Sommerbilder

På lørdag tråkket jeg gatelangs i Oslo. Det var en nydelig dag, fremdeles varmt og sommerlig, men likevel med en forsiktig høstlig atmosfære. Det var deilig å vandre formålsløst rundt, koble ut hverdagen og bare ta imot de inntrykkene som dukket underveis. Der jeg er nå i livet mitt, er det viktigere enn noen gang å ta vare på de gode øyeblikkene.

Siden det nå er sånn omtrent slutt på sommeren, tenkte jeg at jeg kunne oppsummere med noen bilder jeg har tatt i løpet av sommeren som var. De to første bildene er tatt nå på lørdag, de andre er tatt når de er tatt, for å si det sånn.

En desillusjonert velger

Det er valgkamp, og på hylla står årets valgkort. Der har det stått siden jeg kom hjem fra Skottland, da det var det eneste som hadde kommet i postkassa mens jeg var borte. Det står der som en påminnelse om at jeg snart er nødt til å gå den tunge turen til valglokalet. Grunnen til at den turen kommer til å føles så innmari tung, er at samme hva jeg stemmer på så blir det gærent.  

Det har jo vært mye snakk om økende forskjeller i det siste, at forskjellene har økt med en regjering som ikke bare blå, men blåblå, det er vel ikke akkurat noen stor overraskelse. Nå er visst alle veldig mot forskjeller, til og med Civita, etter hva jeg har fått med meg. Det er mulig det er noen som tror på det og, det er ikke lange siden jeg leste om en som seriøst mente at jorda er flat, det er vel omtrent som å tro at Civita virkelig ønsker mindre forskjeller. Uansett, etter valget er det nok betraktelig færre som er særlig opptatt av økende forskjeller.

Jeg tror ikke de som snakker om disse forskjellene, helt forstår hva økende forskjeller gjør med oss. Det gjør at vi i stadig større grad lever i forskjellige virkeligheter. Jeg leser om mennesker på trygd som må gå på Fattighuset for å få mat, jeg kan huske den gang da slikt var noe man trodde hørte fortiden til. Det hørte til den samme fortiden da rikfolk hadde hjelp i huset, og slapp å vaske møkka si selv. Heller ikke dette hørte fortiden til, har det vist seg. I min barndom hadde folk også stort sett råd til å gå til tannlegen. Heller ikke det er noen selvfølge lenger, det fikk jeg selv erfare da jeg var arbeidsledig for noen år siden. Og jeg kan love at det var langt mer smertefullt enn å vaske sin egen møkk, og det må sies at jeg ikke er særlig glad i husarbeid.

Ironisk nok førte Brexit og Trump til at det ble litt oppmerksom om at innvandring og globalisering, som man må være veldig for dersom man ikke ønsker å bli oppfattet som sidrumpa, egoistisk og uopplyst, faktisk har noen negative konsekvenser for dem man ynder å kalle «de svake». For å kunne engasjere seg i verden der ute, trenger man å ha primærbehovene dekket, og være noenlunde trygg på at det vil fortsette sånn. Nå blir det stadig flere som opplever utrygghet, det gjør deg redd, og når du er redd blir du også lett sint. Det vel dette sinnet man er redd for, som når man sier at det som nå kalles prekariatet er en farlig klasse. Man er ikke bekymret for at det er helsefarlig å tilhøre dette prekariatet, og jeg kan bekrefte at det i høyeste grad er helsefarlig, både for kropp og sjel. Nå må det sies at både jeg og andre jeg har jobbet sammen med, har vært så utslitte og fortvilte at det sinnet vi har greid å stable på beina kun har gitt seg uttrykk i litt glefsing bak ryggen på brutale arbeidsgivere. Disse arbeidsgiverne som betaler folk luselønninger og lar dem jobbe i altfor hardt tempo, ofte uten pauser i løpet av en hel dag, de betraktes ikke som farlige.

Som singel er jeg naturlig nok opptatt av singelpolitikk, problemet er bare at den er totalt fraværende. Jeg har sjekket sidene til de tre partiene på venstresiden, SV, Arbeiderpartiet og Rødt. Jeg har søkt på single, singelpolitikk, aleneboende, enslige, uten å finne noe som helst. Det er nedslående, siden aleneboende rammes ekstra hardt av at det er blitt så utrolig dyrt å bo. Det jeg lurer på, er om man i det hele tatt mener at voksne mennesker har noen som helst egenverdi. Når det er snakk om fattigdomsbekjempelse, nevnes hele tiden økt barnetrygd. Men hva med fattigfolk som ikke har barn? Skal folk være nødt til å skaffe seg flere unger for å komme ut av fattigdommen? Hvis det virkelig er sånn at voksne mennesker ikke teller, så er det en ting jeg lurer på. Våre kjære stortingspolitikere har jo bevilget seg svært gode etterlønnsordninger, slik at de skal slippe å få det vondt og leit etter at de er ferdige på Stortinget. Men hvis det nå er sånn at voksne mennesker ikke har noen verdi når de ikke har mindreårige barn, burde ikke da denne ordningen kun gjelde dem som har barn under en viss alder? Dette er selvfølgelig tull, det er kun fattige voksne som ikke teller, som tåler så inderlig vel å ha det vondt og leit.

Det har faktisk vært øyeblikk der jeg har vurdert å stemme blankt, det til tross for at jeg synes den nåværende regjeringen er skrekkelig. Men det kommer jeg ikke til å gjøre, jeg får ta med meg valgkortet mitt og slepe meg til stemmelokalet for å stemme dem ut. Alternativet er tross alt litt bedre, da fortsetter kanskje ikke forskjellene å øke i samme tempo som de har gjort nå. Det er vel det eneste man kan håpe på.

