Den totale NAVioti

Jeg har vært nødt til å melde meg på Nav, det er ikke noe jeg gjorde med glede. Men siden det er dårlig med jobber for tiden hadde jeg ikke noe valg. Jeg var forberedt på rot, tull og en lang rekke bisarre opplevelser, og så langt ser det ut til at mine bange anelser går i oppfyllelse i større grad enn jeg setter pris på.

Jeg har kommet så langt at jeg har fått utbetalt noen dagpenger, to dager på rad har det ramlet ned lønnslipper fra Nav, først med en forsvinnende liten sum, og den påfølgende dag en dobbelt så stor sum. Jeg kan jo håpe at det fortsetter sånn, men det gjør det vel dessverre ikke. Og hadde det gjort det hadde det vel endt med at jeg hadde blitt tiltalt for trygdesvindel. Det er nemlig slik i Nav, det har vel de fleste fått med seg, at Nav kan gjøre så mye feil de vil uten at det får noen konsekvenser for dem, men stakkars det Nav-offeret som måtte komme i skade for å motta en krone for mye, da er det ikke grenser for hva slags sanksjoner den uheldige vil bli utsatt for.

Ifølge brosjyren jeg fikk første gang jeg var på Nav, skal man få en melding om vedtak når vedtak er gjort. Det har jeg ikke fått, siden jeg har mottatt penger skulle man anta at det er fattet et vedtak i forkant. Nå kan det jo hende at det er noen andre som har mottatt dette brevet, i Nav har man jo en lang og stolt tradisjon for å feilsende post.

Jeg har begynt å kalle de Nav-ansatte for navioter, jeg synes det er et ord som kler dem, i den grad noe som helst er i stand til å kle dem. Så heretter vil de Nav-ansatte omtales som navioter på denne bloggen.

Andre gang jeg var på Nav snakket jeg med selveste navioten fra helvete. Jeg opplevde mye rart med slike mennesker da jeg var innmeldt på Aetat for noen år siden, men denne tok prisen når det gjelder dårlig oppførsel og vemmelig menneskesyn. Og tror jeg også jeg kan legge til, et lite positivt kvinnesyn. Jeg fikk nemlig en følelse av at jeg ble behandlet ekstra dårlig på grunn av kjønn, selv om vedkommende sikkert er ekkel mot mannlige brukere, mistenker jeg denne navioten for å være ekstra ubehagelig overfor kvinnelige brukere. Ikke akkurat noe sjarmtroll med andre ord. Han brukte denne hersketeknikken som jeg har vært borti før blant slike, den går ut på å vise med all mulig tydelighet at man ikke er interessert i å høre etter hva folk sier, de later som de ikke oppfatter hva motparten prøver å si og bare gnåler om sitt. Denne hersketeknikken lot det til at han hadde god trening i å bruke, i tillegg ga han klart og tydelig uttrykk for at han ikke trodde på ting jeg sa. At slike bøller skal slippes løs på mennesker som ofte er ytterst sårbare på grunn av den situasjonen de har havnet i, synes jeg er mer enn ille.

Nå er heller ikke Nav noe unntak fra regelen om at det ikke er noen regel uten unntak, og sist gang jeg var der møtte jeg faktisk på en riktig hyggelig person. Det er flott at de finnes, men det er dessverre alt for langt mellom dem. Og dette positive møte ble overskygget av den meget ubehagelige opplevelsen jeg hadde hatt der forrige gang.

I det store og hele er Nav galskap satt i system. Jeg har en mistanke om at denne monsteretaten er opprettet for at folk skal få svi mest mulig når de er så dumme at de enten mister jobben eller blir syke. Nav ser ut til å være gjennomsyret av et menneskesyn som er fjernt fra det mange av oss oppfatter som akseptabelt. Det er klart en slik etat tiltrekker seg folk som overhode ikke burde jobbe med mennesker, og spesielt ikke mennesker som er i en så vanskelig situasjon som mange av Nav-brukerne er.

Som Nav-bruker må man finne seg i å mistenkeliggjøres og trampes på, mens naviotene kan tillate seg å gjøre feil som blir skjebnesvangre for ofrene. De kan somle i det uendelige med å utbetale penger folk har krav på, og de kan sende brev med personlige opplysninger til feil adressat. I brosjyren jeg har mottatt står det blant annet hvis man gir uriktige opplysninger eller lar være å gi opplysninger som er av betydning, kan man bli utestengt fra retten til stønad. Den gang jeg var innmeldt på daværende Aetat opplevde jeg at ansatte ga meg feil opplysninger, og denne gang har jeg opplevd at det har blitt holdt tilbake informasjon som i høyeste grad har vært relevant.
Videre står det at dersom man handler grovt uaktsomt kan man bli anmeldt til politiet. Jeg vet at det finnes mennesker som har blitt så dårlig behandlet av Nav at de har overveid å ta livet av seg, jeg jobbet en gang sammen med en nær pårørende til et slikt Nav-offer. Å behandle folk på en måte som driver dem til randen av selvmord må være uaktsomhet på det aller groveste. Men det kan de trygt gjøre, for det får overhode ingen konsekvenser for dem. Og noen samvittighet ser de ikke ut til å ha.

For øvrig leste jeg nettopp at i min hjemkommune, Lørenskog, skal man nå bygge et Nav-bygg til syttifem millioner kroner. Det er sikkert noen som synes dette er vel anvendte penger, men jeg er ikke en av dem. Det er vel dette som er å bruke penger på velferd, spørsmålet er bare; velferd for hvem?

De Nav-ansatte lider!

