i alle fall andre som heller ikke likte dette og som jeg kunne snakke med om dypere ting. Ettersom jeg vokste opp og flyttet fant jeg jo ut at slike miljøer også hadde et visst konformitetspress. Selv om jeg aldri har vært i miljøer der en blir slått i hodet med Bibelen eller fortalt at hvis man mener ditt eller datt og gjør slik eller sånn så kommer man til helvetet - så har jeg i mange sammenhenger følt på at det er klare føringer på hva man skal mene og tenke. Og i slike miljøer er man også opptatt av barn og familie, hus og hage osv. Greit nok det, men som vi sære så inderlig godt veit kan dette bli veldig ensformig og grusomt kjedelig.
    Jeg går fortsatt i kirken, men er nok ikke så aktiv som tidligere. Jeg forsøker heller å få kontakt med mennesker og miljøer både i og utenfor kirken som jeg har noe til felles med. Folk som gjerne kan snakke om at det bare er 3000 ville tigrer igjen som Laila nevnte. Eller at kloden har feber. At vi kjøper og forbruker for mye. At vegerarmat er godt og noe som flere burde prøve. Folk som gjerne går til Santiago de Compostela eller leser Dostojevskij. Som ikke MÅ ha bil eller må pusse opp annenhver måned.
    Jeg kjenner heldigvis en del slike folk etterhvert, men dessverre er de altfor få. Og i jobbsammenheng er det ofte de andres banehalvdel det spilles på. Begynner å bli lei.....og sliten....

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har opplevd alle tre punktene, de to siste er helt klart de verste. Men også det første er slitsomt når det blir mye av det og det har det dessverre blitt.

      Jeg vokste opp med pinsevenner, som jeg har vært inne på før, det var et miljø der man absolutt slo folk i hodet med Bibelen og der det var mye snakk om helvete. Jeg husker også at jeg hørte ordet "kirkekristen", som var en mindreverdig måte å være kristen på. Toleransen for annerledes tenkende var mildt sagt liten, det skremte meg.

      Jeg drikker gjerne alkohol, men husker med gru diverse fester der det bare var om å gjøre å bli full, der det ikke var mulig å føre en vettug samtale.

      Jeg tror det er klare føringer for hva man skal tenke og mene i mange miljøer, har også vært borti miljøer der man helst ikke skal tenke og mene noe i det hele tatt. Gjør man det, skal man i hvert fall holde det for seg selv.

      Slett
  4. Ja det blir mye andres banehalvdel.
    Og mye føringer uansett miljø.
    Hva kan vi gjøre med det? Lurer jeg på....

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, den som visste hva man kunne gjøre med det...

      Slett
    2. Eneste løsning er vel flukt?

      Den ene venninnen min vokste opp på landet, der jentene satt på kveldene med håndarbeid og lyttet til countrymusikk. Hun likte ikke noen av delene, men var nødt å late som, om hun skulle ha venner.

      Som attenåring fikk hun jobb og hybel i byen, og dermed et annet liv. Det bor også kvinner som liker håndarbeid og countrymusikk her, men det fins ikke noe gruppepress i den retning. Det virker heller skikkelig harry.

      Hun lyktes altså med flukten sin og fikk et liv der hun kan være seg selv og ekte. Men det følger jo også med en god del bitterhet over tapte år. Jeg sier ikke noe på det.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.