Høstbilder

Jeg tror jeg får starte med å si at det er lenge siden sist jeg har blogget. Husker jeg rett er det ikke første gang jeg har begynt en ny post med å si akkurat det. Det har vært lite skriving, det er ikke alltid konsentrasjonsevnen er på topp. Det har vært mye å tenke på de siste årene og det har liksom ikke vært særlig artige greier, for å si det sånn.

Noe jeg derimot har gjort en del i det siste er å ta bilder. Jeg kjøpte et systemkamera sist vinter og det har blitt mye brukt. Jeg er ikke særlig god til å ta bilder, men takket være Photoshop kan jeg rette opp de verste feilene. Moro er det og høsten er etter min mening den beste tiden for fotografering. Så inntil jeg får samlet tankene og forhåpentligvis greier å skrive noe mer eller mindre meningsfullt, her er noen høstbilder.   

 

 

Tre dikt av Hans Børli

En kveld jeg satt og kikket litt rundt på nettet, kom jeg over en side med dikt av Hans Børli. Jeg ble sittende å lese, det var godt å lese noe som var annerledes enn det meste man kommer over for tiden. Det første diktet jeg leste var Rådyret. Det traff meg, jeg har vært mye ute i skogen gjennom årene og det er noe i dette diktet jeg gjenkjenner. Det jeg har følt, men selv ikke ville klart å sette ord på, når jeg har vært så heldig å møte noen av skogens beboere.

RÅDYRET

Denne dagen

 vil jeg bevare i hjertet
 som en ting av kostbarhet.

Jeg møtte et dyr på stien

 i dagningens første time.
 Et rådyr
 så levende vakkert
 så levende ungt
 som hadde det hoppet ned fra
 den lave morgenstjerna i øst.

Dette møtet gjorde hele dagen edel.

 En skjør villdyr-ynde
 la et lys av åpenbaring
 over mitt grove dagsverk.
 Hendene ante
 den uforløste sangen i alle ting.

Jeg følte meg på underlig vis

 fylt av ansvar. Fordi
 skjønnheten hadde sett meg
 med de mildeste øyne i skogen.

Et annet dikt jeg leste og som må sies å passe inn på denne bloggen, var Arbeideren taler om revolusjon. Jeg skal ikke si noe mer om det, da det skulle tale godt for seg selv.

ARBEIDEREN TALER OM REVOLUSJON

Arbeidernes revolusjon -? Tja ...

I allfall ingen store greier
med Marx og Engels og
 Vladimir Iljitsj Uljanov. Nei, en vannmakt
 med skum i munnvikene: Skriket
 av smerte og hjelpeløst raseri
 da sagmesteren skar av seg høgre handa
 på et mangelfullt sikret sirkelblad.
 Eller den rustne forbannelsen
 der gruvearbeideren på vei til nattskiftet
 spytter i snøen og så at
 det var rødt i spyttet ...

Små små ting. Bloddrypp

 fra nebbet til en snarefanget fugl.
 Ingenting å skrive om.

De store revolusjoner, -sier du

 og blar opp bøkene for meg:
 Leningrad 1917, Vinteren ved Teruel,
 Blodhøsten i Paris,
 Manchudynastiets fall ... Nei!
 det var ikke "arbeideren" det hele gjaldt.

Arbeidernes drøm, ser du,

 er en liten og lavmælt drøm
- en stillhet nær jorda.
 Derfor kom den aldri med
 blant tesene på revolusjonsmanifestene
 hvor papirordene skreik som gjeldgriser.

Vår egen jordiske drøm: Arbeid

 som evig skapelse mellom våre hender,
 det lille huset, frihet
 fra armod og grå bekymring
 et elsket menneskes pust på ruten ...

Ikke mer.

 Ingen flammende paroler i rødt
 over hodene på tribunalet.

Boklærde løftemakere

 kledde denne drømmen i store og fagre ord
 slik at vi knapt nok kjente den igjen.
 Fôret med fint teoretisk prek
 sloss vi
 - og tapte.

Døde ved nakkeskudd

 knelende i støvet.
 Ble malt til kjøttdeig
 under beltemerking på brølende tanks.
 Eller vi seiret,
 bar pampene til maktens tinder
 og vendte hjem til en hverdag hvor
 Sibir ventet den ulydige.

