Utenfor

Om man er innenfor arbeidslivet kan man likevel føle seg plassert i et utenforskap

Utenforskap er et av de ordene språket vårt er blitt «beriket» med i de senere år. Noe særlig hyggelig ord er det ikke, i hvert fall ikke for dem som befinner seg i dette utenforskapet. Det er aldri hyggelig når det dukker opp stigmatiserende begreper som rammer en selv. For en del år siden var ordet lavstatusgrupper på moten, jeg syntes det var det ufyselig ord. Det skyldtes selvfølgelig at jeg var et av disse lavstatusmenneskene og det føltes ikke bra. Nå brukte man jo ikke ordet lavstatusmenneske, var man først lavstatus måtte man pent finne seg i å være en del av gruppe, å bli sett på som et menneske var en luksus man ikke ble tilgodesett med. Jeg kan heller ikke huske jeg har hørt ordet utenformenneske, selv om man er travelt opptatt med å snakke om utenforskap for tiden.

Nå har det seg jo sånn at jeg, selv når jeg har jobbet sent og tidlig, har følt meg som et utenformenneske, selv om denne betegnelsen vel er tiltenkt dem som står utenfor arbeidslivet. Det har de fleste av dem jeg har jobbet sammen med også gjort og det er vel nettopp følelsen av å være utenfor, ikke bli sett eller respektert for den innsatsen vi gjør, som har knyttet oss sammen. Utenformennesket som er innenfor arbeidslivet kan f eks være en godt voksen kvinne som jobber på kantine, det har hun gjort i mange år. Det er store sjanser for at hun vært langtidssykemeldt i en eller flere perioder, selv om hun også til tider har trosset legens råd og gått på jobb når hun burde vært sykmeldt. Hun har opplevd at jobben er blitt hardere, dels som følge av at hun nå jobber for et kantineselskap, da hun begynte å jobbe på kantine var hun ansatt på stedet. Når hun hører politikerne snakke, vet hun at det ikke er om henne og hennes liv. Ingen vil gjøre noe for at hun skal få det bedre, det snakkes om utdanning som en måte å komme vekk fra det livet hun lever. Det er vel og bra, men det hjelper ikke denne voksne kantinearbeideren. Hun er for gammel til å legge ut på noen klassereise, den eneste reisen hun har foran seg er den til nærmeste NAV-kontor. For der kommer hun antagelig til å havne ganske snart, utslitt som hun er, og hun har såpass erfaring med NAV at hun vet at hun har svært lite å glede seg til. Som de fleste andre jeg har møtt er nok også hun livredd for NAV, NAV er den mørke skya som henger over hodet på alle oss som på en eller annen måte er utenfor, enten det er innenfor eller utenfor arbeidslivet. Dessuten føler hun at den innsatsen hun har gjort gjennom mange år ikke blir satt pris på. Hun har jo sett at folk vil ha tjenestene hennes, hver eneste dag mases det fra alle kanter, tomt for ditt, har du mer av datt og du må gjøre i stand lunsj for ti personer, må leveres på møterommet i øverste etasje, innerst i gangen, innen fem minutter. Hvis alle skal utdanne seg vekk fra slike jobber, hvem skal gjøre dem da, tenker hun kanskje. Vel, antagelig underbetalte arbeidsinnvandrere. Men uansett, hun har slitt og strevd i mange år, gitt alt hun har og mere til i jobben, og det eneste hun får høre er at hun burde ha utdannet seg vekk fra det. Om ett år eller to er hun antagelig helt utenfor, da orker hun ikke jobbe lenger og skal kvernes rundt i NAV-systemet, akkompagnert av politikernes og synsernes gnål om latskap, utenforskap og sikkert flere andre skap det ikke er særlig hyggelig å bli puttet i.

