Mennesker jeg har jobbet sammen med

Gode og grusomme kolleger
For en tid siden skrev jeg opp alle arbeidsplassene jeg kan huske jeg har vært innom i løpet av min omflakkende yrkeskarriere. Jeg kom til godt over sytti, dessuten kan det være noen som er glemt. Da sier det seg selv at jeg har møtt mange mennesker. Mange av disse var det en sann glede å møte, andre var ikke fullt så hyggelige. Størsteparten av arbeidsplassene jeg har vært innom har vært kantiner, det var da jeg holdt på med det at jeg hadde alle disse kortvarige oppdragene for diverse vikarbyråer.

For mange år siden arbeidet jeg ganske lenge på en kantine der jeg hadde et særdeles godt forhold til dem jeg jobbet sammen med. Det var alltid trivelig å komme på jobb, om det var mye å gjøre støtte vi hverandre og ingen sluntret unna. Det var dager med latter og moro og en og annen mer alvorlig prat, jeg kunne være meg selv og ble respektert for den jeg var.

Det har ikke alltid vært sånn, noen år senere jobbet jeg ett par uker på en kantine hvor det var langt fra hyggelig å være. Jeg merket det med en gang jeg kom, de ansatte virket uvennlige og lite villige til å forklare hvordan ting fungerte. Jeg la også merke til den vemmelige væremåten de hadde overfor en annen vikar som jobbet der. De snakket til henne på en nedlatende måte, det var tydelig at de ikke likte henne, og de hadde ikke folkeskikk nok til å legge skjul på det. Jeg og den andre vikaren fant tonen umiddelbart, noe som de andre nok ikke syntes talte til min fordel. Det var ingenting gærent med vikaren de andre tydeligvis foraktet dypt og inderlig, men hun var annerledes enn dem og det ble ikke tålt. Hun var en ung kunstnersjel med drømmer om et helt annet liv, men uten økonomi til å virkeliggjøre drømmene sine. Hun var engasjert og spennende å prate med, når vi to snakket sammen så de andre stygt på oss. De fast ansatte var virkelig kollegene fra helvete, ikke gadd de svare skikkelig når jeg spurte dem om noe, det hang visst noen lapper et sted om hvordan ting skulle gjøres. Den ene av dem hadde det med å fly i hælene på meg for å irettesette meg så fort jeg gjorde noe som var feil, som å plassere noe to centimeter fra der det pleide å stå. Når jeg hørte dette uvesenet hyle ”Laila”, da det ikke noe godt i vente. Dessuten var hun sur på vikarene fordi de stort sett forsvant ut igjen temmelig raskt, hvorfor det var sånn lot det ikke til at hun tenkte over.
Som oftest har jeg greid å finne ett eller annet å prate med kolleger om, men med disse var det umulig, det eneste de kunne snakke om var realityserier, siden jeg aldri har sett en slik serie i hele mitt liv var det vanskelig å føre noen form for samtale. De var uopplyste, humørløse, manglet folkeskikk og var i det hele tatt en ualminnelig lite sjarmerende gjeng. Det ble to tunge uker, der det eneste lyspunktet var samtalene jeg og den andre vikaren stjal oss til midt i galskapen. Dessuten skulle jeg på ferie mandagen etter jeg var ferdig der, noe som gjorde elendigheta lettere å takle.

Grønnsakene
Andre det heller ikke var særlig stas å jobbe sammen med var de utslitte. Grønnsakene, som jeg pleide å omtale dem som når jeg snakket med venner. Det kan muligens virke ondsinnet, men det var ren, skjær overlevelsesstrategi. Fleipen ble en måte å takle redselen for selv å ende som grønnsak. Grønnsakene var ikke vemmelige på noen måte, de var bare for slitne til å være aktivt hyggelige. Jeg husker et slikt sted jeg jobbet, det eneste disse slitne stakkarene greide å få sagt mellom slagene, var at de som spiste der alltid var så fæle til å klage. Jeg fikk så vidt smakt på noe av maten, rakk å kaste innpå noe mens jeg jobbet, pauser var det dårlig med, men maten virket i hvert fall mer enn en god nok. Ikke rart disse var apatiske, vanvittig arbeidstempo og ikke annet enn klager å få for den gode maten de slet seg ut på å lage.

