søndag 18. januar 2009

Minner fra min tid som arbeidsledig

Nok en tragedie fra virkeligheten
Jeg har hørt og lest mange triste historier om mennesker som sliter i NAV-systemet. Svært mange av disse historiene er direkte hjerteskjærende, og det som går igjen er at syke mennesker blir enda sykere av NAV. Jeg har lest om det på nettet og i avisen, og jeg har hørt historier fra folk rundt meg. Dette forbauser meg ikke, så langt har jeg vært så heldig å slippe unna NAV, men like før NAV-reformen trådte i kraft var jeg arbeidsledig og innmeldt på daværende Aetat. Det jeg opplevde der, gjorde at jeg allerede da skjønte at NAV aldri kom til å fungere. De ansatte i Aetat framsto som kunnskapløse og ineffektive, og virket lite interesserte i å gjøre en god jobb.

Mitt første møte med Aetat gikk riktignok greit, jeg fikk snakke med en person som virket rimelig oppegående. Dette var antagelig det berømmelige unntaket fra regelen, senere skulle jeg møte dem som representerte selv regelen, da ble det verre. Jeg var altså relativt fornøyd da jeg labbet ut fra Aetat første gang. Det varte helt til jeg kom hjem, og satte meg til å lese en brosjyre jeg hadde fått. For maken hadde jeg ikke sett, her var det side opp og side ned med trusler, muligens for å myke opp det dårlige inntrykket alle de vanvittige truslene ga, hadde man ”pyntet” opp den tvilsomme trykksaken med bilder av folk som så ut som de holdt på å le seg i hjel. Men har var det ikke mye å le av, det var jo nummeret før man ble truet med juling, hele greia var så til de grader uforskammet og vemmelig at jeg knapt trodde mine egne øyne. De malplasserte bildene gjorde bare saken verre, i tillegg til at det var skremmende greier, virket det også usigelig dumt.

Da jeg tok kontakt med Aetat var jeg veldig ivrig etter å få et kurs for å ta datakortet. Jeg fikk vite at man måtte ha vært arbeidsledig i minst tre måneder for å få et kurs, dette var noe politikerne hadde bestemt, ble jeg fortalt. Ja, det var vel noe de hadde klekket ut for at folk skulle få kledelige hull på cv-en, det kan være våre kjære politikere tror at det er noe som øker sjansen for å få jobb, alle arbeidsgivere drømmer som kjent om å ansette folk med mest mulig hull på cv-en. Nå greide jeg å skrike så høyt og stygt at jeg kom meg inn på kurset før de nødvendige tre månedene hadde gått. Jeg ble naturlig nok veldig glad da jeg åpnet brevet som fortalte at jeg hadde kommet inn på kurs, men jaggu hadde de ikke greid å lure inn noen trusler i det brevet også. Her ble jeg til og med truet med påtale, hva jeg eventuelt kunne påtales for i forbindelse med et datakurs fant jeg aldri ut av. Det jeg derimot fort fant ut, var at i Aetat elsket man å true folk, samtlige brev jeg mottok fra dem inneholdt trusler i en eller annen form.

Kurset var bra, det var heldigvis ikke Aetat selv som arrangerte det, og det var alle vi som gikk der veldig glade for. Ingen av dem jeg gikk sammen med hadde noe pent å si om Aetat, og mange var sjokkerte over den uhøflige væremåten til de Aetat-ansatte.
Underveis i kurset opplevde flere av de andre kursdeltakerne at Aetat somlet bort papirene deres. De Aetat-ansatte lot til å være like flinke til å somle bort papirer som til å fremsette trusler, så helt uten talenter var de altså ikke.

Utover det framsto de stort sett som temmelig talentløse. Mens jeg gikk på kurset, måtte jeg innom Aetat og levere noen papirer. Jeg fikk snakke med en meget grå dame og saktegående dame. Alt den grå damen gjorde, gikk i sakte tempo, og alt var så vaaaaaanskelig.
Jeg fikk lyst til å slå i bordet og skrike at ”hva f….. er det som er så vanskelig?”. Men da hadde vel den grå damen stoppet helt opp, og jeg hadde blitt sittende på Aetat hele dagen, noe jeg absolutt ikke hadde lyst til.