Som lavt utdannet er det opplest og vedtatt at jeg er dum. Nå bruker man selvfølgelig ikke ordet dum, man holder seg med litt finere ord og uttrykk, men det er ikke vanskelig å skjønne meningen, så dum er jeg tross alt ikke. Men til tross for dumheten, jeg har gjort noen erfaringer i livet. De har vært dyrekjøpte, derfor håper jeg i det minste at de har gjort meg litt klokere. De slitsomme jobbene, usikkerheten ved å være vikar, aldri vite hvordan ting er i morgen eller om en måned, for ikke å snakke om neste år. Jeg har lært noe om hva det vil si å ha det vanskelig, samtidig som man føler at man er omgitt av et hav av velstand og lykke man selv ikke får ta del i. Det var slik jeg følte for noen år siden, da jeg lot være å stemme ved et valg. Jeg følte meg rett og slett så utenfor at det ikke var noen vits i noe som helst. Og da gjorde jeg ikke stort annet enn å jobbe, så man kan så visst være utenfor fordi om man er i jobb.

Mulig at jeg begynner å bli gammel og henfaller til mimring om at alt var bedre før, men jeg synes det blir stadig mer akseptert å være ufin overfor andre mennesker og at det er mindre forståelse overfor oss som av en eller annen grunn ikke anses som vellykkede. Jeg har ment at man burde forstå at det kan være mange grunner til at folk ikke har tatt en god utdanning, ikke bare at man er lat og dum, men nå virker det jo også som man tror at sykdom er noe folk velger og at det kan kureres enkelt og greit med å sparke dem ut på jobb. De såkalt vellykkede er kanskje ikke alltid så veldig reflekterte? Kanskje det er slik at man blir litt klok av erfaring og at det hadde vært fint om vi hadde hatt flere samfunnsdebattanter som hadde opplevd noe annet enn et liv der alt går på skinner og hvor man får det som man vil? Kanskje det hadde blitt mindre floskler og innlærte fraser dersom livet hadde lært dem at alt nødvendigvis ikke er opp til deg selv og at det ikke alltid er så lett å være sin egen lykkes smed?

Blakken

På torsdag kveld prøvde jeg å følge med på Debatten på NRK. Temaet var altså trygd, av en eller annen grunn syntes jeg at jeg hadde hørt det meste før. Tankene begynte å gå sine egne veier og jeg kom til å tenke på debatten om sykefravær som raste for noen få år siden. Da ble det synset til de store gullmedaljer, det var liksom ikke grenser for hva som kunne trekkes inn i debatten. Et av de særeste innleggene i denne etter hvert svært syke debatten omhandlet en gjeterhund som visstnok hadde hatt en særdeles god arbeidsmoral. Fortsetter debatten om trygd er jeg er redd det kan dukke opp tilsvarende snodige kronikker utpå vinteren en gang. Jeg tenker meg noe slikt som dette:

Mine besteforeldre hadde en gang en stødig fjording som het Blakken, aldri har jeg sett noen med slik arbeidsmoral som det Blakken var i besittelse av. Han begynte å jobbe på jordet da han kun var to dager gammel og jobbet til han stupte på det samme jordet i en alder av tretti år. Da hadde han jobbet hardt hele dagen, for om man skal dø på ettermiddagen er det ingen grunn til ikke å jobbe på formiddagen, tenkte nok den trofaste sliteren. Gjennom alle år hadde han stått på, han jobbet på jordene og i skogen. En gang falt han overende og brakk alle fire beina, men la han seg ned på stallen og syntes synd på seg selv av den grunn? Gikk han på Nav? Nei, arbeid er den beste medisin, humret Blakken og ganske riktig, beina grodde i rekordfart. Han jobbet sent og tidlig, på fritiden tok han med forvirrede barn ut på ridetur og gikk på besøk til de gamle og syke, da hadde han med vafler som han hadde stekt selv med egne høver. Når han kom tilbake til stallen strikket han sokker og skjert til de sultne barna i Afrika, før han la seg sent på kveld, for deretter å begi seg ut på arbeid grytidlig på morgenen. Og til tross for hard innsats hver eneste dag forble han akkurat like blakk. For Blakken visste at penger ikke er det viktigste, men at det er i arbeidet gleden ligger, og bare der! Blakken er et eksempel til etterfølgelse for oss alle. Ikke minst for disse sytekoppene og slabbedaskene som klager over at de har kreft, psykiske plager, vondt i ryggen og annet tull. De får gjøre som Blakken gjorde, komme seg på jobb og det noe faderlig fort, så blir de nok friske på flekken. Men det vil de selvfølgelig ikke, fordi vi har altfor gode velferdsordninger i dette landet. Det lønner seg rett og slett ikke å jobbe, folk bare går på Nav og får trygd dersom de har litt vondt i lillefingeren. De burde lære av Blakken!