Hva gjør det for forskjell

 om tsaren heter Nicolay
 eller Josef ...?

Vi står på dørken, kamerater.

 Og kommer sidemannen din så sant
 et trinn høgere på stigen enn du,
 så spytter han i hodet på deg.
 Jeg vet det. Jeg har selv gått
 i tredemøllen i 40 år. Og der
 kommer noen alltid til å gå.

For skal vår verden bestå,

 må bøyde rygger danne fundamentet
 som bærer den stolte maktpyramiden
 av fusk og faenskap.

Det siste diktet, Kaktus som lagrer vann, er ikke et av diktene jeg leste den kvelden. Det har jeg hatt lagret på pc-en siden jeg kom over det et eller annet sted for flere år siden. Det traff så til de grader at jeg bare var nødt til å ta vare på det.

KAKTUS SOM LAGRER VANN (Til en etiker)

Det er lett nok å slå om seg

med etiske imperativer:
- Du skal... Du må... Jeg vil...
når fortvilelsen aldri har brent margen ut av knoklene i deg.

Kom igjen når du har

krysset Den store saltørken
uten drikkevann,
uten sko på føttene, uten
tårer i din brennende nød.

Kom igjen når

du står på den andre siden
og vet
hvor i ørkenen
de kaktus gror
som lagrer vann.

Litt om politisk ukorrekte vitser

Noe av det dummeste jeg leste i uka som nå snart er over må være følgende: «Vet du hva som er forskjell på en afrikaner og en bøtte med dritt? Bøtta.» Når du forteller denne (upassende) vitsen til nordmenn, ler de ikke. De tør ikke. Den politisk-korrekte tvangstrøyen de har på seg er for trang. Dette sto å lese i en kronikk i VG, skrevet av Sanna Sarromaa.

Vanligvis pleier jeg å forbigå slikt i taushet. Det skulle være temmelig opplagt at når nordmenn ikke ler av slike vitser er det fordi det rett og slett er for dumt. Det som slo meg var at det egentlig er rart at vitser, eller hva man nå kan kalle det, av denne sorten ikke har vært nevnt når man har omtalt arbeiderklassens lavtstående smak. Jeg regner med at det er slikt man tror vi forteller, og ler rått av, når vi sitter der i campingvognene våre, iført grilldress mens vi hiver innpå hjemmebrent og slafser i oss grandiosa.

Til tross for at det ikke er tilfelle, er jeg ikke iført en for trang politisk-korrekt tvangstrøye. Saken er at selv om jeg ikke ler av ekstremt idiotiske vitser, så hender det faktisk at jeg ler av dem som er iført den typen plagg. De kan til tider framstå som ufrivillig komiske i all sin selvhøytidelighet og innbilte fortreffelighet. Jeg håper at jeg tar feil, men jeg har en ekkel følelse av at enkelte av dem kanskje kunne være i stand i le overnevnte «vits» dersom den hadde omtalt en gruppe som det er hipt og kult å mislike, eksempelvis frp-velgere. Jeg har dessverre inntrykk av at enkelte kan opptre temmelig primitivt dersom det er i det de oppfatter som den gode saks tjeneste.

Til slutt en passende videosnutt. Den inneholder nok et og annet som kan bli i sterkeste laget for sarte og særdeles politisk korrekte sjeler. De er herved advart.

Litt mer om vårens tur til Skottland

Jeg fikk lyst til å spandere nok en bloggpost på turen til Skottland i mai måned. En ferietur handler ikke bare om dagene man er borte, det er noe å glede seg til på forhånd og noe å se tilbake på i etterkant.

