I de varme og rødgrønne dager

Under valgkampen var det mye snakk om at vi har fått et kaldere samfunn med den blåblå regjeringen. Dette kom ikke uventet fra folk på venstresiden, hvor mange er så gode at de er blitt veldig sinte på alle som ikke er like gode. Denne illsinte formen for godhet kan virke litt skremmende på noen av oss, men det er sikkert bare fordi vi ikke er like gode selv. Joda, samfunnet har blitt kaldere i årene med de blåblå, men hvor varmt var det den gangen vi ble styrt av de rødgrønne?

Jo, det var nok et veldig varmt og medmenneskelig samfunn. Jeg husker spesielt den varmende uttalelsen fra daværende arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen om at sosialklienter fikk stå opp morran. Da følte helt sikkert sosialklientene at var de var omgitt av enormt mye varme og medmenneskelighet. En annen arbeidsminister fra samme parti, Hanne Bjurstrøm, hadde en kronikk i Klassekampen i 2011, som jeg syntes var så empatisk og varm at den fortjente en egen bloggpost. Det var særlig en uttalelse som jeg festet meg med: Vi er opptatt av at ingen skal kunne motta mer i trygder enn det naboen får ved å bite tenna sammen i en jobb. Saken er at jeg ble så grepet av denne omtanken for de trygdede at jeg nesten fikk tårer i øynene. Hvis du er syk og utslått, man må stort sett være riktig så elendig for å få trygd i disse dager, så er det nok ingenting som varmer mer enn å få høre at det som egentlig feiler deg, er at du ikke gidder å bite tenna tilstrekkelig sammen. Og der ute står jo arbeidsgiverne i kø for å ansette folk som ikke er plagsomt friske, sånn var det nok i hvert fall i den rødgrønne og medmenneskelige tidsalder.

Selv opplevde jeg i denne perioden å måtte jobbe stadig hardere for stadig mindre lønn, mens arbeidsgiverne mine snøt og bedro som bare pokker, men det var stor trøst i at jeg tross alt levde i et varmt og hyggelig samfunn. De rødgrønne brydde seg jo veldig mye om slitne arbeidsfolk på luselønn. Nå har det seg sånn at folk som tilhører arbeiderklassen ikke alltid har følt seg så veldig akseptert av disse gode og varme menneskene. Men vi må ha forståelse for at også de veldig gode har behov for noen å se ned på, så da får vi bare finne oss i at vi står lagelig til for hogg når selveste godheten må ha noen å føle seg bedre enn. I den varme rødgrønne perioden var det jo mye skriverier om hvor dårlig smak, ditto holdninger og lite kunnskap arbeiderklassen var i besittelse av. Husker jeg rett, fikk de syke mye tyn også, uten at de gode sto opp for dem, det skyldes nok at denne hetsen var av det gode og varme slaget.

Det kan nok være at jeg ikke til fulle forsto hvilket varmt og medmenneskelig samfunn vi hadde i de rødgrønne årene, vi lavt utdannende er jo så dumme, noe vi ble minnet om støtt og stadig i denne varme og gode perioden. Men jeg er dog ikke dummere enn at jeg på valgdagen slo opp paraplyen og labbet av gårde i høljregnet for å bli kvitt de blåblå. Det ble vi som kjent ikke, men det kan kanskje tyde på at det er et visst håp for undertegnede. Men en av disse voldsomt gode blir jeg nok aldri, det må jeg bare innse.

For mange mennesker?

Jeg har akkurat hørt lørdagens utgave av Verdibørsen, der de tok opp overbefolkning. De skal ha ros for at de gjentatte ganger har tatt opp dette temaet, det er det ellers ikke så mange som gjør. I programmet hørte vi Bredo Berntsen, Jørgen Randers og Lars Haltbrekken. Sistnevnte er stortingskandidat for SV og i motsetning til de to eldre mennene lot han ikke til å være bekymret over at det blir for mange mennesker på denne kloden. I den grad han mente det var et problem, så gjaldt det kun befolkningsøkning i den rike delen av verden, fordi vi har et vanvittig forbruk, det siste kan man jo være enig i. Nå skal det sies at Haltbrekken ikke brukte ordet problem, da han tydeligvis er en av disse politikerne som ikke er i stand uttale dette ordet, her var det utfordring over hele linja. Jeg må innrømme at jeg har liten sans for folk som snakker om miljøutfordringer, da jeg mener det i høyeste grad er et problem, og bør omtales som det.  Da programlederen gjorde Haltbrekken oppmerksom på at SV vil ha mange mennesker her i landet og er veldig glad i penger til barnefamiliene, forsvarte han seg med at de vil utjevne forskjellene mellom folk og det er en forutsetning for å lykkes i miljøkampen. Dette virker ikke så veldig troverdig, da SV kun snakker om fattige barnefamilier, jeg kan ikke se at de har noen omtanke for voksne som lever i fattigdom.