Jeg husker et annet tilfelle, hvor en godt voksen kvinne som også framsto som grønnsak plutselig kviknet til da jeg fortalte at jeg skulle på et engelskkurs rett fra jobben. Da begynte hun å fortelle om en ferietur til England, med ett var hun som en annen person, den hun kunne ha vært dersom dagene hennes ikke hadde vært så forferdelig slitsomme.

Heldigvis var det mange som verken var utslitte eller vemmelige. På mange av kantinene var vi bare to som jobbet, da fikk jeg ofte god kontakt med den jeg jobbet med. Selv der jeg bare jobbet en eller to dager kunne jeg ofte bli godt kjent med den jeg jobbet sammen med. Mange var riktig så pratsomme og snakket i vei om familieforhold, kjæledyr, ferieturer, hobbyer og hva det måtte være. En gang jobbet jeg sammen med ei som skulle rett på en kunstskole etter jobben, andre har kommet strålende på jobb en mandags morgen fordi det gikk så bra på hundeutstillingen i helgen. Noen ganger har folk vært glødende engasjert etter å ha sett en politisk debatt på tv kvelden før. Og jeg har hørt mange historier om spennende og opplevelsesrike ferieturer. Alle har så visst ikke vært grønnsaker.

Kantinekongene
De aller fleste kantinene jeg har vært innom har vært drevet av diverse kantineselskaper, noe som medførte at det nå og da dukket opp en fra selskapet som holdt oppsyn med at alt gikk for seg som det skulle. Kantinekonger, kalte jeg dem gjerne. Disse har vært av sterkt varierende kvalitet, fra de hyggelig og skikkelig til de mindre hyggelige og til tider direkte uskikkelige. En av de bedre møtte jeg da jeg jobbet på en kantine for ISS, siden jeg har skrevet ett og annet negativt om dem før, så må det sies at alt var ikke negativt. Denne møtte jeg på en kantine der det var helt fint å jobbe og han som kom innom virket på alle måter som en hyggelig og oppegående fyr som viste interesse for hvordan folk hadde det, og som det gikk an å føre en vettug samtale med. Den verste møtte jeg, logisk nok, på det som må ha vært den mest grusomme kantine jeg noen gang har jobbet, ekstremt tempo og null pauser. Heldigvis så jeg ham bare en gang i løpet av tiden jeg jobbet der. Den gangen husker jeg til gjengjeld godt. Vi var to vikarer, han målte oss opp og ned, og gryntet bifallende og kom med en uttalelse om at ”døm som døm vanligvis fikk så ut som døm akkurat var rista ned fra trærne”. Dette var antagelig ment som et kompliment, men at det så ut som det var en stund siden jeg var ”rista ned fra trærne” greide jeg ikke å oppfatte som spesielt positivt.

Sjefen som sjefet
På en annen kantine møtte jeg Sjefen med kjempestor S. Det var et sted jeg heldigvis bare var innom for én dag. Sjefen ankom en stund etter at vi hadde begynt å jobbe, han spankulerte rundt med magen fram, ganske tykk rundt midten, og viftet med feite pekefingre, mens han kommanderte ”du der går dit og du der går dit”. Han ga begrepet ”å sjefe” en ny og dypere mening. Vi var to vikarer som var utkommandert for dagen, etter noen timer greide vi å snike oss til en liten ordveksling, men da kom Sjefen umiddelbart, siktet på oss med pekefingrene og kommanderte atter en gang ”du der går dit og du der går dit”. Stedet var dog såpass sivilisert at det holdt seg med spisepauser, da fant vi vikarene oss en plass for oss selv og fikk endelig snakket sammen. Vi var begge voksne mennesker med lang fartstid i arbeidslivet, men ingen av oss hadde sett noe liknende denne Sjefen. Vi var faktisk så dypt rystet og sjokkerte at vi kunne konkurrert med selveste Siv Jensen.
Etter spisepausen trakk Sjefen seg tilbake på kontoret, antagelig for å sjefe videre i enerom. Da ble det strakt mye triveligere, så fort folk slapp å bli overvåket av Sjefen var de riktig så pratsomme og hyggelige.