Det er helsefarlig å jobbe i Nav, og Arbeidstilsynet har funnet flere brudd på arbeidsmiljøloven, kan man lese i Aftenposten. La oss alle reise oss og ta to minutters stillhet i solidaritet med stakkarene som jobber i Nav! Det er som kjent ingen andre som har det tøft på jobben. Jeg er for øyeblikket så overmannet av medfølelse for de Nav-ansatte at jeg er helt slått ut, jeg har faktisk vært nødt til å styrke meg med et aldri så lite glass irsk whiskey.

Det er for øvrig interessant å merke seg at det samme Arbeidstilsynet som nå er så voldsomt bekymret for de Nav-ansattes ve og vel en gang sa til meg på telefonen at det er lov å bli sliten på jobb. Det gjaldt en arbeidsplass der det var tilnærmet slaveliknende forhold. Der vi ikke hadde pauser i løpet av dagen. Der folk knakk sammen og satt i en krok og omtrent gråt fordi de var så slitne. Dette var en arbeidsplass der vi ble kvalme på jobb fordi vi knapt hadde tid til å puste i løpet av dagen. Men det var altså lovlig. Kan det skyldes at det var jobb på en kantine der de som jobber ikke er så mye verdt, dessuten var de fleste av de fast ansatte utlendinger, de var fra Tyrkia, Thailand og Nigeria, hardt arbeidende og flotte mennesker som jobbet helsa av seg. Likevel var ikke denne arbeidsplassen å betrakte som helsefarlig. Eller det var lov å ha det helsefarlig på jobb, etter hva jeg skjønte på vedkommende jeg snakket med på Arbeidstilsynet.

Det er jo rørende å se at en offentlig etat har voldsom medfølelse overfor dem som jobber i en annen offentlig etat. Jeg synes å se en tendens til at Arbeidstilsynet blander seg inn der det gir mest mulig mediadekning. De hadde neppe fått den samme oppmerksomheten dersom de hadde giddet å ta en kikk på de stedene der det virkelig foregår brudd på arbeidsmiljøloven, på små useriøse bedrifter, i rengjøringsbyråer og kantineselskaper, og andre arbeidsplasser der folk må jobbe hardt for lav lønn. Dette er steder jeg har sett at folk virkelig blir syke av å jobbe. Det må jo nødvendigvis sies å være helsefarlig å jobbe på steder der folk blir så ødelagte i rygg, armer og bein at de må opereres for det. Og jeg har jobbet sammen med mange som har vært det, som følge av skader de har pådratt seg på grunn av hardt arbeid gjennom mange år.

Jeg har mange ganger vært nødt til å ta kontakt med Arbeidstilsynet, fordi også jeg har opplevd helsefarlige jobber og mange brudd på arbeidsmiljøloven og andre lover. For mange år siden fikk jeg faktisk god hjelp av Arbeidstilsynet. Folk var hyggelig og hjelpsomme, men dette ser ut til å ha endret seg. Siste gang jeg tok kontakt med Arbeidstilsynet var det på mail, og jeg fikk et fullstendig ”god dag mannøkseskaft-svar”. Da jeg sendte en mail tilbake til vedkommende som kom med dette særdeles lite forklarende svaret, der jeg prøvde å forklare ytterligere tydelig hva saken dreide seg om, fikk jeg enda et tullballsvar og denne gangen med enorme bokstaver. Hele e-posten så ut som gal manns verk, og var nok et eksempel på at offentlig ansatte kan tillate seg ting som ansatte i privat sektor ikke kan. Samtidig som det er blitt mindre hjelp å få fra Arbeidstilsynet for oss vanlige dødelige, kan det se ut som om Arbeidstilsynet er blitt svært ivrige etter å komme på banen i saker som gir oppmerksomhet i media.

Men man skjønner jo at de ansatte i Nav lider, først ble de syke fordi de måtte lære noe nytt, og så ble de syke fordi de hadde mye å gjøre på jobben. Jeg tror ikke jeg eller andre som også har opplevd å ha enormt mye å gjøre på jobben kunne sykmelde oss av den grunn. For det første hadde neppe legen gått med på det, men om så hadde vært hadde neppe en slik sykmelding blitt godtatt av Nav. Men er man ansatt i Nav, ligger det vel i sakens natur at man får sykmeldingen sin godkjent av Nav.