Jeg håper jeg tar feil og at vi slipper innlegg på tilsvarende nivå som dette. Men dersom debatten tar skikkelig av er det aldri godt å vite.

Høst

Jeg hadde planer om seriøs blogging etter at jeg kom hjem fra ferie, men så dukket det opp en lei høstforkjølelse som blant mye annen elendighet førte til at hjernen sluttet å virke. Den har ikke kommet helt i gang igjen, men kroppen har fungert noenlunde i helgen, så jeg kom meg i hvert fall ut på tur. Og det var jo vakkert ute, med flotte høstfarger.  

Etter å ha gått en herlig tur på to timer på lørdag, hørte jeg på dagens utgave av Verdibørsen (P2)på nettradio. Der avsluttet de en serie de har hatt om sammenhengen mellom vekstøkonomi, miljøkriser og menneskenes biologi. Det førte til en viss aktivitet i den forkjølelsesslitne hjernen min, men de var for forvirrede til at jeg kan skrive noe fornuftig om det. Det ligger ute på nettradio og kan anbefales, langt viktigere enn mye av det overfladiske vrøvlet det er så alt for mye av for tiden.

Vi driver rovdrift på naturen, da jeg startet denne bloggen var det først og fremst for å skrive om rovdrift på mennesker, som jeg dessverre har opplevd en del av i arbeidslivet. Det er vel en viss sammenheng, de som svinger pisken over ryggen på slitne arbeidsfolk ligger neppe våkne om natten og bekymrer seg over at jorda går til helvete. De drømmer nok heller søtt om nye biler og større hus.

Folk skal være stadig mer effektive, penere, mer veltrente, mer vellykkede på alle måter. Jeg holdt på å skrive mer stressa, men det skal man ikke, stress skal man mestre, man skal i det hele tatt mestre det meste.

Men høsten er uansett vakker…

Ferien er over!

Det er noen dager siden jeg kom hjem fra ferie, så da er det vel på tide å erklære ferien for vel overstått. Det burde vært gjort før, men siden det ikke er mulig å si noe om den uten å vise noen bilder har det tatt såpass lang tid som det har. Jeg tok voldsomt mange bilder denne gang og har hatt litt problemer med å bestemme meg for hvilke som var brukbare. Det har gått fort unna i svingene på denne ferien og mange av bildene var både skakke og skjeve, så det har blitt en del tid med Photoshop for å få en viss orden på dem.

Utsikt over San Sebastian

Jeg fant ut at det var på tide å se noen nytt. Derfor satte jeg meg på en buss som etter hvert førte meg til Spania, til San Sebastian og Barcelona. Sistnevnte by har jeg alltid hatt lyst til å se, har hørt så mye fint om den. San Sebastian hadde jeg knapt hørt om, men det er en by som trygt kan anbefales. Denne byen ligger i Baskerland, der er det veldig vakkert, frodig og grønt landskap. Som erfaren irlandsfarer vet jeg jo at der det er veldig grønt, er det også mye regn, men det var i hvert fall ikke like kaldt som det var da jeg var i Dublin i mai. I Barcelona derimot var det sol og varme, og byen skuffet ikke, akkurat like praktfull som jeg var blitt fortalt at den var.

Barcelona

På veien nedover fikk jeg sett litt av Frankrike, også det et land jeg ikke har vært i før. Rent bortsett fra at jeg en gang tok båten mellom Calais og Dover, men det kan ikke regnes med. Det ble en kveld i Paris, ikke mye jeg fikk sett, men flott var det. Dessuten et herlig måltid på en utrolig koselig restaurant. Dagen etter var det besøk i den nydelige havnebyen La Rochelle, meget sjarmerende, også der var det restaurantbesøk med deilig mat. Bordeaux var en annen by jeg var innom, lunsjstopp, nydelig mat, og tid til vandring i gatene. Vakker by med mange flotte bygninger fra 1700-tallet.