Om politikere, utenforskap og et noe tvilsomt jubileum

For noen dager siden delte jeg denne kronikken fra RadikalPortal, både på Facebook-siden til bloggen og min egen vegg. På sistnevnte kom det noen kommentarer og det ble en liten samtale om tingenes bedrøvelige tilstand. Jeg bet særlig merke i en kommentar, der vedkommende skriver om å være ufør, og hele tiden bli omtalt som en byrde, at den ekstra belastningen det er, er noe som kan være med å gjøre folk enda sykere enn de er i utgangspunktet.  Det har hendt det har vært snakket om hardkjøret enkelte politikere har opplevd når de har begått en eller annen tabbe. Da har mediene har blitt kritisert, fordi dette oppleves belastende for politikeren. Nå har det seg sånn at når noen velger å bli toppolitikere, vet de at enten så holder man sin sti ren, eller så blir det en slik reaksjon i media. Situasjonen de har havnet i, kan sånn sett sies å være selvvalgt. En vanlig arbeidstaker som blir syk, har overhode ikke valgt det selv. De aller fleste foretrekker å være friske og i jobb. Det disse politikerne, som er så sarte på egne vegne, ikke later til å tenke over, er at det kan være like belastende for en trygdet støtt og stadig måtte se seg selv omtalt som en snylter og en belastning. I tillegg til ubehaget det medfører, er dette mennesker som sliter med sykdom og Nav.

Det jeg også ser av det folk har skrevet, er et sinne mot politikerne, der man mener at det ikke er særlig forskjell på venstre- og høyresiden, de er bare ute etter å mele sin egen kake. Og et ønske om at de fikk smake sin egen medisin, det slipper de vel, men hadde de gjort det, hadde de nok funnet at den var svært lite velsmakende.  I forrige bloggpost lenket jeg til en annen blogg, der det sto om en person som hadde tatt sitt liv som følge av behandlingen, eller kanskje man skal si mishandlingen, han hadde fått av Nav. Hvis en politiker hadde tatt livet sitt som følge av kritikk i media etter en tabbe, ville det blitt et sabla rabalder. Når slikt skjer med en som sliter med Nav, så reageres det ikke. Og det er rimelig å anta at dette har skjedd med flere. Og det er jo sånn at man kan ha det veldig vondt, uten å velge en så drastisk løsning. Nå er det valgkamp, men det ser ikke ut til at et eneste parti er opptatt av dette. Hvis vi i hadde hatt i hvert fall ett parti som hadde politikere som hadde vært i vanlig arbeidsliv, slitt i Nav-systemet, eller hatt nære pårørende som hadde gjort det, kunne de tilført den politiske debatten noe den i dag mangler fullstendig. Ulikhet har vært et tema i det siste, men når det bare diskuteres av folk som ikke har kjent denne ulikheten på kroppen, blir det lite interessant. Og uansett hvem som vinner valget, stilner nok denne debatten ganske raskt etterpå.

Når det gjelder dette med å være utenfor arbeidslivet, har jeg registrert et pussig fenomen. Det ser ut til at i det øyeblikket folk faller ut av arbeidslivet, så mister de evnen til å lese. Et eksempel i så måte, er noe jeg kom over i Agenda Magasin. Det er skrevet av Sigrun Aasland, som er fagjef i Tankesmien Agenda. Blant tankene hun her har smidd, kan man blant annet lese: Mange av oss kjenner noen av dem som har mistet eller kan komme til å miste jobben. En nabo, et familiemedlem og en barndomsvenn. Det gir ferien en bismak. De fleste av disse vil finne ny jobb om kort tid. De har utdanning og arbeidserfaring. Mens de leter har mange av dem sluttpakker fra tidligere arbeidsgiver. Går det litt lengre tid, har de opptjent rett til arbeidsledighetstrygd. Men uroen er der likevel. Kjenn på den uroen. Det er en liten flik av følelsen til flere hundre tusen nordmenn uten varig tilknytning til arbeidslivet. Altså de som sjelden eller aldri har en jobb å gå til. Og aldri har ferie. Det er tydelig at hun her snakker om folk med god utdanning, likevel tar hun det som en selvfølge at det ikke er dem som leser dette, men derimot noen de kjenner. Det kan se ut til at det øyeblikket man ikke lenger er å betrakte som vellykket, ikke har fasaden helt i orden, så er man øyeblikkelig noen man bare snakker om.

Jeg har jo reagert på det samme fenomenet når det gjelder arbeiderklassen, som det jo var veldig populært å snakke om, for ikke å si snakke ned. Nå er det lenge siden jeg så en av disse kronikkene med betraktninger om hvor lavtstående folk uten høyere utdanning er. I stedet er det desto mer mas om dem som befinner seg i utenforskapet. Disse blir jo heller ikke snakket så veldig pent om, for å si det mildt. Står folk utenfor arbeidslivet, er de tydeligvis å betrakte som utenfor alt. Da er man ikke lenger et medmenneske som kan bety noe for andre, man er ingenting.