Det skal ikke være enkelt å være dame

Om slanking, sprettrumper og annen elendighet
Ved en tilfeldighet kom jeg akkurat over et stykke på nettet med overskrift ”Ny frisyre hver dag”. Her var det beskrevet sju forskjellige frisyrer, slik at man kunne stille med ny sveis hver dag, hele uka gjennom. Etter å ha lest hele greia, kjenner jeg at jeg blir sliten. Bare tanken på å skulle prøve å dandere mine gjenstridige lokker i forskjellige fasonger hver eneste dag er nok til at jeg føler meg totalt utmattet. Det meste av slikt ”damestoff” har den virkningen på meg, jeg leser følgelig aldri såkalte dameblader. Det har hendt hvis jeg har sittet og ventet hos frisøren at jeg har kikket gjennom slike blader, og da har jeg skjønt at det er mye jeg burde bekymre meg over når det gjelder utseende, ting jeg til daglig aldri tenker over, og ikke har til hensikt å begynne å bry meg om heller.
I likhet med en del av disse bladene jeg har sett hos frisøren inneholdt denne nettsiden tips av typen ”i år skal det være…”, også er det bilder av ting undertegnede ikke ville iført seg mot betaling. For eksempel sko som ser mer ut som torturinstrumenter enn som fottøy. Bare synet er nok til at mine ømtålige undersåtter begynner å verke. Denne nettsiden kan også fortelle meg at i år skal man være iført haremsbukser, tanken på meg selv iført disse buksene gir assosiasjoner til vraltende elefant, og buksene på det tilhørende bildet har da også en farge som minner veldig om fargen på disse ikke direkte elegante dyrene. Fargen har sikkert ett eller annet fancy navn, uten at det gjør saken særlig mye bedre.
Når jeg studerer slike damesider slår det meg nok en gang at jeg kanskje er en smule ukvinnelig. Her er det både shoppingguide og brudekjolegalleri, få ting interesser meg mindre. Når det gjelder shopping mangler jeg rett og slett dette shopping-genet som en stor del av mine medsøstre ser ut til å være utstyrt med. Jeg avskyr shopping, ikke bare blir jeg sliten, jeg blir også i forferdelig dårlig humør av det. Nå har jeg gjort noen halvhjertede forsøk på å bedrive shopping, eksempelvis har jeg prøvd å gå i butikkene i Oxford Street når jeg har vært i London, eller rettere sagt en av butikkene, det holder, da er undertegnede så sliten at hun sporenstreks må søke tilflukt på en pub for å komme til hektene igjen.
For ikke å snakke om brudekjoler, dette er plagg jeg aldri har drømt om å iføre meg. Jeg ville rett og slett ikke kledd brudekjole, siden jeg aldri har vært i nærheten av å gifte meg har aldri dette vært noe problem. Det ville vært litt av et syn, undertegnede iført hvit brudekjole, snublende oppover et kirkegulv, klønete som jeg er ville jeg gått på snørra underveis, og skandalen ville vært et faktum. Alternativt ville jeg kommet meg helskinnet over kirkegulvet, men angret hele giftinga i siste øyeblikk og sagt nei, noe som sannsynligvis hadde ført til enda større skandale. Så da er det kanskje like greit at jeg aldri har gått i giftetanker.

Kombinasjonen av drastiske slankekurer og oppskrifter på ekstremt fetende kaker, er et annet trekk med en del av disse damebladene som aldri har sluttet å forundre meg. Gå ned ti kilo på fjorten dager! Her er de tjue beste sjokoladekakene! På forsiden av samme blad, her skal det jojoslankes til de store gullmedaljer.
Slanking er tydeligvis noe vi damer skal være veldig opptatt av, jeg kan ikke huske å ha sett en eneste forside på et sånt blad uten at det har vært reklame for en eller annen slankekur.
Et annet begrep i denne dameverdenen er velvære. Siden jeg ikke har lest særlig mye av dette stoffet vet jeg ikke helt hva det går ut på. Men jeg har en formening om at det skal skrubbes, gnikkes og smøres for at vi damer skal kunne føle dette ettertraktede velværet. Selv har jeg ofte følt en sterk følelse av velvære når jeg har sittet på pub og tatt meg en øl, gjerne på dagtid, men jeg regner med at denne formen for velvære ikke teller. Det skal liksom ikke være så enkelt for oss damer. Å unngå utseendemaset er ikke lett, det holder ikke med å unngå ukeblader og damesider på nettet. Det var et år at jeg ble drevet til vanvidd gjennom hele januar måned. Da skulle man nemlig å ha ”sprettrumpe”, og tilbud på sprettrumpefremmende saker strømmet på i form av e-poster hver eneste dag. Det var tilbud om bøker, cd-er, dvd-er, trimapparater, alle med det formål å sørge for sprettrumper til folket. Januar er jo tiden for nyttårsforsetter, og man lot til å regne med at svært mange hadde anskaffelse av sprettrumpe høyt oppe på lista over gode forsetter for det nye året. Da februar gjorde sitt inntog ble det heldigvis slutt på sprettrumpegnålet.

Det er mulig jeg ikke er så kvinnelig som jeg burde være, det bekymrer meg ikke nevneverdig. Jeg tripper ikke rundt på høye hæler, men subber derimot rundt i Dr.Martens-støvler eller tilsvarende fottøy. Jeg følger ikke moten, jeg er ikke av det lydige slaget og lar ikke andre bestemme hvordan jeg skal se ut. Men jeg liker å leke meg med sminke, smykker og neglelakk i alle mulige farger, jeg gjør det fordi jeg har glede av det. Og kanskje er det fraværet av glede og moro som gjør meg så slått ut av sånt damestoff. Det meste er så selvhøytidelig, en skal være så innmari deilig hele tiden, så utrolig perfekt, men hvor er moroa?

Før valgkampen bryter løs

Stemmefiske til besvær
Det nærmer seg valgkamp igjen, jeg synes ikke det er lenge siden sist. Jeg har skrevet før på denne bloggen om min krangel med SV før forrige valg, og om hvordan overivrige SV-ere kastet seg over meg da jeg var på bytur like etter at krangelen var avsluttet. Og nå begynner jeg å grue meg til nok av en gang å bli antastet av desperate SV-ere som er ute og bedriver stemmefiske. Jeg må være den reneste SV-magneten, de andre partiene lar meg stort sett være i fred, og takk for det, men jeg sliter altså med disse SV-erne. Jeg har allerede begynt å kikke meg vaktsomt omkring når jeg går i ut, i redsel for at det skal hoppe fram overivrige SV-ere fra busker og kratt.