Jeg anbefaler eventuelle lesere å gå inn og høre programmet, det er absolutt verdt å få med seg.  Og som før sagt, det er ikke ofte dette temaet blir tatt opp, så dette er sjelden mulighet til å høre et særdeles viktig tema bli snakket om. Jeg synes både Bredo Berntsen og Jørgen Randers har mange gode poenger.

Det er vel sånn at dersom man mener at det kan bli for mange mennesker, da er man verken god eller raus, og det skal man jo være. Men hva med å være litt god overfor de menneskene som skal leve på denne jorda i framtiden. Det har jeg mange ganger tenkt på når jeg har vært ute og gått, enten i skogen eller andre steder hvor jeg kan høre fuglekvitter og vindens sus i trærne, dette er noe jeg unner dem som skal leve her om hundre år eller fem hundre år, å oppleve. Det å kunne oppleve slikt, uten å måtte reise langt av gårde, handler for meg mye om livskvalitet. Dessuten tror ikke jeg, i motsetning til Haltbrekken og hans meningsfeller, at bare vi blir mange nok så blir vi mye flinkere til å fordele, og alt blir fred, fryd og gammen. Det er vel dessverre større sjanser for at det blir mer ufred og elendighet.

For en del år siden, på en av turene mine til London, var jeg en lørdag formiddag på Hampstead Heath. På den tiden bodde jeg et sted hvor jeg hadde knapt fem minutter å gå til Østmarka, med veldig mange fine turmuligheter. Joda, det var trivelig nok å gå rundt på Hampstead Heath, men jeg kom til å tenke på mine egne turer i marka, der det var mulighet for å gå milevis i skogen. Den muligheten hadde ikke londonbeboerne, og jeg syntes vel egentlig litt synd på dem for det. Jeg har kost meg de gangene jeg har vært i London, men har ikke øyeblikk tenkt at det hadde vært godt å bo der. Til det er byen altfor stor.

Nå har jo jeg vært langt flere ganger i Dublin, enn i London. Der har jeg gjort det til en vane å ta en tur til Dublin Zoo. Ved omtrent hver eneste innhegning kan man lese at de dyrene du ser her, de er utryddelsestruet, og en viktig grunn til det er at leveområdene deres forsvinner. Og hvorfor gjør de det? Det har kanskje noe å gjøre med at menneskene overtar disse områdene, nettopp fordi det blir så utrolig mange av oss. Klima er mer eller mindre et tema i valgkampen, artsutryddelse er det ikke. Det til tross for at vi nå har tatt fått det som kalles den sjette utryddelsen. Den femte var utryddelsen av dinosaurene, den var ikke menneskeskapt, det er derimot den sjette. I Dublin Zoo ser man de store, flotte og vakre dyrene som er i ferd med å forsvinne, men vi er jo også avhengige småkryp og innsekter, som gjør at økosystemene fungerer. For ikke lenge siden leste jeg Bienes historie av Maja Lunde, blir de pollinerende insektene borte er vi ille ute.

Det er flere enn Lars Haltbrekken som mener at det kun er forbruk, og ikke hvor mange vi er, som teller. Jeg skulle ønske man kunne forske litt på forbruket til oss uten barn, sammenliknet med forbruket til barnefamiliene. Det hadde vært interessant, det kan hende det ikke hadde vært oss uten barn som hadde kommet dårligst ut, så det lar man nok klokelig være. Som jeg har vært inne på før en gang, hver gang det er snakk om å redusere bilbruken til folk i tettbygde strøk, der det er mulig å bruke sykkel og føtter for å komme seg fram, kommer man alltid med argumentet om tidspressede barnefamilier som er avhengig av bil for å kjøre ungene sine på en drøss med aktiviteter. Nå er jeg absolutt tilhenger av at vi i vår del av verden skal forbruke mindre, jeg tror vi kunne fått et hyggeligere og varmere samfunn med mindre materialisme. Jeg har sett at mennesker som er veldig materialistiske virker mindre lykkelige, og takler motgang dårligere, enn de som vektlegger andre verdier. Blant folk jeg har møtt, er det pussig nok mange av de barnfrie som også er de som ikke er så opptatt av det materielle. Det kan ha noe å gjøre med at når man velger vekk barn, noe som av mange betraktes som unormalt, så er man ikke så opptatt av andres forventninger til hvordan man bør være.