Selv om kurset var bra nok i seg selv, hadde det ett par mangler, nærmere bestemt to av modulene på datakortet, Powerpoint og Access. Dette fordi Aetat i all sin visdom hadde funnet ut at disse trengte man ikke. Når jeg nå var så godt i gang med å ta datakortet, ønsket jeg selvfølgelig å få tatt alle modulene. Kursarrangøren var også av den mening at man trengte hele datakortet, og var så elskverdig å arrangere de resterende kursene på kveldstid etter at selve kurset var overstått. Siden jeg fikk minimalt med penger mens jeg gikk kurs, søkte jeg Aetat om å få dekket disse to kveldskursene. Jeg fikk, ikke uventet, avslag, og det både i form av et vanlig brev og en e-post. Begge svarene var fra en dame som var avdelingsleder på Aetat, og jeg har tatt vare på begge, til skrekk og advarsel. Først et sitat fra e-posten: ”Kurset vi hra kjøpt og som deu har vært deltaker på innehar mondul 1-4 + 7, dette mener aetat er tilstrekkelig for å bruke verktøyet i det ordinære arbeidslivet. Det er skjelden at mondul 5 og 6 blir benyttet.” For ordens skyld, skrivefeilene er ikke mine, men avdelingslederens. I brevet skriver den lite skriveføre damen blant annet: ”Du er innvilget datakortkurs mondul 1 – 4 + 7, dette anser aetat som nødvendig og hensiktsmessig opplæring for å klare å få seg nok kompetase innefor faget for videre søknad om arbeide.” Man var altså ikke en gang i stand til å stave ordet kompetanse i Aetat, og da var det vel i overkant optimistisk å forvente at man skulle være i besittelse av det.

Ikke bare var dette feil stavet, innholdet sto også til stryk. Da jeg omsider kom meg ut i jobb igjen, var det første som møtte meg en database som hadde mye til felles med Access, og jeg hadde følgelig god nytte av det jeg hadde lært på kurset som jeg selv hadde vært nødt til å betale. Jeg har vært innom flere lagerjobber etter dette, i samtlige har jeg brukt databaser, og det er jo sånn at når man først kjenner en database, er det lettere å sette seg inn i en annen.

Når det gjelder Powerpoint, så jeg dette brukt av ansatte på Aetat på et møte jeg var innkalt til. Det var riktignok en heller stusselig framvisning de hadde laget, de hadde nok trengt et kurs i det selv. Dette møtet var en selsom affære, det var to menn som sto for det, eller slabbedasker, som jeg synes er en mer treffende betegnelse på disse to trøtte typene. Den ene slabbedasken var for øvrig voldsomt imponert over den andre slabbedasken, fordi han hadde greid å sette inn et bilde av en båt i den amatørmessige framvisningen deres. ”Han var såå flink med data, altså.” Dette ble sagt i fullt alvor, man la tydeligvis ikke lista så høyt hos Aetat når det å greie å sette inn en clipart med et motiv som ikke hadde noe med saken å gjøre, nærmest kvalifiserte en til dataekspert.
Dette møtet er interessant også i en annen sammenheng. Vi hører stadig i forbindelse med alt rotet i NAV at det skyldes at de er så veldig underbemannet. Det kan man ikke ha vært i Aetats tid, for her så man altså to personer som gjorde en persons jobb. Først sa den ene noe, deretter sa den andre det samme, han bare stokket litt om på ordene. For meg, som kom fra et arbeidsliv med stadig tøffere tempo, der det heller var sånn at en måtte jobbe for to, var dette mildt sagt provoserende. Å være nødt til å se på disse to slabbedaskene i fri utfoldelse var i det hele tatt en lite hyggelig opplevelse.

En ting var den nærmest demonstrative udugeligheten til disse som jobbet på Aetat, en annen ting var at den økonomiske sikkerheten jeg hadde som arbeidsledig, var heller dårlig. Da jeg var ferdig med kurset, hadde jeg plutselig ikke krav på penger i det hele tatt. Jeg var og snakket med nok en grå og treg dame, men denne fikk opp farten da hun fikk anledning til å si ordet nei. Da forvandlet denne grå byråkratdama seg til det reneste maskingeværet og fyrte løs: ”nei nei nei, nei nei nei”. Det var en eller annen lov som falt uheldig ut for enkelte, kunne maskingeværet fortelle, følgelig ville det gå en stund før jeg hadde krav på penger.
Dette lot hun til å synes var ganske morsomt, det ble fortalt med et fornøyd hånflir.
Ellers var det bare ”nei nei nei, nei nei nei” over hele linja.

