lørdag 23. januar 2010

Syk debatt

Om Knausgård, sykefravær og verking i fine fasader
I den senere tid har det, som de fleste ganske sikker har fått med seg, vært snakket, skrevet og synset om sykefraværet til de store gullmedaljer. Et annet hett tema for tiden er selvfølgelig Knausgård, Knausgård og enda mer Knausgård, også noe jeg regner med at de fleste har fått med seg.
I min grenseløse naivitet trodde jeg dog at dette var to atskilte temaer, de hører liksom ikke sammen, hvis du skjønner hva jeg mener. Men som så ofte før, tok jeg feil. Siden debatten om sykefravær stadig når nye høyder, eller det motsatte, alt etter som man ser det, så går det an å sause sammen Knausgård, sykefravær og litt forskjellig annet til en slags mer eller mindre velsmakende suppe, kommer an på smaken antagelig, den er som kjent delt.

Det er Trond Mjaaland, psykolog og post doc på medisinske atferdsfag ved medisinsk fakultet, UIO, som har prestert denne mesterlige sammenblandingen i et stykke i Dagsavisen, som for øvrig har den noe eplekjekke tittelen ”Ta deg sammen”. Undertegnede er dypt imponert og ser det som sin plikt å bringe noen av hans gullkorn videre, han skriver blant annet: Skru ned forventningene. Vi må akseptere å ha det vondt for å forstå at vi har det godt. Det er i orden at livet byr på motstand. Alle har det vrient i perioder. Det er greit å være litt lubben. Det er greit å ha det rotete i huset, selv med svigermor på besøk. Det er greit å mosjonere i stedet for å løpe maraton. Det er greit ikke å ha lest alle Knausgårds bøker eller ikke riktig å huske hva Bjørnson skrev, nå i Bjørnsonåret. Det er temmelig urettferdig mot seg selv å sammenlikne seg med dem som fremstår som best hele tiden.
Det første som slo meg da jeg leste dette første gang var at det minnet meg om ting de voksne sa til meg i barndommen, når verden gikk meg mer eller mindre imot. Hvis jeg f eks ble ertet av andre unger eller ikke fikk lov å være med å leke, da fikk jeg gjerne høre noen trøstens ord, som var til forveksling lik det som står over. Bortsett fra dette med Knausgård selvfølgelig, han var ikke funnet opp den gang.

Hvis man nå skal se dette i klasseperspektiv, og jeg driver nå med sånt på denne bloggen, så finner jeg en viss trøst i disse ordene. Jeg har skrevet om at jeg har hisset meg opp fordi jeg føler at når man skriver om arbeiderklassen, da skrives vi om, man skriver ikke til oss, eller for oss. Disse kloke og velvalgte ord er antagelig myntet på middelklassen, og man skriver til dem, men ordbruken er av en slik art at jeg ville blitt mektig irritert hvis noen hadde skrevet noe like nedlatende til meg og mine ”klassekamerater”. Da ville jeg tatt det som det endelige beviset på at man så på folk fra arbeiderklassen som en gjeng lallende idioter. Men dette er neppe til oss, det er det jeg finner trøstende.
For vi fra arbeiderklassen blir ikke sykmeldte på grunn av manglende lesning av Knausgård, og egentlig tror jeg ikke andre blir det heller. De jeg har jobbet sammen med er blitt syke, og i noen tilfeller sykmeldte, på grunn av hardt og slitsom arbeid i stadig tøffere tempo.

En som er inne på de samme tanker som Trond Mjaaland, er Ola Nordviste allmennlege, samfunnsmedisiner og psykiater. Hans stykke, også i Dagsavisen, har tittelen ”Selvbestemt orkemelding”, og han har blant annet følgende å komme med: Fra legestolen har jeg sett en underlig utvikling gjennom de siste tre tiårene. Ola og Kari nordmann har hvert år økt både sine forventninger og sine ønsker – og etter hvert sine krav – til hva livet skal by dem. Det handler om inntekt, boligstandard, innbo, klær, mat, utseende, vellykkethet, vennenettverk, videreutdanning, karriere, feriereiser, knirkefrie barn, trening, lekker kropp, samliv og sex, for å nevne noe. Denne utviklingen – «ønskelinjen» – ser jeg for meg som en ganske bratt stigende skrålinje gjennom disse tiårene.
Igjen, dette har lite å gjøre med den virkeligheten jeg har opplevd, det begge disse skriver om er mennesker som er så opptatt av å holde på sine fine fasader at de ender opp med at det verker i de fjonge fasadene deres. Fasadeverk er sikkert ikke noe å kimse av, men jeg tror likevel at mine tidligere kollegers verking i kroppen etter mange harde og krevende år i arbeidslivet er langt mer smertefull.

Arbeidsfolk lider ikke av fasadeverk, da man stort sett ikke har noen fin fasade det kan sette seg verk i. Vi blir ikke syke fordi om vi ikke leser Knausgård, da vi ikke er særlig opptatt av å lese de ”riktige” bøkene. Vi bekymrer oss heller ikke nevneverdig om vi har de ”riktige” fritidssyslene” eller reiser til de ”rette” feriestedene.