Jeg følger organisasjonen Population Matters på Facebook. Jeg kan anbefale å ta en titt på siden deres, da vil man oppdage at de som er opptatt befolkningsproblematikk ikke er mennesker med hoggtenner og horn i panna, slik man kan få inntrykk av at enkelte tror. Population Matters støttes blant annet av David Attenborough  og Jane Goodall. Jeg avslutter med en videosnutt som ligger på Facebook-siden deres, med Jane Goodall. Da jeg så den første gang, tenkte jeg at du verden så deilig å høre noe annet enn den norske skravleklassens evinnelige kakling.

Sommerbilder

På lørdag tråkket jeg gatelangs i Oslo. Det var en nydelig dag, fremdeles varmt og sommerlig, men likevel med en forsiktig høstlig atmosfære. Det var deilig å vandre formålsløst rundt, koble ut hverdagen og bare ta imot de inntrykkene som dukket underveis. Der jeg er nå i livet mitt, er det viktigere enn noen gang å ta vare på de gode øyeblikkene.

Siden det nå er sånn omtrent slutt på sommeren, tenkte jeg at jeg kunne oppsummere med noen bilder jeg har tatt i løpet av sommeren som var. De to første bildene er tatt nå på lørdag, de andre er tatt når de er tatt, for å si det sånn.

En desillusjonert velger

Det er valgkamp, og på hylla står årets valgkort. Der har det stått siden jeg kom hjem fra Skottland, da det var det eneste som hadde kommet i postkassa mens jeg var borte. Det står der som en påminnelse om at jeg snart er nødt til å gå den tunge turen til valglokalet. Grunnen til at den turen kommer til å føles så innmari tung, er at samme hva jeg stemmer på så blir det gærent.  

Det har jo vært mye snakk om økende forskjeller i det siste, at forskjellene har økt med en regjering som ikke bare blå, men blåblå, det er vel ikke akkurat noen stor overraskelse. Nå er visst alle veldig mot forskjeller, til og med Civita, etter hva jeg har fått med meg. Det er mulig det er noen som tror på det og, det er ikke lange siden jeg leste om en som seriøst mente at jorda er flat, det er vel omtrent som å tro at Civita virkelig ønsker mindre forskjeller. Uansett, etter valget er det nok betraktelig færre som er særlig opptatt av økende forskjeller.

Jeg tror ikke de som snakker om disse forskjellene, helt forstår hva økende forskjeller gjør med oss. Det gjør at vi i stadig større grad lever i forskjellige virkeligheter. Jeg leser om mennesker på trygd som må gå på Fattighuset for å få mat, jeg kan huske den gang da slikt var noe man trodde hørte fortiden til. Det hørte til den samme fortiden da rikfolk hadde hjelp i huset, og slapp å vaske møkka si selv. Heller ikke dette hørte fortiden til, har det vist seg. I min barndom hadde folk også stort sett råd til å gå til tannlegen. Heller ikke det er noen selvfølge lenger, det fikk jeg selv erfare da jeg var arbeidsledig for noen år siden. Og jeg kan love at det var langt mer smertefullt enn å vaske sin egen møkk, og det må sies at jeg ikke er særlig glad i husarbeid.

Ironisk nok førte Brexit og Trump til at det ble litt oppmerksom om at innvandring og globalisering, som man må være veldig for dersom man ikke ønsker å bli oppfattet som sidrumpa, egoistisk og uopplyst, faktisk har noen negative konsekvenser for dem man ynder å kalle «de svake». For å kunne engasjere seg i verden der ute, trenger man å ha primærbehovene dekket, og være noenlunde trygg på at det vil fortsette sånn. Nå blir det stadig flere som opplever utrygghet, det gjør deg redd, og når du er redd blir du også lett sint. Det vel dette sinnet man er redd for, som når man sier at det som nå kalles prekariatet er en farlig klasse. Man er ikke bekymret for at det er helsefarlig å tilhøre dette prekariatet, og jeg kan bekrefte at det i høyeste grad er helsefarlig, både for kropp og sjel. Nå må det sies at både jeg og andre jeg har jobbet sammen med, har vært så utslitte og fortvilte at det sinnet vi har greid å stable på beina kun har gitt seg uttrykk i litt glefsing bak ryggen på brutale arbeidsgivere. Disse arbeidsgiverne som betaler folk luselønninger og lar dem jobbe i altfor hardt tempo, ofte uten pauser i løpet av en hel dag, de betraktes ikke som farlige.