Siste gang jeg var på Aetat, snakket jeg med verdens tregeste og trøtteste gubbe. Denne gadd ikke en gang å skjule at han holdt på å kjede vettet av seg, i den grad han hadde noe vett. For å få det til å se ut som han gjorde noe, satte han i gang og printe ut en hel haug med sider med ledige jobber til meg, de fleste var helt uaktuelle, men det var visst ikke så nøye. I forbindelse med jobb på sentralbord, nevnte jeg at jeg aldri hadde betjent pc-styrt sentralbord. Da sa han bare ”hæ”, og så helt forvirret ut, det var tydelig at han ikke hadde peiling på at det fantes forskjellige typer sentralbord. Det virkelige gullkornet i løpet av den trøtte samtalen, kom han med da jeg spurte hva i all verden jeg skulle gjøre for å få jobb. ”Det får du finne ut sjøl, altså,” var svaret jeg fikk.

Dette usedvanlig gode rådet ble den siste bisarre opplevelsen med Aetat. Jeg fikk et brev like etterpå der jeg ble innkalt til et såkalt jobbsøkerkurs, også dette inneholdt de sedvanlige truslene som jeg etter hvert hadde blitt så vant til. Men innen det kom så langt, hadde jeg funnet meg en jobb, og var lykkelig for å slippe unna dette kurset. Og det tror jeg hadde all grunn til å være, for jeg har hørt flere historier om disse jobbsøkerkursene. Ifølge de som har vært nødt til å ta dem, var dette rene, skjære galskapen. Blant annet har jeg hørt at man her måtte stå i ring på gulvet og holde hverandre i hendene, og annet som fortoner seg som totalt meningløst, men som enkelte later til å synes er en fornuftig og fin måte å bruke andres skattepenger på.
Det hadde vært bedre måter å bruke penger på. Mens jeg var arbeidsledig var det eneste jeg drømte om å få tatt flere kurs, lært noe som kunne gjort meg i stand til å få en jobb jeg kunne leve av og med i årene framover. Det fikk jeg ikke. Prisen jeg måtte betale for det, var at jeg måtte ta en jobb som var svært tung og slitsom, ikke full tid, og som endte med sak i Forliksrådet, da arbeidsgiver nektet å utbetale penger jeg hadde krav på.

På bakgrunn av disse opplevelsene, var det ikke rart jeg forsto at NAV aldri kom til å bli noen suksess. Hvilket det tydeligvis heller ikke er blitt. Disse unnskyldningene om at de er i en omstillingsprosess har jeg liten forståelse for. Omstillinger foregår i de fleste bedrifter, uten at det blir like mye surr og rot som det er i NAV. Og det kan se ut som man alltid skylder på omstillinger i offentlig sektor når man ikke greier å levere, det er ikke lenge siden jeg måtte ta en telefon til Skatteetaten, og også der skyldte man på omstillinger fordi de ikke hadde svart meg på et brev jeg hadde sendt dem, og for øvrig var damen jeg snakket med akkurat like treg og motvillig i sin væremåte som dem jeg møtte på Aetat.
Selv har jeg jobbet mye for vikarbyrået, og har vært nødt til å omstille meg støtt og stadig. Da har jeg vært nødt til å gjøre en tilnærmet fullgod jobb fra første øyeblikk, det har ikke alltid vært enkelt, men det er utrolig hva man klarer når man må, og ikke minst vil.

Historiene om hvordan NAV-ofrene blir utsatt for lidelser og nedverdigelser er både triste og opprørende. Man hører om syke mennesker som NAV greier å gjøre enda sykere, og om oppegående mennesker som blir satt til å telle skruer. Som skattebetaler, samfunnsborger, og ikke minst som medmenneske, synes jeg nok får være nok. Nå får det bli en slutt på denne galskapen!

7 kommentarer:

  1. Jeg veit det er et gammelt innlegg og jeg har lest det før, men ikke kommentert det. Det er bare helt PRICELESS. Det du skriver om brosjyrene med trusler illustrert med bilder à la bladene til Jehovas Vitner er suverent! Vanvittig bra skrevet. Send dette til en avis..........

    SvarSlett
  2. Inger, det er lov å kommentere gamle innlegg, og ros er alltid stas å få. Egentlig er det synd jeg ikke tok vare på disse brosjyrene, de var virkelig vanvittige, så til de grader misforhold mellom tekst og bilde er det sjelden man ser, eller skjelden som det het på Aetat-språk. Brev og mail fra den lite skriveføre avdelingslederen tok jeg derimot vare på - til skrekk og advarsel.

    SvarSlett
  3. Hihi - har du noen sitater derfra som vi kan le av...."gliser ondsinnet"

    SvarSlett
  4. Har vel brukt opp de beste gullkorna i teksten her. Men dersom jeg kommmer over noe mer morsomt, lover jeg at jeg skal komme tilbake til saken ;D

    SvarSlett
  5. Ja, jeg vet at dette med å ta datakortet satt langt inne! Folk måtte for all del ikke kurses i noe som kunne gi uttelling i jobb – holdningen var at alt som var nyttig, fikk folk betale selv!