La Rochelle

Det ble mange inntrykk, har ikke fått sortert dem ordentlig ennå. Mens jeg var i San Sebastian ble det en tur til Bilbao med besøk på Guggenheim-museet. Flott bygg, og en fin utstilling av den engelske kunstneren David Hockney. Ellers fikk jeg sett lite av Bilbao, takket være grinete værguder, men jeg er jo vant til drittvær når jeg er ute på tur, så det tok jeg med godt humør.

Litt liten tid i Barcelona, skulle gjerne sett mer av bygningene til Gaudi, som jeg har stor sans for. Sagrada Familia fikk jeg i hvert fall sett på nært hold, selv om jeg ikke var inne i bygget. Artig å se det var det uansett. Og ellers spiste jeg nydelig paella, drakk sangria og selvfølgelig ble det inntatt store mengder tapas mens jeg var i Spania. Kommer aldri til å forstå meg på folk som har med seg brunost og knekkebrød i bagasjen når de drar utenlands.

Så var det fly hjem, det vil si ikke helt hjem, men til Malmø. På flyplassen i Barcelona fant jeg ut at jeg måtte ha med meg noen godsaker hjem, så jeg plukket med meg chorizopølse, ost og rødvin. Deretter måtte jeg stå i en lang og treg kø, ikke nok med det, det var noen som snek i køen! Jeg kan takle drittvær når jeg er på tur, det er jeg vant til, men ikke køsniking. Siden størsteparten av ferieturene jeg har vært på har gått til land med utpreget køkultur var dette uvant og meget irriterende. Heldigvis var både vin, pølse og ost helt utmerket, så det var verdt det, tross alt.

Ferien var med andre ord vellykket, mange nye inntrykk og gode opplevelser underveis.

Ferie

Da er det ferietid her på bloggen, så hvis noen skulle kommentere og ikke få svar, så er det altså derfor. Jeg kommer ikke til å ha noen nettforbindelse de dagene jeg er borte, da jeg bare har med meg en sliten mobil som synger på siste verset. Den har ingen nettforbindelse og det er vel bare et tidsspørsmål før den trekker sitt siste sukk. Og egentlig er det veldig deilig å være vekk fra nettet litt, så kan jeg konsentrere meg om det jeg ser og opplever.

Noe som kommer til å bli brukt de kommende dagene er kameraet. Det blir sikkert noen bilder her på bloggen etter hvert også. Da jeg var på det som må være å betrakte som årets vinterferie, Dublin i mai måned, ble det ikke så mange bilder. Jeg har tatt bilder av det meste der før, dessuten ble en stor del av tiden tilbrakt på pub, hvor jeg drakk Irish Coffee i et forsøk på å holde meg noenlunde varm. Noen bilder ble det likevel, her et bilde jeg tok i Dublin Zoo.

Et godt liv

Det er merkelig hvordan enkelte små episoder kan sette seg fast i hukommelsen. For mange år siden, en fin sommerdag, lå jeg og slappet av og koste meg på stranda på en av de små øyene i Oslofjorden. Da kom det noen jenter forbi, de kan ikke ha vært stort mer enn ti år gamle, de gitt og diskuterte hva det vil si å ha et godt liv. Når dette gjorde inntrykk på meg var det nok av flere grunner, jeg opplevde at barn og ungdom i nabolaget stort sett kommuniserte med grynt, brøl og hyl. At jeg har hørt så til de grader mye pisspreik, unnskyld uttrykket, fra voksne mennesker gjorde nok også sitt. Jentene på stranda oppførte seg påfallende mye bedre enn det jeg er vant til at unger gjør og dessuten snakket de om noe vesentlig. Kanskje noe av det mest vesentlige man kan snakke om.

I ettertid har jeg tenkt at disse jentene hadde større forutsetninger for et godt liv enn ungene i nabolaget som kommuniserte ved hjelp av ulyder. Jeg har møtt voksne mennesker som antagelig har gryntet og brølt seg gjennom barndom og ungdom, de har ikke så mye spennende å komme med som voksne heller. For meg er den gode samtalen nettopp en av de tingene som gjør livet rikere, noe som helt klart hører med til et godt liv. Forsøk på samtaler med folk som befinner seg på høhø-nivå er derimot lite givende og blir det for mye av det kan livet bli stusselig. Nå kan det jo være at noen synes det er fint å sitte sammen og si høhø og tømme i seg flytende føde til man ikke en gang er i stand til å si høhø, kanskje de synes det er noe som hører med til det gode liv. Mennesker er forskjellige, det finnes neppe noen fasit for hva et godt liv er.