I forbindelse med årets valg, feirer jeg et aldri så lite jubileum. Det er ti år siden jeg sendte en e-post til SV, eller nærmere bestemt Audun Lysbakken. Her er hele historien, for den som måtte være interessert. Jeg endte jo med å få beskjed fra en gjøk på svartjenesten deres, at det ikke nyttet å sette seg ned og synes synd på seg selv. På de ti årene som er gått, har det blitt voldsomt på moten med å bli krenket for den minste ting. Det må sies at jeg ikke ble krenket, fornærmet eller lei meg, jeg har heller ledd og sett på det som en artig historie. Men det er ikke bare morsomt, det sier noe om hvordan man møter folk fra arbeiderklassen, jeg er neppe den eneste som har opplevd noe sånt. Denne mailen var en reaksjon på et innlegg Lysbakken hadde hatt i Dagsavisen, der han lurte på hvorfor såpass mange fra arbeiderklassen lot være å stemme ved valg, og han var på arbeidsfolkets side, da lissom. Det kan vel hende den godeste Lysbakken ble noe overrasket av at en person fra nevnte arbeiderklasse hadde lest innlegget hans, det er store muligheter for at han trodde at arbeidsfolk ikke er i stand til å lese aviser av typen Dagsavisen. At de ikke bare var i stand til å lese, men også var noenlunde skriveføre, var sikkert veldig overraskende for Lysbakken, som neppe har hatt plagsomt mye kontakt med arbeidsfolk. Og det var sikkert irriterende å få en sånn e-post, meningen i svaret jeg fikk, var vel egentlig kom ikke her og plag oss med det kjipe arbeiderlivet ditt.

Jeg prøver å unngå valgkampen så langt det lar seg gjøre. Synet av velfødde, sjølgode politikere som ramser opp utenatlærte lekser, de er vel blitt drillet av et helt kobbel med kommunikasjonsrådgivere, gjør meg direkte kvalm. Jeg trenger ikke å utsette meg for sånne lidelser for å finne ut hvem av partiene som er å betrakte som det minste ondet. Jeg velger å avslutte dette med et sitat fra en bok, som av en eller annen grunn plutselig ramlet ned i hodet mitt: Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre.  

Å leve med en livredd kropp

Etter forferdelig mange år med motgang og utrygghet, kjenner jeg for alvor hva det gjør med kropp og sjel. Jeg har lenge vært plaget med noe som kjennes som en jernklo i brystet, den klemmer til, slipper opp litt når livet er noe mer levelig, for så å klemme til enda hardere, så slipper den litt opp igjen, men for hver gang den har sluppet taket litt, klemmer den til hardere enn forrige gang. I tillegg har hjertet i de siste månedene begynt å danse krigsdans, det banker og slår og hopper rundt, det er i hvert fall slik det føles. Kroppen min er så sliten av all utryggheten, den vil løpe mot tryggheten, men den tryggheten finnes ikke. Alt stresset har forårsaket en del snodige fenomener, noen ganger føles det som det er full storm bak i nakken og mellom skulderbladene. Dessuten har det ført til at jeg er blitt veldig stiv i nakken, har vanskelig for å snu på hodet. I det hele tatt, det blir vondt både her og der.

Mye av årsakene til disse plagene skyldes utryggheten jeg har opplevd i arbeidslivet, som en del av det som nå kalles prekariatet. Jeg har lest at prekariatet er en farlig klasse, muligens fordi man er redd for at vi skal utvikle holdninger man ikke setter pris på. Det jeg vil fram til, er at det er også er farlig å være en del av dette prekariatet, det er skadelig for så vel fysisk som psykisk helse. Det kan være årsaker til at man havner i vanskelige jobbsituasjoner, eksempelvis har både jeg og andre jeg har jobbet sammen med, slitt med dårlig selvtillit. De problemene man har ellers, forsterkes av en vanskelig jobbsituasjon. Nå har jeg opplevd at livet har påført meg mange harde slag også utenfor arbeidslivet, det er ikke lenge siden jeg skrev en bloggpost om problemene jeg opplevde i forbindelse med kjøp av leilighet. Men allerede lenge før den historien, merket jeg hvordan jeg liksom døde litt etter litt. Jeg har mistet så mye av meg selv, livsglede og kreativitet blir erstattet av tristhet, håpløshet og slitenhet. Jeg tror jeg har vært rimelig god til å dra meg selv opp etter håret, hver gang livet har slått meg i bakken. Men det blir vanskeligere for hver gang. 

Nå kostet jeg på meg en liten pause fra elendigheta for en stund siden, da jeg var noen dager i Skottland. Jernkloa slapp grepet litt, festet seg desto mer da jeg kom hjem, men det får så være. Da jeg bestilte turen en og en halv uke før avreise, de dagene skulle jeg glede meg og ikke tenke på alt som er vondt og vanskelig. Jeg greide å dra meg selv opp såpass at jeg greide å ha glede av turen. Jeg merker jo at jeg er langt mer nedstemt nå enn jeg var på tilsvarende ferieturer for noen år siden, men jeg hadde det utrolig mye bedre enn jeg har det til vanlig.   