Jeg kan selvfølgelig skjønne at fasadefolket har det slitsomt, jeg har faktisk sendt dem en medfølende tanke noen ganger når jeg selv har vært på ferie. Jeg har det med å ende opp i Irland når jeg reiser på ferie, der går jeg på pub, subber gatelangs i Dublin og koser meg voldsomt, det er ikke mye å skryte av selvsagt, men jeg er fornøyd selv, og det synes jeg er det viktigste. Jeg drømmer ikke om haifiske i farlige farvann, padling i enda farligere stryk, fjellklatring i Nepal, fotturer i Amazonas, alltid med minst én bok av Knausgård i bagasjen.
Å leve livet sitt på en slik måte at man til en hver tid skal imponere andre må være slitsomt, og det spørs vel om det er verdt slitet.

For øvrig synes jeg nå debatten om sykefravær begynner å virke såpass syk at det kanskje er på tide å sykmelde den for en periode, så kan den få lov å komme til sans og samling, og vi andre få litt velfortjent fred.

5 kommentarer:

  1. Hehe, veldig bra skrevet! Jeg er så enig med deg i at vi må få sykmeldt denne debatten en stund nå, den er så lavmåls at jeg blir kvalm.
    I et klasseperspektiv tilhører jeg vel middelklassen, men har aldri tenkt tanken på å sykemelde meg hverken på grunn av manglende Knausgård-lesing, fasadesprekker eller manglende ork gitt. :-D
    For en ting er sikkert, det er grusomt kjedelig både å være syk og å være sykmeldt!

    SvarSlett
  2. Dessverre er jeg redd vi må leve med denne håpløse debatten i lang tid framover. En av disse stykkene i Dagsavisen hadde overskriften "alle må med", og det kan se ut som det også er motto for selve debatten. Alle skal med og komme med stadig mer kreative forklaringer på hvorfor folk er hjemme fra jobben. Også jeg som har trodd at det var så enkelt at folk ble sykmeldte fordi de faktisk var syke.

    SvarSlett
  3. Du skriver veldig godt her. Denne likte jeg:))

    SvarSlett
  4. Men hvor ER disse menneskene som angivelig er sykmeldte fordi de ikke føler at de strekker til? Ferdes de på Frogner? Er de så skamfulle at de ikke tør å gå ut? Jeg treffer aldri noen av dem.

    Ellers er det visst ingen fare for at noen av oss skal få for høye tanker om oss selv. Bare se hva svenske ungdommer som har som jobb å skrelle bananer, mener om oss: "Nordmenn er tjukke i huet og late!"

    http://www.dn.no/forsiden/naringsliv/article2077352.ece

    Et øyeblikk trodde jeg faktisk det stod: "Nordmenn er tjukke og late!", noe som ville passet godt inn i andre overskrifter nylig.

    Lurer forresten på hva som ville skjedd om det hadde stått: "Tyrkere/tyskere/svensker er tjukke i huet og late!" Det hadde vel endt med en anmeldelse. Men vi bor jo bare her i landet, så vi bare finne oss i hva besøkende har å komme med av rasistiske uttalelser om oss.

    Attpåtil folk som får betalt for å skrelle bananer. Dette er liksom en jobb nordmenn ikke vil ha? Vel, jeg fikk ny kollega i forgårs. Hun har vært "assistant professor" ved universitetet her, men der var det ikke bruk for henne lenger. I stedet fikk hun et vikariat hos oss med å skanne. Jeg gjør samme jobben, og jeg er ikke akademiker. Visst er hun overkvalifisert, det er jeg også. Jobben er ikke fullt så ensformig som bananskrelling - der er dokumenter vi skanner, så vi er nødt til å bruke hodet. Men den helt store forskjellen er det faktisk ikke.

    Kanskje i betalingen, da? Jeg får kommunens minstelønn, som er 25 kr i timen, og den indeksreguleres ikke. Jeg må jobbe i tre dager bare for å dekke de månedlige reiseutgiftene for å komme meg til og fra arbeid. Heldigvis for meg betaler Nav mellomlegget så jeg kan overleve.

    Kjekt da at vi kan lese i Dagens Næringsliv at nordmenn er tjukke i huet og late, og at vi "vasser i penger, og kjøper oss fri fra alt".

    http://www.dn.no/privatokonomi/article2521330.ece

    Noen har visst glemt at det ikke en gang finnes en lovbestemt minstelønn i dette landet, og at en arbeidsgiver kan nøye seg med å tilby 25 kr i timen - også til en som gjør samme arbeidet som en tidligere "assistant professor"... Jeg bare nevner det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Dessverre fungerer ikke lenkene til innleggene i Dagsavisen lenger, men det er helt sant at en mente folk ble sykmeldte fordi de ikke hadde lest Knausgård. Da følte man seg visst mislykket og løp avgårde til legen for å få sykmelding, noe man da tydeligvis fikk.

      Jeg tror ikke vi nordmenn er fullt så ille som enkelte vil ha det til, verken når det gjelder å være kresen med jobb eller på andre måter. Regner med at de som påstår at "vi vasser i penger", gjør det selv, vi som ikke gjør det har ikke den samme muligheten for å komme til orde.

      Det må jo være supert for en arbeidsgiver å slippe unna med 25 kroner timen, da er det kanskje ikke så rart at de ikke har lyst til å ansette folk og betale full lønn?

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.