Noe jeg også hadde glede av i etterkant av skottlandsturen var noen bøker jeg ble anbefalt underveis. Bøkene er The Lewis Trilogy av Peter May. Som man skjønner er det snakk om tre bøker, The Blackhouse, The Lewis Man og The Chessmen hvor handlingen foregår på Isle of Lewis, Ytre Hebridene. Kan anbefales til alle som liker krimbøker som er mer enn bare krim. Gode beskrivelser av mennesker i et særegent miljø. Jeg kom ikke så langt som til de ytre Hebridene, men jeg fikk med meg noen av de indre. Det var en spesiell atmosfære ute på de øyene, særlig gjorde Iona inntrykk. Vi skulle også vært på Staffa, men de skotske værgudene ville det annerledes. Det var for tøffe forhold på sjøen til at det lot seg gjøre. Det var i det hele tatt ganske skiftende værforhold, for å si det på en pen måte. Litt merkelig var det at hver gang vi skulle forlate et kjøretøy, enten det var buss eller båt, så begynte det umiddelbart å regne. En av mine medreisende lurte på om det lot seg gjøre å lure denne regnguden som lot det hølje ned så fort vi bevegde oss ut, men regnguden så ikke ut til å være blant de lettlurte, så her var det bare å finne fram paraplyen.

Iona

Iona

Nå ble været ute på Skye for mye for den gamle paraplyen min, den som hadde fulgt meg så trofast på ferieturer til fuktige reisemål gjennom mange år. Men Skye var nå vakker og det var faktisk noen øyeblikks opphold i regnet sånn innimellom. Underveis begynte guiden å snakke om bandet Runrig, som kommer fra Skye. Jeg var en gang i tiden stor fan av dette bandet, det var musikk helt etter min smak. Det varte helt til bandets utmerkede vokalist sluttet, da mistet jeg interessen. Bandet eksisterer fremdeles, men er nå ført opp på listen over band som var bedre før. Det har etter hvert blitt en svært lang liste. Guiden ble ganske imponert da jeg fortalte at jeg faktisk hadde vært på konsert med Runrig en gang for lenge siden. Det hadde ikke hun vært, men i likhet med meg syntes hun de var bedre før.

Skye

Da jeg til slutt kom til Edinburgh, tok jeg meg i å tenke på hva jeg kunne gjøre i denne byen en annen gang, sånn til neste år. Vi får nå se hvordan det blir. Edinburgh er absolutt å anbefale, nydelig by. I det hele tatt, jeg anbefaler Skottland til alle som ikke er redd for litt, eller mye, dårlig vær.

Til slutt en flytur over Isle of Sky.

       

Noen tabloide overskrifter

På en sen fredagskveld kom jeg tilfeldigvis til å ta et bildesøk i Google på forsider på Dagbladet og VG. Jeg skrev ned en del av overskriftene som dukket opp og resultatet er som følger:

Lavkarbo øker faren for hjertetrøbbel. Berserk på pub. Gikk til sengs med Røkke. Farlige slankemidler. Halve Norge vil ned i vekt. Så lenge holder egentlig maten. Hjertealarm etter lavkarbobølgen. Lavkarbo gjør deg friskere. «Sunt» sukker gjør deg feit. Så farlig er «sunt» sukker. Superslankernes beste råd. Slik får du drømmejobben. Finn din lavkarbodiett. Naken og naturlig. Skjønnhet som koster. Du kan bli syk av spraysåpe. Kvinner må ta mer sex-ansvar. Så lett er det å stjele en sykkel. Slik avslører du det farlige tause sinnet. Vil være sexy for å provosere. Blodtrykkalarm. Vil begraves i egen hage. Bli kvitt det farlige magefettet. Superkur mot magefettet. Slår alarm om kosttilskudd. Nå gjør du syden-kupp. Flått ødela livene deres. 14 år i flått-helvete. Derfor kaster de klærne. Slik får du bilen billigst. Slik blir du lurt. Slik får du superpensjon. Så lett lever du sunnere. Ekspertene varsler om skrekksommer. Gled deg til juli. Maten som øker alzheimerfaren. Bli kvitt julekiloene. Nå er flåtten ekstremt farlig. Grillmaten som smaker best. Søvnproblemer som skader hjertet. Her er grepene som gir deg makslønn. Slik takler du å miste jobben. Fødte gutt i do. Syke av dødelig bakterie. Smittet av sexdukke. Den farlige flåtten har våknet. 1 av 3 vil få kreft. En av tre krangler på jobben. 1 av 3 har ryggplager. Sjekk om du spiser riktig. Advarer mot dødsflått. Derfor vil norske kvinner ha vin før sex. Slår alarm om pille mot migrene. Advarer mot lavkarbohelvete. Tacoen som er farlig for deg. Maten som hindrer slag. Lenket til sengen etter flåttbitt. Kler av seg for å vise ekte kvinnekropp. Googlet seg fram til grilldrap. Slik blir du kvitt kronisk hodepine. Ikke kontakt de døde. Kjendismilliardær amok på utested. Statens kostråd gjør folk syke. Du kan bli syk av vanlig medisin. Slik får du perfekt sommerkropp. Her er den perfekte sommertreninga. Veggedyralarm. Raser mot årets «farmen». Spis deg sommerslank. Ikke vær superforeldre. Sjekk din medisin.