I dagene før turen til Skottland, kom jeg over en kronikk på NRK Ytring, som provoserte meg en smule. Den har tittelen Sjølvmord og andre utvegar, og er skrevet av Knut Ivar Bjørlykhaug. Her er det blant annet en overskrift som forteller at vonde perioder går over. Det er liksom ikke helt min erfaring, for å si det sånn. Heldigvis hadde ikke jeg noen tanker om å ta livet mitt da jeg leste dette, men jeg har hatt perioder hvor så har vært tilfelle. Hvis jeg hadde vært der da jeg leste dette, hadde det antagelig bare vært med på å gjøre at jeg følte livet ytterligere håpløst. Jeg har dessverre mye erfaring med å lese om at den virkeligheten jeg selv opplever, den eksisterer ikke. Og det er noe som til tider nesten har drevet meg til vanvidd, det er så jeg har lurt på om jeg i det hele tatt eksisterer. Eksempelvis har det blitt veldig vanlig å mase om hvor oppbyggelig og bra det er for selvfølelsen med arbeid, jeg har jo opplevd at en arbeidsgiver, på den verste og mest slitsomme jobben jeg noen gang har hatt, gliste til meg og sa at jeg var jo så gammel at jeg snart skulle dø allikevel, så det gjorde ikke noe at jeg ble fullstendig utslitt av jobben. Det er mulig det er meg det er noe gærent med, men det føltes liksom ikke så veldig oppbyggelig. Videre heter det i kronikken: Likevel, livet er eit dynamisk prosjekt. Det betyr at det alltid kan snu. Nå kan det se ut til at utviklingen går i den retningen at dersom du først har problemer, så blir det vanskeligere å komme tilbake til et godt liv. Ramler du ut av arbeidslivet, kan det være vanskelig å få jobb igjen, fordi arbeidsgiverne blir stadig mer kresne og mindre interesserte i å ansette folk som livet har gitt noen riper i lakken. Og det ser ut til at det er stor enighet blant dem som har makt, at det skal være et helvete å stå utenfor arbeidslivet. Jeg tror mange ikke forstår hvor ødeleggende det er dårlig råd og økonomisk usikkerhet. Her kan man lese om en som tok sitt eget liv etter å ha slåss mot Nav i mange år. Jeg tror ikke han er den eneste. Videre i kronikken: For deg som tenkjer på sjølvmord finst det alltid nokon som bryr seg om deg. Hvordan kan kronikkforfatteren vite det, at alle har noen som bryr seg om seg? Jeg har vært gjennom svært vanskelig perioder hvor så ikke har vært tilfelle. Jeg har også opplevd at selv om det finnes noen som for så vidt bryr seg om deg, så er det ikke nødvendigvis sikkert at de bryr seg om hvordan du har det. De bryr seg om deg så lenge du er i stand til å smile pent og holder kjeft om de problemene du måtte ha å slite med. Jeg har også opplevd at belæring fra andre som mener at de vet hvordan du har det, uten at de gjør det i det hele tatt, kan være en tung belastning. Nå har det seg vel sånn at historiene om dem som opplever at livet går fra vondt til verre, til enda verre, vanligvis ikke blir fortalt. Og de historiene er det vel heller ikke så stor interesse for.

Det å leve med utrygghet i årevis er noe ordentlig herk, men samtidig så vet jeg jo at det er forferdelig mange mennesker her på jorda som aldri har opplevd noe annet. Problemet er bare at det når liksom ikke fram til den skjelvende og anspente kroppen min, uansett om jeg gjentatte ganger prøver å fortelle at så er tilfelle. Kropp og sjel sier at nå er det nok, og vil flykte til et varmt, trygt og godt sted. Men et sånt sted finnes ikke. Det å være nødt til å innse at det ikke er noe håp om bedring, heller det motsatte, det gjør vondt. 

Som sagt, er jeg fullstendig klar over at mange har det uendelig mye verre. Likevel skulle jeg ønske at jeg hadde fått oppleve en periode i livet der det for øyeblikket var greit, og det hadde vært store muligheter for at det også var rimelig greit om et år eller to. Det å komme gjennom en vanskelig periode, stå på den siden og ha mulighet til å fordøye det man har opplevd, og komme seg til hektene igjen, det er noe jeg gjerne skulle opplevd. Jeg lurer på hvordan det hadde vært, og hvem jeg hadde vært, dersom jeg hadde opplevd hvordan det var å ha en tryggere livssituasjon. 

Jeg synes ikke det er morsomt å skrive sånt som dette, men jeg er så inderlig lei av dette babbelet om alt bare går over og blir så bra så. Jeg er redd det er stadig flere som kommer til å oppleve at det gjør det ikke. Det er bare det at vi som opplever det, vi regnes ikke med. 

Da ble det tur til Skottland i år også

Siden sist har jeg vært nok en gang i Edinburgh. Selv om jeg hadde noen særdeles fine dager i byen i september i fjor, hadde jeg egentlig ingen planer om å reise tilbake så snart. Siden jeg hadde lyst og anledning til en ferietur i løpet av sommeren, vurderte jeg flere alternativer. Det ene var en arrangert tur med buss, der jeg hadde fått mulighet til å se nye steder. Men det ville blitt lange, slitsomme dager i buss, og det ville også bli noen kvelder på egen hånd i land der jeg ikke kan språket. Ingen av delene virket særlig fristende. Jeg vurderte også å ta toget til Bergen, det har jeg alltid hatt lyst til, men det har bare blitt med tanken, så også denne gang. Jeg tenkte litt på London, der er det noen år siden sist jeg var. Jeg liker meg egentlig godt i London, men det fristet liksom ikke. Det har vel noe å gjøre med at jeg har begynt å forbinde London med terror. Ikke det at jeg er redd for å være der det skjer, når det eventuelt skjer, jeg er fremdeles langt mer redd for å havne på et hotellrom med veggdyr, enn å bli utsatt for terror. Men hvis det skulle skje noe mens jeg var der, ville det vært utrivelig uansett om det skjedde på et helt annet sted enn der jeg befant meg. Jeg kikket på hotell i Edinburgh bare for moro skyld, de er stort sett veldig dyre. Men så plutselig dukket det opp noen til overkommelig pris. Så en søndag kveld hadde jeg plutselig bestilt nok en reise til Edinburgh. Og det var bare en og en halv uke før jeg skulle dra. Jeg valgte å betale litt ekstra for å bo sentralt denne gangen, og det angret jeg ikke på. Det uheldige med å bestille så nære innpå, var at jeg måtte bytte fly på Arlanda begge veier.