Men vi har kanskje forskjellige forutsetning for å få et noenlunde godt liv. For en tid siden hørte jeg en på radioen som mente at mennesker med en idealistisk tilnærming til livet i snitt var lykkeligere enn dem med en materialistisk tilnærming. I mine ører låt dette svært sannsynlig og det er også noe jeg synes å ha sett med egne øyne. Jeg hører antagelig til den mer idealistiske delen av menneskeheten, da jeg var ung var jeg ute og gikk i demonstrasjonstog støtt og stadig, verden skulle reddes og det skulle helst skje fort! Troen på at verden kan reddes er blitt mindre med årene, dessverre. Som idealist har man mye å bekymre seg om, det går ikke alltid riktig vei, for å si det forsiktig. Men kanskje har man også et rikere indre liv, og det at man vet mer om hvor ille mange andre har det, gjør at man får et litt annet perspektiv på egen elendighet. Jeg er bekymret for hvordan det går med naturen, men samtidig gir naturen meg mange gleder. En liten tur i skogen med åpne sanser, en følelse av å være en del av alt som lever, gir kanskje mer enn å slå i hjel en time eller to på et kjøpesenter. Det kan se ut som om antallet materialistiske mennesker har økt, og at de idealistiske har blitt færre, samtidig som også misnøyen har økt. I den delen av virkeligheten jeg har opplevd er det ikke dem som har hatt minst som nødvendigvis har vært de som har klagd og sutret mest. De bitreste og mest grinete menneskene jeg har møtt, har gjerne hatt de fleste behov dekket, det er bare det at de er nødt til å betale for mye for bensinen og ikke får lov å kjøre så fort som de vil, det er så mange avgifter osv, osv...

At grunnleggende materielle behov er dekket er en forutsetning for et godt liv og det er greit å ha råd til å koste på seg litt ekstra når man synes man fortjener det. Uhemmet materialisme tror jeg derimot ikke gjør noen særlig lykkelig. Større hus og dyrere bil gjør kanskje ikke susen, man har det fremdeles ikke helt topp. Da må man muligens ha enda større hus, enda dyrere bil, finere hytte enn naboen. Likevel er det ikke sikkert at livet blir slik reklamen skriker ut at det skal bli. Shopping sies å gjøre enkelte lykkelige, men det kan se ut til at de må shoppe hele tiden, så det er neppe særlig langvarig lykke. Selv har jeg opplevd å mangle både brukbar bolig, klær og sko, det blir man så visst ikke lykkelig av. Men jeg trenger ikke mye materiell rikdom for å ha det greit, heller mange gode opplevelser enn veldig mange ting.

Vi lever i en tid da liksom ingenting skal være leit, man strør om seg med fraser av typen det er i motbakke det går oppover. Nå vil de fleste av oss oppleve noen motbakker i løpet av livet og det kan vi lære ett og annet av. Problemet er at motbakken til tider kan bli for lang og tung og det kan bli for lite som gir energi underveis. Det blir ikke nok gode opplevelser til å veie opp mot de vonde, og da kan det bli vanskelig å komme seg opp bakken. Jeg har sett folk som strør om seg med lettvinte klisjeer i ett sett, som ikke ser ut til å ha forståelse for andre mennesker i det hele tatt, det er ikke verre for deg enn for andre, bla bla. Nå kan det være verre for noen enn for andre, eksempelvis har noen et bedre nettverk rundt seg enn det andre har og det kan gjøre det lettere å takle problemer. Jeg har like liten sans for dem som sier sånt, som jeg har for de før omtalte høhø-menneskene, det går ikke an å føre en fornuftig samtale med noen av dem.
Det å ha kontakt med mennesker man er på bølgelengde med, der man blir sett og respektert for den man er, er antagelig en viktig ingrediens i et godt liv for de fleste av oss. Jeg har ofte opplevd å være den som er annerledes enn de andre som er til stede, det er en erfaring å ta med seg, men kan i lengden bli slitsom, og forferdelig ensomt. Den ensomheten man opplever sammen med andre kan være vond, gi en følelse av innvendig tomhet. Samtidig tror jeg det er viktig å våge å være annerledes, gjøre det man føler for, selv om andre ikke skjønner hva du holder på med.