Som singel er jeg naturlig nok opptatt av singelpolitikk, problemet er bare at den er totalt fraværende. Jeg har sjekket sidene til de tre partiene på venstresiden, SV, Arbeiderpartiet og Rødt. Jeg har søkt på single, singelpolitikk, aleneboende, enslige, uten å finne noe som helst. Det er nedslående, siden aleneboende rammes ekstra hardt av at det er blitt så utrolig dyrt å bo. Det jeg lurer på, er om man i det hele tatt mener at voksne mennesker har noen som helst egenverdi. Når det er snakk om fattigdomsbekjempelse, nevnes hele tiden økt barnetrygd. Men hva med fattigfolk som ikke har barn? Skal folk være nødt til å skaffe seg flere unger for å komme ut av fattigdommen? Hvis det virkelig er sånn at voksne mennesker ikke teller, så er det en ting jeg lurer på. Våre kjære stortingspolitikere har jo bevilget seg svært gode etterlønnsordninger, slik at de skal slippe å få det vondt og leit etter at de er ferdige på Stortinget. Men hvis det nå er sånn at voksne mennesker ikke har noen verdi når de ikke har mindreårige barn, burde ikke da denne ordningen kun gjelde dem som har barn under en viss alder? Dette er selvfølgelig tull, det er kun fattige voksne som ikke teller, som tåler så inderlig vel å ha det vondt og leit.

Det har faktisk vært øyeblikk der jeg har vurdert å stemme blankt, det til tross for at jeg synes den nåværende regjeringen er skrekkelig. Men det kommer jeg ikke til å gjøre, jeg får ta med meg valgkortet mitt og slepe meg til stemmelokalet for å stemme dem ut. Alternativet er tross alt litt bedre, da fortsetter kanskje ikke forskjellene å øke i samme tempo som de har gjort nå. Det er vel det eneste man kan håpe på.

Om politikere, utenforskap og et noe tvilsomt jubileum

For noen dager siden delte jeg denne kronikken fra RadikalPortal, både på Facebook-siden til bloggen og min egen vegg. På sistnevnte kom det noen kommentarer og det ble en liten samtale om tingenes bedrøvelige tilstand. Jeg bet særlig merke i en kommentar, der vedkommende skriver om å være ufør, og hele tiden bli omtalt som en byrde, at den ekstra belastningen det er, er noe som kan være med å gjøre folk enda sykere enn de er i utgangspunktet.  Det har hendt det har vært snakket om hardkjøret enkelte politikere har opplevd når de har begått en eller annen tabbe. Da har mediene har blitt kritisert, fordi dette oppleves belastende for politikeren. Nå har det seg sånn at når noen velger å bli toppolitikere, vet de at enten så holder man sin sti ren, eller så blir det en slik reaksjon i media. Situasjonen de har havnet i, kan sånn sett sies å være selvvalgt. En vanlig arbeidstaker som blir syk, har overhode ikke valgt det selv. De aller fleste foretrekker å være friske og i jobb. Det disse politikerne, som er så sarte på egne vegne, ikke later til å tenke over, er at det kan være like belastende for en trygdet støtt og stadig måtte se seg selv omtalt som en snylter og en belastning. I tillegg til ubehaget det medfører, er dette mennesker som sliter med sykdom og Nav.

Det jeg også ser av det folk har skrevet, er et sinne mot politikerne, der man mener at det ikke er særlig forskjell på venstre- og høyresiden, de er bare ute etter å mele sin egen kake. Og et ønske om at de fikk smake sin egen medisin, det slipper de vel, men hadde de gjort det, hadde de nok funnet at den var svært lite velsmakende.  I forrige bloggpost lenket jeg til en annen blogg, der det sto om en person som hadde tatt sitt liv som følge av behandlingen, eller kanskje man skal si mishandlingen, han hadde fått av Nav. Hvis en politiker hadde tatt livet sitt som følge av kritikk i media etter en tabbe, ville det blitt et sabla rabalder. Når slikt skjer med en som sliter med Nav, så reageres det ikke. Og det er rimelig å anta at dette har skjedd med flere. Og det er jo sånn at man kan ha det veldig vondt, uten å velge en så drastisk løsning. Nå er det valgkamp, men det ser ikke ut til at et eneste parti er opptatt av dette. Hvis vi i hadde hatt i hvert fall ett parti som hadde politikere som hadde vært i vanlig arbeidsliv, slitt i Nav-systemet, eller hatt nære pårørende som hadde gjort det, kunne de tilført den politiske debatten noe den i dag mangler fullstendig. Ulikhet har vært et tema i det siste, men når det bare diskuteres av folk som ikke har kjent denne ulikheten på kroppen, blir det lite interessant. Og uansett hvem som vinner valget, stilner nok denne debatten ganske raskt etterpå.