Stort sett godt arbeidsmiljø
Jeg har møtt alt fra de totalt uopplyste til de langt mer kunnskapsrike og reflekterte, noen har vært morsomme, med en herlig evne til å se det komiske i forskjellige situasjoner, noen har vært grinete og hatt sans for å herse med andre. Jeg har heldigvis aldri opplevd at det har vært mobbing på noen av stedene jeg har vært, det kan ha vært gnisninger og tilløp til baksnakking, men aldri i så stor grad at det kan sies å ha vært et problem.

Noe jeg også har vært glad jeg har sluppet unna er folk som skryter. Nå vil kanskje mange si at folk fra arbeiderklassen neppe kan ha noe å skryte av. Da vil jeg si at mange av dem jeg har jobbet sammen med har hatt mer å vise til enn dem som var i et miljø jeg var innom for en del år siden. Men du verden hvor de skrøt! Ikke minst om sin egen toleranse og godhet. Og når folk er så smekkfulle av godhet så må man vel bare vise forståelse for at de har litt problemer med å godta oss andre, som ikke er renner over av verbal nestekjærlighet. Det nærmeste jeg noen gang har vært mobbing opplevde jeg i dette ”tolerante” miljøet. Jeg er inderlig glad for at jeg har sluppet å jobbe sammen med slike, men disse tilhørte da heller ikke  arbeiderklassen. Nå er det nok av intolerante folk blant arbeiderne, men de skryter i det minste ikke av egen toleranse.

Heldigvis har jeg møtt flere hyggelige folk enn det motsatte. I perioder har det vært litt tungt at jeg ikke alltid har hatt særlig mye til felles med dem jeg har jobbet med, da har det blitt litt ensomt, selv om folk har vært greie nok. Derfor har jeg satt ekstra pris på dem jeg virkelig har følt et fellesskap med. Det er særlig to stykker jeg aldri vil glemme, den ene jobbet jeg sammen med på kantine, den andre på lager. Dessuten er det mange av de andre vikarene jeg har møtt som jeg har satt stor pris på, i likhet med meg selv har det vært flere andre som har hatt drømmer om et annet liv, men som har blitt fanget i en tilværelse med evige bekymringer om penger som ikke strekker til, med slit og strev og få muligheter til å utfolde seg og bruke evnene sine.

Bloggen er to år i dag!

I dag fyller bloggen to år. Det må jo feires, selv om bloggen vel er blitt noe forsømt i senere tid. I løpet av de to årene som er gått siden jeg tok de første vaklende steg uti bloggverdenen har jeg prøvd å finne andre bloggere med tilsvarende bakgrunn som meg selv. Det har jeg ikke klart, riktignok fant jeg en blogg som kaller seg Arbeiderklassen, etter å ha kikket litt på den sluttet jeg å lete etter andre arbeiderklassebloggere. Hvorvidt bloggeren bak denne bloggen bare fleiper eller virkelig mener det han skriver aner jeg ikke. Uansett har jeg møtt likende holdninger som det som kommer til uttrykk på bloggen, noe som viser hvor forskjellige folk fra arbeiderklassen faktisk er.

Det er for øvrig ikke det inntrykket man får når man leser det som skrives om arbeiderklassen, når jeg leser hva enkelte fra skravleklassen greier å trøkke ut av seg om arbeiderklassen vet jeg ikke om jeg skal le eller grine. Det beste er å le, ikke bare av det jeg leser, men også av dem som skriver det. Siden det er lett å få det inntrykket at dette er folk som ikke er i stand til å le av seg selv, så får andre gjøre jobben for dem.