Første kveld i Edinburgh, det skotske parlamentet til høyre, i bakgrunnen kan man se søylene som står oppe på Calton Hill.

Dagen jeg dro ble litt slitsom, for første fly gikk ikke før rundt klokka ett, så det ble ganske sent før jeg var framme. Men til gjengjeld ankom jeg Edinburgh i sol, jeg har så lave forventninger til det skotske været at det var gledelig overraskelse. Og jeg synes egentlig at de skotske værgudene var ganske snille denne gangen, sola tittet fram støtt og stadig. En grunn til at det var fristende å reise tilbake til Edinburgh, var de fine dagsturene som går derfra. De to jeg var med på i fjor var jeg veldig fornøyd med. Før jeg dro bestilte jeg to dagsturer, den første var en såkalt Outlander-tur. Noe som ville si at vi fikk se mange av stedene som er med tv-serien Outlander. Jeg har sett serien, en del fjas, men også skotsk historie og mye flott natur. Og turen var i hvert fall kjempefin, det var ikke store avstander, så det var ikke lange opphold i bussen mellom de forskjellige stoppene. Det ble utrolig mange inntrykk i løpet av en dag.

Midhope Castle, kjent som Lallybroch i tv-serien Outlander.

Callendar House

Hopetoun House

Den andre turen jeg tok, var til St Andrews. Første stopp i fiskerlandsbyen Anstruther, som også var verdt å få med seg. Og St Andrews var absolutt flott, veldig mye å se. Også hadde de en avdeling av Waterstones der, altså bokhandel, og da måtte jeg inn der og kjøpe to bøker. Fra før hadde jeg vært innom avdelingen av samme kjede i Edinburgh og kjøpt to bøker der også. Jeg shopper ikke mye når jeg er på tur, men en tur til de kanter av verden er ikke vellykket hvis jeg ikke kommer hjem med minst én bok, siden det denne gang ble fire, må turen betraktes som særdeles vellykket.

Anstruther

St Andrews

St Andrews Cathedral

Dagene i Edinburgh brukte jeg blant annet til et besøk på National Museum of Scotland. Her møtte jeg den klonede sauen Dolly, i utstoppet tilstand riktignok, det er jo noen år siden hun døde. Det var veldig mye forskjellig å se, absolutt å anbefale. Her kunne man også få informasjon om så vel vår egen jordklode, som universet. Noen kunne sikkert hatt nytte av det, det er ikke lenge siden jeg leste om en som mente at jorda er flat, og det virket som han mente det seriøst. Og jeg vet det finnes kristenfundamentalister, også her i Norge, som mener at jorden er noen få tusen år, og at mennesker og dinosaurer har levd side om side. Men folk med slike holdninger oppsøker neppe museer, og om de hadde gjort det, hadde det neppe gått inn. Uansett, jeg liker veldig godt å rusle rundt på slike steder, også smakte veldig godt med en øl på puben etterpå.

Maten jeg spiser når jeg er på de kanter, er ikke sånt som man kan imponere med bilder av på nettet, det blir mye sølemat, fish & chips og når jeg er i Skottland, selvfølgelig haggis. Det ble også noe indisk mat, det smaker alltid godt, og en enorm calzone på en italiensk restaurant. Mye godt øl ble det  også, jeg synes  at det har tatt seg veldig opp med forskjellige typer øl siden jeg var der første gang. Og jeg fikk hørt litt musikk, ikke i samme mengder som i Dublin, men det kan man heller ikke regne med.

En tur som kom brått på, men jeg angrer ikke på at jeg dro. 

Boligdrømmen som ble et mareritt

I disse dager er det sju år siden jeg trodde jeg sto foran en skikkelig forbedring av livet mitt. Jeg hadde fått forskudd på arv, og skulle kjøpe min egen leilighet. Jeg var sliten etter mange år med hard motgang i arbeidslivet, med alt det medførte av elendighet i resten av livet mitt, så bedringen av livskvalitet jeg trodde den nye boligen ville medføre, var etterlengtet. Dessverre sto jeg foran det som skulle bli mitt livs mareritt, det som skulle føre fram til noen av de hardeste slagene livet har påført meg.

Valget falt på en liten selveierleilighet, sentralt beliggende med kort vei til butikker og kollektivtransport. Den var helt ny, dette kom til å bli bra, trodde jeg. Nå hadde det seg slik at denne leiligheten var kjøpt opp av en spekulant som hadde kjøpt flere leiligheter i bygget. Jeg kjøpte den av en megler som jeg i etterkant fikk vite var kjent for å være uhederlig. Det skulle jeg snart få merke, for da jeg hadde fått nøklene og gikk for å låse meg inn, to dager før jeg måtte flytte fra der bodde, viste det seg at megleren hadde solgt meg en annen leilighet enn den han viste meg. Og den hadde betydelig dårligere beliggenhet enn den jeg trodde jeg kjøpte. Samtidig hadde den sleipe megleren dratt på ferie, og var omtrent umulig å få tak i. Også de som liksom skulle være tilstede ved kontoret deres var svært vanskelige å få kontakt med. Men jeg fikk omsider tak i megleren, tror aldri jeg har vært så sinna på telefonen noen gang, verken før eller siden. Jeg klarte å krangle meg til et lite nedslag i prisen. Jeg flyttet inn og håpte det beste. På den tiden var jeg så sliten av alt som hadde vært de senere årene, jeg følte jeg måtte sparke meg selv framover for å få gjort det som måtte gjøres. Derfor måtte jeg liksom tro at dette tross alt skulle gå bra.