Min favoritt, eller hva man skal kalle det, når det gjelder tabloide overskrifter er fremdeles Kristen buktaler planla pedofilt kannibaldrap. Den minner jo mye om Tramteatrets gamle Naken greve jager neger med øks, men her kan man vel nesten si at virkeligheten overgår satiren.

Årets tur til Irland

Siden forrige bloggpost, som begynner å bli en stund siden, har jeg vært nok en tur i Dublin. Der har jo vært noen ganger før, for å si det forsiktig, men det er alltid stas å komme tilbake igjen. Et av de første bildene jeg tok, var av denne flotte regnbuen. Da hadde det selvfølgelig regnet først, men slikt tar man med godt humør. Dessuten stilte jeg med nyinnkjøpt paraply i år, etter at den gamle som hadde fulgt meg på ferieturer i årevis, trakk sitt siste sukk ute på Isle of Skye tidligere i år.

Jeg pleier å omtale dublinturene mine som min form for hytteturer. For å piffe opp årets hyttetur litt, hadde jeg bestilt to dagsturer på nettet før jeg dro. Første turen var dagen etter ankomst og gikk til Nord-Irland. Der hadde jeg ikke vært før og det ble en interessant dag med mange nye inntrykk. Første stopp var Belfast, spennende å tilbringe noen timer der. Kanskje ikke en by jeg kunne tenke meg å være i over flere dager, men absolutt verdt å få med seg. Rådhuset i byen var i hvert fall staselig nok.

Turen hadde også et stopp ved Dundrum Castle, som bare er ruiner, vakkert beliggende ved Mourne Mountains.

Jeg har etter hvert fått noen faste ting som må gjøres når jeg er i Dublin, en av dem er en runde i Dublin Zoo. Her kan man se vakre og dessverre stort sett utryddelsestruede dyr. Som denne flotte amurtigeren. Tigre er virkelig praktfulle skapninger, men det er ikke mange igjen av dem. På nettsiden til Dublin Zoo står det man regner med at antall amurtigre i vill tilstand kan være fra under 150 til noe over 400.

Her et bilde av afrikanske villhunder, også de utryddelsestruet, blant annet fordi leveområdene deres forsvinner.

En ikke fullt så vakker skapning er denne nilkrokodillen. Nå befant jeg meg i Dublin midt under den norske valgkampen, som det egentlig var godt å slippe unna. Men da jeg så de to krokodillene i Dublin Zoo kom jeg til å tenke på at det snart var valg i gamlelandet, det er noe med de tomme blikkene deres som minner meg om en og annen politiker. Jeg skal ikke nevne navn, det ville muligens være litt stygt, men her er en link til en bloggpost jeg skrev for en tid siden.

Dublinturene mine er ikke akkurat helsereiser, men litt mosjon må til mellom inntak av mat, drikke og musikk. Å vandre langs strendene utenfor byen, nyte frisk luft og lyden av bølgeskvulp kan være en behagelig måte å tilbringe formiddagen på. Dette bildet er tatt i Bray, sør for Dublin.

Og selvfølgelig må jeg også vandre litt rundt i Dublin sentrum. Jeg har aldri syklet i Dublin, men det har skjedd en del når det gjelder tilrettelegging for sykling i løpet av de årene jeg har vært der. Denne flotte broen har egne felt for syklister i begge retninger.

Så var det tid for en tur ut av Dublin igjen. Og da var det omvisning på to whiskeydestillerier, selvfølgelig med prøvesmaking og besøk på Birr Castle som sto for tur. Det ble en fin dag. 