Rett skal være rett, det er ikke bare SV-ere som har gjort livet surt for meg når det har stundet mot valg. Før stortingsvalget for fire år siden fikk jeg ødelagt en utepils av selveste Jens Stoltenberg. Der hadde jeg satt meg godt til rette for å nyte en velfortjent øl i det fine været, og da dukket hans høyhet sjefsbroileren opp i umiddelbar nærhet, han skulle holde appell! Og der forsvant den hygga, den evinnelige uflaksen som har fulgt meg trofast gjennom hele livet gjorde seg gjeldende nok en gang. Innholdet i appellen var sånn cirka at om ikke Arbeiderpartiet var så veldig bra, så var de andre enda mye verre, og man behøvde egentlig ikke være så veldig enig med politikken deres for å stemme på dem. Ikke akkurat egnet til å skape den helt store begeistringen. Til tross for dette trasket undertegnede av gårde på den påfølgende valgdagen og stemte på nettopp Arbeiderpartiet. Det er noe som heter at i nøden spiser fanden fluer, og enkelte andre stemmer altså på AP.
Til dette partiets fordel må dog sies at de lar meg være i fred på gata.

Det gjør altså ikke SV. I de snart to årene som er gått siden de ødela noe som skulle være en hyggelig bytur for meg, har jeg tenkt mye på hvordan jeg skal unngå liknende opplevelser i framtida. Jeg har overveid å ta med meg Støver’n, nabobikkja som jeg pleier å gå turer med, når jeg skal til Oslo under valgkampen. Tanken har vært at SV-erne ikke vil oppfatte en person med harabikkje som en potensiell velger, og følgelig la meg være i fred. Ved nærmere ettertanke har jeg forkastet denne ideen, for det første fordi det er upraktisk å ha med seg bikkje til byen, for det andre er jeg redd at en ei jaktbikkje på bytur kunne vekke Senterpartifolkets interesse. Tanken på å flykte gjennom byen med bikkje i bånd og en gjeng med bønder på slep er ikke direkte lystelig. Derfor blir det neppe noen bytur på Støver’n under valgkampen.

De rettferdige
Det er tross alt en logikk i at jeg blir nedrent av SV-folk i valgkampens hete, jeg har faktisk stemt på dette partiet gjennom mange år. Men jeg kommer neppe til å gjøre det igjen. Noe av det verste med SV synes jeg er dette gnålet om at de er så veldig opptatt av ”rettferdighet”. Så vidt meg bekjent er det da ikke ett eneste parti som selv mener at det er tilhenger av urettferdighet. Og finnes det i det hele tatt mennesker som oppfatter det de står for som urettferdig? De fleste av oss er neppe bedre enn at vi oppfatter det som gagner oss selv som rettferdig, og det motsatte som urettferdig. Vulgære rikinger som vil ta fra de fattige og gi til seg selv, synes sikkert dette er veldig rettferdig.
En annen ting med folk på venstresiden jeg synes er tungt fordøyelig, er selvgodheten, dette at de i egenskap av å være medlem av det partiet de er, er bedre mennesker enn oss andre. Jeg leste en gang et stykke i Dagsavisen, skrevet av en stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, hun var så ”stolt” av at hun var medlem i nettopp dette partiet, og underforstått ikke i ett av de andre, mindreverdige partiene. Men herregud og fri og bevares, det er da ingen som er ved sine fulle fem som engasjerer seg i et parti de er flaue over å tilhøre.

Folk flest
Nå har ikke venstresiden noe monopol på selvgodhet. Etter å ha jobbet på en lang rekke arbeidsplasser har jeg hatt den tvilsomme fornøyelsen å observere en del representanter for det som kalles ”folk flest” i fri utfoldelse på diverse pauserom rundt om. Og ”folk flest” stemmer som kjent Fremskrittspartiet. Jeg har også hørt enkelte av dem omtale seg selv som ”folket”. Når man er selveste ”folket” ligger det i sakens natur at man mener man har absolutt rett og at alle andre er veldig dumme. At ”folk flest” ikke utgjør noe flertall av folket er småpirk man overhode ikke bryr seg noe om. For ”folk flest” har så visst ikke mye respekt for annerledes tenkende. Å se selvoppnevnte representanter for ”folket” bedrive meningsterror overfor sine medmennesker er ikke noe vakkert syn. Jeg har opplevd at de med andre holdninger har holdt klokelig kjeft på pauserommet, for så å gi uttrykk for sine meninger når de har snakket med mennesker de vet respekterer dem for det de står for. Og jeg forstår dem godt, folk skal tross alt overleve i hverdagen, og da er det best ikke å legge seg ut med ”folk flest”.
Ledelsen i Fremskrittspartiet, med sin utstuderte forurettethet og lettvinte løsninger på kompliserte problemer, framstår heller ikke som voldsomt sjarmerende.

Vi som har gitt opp
Jeg stemte ikke ved valget for to år siden, og kommer ikke til å gjøre det i år heller. Det er mulig jeg kommer til å stemme blankt, for på den måten prøv å si at jeg gjerne ville ha stemt, hvis det bare hadde vært noen jeg kunne stemme på. Jeg vet det er en stor del av arbeiderklassen som velger ikke å stemme, dette er ofte tenkende mennesker som rett og slett har gitt opp. Dette er folk som har tøffe forhold på jobben, som kanskje har negative erfaringer med Nav eller sosialkontor, eller som har nære pårørende som har opplevd vonde ting fra disse instansene. Det er snakk om mennesker som ikke er synlige i det offentlige rom, som ikke har noen som taler sin sak. Når politikerne ikke ser oss, og ikke har noe ønske om å gjøre noe med de problemene vi møter i vår hverdag, da kan de heller ikke forvente at vi skal stemme på dem.