Når det gjelder dette med å være utenfor arbeidslivet, har jeg registrert et pussig fenomen. Det ser ut til at i det øyeblikket folk faller ut av arbeidslivet, så mister de evnen til å lese. Et eksempel i så måte, er noe jeg kom over i Agenda Magasin. Det er skrevet av Sigrun Aasland, som er fagjef i Tankesmien Agenda. Blant tankene hun her har smidd, kan man blant annet lese: Mange av oss kjenner noen av dem som har mistet eller kan komme til å miste jobben. En nabo, et familiemedlem og en barndomsvenn. Det gir ferien en bismak. De fleste av disse vil finne ny jobb om kort tid. De har utdanning og arbeidserfaring. Mens de leter har mange av dem sluttpakker fra tidligere arbeidsgiver. Går det litt lengre tid, har de opptjent rett til arbeidsledighetstrygd. Men uroen er der likevel. Kjenn på den uroen. Det er en liten flik av følelsen til flere hundre tusen nordmenn uten varig tilknytning til arbeidslivet. Altså de som sjelden eller aldri har en jobb å gå til. Og aldri har ferie. Det er tydelig at hun her snakker om folk med god utdanning, likevel tar hun det som en selvfølge at det ikke er dem som leser dette, men derimot noen de kjenner. Det kan se ut til at det øyeblikket man ikke lenger er å betrakte som vellykket, ikke har fasaden helt i orden, så er man øyeblikkelig noen man bare snakker om.

Jeg har jo reagert på det samme fenomenet når det gjelder arbeiderklassen, som det jo var veldig populært å snakke om, for ikke å si snakke ned. Nå er det lenge siden jeg så en av disse kronikkene med betraktninger om hvor lavtstående folk uten høyere utdanning er. I stedet er det desto mer mas om dem som befinner seg i utenforskapet. Disse blir jo heller ikke snakket så veldig pent om, for å si det mildt. Står folk utenfor arbeidslivet, er de tydeligvis å betrakte som utenfor alt. Da er man ikke lenger et medmenneske som kan bety noe for andre, man er ingenting.

I forbindelse med årets valg, feirer jeg et aldri så lite jubileum. Det er ti år siden jeg sendte en e-post til SV, eller nærmere bestemt Audun Lysbakken. Her er hele historien, for den som måtte være interessert. Jeg endte jo med å få beskjed fra en gjøk på svartjenesten deres, at det ikke nyttet å sette seg ned og synes synd på seg selv. På de ti årene som er gått, har det blitt voldsomt på moten med å bli krenket for den minste ting. Det må sies at jeg ikke ble krenket, fornærmet eller lei meg, jeg har heller ledd og sett på det som en artig historie. Men det er ikke bare morsomt, det sier noe om hvordan man møter folk fra arbeiderklassen, jeg er neppe den eneste som har opplevd noe sånt. Denne mailen var en reaksjon på et innlegg Lysbakken hadde hatt i Dagsavisen, der han lurte på hvorfor såpass mange fra arbeiderklassen lot være å stemme ved valg, og han var på arbeidsfolkets side, da lissom. Det kan vel hende den godeste Lysbakken ble noe overrasket av at en person fra nevnte arbeiderklasse hadde lest innlegget hans, det er store muligheter for at han trodde at arbeidsfolk ikke er i stand til å lese aviser av typen Dagsavisen. At de ikke bare var i stand til å lese, men også var noenlunde skriveføre, var sikkert veldig overraskende for Lysbakken, som neppe har hatt plagsomt mye kontakt med arbeidsfolk. Og det var sikkert irriterende å få en sånn e-post, meningen i svaret jeg fikk, var vel egentlig kom ikke her og plag oss med det kjipe arbeiderlivet ditt.

