For mange mennesker?

Jeg har akkurat hørt lørdagens utgave av Verdibørsen, der de tok opp overbefolkning. De skal ha ros for at de gjentatte ganger har tatt opp dette temaet, det er det ellers ikke så mange som gjør. I programmet hørte vi Bredo Berntsen, Jørgen Randers og Lars Haltbrekken. Sistnevnte er stortingskandidat for SV og i motsetning til de to eldre mennene lot han ikke til å være bekymret over at det blir for mange mennesker på denne kloden. I den grad han mente det var et problem, så gjaldt det kun befolkningsøkning i den rike delen av verden, fordi vi har et vanvittig forbruk, det siste kan man jo være enig i. Nå skal det sies at Haltbrekken ikke brukte ordet problem, da han tydeligvis er en av disse politikerne som ikke er i stand uttale dette ordet, her var det utfordring over hele linja. Jeg må innrømme at jeg har liten sans for folk som snakker om miljøutfordringer, da jeg mener det i høyeste grad er et problem, og bør omtales som det.  Da programlederen gjorde Haltbrekken oppmerksom på at SV vil ha mange mennesker her i landet og er veldig glad i penger til barnefamiliene, forsvarte han seg med at de vil utjevne forskjellene mellom folk og det er en forutsetning for å lykkes i miljøkampen. Dette virker ikke så veldig troverdig, da SV kun snakker om fattige barnefamilier, jeg kan ikke se at de har noen omtanke for voksne som lever i fattigdom.

Jeg anbefaler eventuelle lesere å gå inn og høre programmet, det er absolutt verdt å få med seg.  Og som før sagt, det er ikke ofte dette temaet blir tatt opp, så dette er sjelden mulighet til å høre et særdeles viktig tema bli snakket om. Jeg synes både Bredo Berntsen og Jørgen Randers har mange gode poenger.

Det er vel sånn at dersom man mener at det kan bli for mange mennesker, da er man verken god eller raus, og det skal man jo være. Men hva med å være litt god overfor de menneskene som skal leve på denne jorda i framtiden. Det har jeg mange ganger tenkt på når jeg har vært ute og gått, enten i skogen eller andre steder hvor jeg kan høre fuglekvitter og vindens sus i trærne, dette er noe jeg unner dem som skal leve her om hundre år eller fem hundre år, å oppleve. Det å kunne oppleve slikt, uten å måtte reise langt av gårde, handler for meg mye om livskvalitet. Dessuten tror ikke jeg, i motsetning til Haltbrekken og hans meningsfeller, at bare vi blir mange nok så blir vi mye flinkere til å fordele, og alt blir fred, fryd og gammen. Det er vel dessverre større sjanser for at det blir mer ufred og elendighet.

For en del år siden, på en av turene mine til London, var jeg en lørdag formiddag på Hampstead Heath. På den tiden bodde jeg et sted hvor jeg hadde knapt fem minutter å gå til Østmarka, med veldig mange fine turmuligheter. Joda, det var trivelig nok å gå rundt på Hampstead Heath, men jeg kom til å tenke på mine egne turer i marka, der det var mulighet for å gå milevis i skogen. Den muligheten hadde ikke londonbeboerne, og jeg syntes vel egentlig litt synd på dem for det. Jeg har kost meg de gangene jeg har vært i London, men har ikke øyeblikk tenkt at det hadde vært godt å bo der. Til det er byen altfor stor.

Nå har jo jeg vært langt flere ganger i Dublin, enn i London. Der har jeg gjort det til en vane å ta en tur til Dublin Zoo. Ved omtrent hver eneste innhegning kan man lese at de dyrene du ser her, de er utryddelsestruet, og en viktig grunn til det er at leveområdene deres forsvinner. Og hvorfor gjør de det? Det har kanskje noe å gjøre med at menneskene overtar disse områdene, nettopp fordi det blir så utrolig mange av oss. Klima er mer eller mindre et tema i valgkampen, artsutryddelse er det ikke. Det til tross for at vi nå har tatt fått det som kalles den sjette utryddelsen. Den femte var utryddelsen av dinosaurene, den var ikke menneskeskapt, det er derimot den sjette. I Dublin Zoo ser man de store, flotte og vakre dyrene som er i ferd med å forsvinne, men vi er jo også avhengige småkryp og innsekter, som gjør at økosystemene fungerer. For ikke lenge siden leste jeg Bienes historie av Maja Lunde, blir de pollinerende insektene borte er vi ille ute.

Det er flere enn Lars Haltbrekken som mener at det kun er forbruk, og ikke hvor mange vi er, som teller. Jeg skulle ønske man kunne forske litt på forbruket til oss uten barn, sammenliknet med forbruket til barnefamiliene. Det hadde vært interessant, det kan hende det ikke hadde vært oss uten barn som hadde kommet dårligst ut, så det lar man nok klokelig være. Som jeg har vært inne på før en gang, hver gang det er snakk om å redusere bilbruken til folk i tettbygde strøk, der det er mulig å bruke sykkel og føtter for å komme seg fram, kommer man alltid med argumentet om tidspressede barnefamilier som er avhengig av bil for å kjøre ungene sine på en drøss med aktiviteter. Nå er jeg absolutt tilhenger av at vi i vår del av verden skal forbruke mindre, jeg tror vi kunne fått et hyggeligere og varmere samfunn med mindre materialisme. Jeg har sett at mennesker som er veldig materialistiske virker mindre lykkelige, og takler motgang dårligere, enn de som vektlegger andre verdier. Blant folk jeg har møtt, er det pussig nok mange av de barnfrie som også er de som ikke er så opptatt av det materielle. Det kan ha noe å gjøre med at når man velger vekk barn, noe som av mange betraktes som unormalt, så er man ikke så opptatt av andres forventninger til hvordan man bør være.

Jeg følger organisasjonen Population Matters på Facebook. Jeg kan anbefale å ta en titt på siden deres, da vil man oppdage at de som er opptatt befolkningsproblematikk ikke er mennesker med hoggtenner og horn i panna, slik man kan få inntrykk av at enkelte tror. Population Matters støttes blant annet av David Attenborough  og Jane Goodall. Jeg avslutter med en videosnutt som ligger på Facebook-siden deres, med Jane Goodall. Da jeg så den første gang, tenkte jeg at du verden så deilig å høre noe annet enn den norske skravleklassens evinnelige kakling.