Dataproblemer

Jeg har vært uten pc i en evighet, i hvert fall har det virket sånn. Da jeg tok pc-en til verksted første gang var det vinter og snø. Da jeg omsider kunne hente hjem en velfungerende pc var våren for lengst ankommet. Underveis har det vært mye slit og frustrasjoner, mange stygge ord er blitt sagt. To ganger hentet jeg hjem en pc som ikke fungerte i det hele tatt, på verkstedet skyldte de på ”kommunikasjonssvikt”. Hele tragedien endte lykkelig, siden folka på verkstedet sikkert var drittlei av både meg og det elendige vraket av en pc ble det bestemt at jeg skulle få en flunkende ny. Det tok riktignok litt tid fra de fant ut at jeg skulle få ny pc til jeg kunne hente den, denne gangen var grunnen ”miskommunisering”.
Det føles uvant å ha en frisk og rask pc i huset igjen, den gamle hadde skrantet i lengre tid, og hadde også vært to turer på verksted i sommer uten at de hadde fått noe greie på den. Hva som egentlig feilte den er det ingen som vet, heller ikke teknikerne greide å finne ut av hva slags mystisk sykdom den hadde, men at det var alvorlig behøvde man ikke være dataekspert for å skjønne. Den pustet og peste, knakte og brakte så fort den skulle utføre noe av betydning. Den jobbet stadig saktere og virket påfallende sliten alderen tatt i betraktning, å åpne et program som Photoshop var nesten i overkant av hva den kunne klare, og den fikk astmatiske anfall underveis. Stakkaren var også plaget av ukontrollerte rykninger, i enkelte programmer hoppet og rykket det som bare pokker på skjermen, en kunne bli sprø av mindre. Til tross for sin relativt unge alder var den nok moden for datakirkegården, måtte den få hvile i fred. Jeg savner den sant å si ikke.

På slutten minnet den meg uhyggelig om den første pc-en jeg hadde, den fikk etter hvert tilnavnet Monsterboksen, og den levde virkelig opp til navnet sitt. En e-post skrevet på Monsterboksen begynte og sluttet stort sett uten unntak av eder og forbannelser over maskinens dårlige oppførsel. Til slutt ble det fastslått at den hadde medfødte feil både her og der, også den fikk et kortvarig liv, og ble definitivt ikke savnet da den havnet der den hørte hjemme, på skraphaugen.

Ukene som pc-løs var et slit. Å ikke ha tilgang til nettbank og andre nødvendigheter når det passet meg var selvfølgelig ugreit. Det slo meg også at jeg er blitt en smule lat av de siste årenes pc-bruk. Det var litt skremmende å oppdage at jeg syntes det var slitsomt å måtte bruke cd-spiller med dertil hørende cd-er når jeg skulle høre musikk. Når det å putte cd-er inn og ut av en spiller framstår nærmest som uoverkommelige arbeidsoppgaver, da er man kanskje blitt latere enn man burde være.

Uansett, datamarerittet er over, den nye pc-en har fungert utmerket så langt.
Måtte den få et lengre liv enn sin syke og svake forgjenger!

Singel og usynlig

Jeg er singel og trives med det. Det er slett ikke sånn at alle single egentlig ønsker å være den ene halvdelen av et par. Livet som singel passer meg utmerket, jeg setter pris på friheten det gir. Men singellivet er ikke bare morsomt, det er forferdelig dyrt å være singel. Og det ser ikke ut til å være noe håp om at det skal bli bedre.

Ifølge Ensliges Landsforbund er det 830.000 aleneboende i Norge i dag. Antallet single har økt kraftig i de senere år, og single sliter mer økonomisk og har dårligere helse – både fysisk og psykisk – enn de som lever i parforhold. Til tross for dette blir denne store gruppen stort sett oversett av politikerne. Noe som kan tyde på at politikerne våre har litt dårligere gangsyn enn det som hadde vært ønskelig.

Jeg har vært inne på nettsidene til samtlige politiske partier av betydning, fra Fremskrittspartiet til Rødt, og dette var ikke lystelig lesning sett med single øyne.
Her er hva jeg fant:
Fremskrittspartiet – her kan jeg ikke se at single er nevnt i det hele tatt. Jeg kan ikke si jeg er nevneverdig overrasket av den grunn.
Høyre – her er vi i det minste nevnt, ”Høyre har ingen egen singelpolitikk” står det. Under følger en rekke forklaringer – eller bortforklaringer – på hvorfor partiet ikke har noen singelpolitikk.
Kristelig Folkeparti – her kan man lese følgende: Enpersonshusholdninger er ikke noen ensartet gruppe. KrF vil ha en bred gjennomgang av enpersonshusholdningenes situasjon i en egen stortingsmelding med sikte på at offentlige ordninger bedre skal fange opp single menneskers livssituasjon. De har altså fått med seg at det er noen single der ute, men jeg hopper ikke akkurat i taket av glede av dette her.
Venstre – her fant jeg et stykke med overskriften ”Krever klar singelpolitikk”, der man faktisk gir uttrykk for at man har skjønt at single ikke har det så lett, men dette er datert 07.09.2006, og har vel sånn sett gått ut på dato. Da mistenker jeg dem for å ha glemt oss i mellomtiden.
Senterpartiet – her greide jeg ikke å finne noe, men mange fine bilder av Liv Signe Navarsete for den som måtte være interessert.
Arbeiderpartiet – også her glimrer singelpolitikken med sitt fravær, kan ikke se at single er nevnt med et eneste ord. Siden har en oversikt med det kanskje ikke helt heldige navnet Apedia, der man kan søke i partiets politikk fra A til Å. Under Bolig står det: Bostøtten til barnefamilien må økes, slik at det blir lettere å klare bokostnadene for barnefamilier med svak økonomi. Singles problemer når det gjelder bolig er man tydeligvis ikke opptatt av.
Sosialistisk Venstreparti – heller ikke partiet som ifølge seg selv er voldsomt opptatt av rettferdighet bryr seg om single. Da jeg prøvde å søke på ordet ”single” fikk jeg dette resultatet.