Jeg prøver å unngå valgkampen så langt det lar seg gjøre. Synet av velfødde, sjølgode politikere som ramser opp utenatlærte lekser, de er vel blitt drillet av et helt kobbel med kommunikasjonsrådgivere, gjør meg direkte kvalm. Jeg trenger ikke å utsette meg for sånne lidelser for å finne ut hvem av partiene som er å betrakte som det minste ondet. Jeg velger å avslutte dette med et sitat fra en bok, som av en eller annen grunn plutselig ramlet ned i hodet mitt: Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre.  

Å leve med en livredd kropp

Etter forferdelig mange år med motgang og utrygghet, kjenner jeg for alvor hva det gjør med kropp og sjel. Jeg har lenge vært plaget med noe som kjennes som en jernklo i brystet, den klemmer til, slipper opp litt når livet er noe mer levelig, for så å klemme til enda hardere, så slipper den litt opp igjen, men for hver gang den har sluppet taket litt, klemmer den til hardere enn forrige gang. I tillegg har hjertet i de siste månedene begynt å danse krigsdans, det banker og slår og hopper rundt, det er i hvert fall slik det føles. Kroppen min er så sliten av all utryggheten, den vil løpe mot tryggheten, men den tryggheten finnes ikke. Alt stresset har forårsaket en del snodige fenomener, noen ganger føles det som det er full storm bak i nakken og mellom skulderbladene. Dessuten har det ført til at jeg er blitt veldig stiv i nakken, har vanskelig for å snu på hodet. I det hele tatt, det blir vondt både her og der.

Mye av årsakene til disse plagene skyldes utryggheten jeg har opplevd i arbeidslivet, som en del av det som nå kalles prekariatet. Jeg har lest at prekariatet er en farlig klasse, muligens fordi man er redd for at vi skal utvikle holdninger man ikke setter pris på. Det jeg vil fram til, er at det er også er farlig å være en del av dette prekariatet, det er skadelig for så vel fysisk som psykisk helse. Det kan være årsaker til at man havner i vanskelige jobbsituasjoner, eksempelvis har både jeg og andre jeg har jobbet sammen med, slitt med dårlig selvtillit. De problemene man har ellers, forsterkes av en vanskelig jobbsituasjon. Nå har jeg opplevd at livet har påført meg mange harde slag også utenfor arbeidslivet, det er ikke lenge siden jeg skrev en bloggpost om problemene jeg opplevde i forbindelse med kjøp av leilighet. Men allerede lenge før den historien, merket jeg hvordan jeg liksom døde litt etter litt. Jeg har mistet så mye av meg selv, livsglede og kreativitet blir erstattet av tristhet, håpløshet og slitenhet. Jeg tror jeg har vært rimelig god til å dra meg selv opp etter håret, hver gang livet har slått meg i bakken. Men det blir vanskeligere for hver gang. 

Nå kostet jeg på meg en liten pause fra elendigheta for en stund siden, da jeg var noen dager i Skottland. Jernkloa slapp grepet litt, festet seg desto mer da jeg kom hjem, men det får så være. Da jeg bestilte turen en og en halv uke før avreise, de dagene skulle jeg glede meg og ikke tenke på alt som er vondt og vanskelig. Jeg greide å dra meg selv opp såpass at jeg greide å ha glede av turen. Jeg merker jo at jeg er langt mer nedstemt nå enn jeg var på tilsvarende ferieturer for noen år siden, men jeg hadde det utrolig mye bedre enn jeg har det til vanlig.   