 I det store og hele gjorde jeg det jeg pleier å gjøre når jeg er på de kanter. Gikk på pub, Guinness og musikk hører jo med. Var innom bokhandlere og kjøpte noen bøker, også noe jeg pleier å gjøre. Jeg skal i hvert fall ha med meg én ny bok med meg hjem, i år ble det tre. Ellers er jeg ikke så hard på shoppingen, butikker er det nok av her jeg bor, derimot vet jeg ikke om en eneste pub. Om det skulle være noen, er de vel av den sorten der det bedrives flatfyll. Noe jeg gladelig står over.

Det får være nok om årets tur til Dublin. For eventuelle nye lesere, kan anbefale bloggposten der en helt ekte arbeider forteller om sin tur til Dublin.

   

Bøllekurs for barnfrie, tredje leksjon

Egoist, du kommer til å angre og ingen tar seg av deg når du blir gammel!

Det har akkurat utkommet en bok med tittelen «Evig barnefri – historier om frivillig barnløshet» av Heidi Helene Sveen. I boka forteller fire menn og ti kvinner om hvorfor de har valgt å være barnfrie. Jeg har ikke lest boka selv, den føyer seg inn i rekka av bøker jeg har lest om og kunne tenke meg å lese etter hvert.

Det jeg har lest er blant annet et intervju med Heidi Helene Sveen i Dagsavisen, med tittelen Barnløs redaktør. En kronikk av henne i Aftenposten med tittel Lykkelig uten barn. En anmeldelse av boka fra fritanke.no, med tittel Hvem vil ikke ha barn? En omtale av boka hos Minerva med tittelen Hvorfor har du valgt å få barn? En kronikk på Ytring av Kathleen Rani Hagen, en av bidragsyterne i boka, med den sikkert provoserende tittelen Det er egoistisk å få barn.

Hvorfor har du valgt å få barn?, er jo et veldig godt motspørsmål når folk spør hvorfor man ikke vil ha barn. Folk som absolutt skal blande seg inn i andres privatliv bør finne seg i at andre også stiller dem spørsmål om deres valg. Man kan jo lure på hvorfor det er så vanskelig å godta at noen velger ikke å få barn, så da kan man jo spørre om det. Etter et møte med en person som hadde problemer med å forstå at jeg ikke ville ha barn, tenkte i ettertid at jeg burde spurt henne om jeg burde fått barn for at hun skulle slippe å forholde seg til at andre valgte annerledes enn henne selv. Det kan virke som om enkelte, om ikke mange, synes det er særdeles plagsomt å møte mennesker som velger annerledes enn dem selv. Sånn sett har kanskje vi barnfrie og andre særinger en fordel, det er greit å bli vant til at alle ikke er maken til en selv.

En vanlig kommentar barnfrie hører, er at du kommer til å angre. Hvordan nå folk kan vite det så sikkert. Jeg er nå så gammel at det å få barn ikke er noen aktuell problemstilling og jeg angrer absolutt ikke. Om jeg hadde gjort det, hadde det kun vært mitt problem. Hadde jeg derimot fått barn og angret på det, så hadde det vært et langt større problem. Først og fremst for ungen jeg angret på, men kanskje også for omverdenen. Et uelsket og forsømt barn har neppe de beste forutsetningene for å klare seg godt i livet, men desto større muligheter for å utvikle uønsket adferd.

En annen favorittkommentar fra dem som mener alle burde få barn, er at barnfrie er egoister. Jeg har selv fått høre akkurat det. Jeg har ikke brydd meg noe om det, da jeg synes det sier mer om dem som kommer med den type uttalelser enn det sier om meg. Nå er vi vel alle til en viss grad egoister, vi ønsker alle å ha så gode liv som mulig. Når jeg har sett unger som hyler, skriker og maser, så har jeg tenkt at gudskjelov at jeg aldri har skaffet meg noe sånt. Jeg har det så utrolig mye bedre uten. Men det er også andre grunner til at jeg er glad jeg ikke har fått barn, som ikke bare handler om eget velbefinnende. Det har eksempelvis vært når jeg har lest om fortvilte foreldre til mobbeofre, som gjør alt de kan for å få en slutt på mobbingen, men som ikke når fram, verken overfor skolen eller foreldrene til mobberne. Det må være forferdelig å ha et barn som blir mobbet sønder og sammen og ikke klare få slutt på det. Foreldre som har barn som mobber og ikke løfter en finger for å gjøre noe med det, derimot har holdninger av typen det må være noe gærent med ungen som blir mobbet, kunne etter min mening veldig gjerne latt være å få barn.