Et søk på ordet ”enslige” ga derimot resultat, men ikke akkurat det jeg ønsket meg. Det jeg fikk opp, var et stykke der man ga uttrykk for at det var i ferd med bli for mange single i Gamle Oslo: Utbyggerne har ofte en snever oppfatning av hvem bylivet er egnet for, og vil først og fremst bygge små leiligheter for de unge og enslige uten barn. Vi ønsker stabile Gamle Oslo-beboere, fra alle tenkelige grupperinger, som er glade i bydelen sin, og som investerer i den gjennom sitt engasjement. Ikke minst vil vi vektlegge å tilrettelegge for at barnefamilier skal bli boende i bydelen.Dessuten fant jeg følgende: Bostøtten er økt kraftig med en milliard til dem som har dårlig råd og dyr bolig. Spesielt barnefamilier og enslige vil komme bedre ut.Da er det vel bare barnløse par som ikke kommer særlig bedre ut da.
Ikke mye å rope hurra for her heller altså.

Rødt – heller ikke de røde ser ut til å være nevneverdig bekymret over de singles ve og vel, jeg greide ikke å finne et eneste ord om saken. Derimot et imponerende antall ord med a-endelser.

Som kjent droppet den nåværende regjeringen den planlagte singelmeldingen, daværende barne- og familieminister Karita Bekkemellem brukte som argument at ”gruppen er for sammensatt, det blir for vanskelig å finne felles tiltak”. Det er merkelig at single er en så mye mer ”sammensatt” gruppe enn andre.

Jeg finner det også merkelig at single blir så til de grader usynliggjort, ikke bare av de politiske partiene, men også i media. Ta det årlige jippoet i forbindelse med framleggingen av statsbudsjettet, en ting er at det alltid er barnefamiliene som er den gruppen som kommer heldigst ut. En annen ting er medienes dekning, jeg kan ikke huske noen gang å ha sett et avisoppslag eller et innslag på tv om hvordan statsbudsjettet vil slå ut for single. Og det blir ikke skrevet – eller snakket – om single ellers heller. Jeg abonnerer på Dagsavisen, den avisen er fullstendig fri for artikler om single, derimot er det ikke en dag uten at den inneholder noe som har med barnefamilier å gjøre.

Man kan jo lure på hvorfor det er sånn, at verken politikerne eller media overhode er opptatt av single. Blir vi oppfattet som mindreverdige? I så fall, hvorfor? A4-formatet passer ikke alle, og forholdene burde legges til rette for at folk kunne velge å leve på en måte som passer den enkelte.

Som sagt innledningsvis, jeg setter pris på livet som singel, bortsett fra de økonomiske problemene er det et godt og fritt liv. Som singel har jeg hatt muligheter til å bygge opp selvtillit og selvstendighet, jeg har opplevd mye spennende som jeg hadde gått glipp av dersom jeg hadde levd i et parforhold. Så singellivet er vel verdt å leve, vi single har ingen grunn til å føle oss mindreverdige, og nå er det virkelig på tide at vi begynner å si fra!

Irland!!!

En hibernofils bekjennelser

For noen dager siden fant jeg ut at jeg er hibernofil. Det var en lettelse å endelig få et navn på det, eller en ”diagnose” om man vil. Gjennom mange år har jeg reist til Irland så fort lommeboka har tillatt det, jeg har massevis av cd-er med irsk musikk, og har drukket bøttevis av Guinness og annet godt irsk drikke. Jeg har hele tiden trodd at denne tilstanden må ha hatt et navn, på samme måte som man har begreper som frankofil og anglofil. Og jeg hadde altså rett, og kan nå slå fast at jeg lider av hibernofili.
Skjønt noen lidelse er det vel ikke akkurat, heller en kilde til mye moro. Så får det heller være at enkelte kanskje rister litt oppgitt på hodet når jeg stikker til Irland for gudene vet hvilken gang, mens jeg fremdeles verken har vært i Bergen eller København.

Georgianske rekkehus i Dublin

Det er ofte Dublin som er målet når jeg rømmer fra hverdagen, den byen er blitt mitt tilfluktsted, dit jeg drar for å slappe av og få disse dosene med irsk musikk og moro som jeg etter hvert er blitt så avhengig av.

Dublin er ingen spesielt vakker by, men den har sjarm og atmosfære. Dublin har fargerike og flotte dører, kunstferdige lyktestolper og nydelige parker, dette er med på å gi den særpreg og gjør den til en trivelig by å vandre rundt i. Og skulle man bli tørst når man vandrer rundt er det aldri langt til nærmeste pub.
Pubene er vel sant å si hovedgrunnen til denne iveren etter å reise til Dublin, det er tross alt grenser for hvor interessert jeg er i dører, lyktestolper og parker. Jeg har hatt mange uforglemmelige kvelder på puber i Dublin, og også andre steder i Irland, ikke minst da jeg var i Galway for noen år siden. For meg som er ekstremt glad i irsk musikk, er bare det å kunne høre slik musikk i tilnærmet ubegrensede mengder en lykke i seg selv, og når man kan gjøre det i godt selskap i tillegg, da har jeg alt jeg kan ønske meg for øyeblikket. For irene er virkelig hyggelig selskap, de fleste av dem i hvert fall, noen håpløse individer finnes overalt, også i Irland. Miserable menn på desperat jakt etter damer er ikke akkurat noe ukjent fenomen, vi har nok av dem her i landet, jeg har aldri hatt noe problem med å takle irske menn av samme håpløse slag. Og de utgjør et mindretall, og jeg har hatt mange underholdende samtaler på pubene, det blir mye usaklig prat, latter og moro.
Noe irene synes er utrolig artig er de norske ølprisene, det ler de godt av. Jeg husker en fredagskveld på O’Donoghue’s pub i Dublin der jeg snakket med noen irske gubber som lo så de skrek da de hørte hva en Guinness kostet i Oslo. Dette lot til å være det morsomste de hadde hørt på lenge, da latteren omsider stilnet var det en som fortalte at han kjente noen som hadde vært på Island, der var ølet enda dyrere, mer latter, nordboernes ølpriser var virkelig festlige greier!