Det gjorde det ikke, det gikk mye verre enn jeg trodde var mulig. Jeg merket umiddelbart at jeg hadde fått naboer fra helvete på begge sider av meg. Dessuten brukte de som bodde over meg balkongen min som askebeger, en av de første dagene fant jeg en glødende sneip på balkongen, der var det tregulv og den hadde svidd et lite merke. Balkongen hang sammen med nabobalkongene på begge sider, og ute på dem ble det etter hvert litt av et liv. Til tross for at balkongene var små, brukte ungene på den ene siden balkongen til ballplass og litt forskjellig annet, det dunket og smalt så hele den stakkars leiligheten min bokstavelig talt sto og ristet. Balkongen på den andre siden ble tidvis brukt som søppelplass, her sto åpne poser med matavfall og koste seg i solsteiken, og ga fra seg alt annet enn godlukt. I den leiligheten holdt det til noen unger som egentlig ikke bodde der, men de var der støtt og stadig, og en av favorittaktivitetene deres var å smelle ekstremt hardt med inngangsdøra. Dette syntes de tydeligvis var så festlig at de holdt på i et sett, smalt og smalt og etter hvert hadde de blitt fått så god trening at det hørtes ut som bomber som gikk av, igjen ristet leiligheten min. De kunne holde på slik i timevis og ga seg ikke før langt etter normal leggetid. I tillegg var det søppel overalt i bygget, snus, sneiper og annet rask foran leiligheten min var regelen og ikke unntaket.

Jeg ble fullstendig slått ned i støvlene av dette, skuffelsen gjorde vondt i hele kroppen. Derfor ble jeg så glad da jeg utpå høsten kom i snakk med styrelederen på stedet. Jeg sa det som det var, at jeg hadde mest lyst til å flytte. Da svarte han at det var det flere som sa, men det skulle ikke bli nødvendig, for her skulle det ryddes opp, og alt skulle bli så bra. Og dumme meg, jeg trodde selvfølgelig på ham. Men det ble ikke bedre, det ble verre. Neste gang jeg snakket med styrelederen, flere måneder senere, sa jeg at det var mer søppel noen gang. Da fikk jeg bare til svar at det ekke noe å gjørra no med. Da var han ikke lenger blid og hyggelig, men derimot skikkelig sur og grinete. På det tidspunktet hadde jeg engangshansker liggende i gangen, så det var lettvint når jeg måtte ut og plukke opp alt det uappetittelige søppelet som alltid lå og fløt foran leiligheten min. Dessuten var det så mye bråk på nettene at jeg hadde problemer med å få den søvnen jeg trengte. Det var i det hele tatt bråk døgnet rundt, det var mange ganger jeg måtte flykte ut av leiligheten fordi jeg ikke holdt ut der inne. Jeg kan huske jeg satt oppe i et skogholt ikke langt unna, og prøvde å komme ned på hvilepuls. Et annet minne fra denne tiden er at jeg gikk rundt og plukket søppel, mens jeg var så trøtt at jeg knapt greide å holde øynene oppe. Leiligheten min var rett og slett helsefarlig å bo i. Det ble ikke bedre av at de som var i besittelse av normal orden og oppførsel begynte å flytte, og de som kom i stedet var stort sett var av samme sort som dem som gjorde at de takket for seg.

Jeg skjønte jo at jeg måtte prøve å komme meg ut, men var redd for at leiligheten ville bli svært vanskelig å selge. Jeg fulgte med på boligannonser, og så at enkelte av leilighetene i bygget kunne ligge ute veldig lenge. Det var mange av leilighetene som lå ute for salg, forståelig nok. Styrelederen innrømmet overfor meg at det var en som bodde der som måtte flytte fordi han hadde skiftarbeid, og det gikk ikke på grunn av alt bråket. Egentlig var det regler for når det skulle være stille på kvelden, men disse ble ikke fulgt, styret lot til å gi fullstendig blaffen. Det vanvittige bråket fra naboleilighetene mine var grunn til at jeg var veldig bekymret for hvordan det skulle la seg gjøre å gjennomføre en visning under tilnærmet siviliserte forhold. Dersom spetakkelet pågikk for fullt, var jeg redd folk ville løpe ut så fort de bare kunne. Etter hvert ble det også veldig stygt på stedet, søppel, hærverk og beplantning som ble ødelagt og etter hvert fjernet, gjorde omgivelsene stadig mer utrivelige.

Etter å ha tenkt fram og tilbake, fant jeg ut at jeg fikk prøve å få hjelp av en advokat. Det var ikke lett å vite hva jeg skulle gjøre, jeg var helt utslitt og fullstendig fortvilet over de forferdelige forholdene på stedet. Så jeg tok kontakt med en advokat som hadde jobbet med slike problemer, han mente han kunne hjelpe meg. Det første jeg gjorde var å finne fram bilder jeg hadde tatt av søppel, opptak av bråk, jeg brukte videofunksjonen på kameraet mitt til sistnevnte, så sendte jeg all dokumentasjonen over til advokaten. Jeg husker det var en fredagskveld jeg fikk sendt over hele elendigheta, jeg fikk umiddelbart magesmerter. Jeg skjønte de var psykisk betinget, og de ga seg etter hvert, men ganske ubehagelig mens det sto på. Igjen måtte jeg bare håpe det beste, at det skulle hjelpe. Sant å si hadde jeg nå et desperat behov for at et eller annet positivt skulle skje, det begynte å bli i overkant mye motgang.