Det er flere andre grunner som jeg mener ikke er å anse som egoistiske. Jeg har opplevd perioder som har vært så trøblete at livet overhode ikke har føltes verdt å leve. Det er ikke noe jeg unner andre å oppleve. Jeg har ikke klart meg særlig bra, det kan skyldes dårlige arveegenskaper som jeg ikke ønsker å gi videre. Jeg er med andre ord ikke særlig godt avlsmateriale. Noe annet jeg tenker på i forbindelse med hvilke arveegenskaper jeg kunne gitt videre, er evnen til bekymring for jordas bedrøvelige tilstand. Den merket jeg tidlig at jeg hadde, da jevnaldrende ble opptatt av sminke og moter, ble jeg opptatt av at alt ikke sto veldig bra til der ute i den store verden og ikke minst ble jeg bekymret for hva vi gjorde med naturen og andre arter. Og da tenker jeg at dersom jeg hadde vært ung nå hadde jeg antagelig vært veldig redd for hvordan framtiden ville bli, og dersom jeg hadde fått barn kunne barnet arvet evnen til bekymring. Og det må være enda verre å være bekymret ungdom i dag, enn det var den gangen. I tillegg til at verden er blitt tøffere på mange andre måter, med press om vellykkethet på alle bauger og kanter, som jeg tror jeg hadde taklet dårlig og en unge som hadde liknet meg også ville ha taklet dårlig.

Også har vi argumentet om at det ikke er noen som vil ta seg av deg når du blir gammel. Tja, hva hvis man får barn som flytter til andre deler av verden eller i hvert fall en annen del av landet? Man kan da ikke binde fast ungen i nærområdet for at den skal ta seg av deg når du blir gammel. Det ville i så fall være veldig egoistisk. Det snakkes også som det er en selvfølge at man ender som pleiepasient, det er det ikke, ingen av mine nå avdøde foreldre gjorde det. Og om det nå ikke skulle være folk nok til å ta seg framtidens pleiepasienter her i landet, så er det vel store muligheter for at det vil være folk andre steder som gladelig kommer hit for å ta seg av norske gamlinger.

Det kan se ut til at jeg har sluppet relativt lett unna mas og brying, sammenliknet med mange andre barnfrie. Derimot har jeg vært utsatt for mye belæring og utidige spørsmål om andre ting. Jeg har flere ganger sagt at folk er noen fæle dyr, også en av grunnene til at jeg ikke har fått barn. Det er vel dessverre sånn at folk har en tendens til å bry seg med det som det gjør mest vondt at de bryr seg med. Det kan virke som det trigger noe i dem som ikke er pent. Jeg har lite til felles med den typen mennesker som har problemer å godta at ikke alle er A4, når de ikke godtar meg så betyr det så lite. Jeg blir absolutt ikke lei meg, jeg synes heller det er artig å provosere dem litt, studere reaksjonene deres. Når folk bryr seg med ting jeg reelt lei meg for, så blir det helt annerledes. Hvis jeg hadde vært lei meg fordi folk ikke godtar valget mitt om å være barnfri, kan det være utsatt for mer mas enn det jeg har blitt.

Konklusjonen på tredje del av bøllekurset for barnfrie må bli at de som graver og spør om andres barnfrihet har godt av selv å bli utspurt. Både om hvorfor de har valgt å få barn og hvorfor de ikke klarer å godta at andre har valgt ikke å få barn. For øvrig kan argumentet om at man har valgt å avstå fra å formere seg grunnet dårlige arveegenskaper være en effektiv måte å stoppe kjeften på dem som maser. Muligens fordi det er litt uventet, det kan se ut til at de selv ikke er i besittelse av selvkritikk i nevneverdig grad og da er det sikkert overraskende at andre er det.