I dagene før turen til Skottland, kom jeg over en kronikk på NRK Ytring, som provoserte meg en smule. Den har tittelen Sjølvmord og andre utvegar, og er skrevet av Knut Ivar Bjørlykhaug. Her er det blant annet en overskrift som forteller at vonde perioder går over. Det er liksom ikke helt min erfaring, for å si det sånn. Heldigvis hadde ikke jeg noen tanker om å ta livet mitt da jeg leste dette, men jeg har hatt perioder hvor så har vært tilfelle. Hvis jeg hadde vært der da jeg leste dette, hadde det antagelig bare vært med på å gjøre at jeg følte livet ytterligere håpløst. Jeg har dessverre mye erfaring med å lese om at den virkeligheten jeg selv opplever, den eksisterer ikke. Og det er noe som til tider nesten har drevet meg til vanvidd, det er så jeg har lurt på om jeg i det hele tatt eksisterer. Eksempelvis har det blitt veldig vanlig å mase om hvor oppbyggelig og bra det er for selvfølelsen med arbeid, jeg har jo opplevd at en arbeidsgiver, på den verste og mest slitsomme jobben jeg noen gang har hatt, gliste til meg og sa at jeg var jo så gammel at jeg snart skulle dø allikevel, så det gjorde ikke noe at jeg ble fullstendig utslitt av jobben. Det er mulig det er meg det er noe gærent med, men det føltes liksom ikke så veldig oppbyggelig. Videre heter det i kronikken: Likevel, livet er eit dynamisk prosjekt. Det betyr at det alltid kan snu. Nå kan det se ut til at utviklingen går i den retningen at dersom du først har problemer, så blir det vanskeligere å komme tilbake til et godt liv. Ramler du ut av arbeidslivet, kan det være vanskelig å få jobb igjen, fordi arbeidsgiverne blir stadig mer kresne og mindre interesserte i å ansette folk som livet har gitt noen riper i lakken. Og det ser ut til at det er stor enighet blant dem som har makt, at det skal være et helvete å stå utenfor arbeidslivet. Jeg tror mange ikke forstår hvor ødeleggende det er dårlig råd og økonomisk usikkerhet. Her kan man lese om en som tok sitt eget liv etter å ha slåss mot Nav i mange år. Jeg tror ikke han er den eneste. Videre i kronikken: For deg som tenkjer på sjølvmord finst det alltid nokon som bryr seg om deg. Hvordan kan kronikkforfatteren vite det, at alle har noen som bryr seg om seg? Jeg har vært gjennom svært vanskelig perioder hvor så ikke har vært tilfelle. Jeg har også opplevd at selv om det finnes noen som for så vidt bryr seg om deg, så er det ikke nødvendigvis sikkert at de bryr seg om hvordan du har det. De bryr seg om deg så lenge du er i stand til å smile pent og holder kjeft om de problemene du måtte ha å slite med. Jeg har også opplevd at belæring fra andre som mener at de vet hvordan du har det, uten at de gjør det i det hele tatt, kan være en tung belastning. Nå har det seg vel sånn at historiene om dem som opplever at livet går fra vondt til verre, til enda verre, vanligvis ikke blir fortalt. Og de historiene er det vel heller ikke så stor interesse for.

Det å leve med utrygghet i årevis er noe ordentlig herk, men samtidig så vet jeg jo at det er forferdelig mange mennesker her på jorda som aldri har opplevd noe annet. Problemet er bare at det når liksom ikke fram til den skjelvende og anspente kroppen min, uansett om jeg gjentatte ganger prøver å fortelle at så er tilfelle. Kropp og sjel sier at nå er det nok, og vil flykte til et varmt, trygt og godt sted. Men et sånt sted finnes ikke. Det å være nødt til å innse at det ikke er noe håp om bedring, heller det motsatte, det gjør vondt. 

Som sagt, er jeg fullstendig klar over at mange har det uendelig mye verre. Likevel skulle jeg ønske at jeg hadde fått oppleve en periode i livet der det for øyeblikket var greit, og det hadde vært store muligheter for at det også var rimelig greit om et år eller to. Det å komme gjennom en vanskelig periode, stå på den siden og ha mulighet til å fordøye det man har opplevd, og komme seg til hektene igjen, det er noe jeg gjerne skulle opplevd. Jeg lurer på hvordan det hadde vært, og hvem jeg hadde vært, dersom jeg hadde opplevd hvordan det var å ha en tryggere livssituasjon. 

Jeg synes ikke det er morsomt å skrive sånt som dette, men jeg er så inderlig lei av dette babbelet om alt bare går over og blir så bra så. Jeg er redd det er stadig flere som kommer til å oppleve at det gjør det ikke. Det er bare det at vi som opplever det, vi regnes ikke med. 