All kontakten jeg hadde med advokaten foregikk på e-post, jeg møtte ham aldri. Etter noen dager fikk jeg en e-post med brevet han skulle sende styret, det var meget strengt, og jeg trodde det ville få dem til å skjønne alvoret. Men da svaret omsider kom, var det mildt sagt nedslående. Jeg fikk en e-post fra advokaten med en kopi av brevet han hadde fått fra noen som jeg her velger å kalle Huff Eiendomsforvaltning. De hadde sine egne advokater, som de nå brukte mot meg. Svaret var bare babbel, det lot ikke til at all dokumentasjonen jeg hadde lagt ved hadde gjort noe inntrykk. De tok styrets parti, fullt og helt. Det var grusomt for meg å lese svaret deres, jeg følte som jeg hadde en omgang juling. Advokaten var naturlig nok heller ikke fornøyd med svaret, og ba meg skrive ned alle brudd på husordensreglene jeg opplevde. Det gjorde jeg, jeg satte opp en tabell med dato og tidspunkter for alt det gærne som skjedde, og la ved dokumentasjon i form av bilder av søppel og opptak av bråk. Her var det blant mye annet gjentatte opptak av bråk på soverommet sent på kveld, lenge etter at det egentlig skulle være stille. Jeg fikk ros av advokaten for vel utført jobb, men nok en gang fikk vi bare tull til svar. Huff Eiendomsforvaltning burde skjønne hvordan styret var, de hadde representanter til stede ved generalforsamlingene. Det første året ville styret sette opp overvåkningskameraer i bygget, sånn at man skulle se hvem det var som søplet og bedrev hærverk. Enkelte av beboerne ga uttrykk for at de var skeptiske, og lurte på om de ville kjenne igjen folk. Det var styreleder helt sikker på at de ville. Kameraene ble satt opp ikke lenge etterpå, uten at det ble noen bedring. Dette ble påpekt på generalforsamlingen året etter, da sa styreleder at det bodde jo så mange i bygget, så det var da helt umulig å vite hvem de forskjellige var. Representantene fra Huff som var til stede på disse generalforsamlingene måtte nødvendigvis få med seg at det var generell misnøye med forholdene på stedet. Likevel ga de uttrykk for at det bare var meg som var vanskelig. For hver gang det kom svar fra Huff, ble jeg bare mer og mer nedslått, det føltes bokstavelig talt som slag mot kroppen. Disse vonde opplevelsene ble ekstra ille fordi det trigget gamle traumer jeg hadde fra arbeidslivet, der jeg hadde hatt store problemer med Adecco, og i enda større grad med en slektning jeg hadde jobbet for, som endte med sak i Forliksrådet.

Så gikk det veldig lang tid før de gadd å svare, så lenge at jeg hadde tenkt å etterlyse svaret. Men så kom det, på et verst mulig tidspunkt. På denne tiden hadde jeg en gammel mor, hun ble syk og vi fikk vite at hun hadde uhelbredelig kreft. Dette fikk vi beskjed om dagen før jeg fikk e-posten fra advokaten, med brevet fra Huff som vedlegg. Jeg skjønte jo at jeg sto foran en heller ubehagelig periode i livet, som enebarn hadde jeg ingen å dele ansvaret med, og jeg hadde hatt mye slit med syke foreldre i perioder noen år før, noe som var veldig tungt og vanskelig. Brevet fra Huff var bare forferdelig, jeg fikk sjokk over at det gikk an. Det var tydelig at styreleder hadde jugd så det rant, han hadde det med det, men de burde ha gjennomskuet hva slags fyr han var. Etter at jeg hadde flyttet fra stedet snakket jeg med en bygningsarbeider som utført noen jobber i bygget, han hadde noen ganske treffende beskrivelser av den styrelederen. Også megleren jeg brukte da jeg solgte leiligheten var klar over at det trengtes et nytt styre.

Mens jeg leste det forferdelige brevet, kjente jeg at noe gikk i stykker, jeg følte meg fullstendig overkjørt og ødelagt. Da hadde jeg trengt å ha noen der jeg kunne snakke med, noen å støtte meg til, men det hadde jeg ikke. I stedet måtte jeg dra av gårde for å ta meg av meg av moren min, og hun som hadde fått dødsdommen dagen før, var liksom ikke den rette å snakke med. Advokaten skrev at svaret ikke var tilfredsstillende, noe som var et understatement, og ba meg svare så fort som mulig, så vi kunne finne ut hva vi skulle gjøre videre. Men jeg klarte ikke å svare, saken var at jeg ikke klarte å åpne vedlegget med brevet fra Huff, jeg prøvde, jeg ville jo, men jeg klarte det bare ikke. Jeg mistet konsentrasjonsevnen fullstendig, jeg holdt på med en interessant og spennende bok, men klarte ikke lenger å lese noe som helst. Jeg orket ikke lenger å følge med på det som skjedde i samfunnet, jeg bladde i avisen uten å se hva som sto der. Jeg var helt satt ut og fullstendig surrete. Jeg klarte etter hvert å sende et slags svar til advokaten, men saken kokte bare bort, jeg hadde ikke kapasitet til å følge opp lenger. Så den var styret heldig med, de slapp noe mer mas fra meg.