Musikere på O'Donoghue's

Det første spørsmålet jeg har fått når jeg har kommet inn på en pub er hvor jeg kommer fra, deretter hva jeg heter, et annet og litt snodig spørsmål jeg har fått flere ganger er hvor mange søsken jeg har. Da jeg må svare som sant er, at jeg ikke har noen søsken, jeg er faktisk enebarn, vedkommende som spør har derimot gjerne et enormt antall søsken.

Noe annet jeg har fått høre mange ganger er at skandinaver er så flinke i engelsk. Irene later til å være voldsomt imponert over engelskkunnskapene våre, de kan neppe ha hørt norske politikere snakke engelsk. Sist gang jeg var i Dublin ble jeg en kveld omringet av en flokk unge menn på en av pubene i Temple Bar. Også disse ga uttrykk for at de syntes det var utrolig imponerende at jeg, som var fra Norge, kunne stå der og snakke engelsk. Jeg forklarte at vi vel ikke har noe valg da resten av verden stort sett ikke skjønner hva vi sier, og det hele endte nok en gang med at det ble konkludert med at skandinaver er så flinke i engelsk.
I tillegg til at vi nordmenn har gode engelskkunnskaper og dyrt øl, er vi også vikinger. Aller første gang jeg var alene på pub i Dublin ble jeg omtalt som viking, og jeg har etter hvert vent meg til at når jeg er i Irland, da er jeg viking. Dette er ikke gærent ment, irene påstår selv at de overhode ikke har noe imot vikingene. Noe som muligens skyldes det faktum at det var vikingene som grunnla Dublin. På en av mine senere turer til Dublin fant jeg ut at det var på tide å få med seg en omvisning på Jameson-destilleriet. Da jeg kjøpte billett ble jeg spurt hvor jeg var fra. Da jeg svarte Norge, fikk jeg høre at dette var flott, det var vikingene som kom hjem igjen!

Guinness smaker alltid godt



Og jeg føler da også at jeg kommer hjem når jeg ankommer Dublin, det er alltid godt å være tilbake. Noe av det første som må gjøres er å gå innom en pub og ta en Guinness, dette svarte, tjukke brygget som er selve smaken av Irland. Da kan jeg senke skuldrene og slappe av, og kjenne på den gode følelsen over å være framme og glede meg til dagene jeg har foran meg.
Det er mye å glede seg over, ikke minst alle de spennende og flotte restaurantene, her er det bare å ta for seg av mat fra mange forskjellige land, Nepal, Marokko, India, Malaysia, Libanon, Mexico, for å nevne noen. Jeg har spist Irish Stew en gang, det måtte gjøres, jeg hadde liksom litt dårlig samvittighet når jeg satt og koste meg med krydret og spennende mat og følte at jeg heller burde ha smakt på Irish Stew. Så jeg følte meg lettet da dette pliktløpet var overstått, vondt kan man ikke si at det var, da det omtrent ikke smakte noe som helst. Jeg har snakket med folk som har likt det, smaken er som kjent forskjellig.
En annen ting jeg i økende grad har fått sansen for er å gå på pub på dagtid, sette meg i en krok med en øl og koble helt av. Meget avslappende, men for å framstå som noenlunde edruelig går jeg aldri på pub før klokka tolv, det har riktignok hendt jeg har gjort ett og annet unntak, jeg er ingen prinsipprytter.




Glendalough

Nå har jeg ikke brukt all tiden jeg har vært i Irland på å subbe rundt i Dublins gater, på vei fra en pub til en annen. Det hadde unektelig vært trist om de eneste synsinntrykkene jeg hadde fått på alle disse turene var en endeløs rekke med Guinnessglass. Irland har absolutt andre ting å by på. Historiske steder som Clonmacnoise og Glendalough med sine klosterruiner, rundtårn og keltiske kors likner ikke noe jeg har sett andre steder. Ikke minst gjorde Glendaloch et formidabelt inntrykk, navnet betyr dalen med de to innsjøer, den har et vakkert landskap og en mystisk og særegen atmosfære. Da jeg kom til Glendaloch regnet det i bøtter og spann, som det ofte gjør i Irland, men så letnet det, sola brøt nølende gjennom skylaget og skinte forsiktig ned på gamle ruiner og gravsteder, mens tåkedottene drev mellom åssidene.

En tur til den over fem tusen år gamle Newgrange var også vel verdt å få med seg, å gå inn i denne eldgamle bygningen var en fascinerende opplevelse.
Den vakre innlandsbyen Kilkenny med den imponerende borgen Kilkenny Castle er et annet uforglemmelig minne. Det er flere gamle kirker i byen, og en av dem, St. Canice’s Cathedral, har et rundtårn rett ved siden av seg som man kunne bestige mot å betale ett pund, dette var før euroens tid. Jeg syntes det var en stålende ide å gå opp i dette rundtårnet, i hvert fall før jeg hadde gjort det. Etter turen opp i rundtårnet kunne jeg slå fast følgende: et rundtårn er atskillig høyere enn det ser ut fra bakken, blåser det på bakken blåser det langt hardere på toppen av tårnet, dessuten oppdaget jeg at jeg har et aldri så lite snev av høydeskrekk.
Utsikten var det for øvrig ingenting å utsette på.