Så hva er et godt liv? Det finnes det neppe bare ett svar på. Noen av oss vil velge å leve livene våre annerledes enn flertallet, noe enkelte har problemer med å forstå. Det er ikke min oppgave å sørge for at noen slipper å møte folk som er annerledes enn dem selv, uansett hvor plagsomt det later til å være for enkelte. Å leve livet sitt fullt og helt på andres premisser er neppe oppskriften på et godt liv. Kanskje det nettopp er slike som gjør det, som har problemer med at andre velger annerledes, hva vet jeg. Etter det jeg har sett så er det dem som er tro mot seg selv, som så langt det er mulig lever slik de selv ønsker, som også er dem som har størst respekt for at andre lever slik de ønsker.

Sommeren er over

Sommeren er definitivt over, bildet over er årets første høstbilde, tatt tidlig på kvelden første september. Det har ikke vært den beste sommeren jeg har opplevd. Det skyldes ikke først og fremst det dårlige været, som jeg har vært inne på tidligere har jeg vært kraftig plaget av støy i sommer og spetakkelet er ikke over ennå. Jeg er ikke den eneste jeg vet om som har fått helse og trivsel ødelagt av bråk, men det er ikke noe man er opptatt av. Og det til tross for at det er et økende problem. Det er i det hele tatt mye man ikke er opptatt av, men til gjengjeld later man til å være veldig opptatt av det man faktisk er opptatt av. Som et tv-program på TV2, var det Harde fakta? Det var man voldsomt opptatt av i noen dager, mulig det er det viktigste som har skjedd i det siste. På slike dager overveier jeg å legge ned Twitter-kontoen min, det ser ikke ut som man har noe der å gjøre dersom man ikke ser på tv. Tv er altså viktig, antagelig langt viktigere enn sånt småtteri som klimaproblemene.

Det meste av denne sommeren kan med stort hell gå i glemmeboka fortest mulig. Likevel har det vært gode øyeblikk, turer vekk fra bråket, på sykkel eller til fots. Og de gode øyeblikkene i livet må man jo forevige, så kameraet er alltid med.

Heldigvis skal jeg på ferie om noen dager og det skal bli godt! Jeg skal reise på en arrangert tur som blant annet skal ta meg til Barcelona, den byen har jeg hørt så mye fint om, så det gleder jeg meg veldig til. Jeg reiser til byer når jeg skal på ferie, det er jo der det er noe å se. Dessuten har jeg regnet meg som lettere urban, ikke veldig urban, setter pris på en tur i skogen og en sykkeltur ut på landet, men tross alt litt urban. Men i sommer har jeg tatt meg i å drømme om å flytte på landet, langt vekk fra bråk og spetakkel, noe som tyder på at all støyen har gjort meg rimelig desperat.

Siden denne sommeren har stått i støyens tegn, har jeg tenkt litt på hva den økende støyen gjør med oss. Da tenker jeg ikke først og fremst på helseskadene, men om den kan gjøre oss irritable, aggressive, gjøre det vanskelig å tenke lange tanker. Når jeg er ute i naturen kan jeg senke skuldrene og filosofere over livet, men når jeg utsettes for støy får jeg høye skuldre og tenker korte, sinte tanker. Videre har jeg tenkt, når jeg altså er i omgivelser hvor det er mulig å tenke, hva med all reklamen vi teppebombes med, hva gjør den med oss? Jeg unngår reklame så sant jeg kan, men hva med dem som tilbringer mye tid med reklamefinansiert tv og radio, hva gjør det med folks verdier og holdninger?

Uansett, det er godt sommeren er over, når jeg kommer hjem fra ferie har forhåpentligvis bråkmakerne trukket i hus, slik at det blir mulig å foreta seg ting som krever en smule konsentrasjon mens jeg befinner meg i det som liksom skulle være mitt eget hjem. Det er alltids lov å håpe…