I tiden som fulgte var jeg mye dårlig, jeg kjente at intens motgang gjennom mange år begynte å slite på kropp og sjel for alvor. Moren min døde noen måneder senere, jeg fikk en telefon med beskjed om at hun var funnet død på gulvet i omsorgsleiligheten hun bodde. Da måtte jeg bare brette opp ermene og gjøre alt som må gjøres i forbindelse med et dødsfall. Fremdeles uten å ha noe nettverk rundt meg. Jeg husker dagen før begravelsen, det var en søndag, jeg grudde meg. Jeg har et rimelig avslappet forhold til døden og anser det å miste en gammel forelder som naturens gang. Men likevel, i etterkant ser jeg at det hadde vært veldig fint å slippe å være alene hele tiden. Jeg vil ikke anbefale noen å gå gjennom slike perioder uten å ha noe som er der for en, det var tøft. Og tøffere ble det selvfølgelig på grunn av alle problemene med leiligheten. Hadde jeg hatt levelige forhold i livet ellers hadde alt vært mye lettere.

Jeg fikk etter hvert solgt den ubeboelige leiligheten, i likhet med stadig flere leiligheter i bygget, skulle den brukes til utleieleilighet. Denne gangen var jeg heldig med megler, jeg måtte selge under takst, men takket være god innsats fra megleren ble det ikke så mye som jeg var redd for. Men å kjøpe noe nytt hadde jeg ikke anledning til, så det ble å leie, noe som selvfølgelig var nedtur. Jeg hadde sett for meg at jeg resten av livet skulle bo i egen bolig, jeg hadde hatt så store forhåpninger om et bedre liv, men nok en gang var jeg slått i bakken, og denne gangen hardere enn noen gang før.

Det var skremmende å oppleve hvor lite rettigheter jeg som eier av en selveierleilighet hadde, ikke engang rett til å få sove om natta. Det som også er skremmende, er hvordan det kan se ut til at løgn og uhederlighet blir stadig mer akseptert. Her opplevde jeg at både megleren jeg kjøpte av, og senere styrelederen, jugde så det rant. Det kan virke som bare man kommer unna med løgnene, bryr man seg ikke om at man framstår som dønn uhederlig overfor den man juger til. Hva man påfører andre av elendighet ved å snyte og bedra, bryr man seg tydeligvis ikke om. Det heter seg jo bare at vi skal tåle alt, men det er faktisk noen grenser for hva vi mennesker tåler av motgang og elendighet.

Bøllekurs for barnfrie, femte og siste leksjon

For snart fire år siden begynte jeg på et bøllekurs for barnfrie, i løpet av den tiden har jeg prestert fire leksjoner. Et svært saktegående kurs, med andre ord, og jeg legger meg flat og innrømmer at jeg må være tidenes tregeste kursarrangør. Så da tror jeg det er like greit å avslutte hele kurset, så dette er altså siste leksjon, dersom noen fremdeles skulle være interessert.

Jeg er jo så bøllete at jeg ikke er glad i barn. Det er det nok mange som synes er ille, da blir man lett oppfattet som et forferdelig dårlig menneske. Det som er interessant, er at jeg kan huske fra barndommen at mange voksne mennesker kom med vemmelige bemerkninger om at jeg var bortskjemt, av den grunn at jeg var enebarn. Jeg var også forholdsvis høy, og også det måtte jeg tåle kritikk for. Dette kom fra godt voksne mennesker som selv hadde barn, og sikkert mente selv at de var glad i barn. Jeg har aldri sagt noe sånt til et barn, det er ingen som kan noe for hvor høy man er, eller hvor mange barn foreldrene dine har fått. Jeg mener det er mer bøllete å kritisere unger for noe de ikke kan noe for, enn å si til andre voksne mennesker at man ikke er særlig glad i barn.  

En annen ting er bøllete foreldre, jeg har sett enkelte som ser ut til å ha holdningen at her kommer jeg med barna mine og så får alle andre bare passe seg. Jeg har blant annet vært utsatt for slike på kafe, mer enn én gang, og det har endt med at jeg og andre har vært nødt til å gå før vi hadde tenkt. Jeg har også vært utsatt for dem på diverse kollektive transportmidler, unger som sparker i ryggen på setet jeg har sittet, veldig ubehagelig. Jeg har så en gang en unge på toget, med digre møkkete støvler på beina, som sto og hoppet i setet. En unge på kafe som slo rundt seg med en stang, knuste et glass og holdt deretter på å knuse vinglasset mitt. Og blir de snakket til? Nei! Eller da jeg for en del år siden var i matbutikken en lørdag formiddag og noen foreldre hadde sparkesykkelopplæring for ungene sine mellom reolene i butikken. Et skrekkeksempel fra biblioteket, en far løp rundt bokhyllene med ungen sin og hylte og skrek. I det tilfelle var det rart ikke de ansatte snakket til ham, men det kan vel hende de ikke turte, han så ut som han mente han eide hele verden og hadde muligens lagd bråk om barnet hans ikke skulle få lov å utfolde seg på biblioteket.  

Jeg kan avslutte dette usedvanlig trege kurset med et sitat av W.C. Fields: Madam, there's no such thing as a tough child - if you parboil them first for seven hours, they always come out tender. W.C. Fields skal på spørsmålet om han likte barn, ha svart at ja, hvis de er godt tilberedt. Det kan man jo svare hvis noen spør. Og da erklærer jeg bøllekurset for barnfrie for avsluttet.