Kilkenny Castle

Dette er noe av det jeg har opplevd av historiske steder i Irland, nå noen ord om Galway, Irlands fjerde største by, beliggende på Vestkysten. Galway er en sjarmerende by, med fargerike bygninger, koselige gågater og mange herlige puber. Det er en by til å bli i godt humør av. Jeg hadde noen riktig fine kvelder på pubene i Galway, i selskap med en særdeles hyggelig og inkluderende lokalbefolkning og med mye god musikk.
En grunn til at jeg satte ekstra pris på disse kveldene var at jeg hadde et heller dårlig minne fra en kveld på pub i Galway første gang jeg var i Irland. Den gangen dro jeg på en arrangert tur med buss, og vårt første stoppested var et hotell like utenfor Galway. Den ene kvelden vi var der skulle vi på pub inne i sentrum. Det ble en heller pinlig affære, da vi ankom puben viste det seg at vi var for mange til å få plass i den forholdsvis lille puben, de måtte åpne et rom innenfor selve puben til oss. Der ble vi plassert, og tilbrakte kvelden med å sitte og se på de innfødte, som for øvrig lot til å ha det riktig så festlig, vi som satt der og følte oss som skikkelig teite turister på tur hadde det derimot ikke så veldig morsomt. Dette var min aller første kveld på pub i Irland, det var en formidabel nedtur! Heldigvis har jeg hatt rikelig anledning til å ta igjen for denne flausen senere.

Pub i Galway

Begge gangene jeg har vært i Galway har jeg vært en tur oppe i Connemara, et område med vill og vakker natur, og som det viste seg første gangen jeg var der, forferdelig mye dårlig vær. Da var det mørkt som i den berømmelig sekken midt på dagen, tåka hang nedover fjelltoppene, og regndråpene som falt i strie strømmer var på en størrelse jeg inntil da ikke hadde trodd var mulig. På min andre tur til Connemara var det derimot sol og nydelig vær. Denne turen bød på et hyggelig gjensyn med Kylemore Abbey, et eventyrlig slott vakkert beliggende ved en innsjø. Stedet gjorde et fantastisk inntrykk første gang jeg var der, selv om været var dårlig og det var tettpakket med turister. Nå skinte sola og det var stille og rolig, da turistsesongen ikke hadde startet ennå, noe som gjorde det hele ytterligere praktfullt.

Kylemore Abbey

 Etter denne nydelige vårdagen i Connemara skulle jeg ha en rolig kveld i Galway før jeg dro til Dublin dagen etter. Den ble ikke så rolig som planlagt, jeg ble påspandert store mengder Guinness av noen svært hyggelige innfødte, det ble en i overkant festlig aften, og turen til Dublin dagen etter desto mer slitsom. Etter å ha krysset den irske øya i temmelig dårlig forfatning, var jeg i relativt god form da jeg gikk av bussen i Dublin. Det tok ikke lang tid før jeg satt på en av pubene i Temple Bar og syntes den foregående kveldens fest og moro var verdt den noe ubehagelige bussturen. Resten av tiden i Dublin brukte jeg til å gå på forskjellige museer, blant annet Dublin Writers Museum, og å ta farvel med byen, dette skulle være min siste tur til Irland.

Statue av James Joyce i Dublin

Vel hjemme fra Irland satte jeg meg til å lese Dubliners av James Joyce, jeg hadde kjøpt boka for to euro, og den var vel verdt pengene. Jeg lovte meg selv at om jeg noen gang dro tilbake skulle jeg kjøpe Ulysses, og lese den!
Det gikk ikke mer enn drøyt to år før jeg nærmest ved en tilfeldighet havnet tilbake i Dublin, og gjensynet ble enda gledeligere enn forventet. Da jeg dro derfra denne gangen, uten Ulysses den har jeg fremdeles verken kjøpt eller lest, var jeg i motsetning til forrige gang fast bestemt på å komme tilbake igjen så fort som mulig. Hvilket jeg gjorde, jeg har vært i Dublin flere ganger senere. Det er alltid noe å foreta seg på dagtid, en omvisning i et gammelt hus, et galleri jeg ikke har besøkt før, eller en tur til en av idylliske landsbyene utenfor Dublin.
Og om jeg aldri har orket å gi meg i kast med Ulysses så har jeg i det minste vært med på en litterær pubcrawl ledet av to talentfulle skuespillere, en underholdende og annerledes kveld.
Ellers setter jeg stor pris på de kveldene som overhode ikke er annerledes enn de pleier å være i Irland, de før omtalte kveldene på pub med musikk og moro.

Dører i Dublin

 Jeg har innsett at jeg er kraftig angrepet av hibernofili, jeg har alltid lyst til å reise tilbake til Irland. At jeg en gang mente jeg var kurert er i ettertid vanskelig å fatte, sjelden har jeg tatt så feil som da jeg trodde jeg forlot Dublin for siste gang.

Særlig på dårlige dager ønsker jeg at jeg var i Dublin eller Galway og kunne søke tilflukt i en krok på en pub og drukne mine sorger i en Guinness eller flere. Når jeg først er i Irland ligger for øvrig sorger og bekymringer igjen hjemme, og når jeg tar en Guinness er det heller for å feire at jeg er kommet ”hjem” nok en gang.