I sommer ble jeg lettere hysterisk da disse selvhøytidelige og skråsikre menneskene hele tiden påsto at arbeiderklassen er så utrolig glade i dansebandmusikk. Det ble litt i overkant slitsomt støtt og stadig å møte på påstander om at jeg var forferdelig glad i en musikkform jeg strengt tatt ikke skjønner noe av, som for meg ikke låter som musikk i det hele tatt. Det kan være at jeg kom i skade for å trampe hardt og stygt på noen som liker slik musikk, i så fall beklager jeg det. I tidligere bloggposter har jeg nevnt de snille, gode og ofte sårbare menneskene jeg har møtt på enkelte arbeidsplasser, ikke alle av dem har såkalt god smak, disse ønsker jeg ikke på noen måte å latterliggjøre.
Og da synes jeg det passer bra med denne låta, siden det er bursdag i dag må man jo ha litt musikk.



Om ikke bursdagen feires med sjampanje, så blir det vel i hvert fall et glass rødvin eller to i kveld, det er tross alt lørdag og bloggbursdag på en gang. Nå er det slik at enkelte arbeiderklasseindivider forakter dem som liker rødvin. Sånn sett faller folk som meg mellom to stoler, på den ene siden andre arbeidere som forakter oss fordi vi har litt ”finere” smak enn de setter pris på, på den annen side disse andre som ser ned på oss fordi vi angivelig har så innmari dårlig smak. Og når jeg først sier stoler, det har jo vært et tema i det siste, her må det innrømmes at jeg verken har stol fra Brunstad eller stressless, fra Ekornes, her er det Ikea over hele linja. Noe som antagelig er å betrakte som enda mer smakløst, i hvert fall er det billigere. Fordelen er selvfølgelig at man blir sabla god til å skru sammen møbler. Da tror jeg at jeg gir meg og plasserer meg i sofaen fra Ikea.

Jeg har lest boka NAV - Skrekkens hus?

Og oppfordrer andre til å gjøre det samme
Det nye året hadde knapt kommet i gang før vi fikk årets første nye ord – velferdsfellen. Nå skal ikke dette handle om NHOs konferanse, men derimot om boka ”NAV Skrekkens hus". De denne boka handler om føler nok ikke at de har gått i en velferdsfelle, men derimot en fortvilelsens felle, der man blir både fattig og utslitt av å befinne seg.

Hun som står bak denne boka kaller seg Tante Sofie og hun tok kontakt med meg da jeg gikk på kurset i regi av Nav, som jeg blogget friskt om mens det pågikk. Tante Sofie lurte på om hun kunne få bruke noen av bloggpostene mine i boka, og det fikk hun lov til. Jeg syntes bare det var moro å få være med. Tante Sofie sendte meg også flere oppmuntrende mailer mens kurset pågikk, noe jeg satte stor pris på. Kurset var en stor påkjenning, det sendte meg rett ned i en mørk og kald kjeller, så all oppmuntring ble mottatt med takk.

Nå er boka utgitt, jeg har lest den, og kan trygt anbefale den. Foruten Tante Sofies egne betraktninger, hun har selv slitt i Nav-systemet, inneholder den avisartikler og blogginnlegg, som til sammen gir et bilde av noe som absolutt må være å betrakte som et skrekkens hus.