    De dyslektiske skrivene fra Nav har jeg tatt vare på. Ellers er det neppe noen som tror meg!

    Det var den trygdede som skulle prøvd seg med slik rettskrivning og mangel på fleksibilitet som Nav opptrer med…

    Når en saksbehandler er kjapt ute med å vise til en lov som går i din disfavør, gjelder det å skjære igjennom og bare si: «Hvor står det? Vis meg den loven.» Kan de ikke, dreier det seg helst om noe den individuelle saksbehandleren finner på for å slippe å få en sak.

    Vi har jo lært hjemme at vi skal være høflige i møte med andre. En bra leveregel, det – i møte med folk som selv er veloppdragne. Men det er ikke nødvendigvis de du møter hos Nav! For dem er hovedmotivet oftest å sørge for at det (du) ikke blir noen sak.


    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er jo veldig lett å koste dyre kurs selv mens man er arbeidsledig. Det er ikke noe man blir rik av, selv om det kan virke som enkelte later til å tro det.

      En pussig sak da jeg tok de to modulene, eller mondulene som det vel heter på navsk, som jeg måtte betale selv, fikk jeg plutselig ikke utbetalt penger. Jeg hadde spurt på forhånd om det var slik at jeg skulle svare ja på at jeg gikk kurs mens jeg tok disse, til det var svaret ja. Da jeg ikke fikk penger gikk jeg på Aetat igjen, da fikk jeg høre at det skulle jeg ikke. Men jeg hadde jo fått høre at det skulle jeg, var det ikke for gærent at de ga feil svar? Da ble det svart at på den ene siden var det riktig, på den annen side var det feil.

      Slett
    2. …og det burde du sørget for å få skriftlig. For all del: Jeg kritiserer ikke at du stolte på en annen person, særlig med tanke på at dette var en offentlig ansatt som dermed var lovmessig forpliktet til å gi deg korrekt veiledning. Det jeg mener er at fra Nav må du få absolutt alt skriftlig. Da har de nemlig et betydelig problem om de i etterkant benekter opplysningene du fikk.

      Nå fire år etter at du skrev innlegget ditt, er Ingeborg Sørensen idømt fengselsstraff for grovt bedrageri mot Nav. Jeg har ikke sansen for hverken Sørensen eller andre Playboy-modeller, men det er absolutt Sørensen som er den troverdige her. Hun forklarte i retten at hun hadde ringt opp Nav og fått opplyst av en Nav-ansatt at hun kunne tjene så mye hun ville, bare hun ikke jobbet mer enn fire timer uken. Retten fant det «høyst usannsynlig at en ansatt i Nav skal ha funnet opp en regel på egen hånd som ikke eksisterte…, og forklart denne videre til en bruker som gjeldende rett.»

      «Høyst usannsynlig»? Lett å høre at retten ikke selv har hatt med Nav å gjøre! (Her rimer jeg til og med.) I dette tilfellet er Sørensens forklaring tvert om riktig så sannsynlig, for året etter den refererte samtalen ble det nemlig lovfestet at folk på rehabiliteringspenger fikk lov å jobbe inntil fire timer ukentlig. Arbeidstakerregisteret omfatter heller ikke ansettelsesforhold der forventet arbeidstid i uken er mindre enn fire timer - slike ansettelser teller rett og slett ikke. - Så det er godt mulig at den Nav-ansatte som Sørensen fikk på tråden, hadde hørt om loven som ble vedtatt det følgende året, trodde at den allerede var vedtatt, og svarte Sørensen i god tro. Dermed var også Sørensen i god tro.

      Regelen var ikke noe den ansatte «fant opp» - den var underveis. Det som er idiotisk her, er at Sørensen stolte på en muntlig opplysning fra Nav. Hun skulle selvsagt sørget for å få opplysningen skriftlig. Det kunne uansett blitt en ubehagelig sak, men da hadde hun hatt svart på hvitt at hun var i god tro, og kunne gått ut av rettssalen med hevet hode. – Uansett er det rart at retten virkelig kan mene at Sørensen planla et bedrageri som ville medføre at hun ble avbildet så hverken Nav eller resten av Norge kunne overse at hun hadde en «bijobb». Faktisk produserte hun jo bevis mot seg selv hele veien. En bedrager gjør selvsagt det motsatte.

      http://www.kjendis.no/2012/12/21/kjendis/ingeborg_sorensen/trygdemisbruk/nav/fengsel/24932066/

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.