Da ble det tur til Skottland i år også

Siden sist har jeg vært nok en gang i Edinburgh. Selv om jeg hadde noen særdeles fine dager i byen i september i fjor, hadde jeg egentlig ingen planer om å reise tilbake så snart. Siden jeg hadde lyst og anledning til en ferietur i løpet av sommeren, vurderte jeg flere alternativer. Det ene var en arrangert tur med buss, der jeg hadde fått mulighet til å se nye steder. Men det ville blitt lange, slitsomme dager i buss, og det ville også bli noen kvelder på egen hånd i land der jeg ikke kan språket. Ingen av delene virket særlig fristende. Jeg vurderte også å ta toget til Bergen, det har jeg alltid hatt lyst til, men det har bare blitt med tanken, så også denne gang. Jeg tenkte litt på London, der er det noen år siden sist jeg var. Jeg liker meg egentlig godt i London, men det fristet liksom ikke. Det har vel noe å gjøre med at jeg har begynt å forbinde London med terror. Ikke det at jeg er redd for å være der det skjer, når det eventuelt skjer, jeg er fremdeles langt mer redd for å havne på et hotellrom med veggdyr, enn å bli utsatt for terror. Men hvis det skulle skje noe mens jeg var der, ville det vært utrivelig uansett om det skjedde på et helt annet sted enn der jeg befant meg. Jeg kikket på hotell i Edinburgh bare for moro skyld, de er stort sett veldig dyre. Men så plutselig dukket det opp noen til overkommelig pris. Så en søndag kveld hadde jeg plutselig bestilt nok en reise til Edinburgh. Og det var bare en og en halv uke før jeg skulle dra. Jeg valgte å betale litt ekstra for å bo sentralt denne gangen, og det angret jeg ikke på. Det uheldige med å bestille så nære innpå, var at jeg måtte bytte fly på Arlanda begge veier.

Første kveld i Edinburgh, det skotske parlamentet til høyre, i bakgrunnen kan man se søylene som står oppe på Calton Hill.

Dagen jeg dro ble litt slitsom, for første fly gikk ikke før rundt klokka ett, så det ble ganske sent før jeg var framme. Men til gjengjeld ankom jeg Edinburgh i sol, jeg har så lave forventninger til det skotske været at det var gledelig overraskelse. Og jeg synes egentlig at de skotske værgudene var ganske snille denne gangen, sola tittet fram støtt og stadig. En grunn til at det var fristende å reise tilbake til Edinburgh, var de fine dagsturene som går derfra. De to jeg var med på i fjor var jeg veldig fornøyd med. Før jeg dro bestilte jeg to dagsturer, den første var en såkalt Outlander-tur. Noe som ville si at vi fikk se mange av stedene som er med tv-serien Outlander. Jeg har sett serien, en del fjas, men også skotsk historie og mye flott natur. Og turen var i hvert fall kjempefin, det var ikke store avstander, så det var ikke lange opphold i bussen mellom de forskjellige stoppene. Det ble utrolig mange inntrykk i løpet av en dag.

Midhope Castle, kjent som Lallybroch i tv-serien Outlander.

Callendar House

Hopetoun House

Den andre turen jeg tok, var til St Andrews. Første stopp i fiskerlandsbyen Anstruther, som også var verdt å få med seg. Og St Andrews var absolutt flott, veldig mye å se. Også hadde de en avdeling av Waterstones der, altså bokhandel, og da måtte jeg inn der og kjøpe to bøker. Fra før hadde jeg vært innom avdelingen av samme kjede i Edinburgh og kjøpt to bøker der også. Jeg shopper ikke mye når jeg er på tur, men en tur til de kanter av verden er ikke vellykket hvis jeg ikke kommer hjem med minst én bok, siden det denne gang ble fire, må turen betraktes som særdeles vellykket.

Anstruther

St Andrews

St Andrews Cathedral

Dagene i Edinburgh brukte jeg blant annet til et besøk på National Museum of Scotland. Her møtte jeg den klonede sauen Dolly, i utstoppet tilstand riktignok, det er jo noen år siden hun døde. Det var veldig mye forskjellig å se, absolutt å anbefale. Her kunne man også få informasjon om så vel vår egen jordklode, som universet. Noen kunne sikkert hatt nytte av det, det er ikke lenge siden jeg leste om en som mente at jorda er flat, og det virket som han mente det seriøst. Og jeg vet det finnes kristenfundamentalister, også her i Norge, som mener at jorden er noen få tusen år, og at mennesker og dinosaurer har levd side om side. Men folk med slike holdninger oppsøker neppe museer, og om de hadde gjort det, hadde det neppe gått inn. Uansett, jeg liker veldig godt å rusle rundt på slike steder, også smakte veldig godt med en øl på puben etterpå.

Maten jeg spiser når jeg er på de kanter, er ikke sånt som man kan imponere med bilder av på nettet, det blir mye sølemat, fish & chips og når jeg er i Skottland, selvfølgelig haggis. Det ble også noe indisk mat, det smaker alltid godt, og en enorm calzone på en italiensk restaurant. Mye godt øl ble det  også, jeg synes  at det har tatt seg veldig opp med forskjellige typer øl siden jeg var der første gang. Og jeg fikk hørt litt musikk, ikke i samme mengder som i Dublin, men det kan man heller ikke regne med.

En tur som kom brått på, men jeg angrer ikke på at jeg dro.