Nok en gang slår det meg hvor meningsløst mye av det folk må gå gjennom i Nav-systemet er. Denne boka viser hvor mye smerte og elendighet det påfører dem som er så uheldige at de har havnet i Nav-mølla. Mine egne lidelser under før nevnte kurs blir rene moroa i forhold til hva mange andre går gjennom. Jeg får det inntrykket at det tross alt er bedre å komme til Nav som arbeidsledig enn som syk. Her blir syke mennesker utsatt for noe som mest av alt minner om en utmattelseskrig, og er man syk er man jo gjerne utmattet i utgangspunktet. Folk burde få lov å konsentrere seg om å bli friske, og kanskje greie å komme tilbake til arbeidslivet, enn å bruke alle kreftene sine på å slåss med Nav. Fattigdom, usikkerhet og en evig papirmølle gjør ingen frisk. At Nav gjør syke mennesker enda sykere er vel en kjent sak, det koster de uheldige mye lidelse, og det må være dumt samfunnsøkonomisk sett. Det er lett å bli sittende igjen med det inntrykket at Nav bruker store summer på å sørge for at folk får minst mulig penger.

Denne boka er sendt til statsminister Jens Stoltenberg og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm, så får vi håpe de leser den. Om det går inn er en helt annen sak, boka inneholder blant annet en tale av Hanne Bjurstrøm holdt ved åpningen av ”2010 – det europeiske året for bekjempelse av fattigdom og sosial eksklusjon”. Det er en tale som kunne vært skrevet av en fryseboks, så jeg har mine tvil statsrådens evne til å sette seg inn i hvordan det er å slite med Nav. Og det er kanskje det som er problemet med dagens politikere, de lever så utrolig langt vekk fra vanlige folk og vet så lite om hvordan livet der ute i den brutale virkeligheten kan være. De har ikke stått på sene kveldsskift, når det er leggetid for andre, og mellom slagene opplevd at kolleger har betrodd seg om ublide møter med sosialkontorer og nære pårørende som har overveid selvmord som følge av behandlingen de har fått i Nav. Det har derimot jeg gjort, og det gjør så absolutt et visst inntrykk.

Vi får være optimistiske og håpe at politikerne leser og forstår, og at det en dag blir sånn at Nav ikke er et skrekkens hus, men derimot et hus der folk kan få hjelp og støtte. Så kanskje flere greier å komme tilbake til arbeidslivet. Men da må også arbeidsgiverne være villige til å ansette folk som ikke kan yte 110 %, hver dag, året rundt. Dessuten håper jeg at man greier å innse at noen faktisk er for syke til å jobbe og at disse skal kunne få lov til å ha et verdig liv, at de skal slippe å bli omtalt som latsabber og snyltere og ha en økonomi som tillater dem å puste fritt. Dessverre kan det se ut som det er et stykke igjen dit, men det er godt noen gjør hva de kan, og Tante Sofie har gitt et viktig bidrag med denne boka.

Full kontroll?

Vi som ikke klarer alt, tåler alt...
Jeg fikk nylig noen kommentarer fra en anonym person under en bloggpost jeg skrev for ett år siden. Den omhandlet tanker jeg gjorde meg i forbindelse med en påstand om at problemet med mobbing på arbeidsplassen ikke var ikke mobberne, men at folk lot seg mobbe. Den som har kommentert nå later til å være tilhenger av den type tenkning. Vedkommende skriver blant annet at ”vi har all mulighet til å styre oss selv og våre følelser”. I det året som har gått siden jeg skrev denne bloggposten har jeg støtt på slike holdninger flere ganger og har flere ganger tenkt å skrive litt om det, uten at jeg har fått gjort det. Grunnen til at jeg ikke har gjort det så langt, er den samme som at det i det hele tatt har vært lite blogging i det siste, nemlig at jeg nettopp har litt liten styring på meg selv og mine egne følelser for tiden. Hodet har en tendens til å være både for tomt og alt for fullt på en gang. Og jeg skulle selvfølgelig ønske det ikke var sånn.

Etter at jeg skrev før nevnte bloggpost har vi vært gjennom en debatt om sykefravær som var temmelig brutal, hvor jeg oppfattet en del av det som ble sagt som direkte skremmende. I høst fikk vi vite at det ikke bare er de syke som er late, men også de feite. Alle som ikke hører med blant de rene og ranke, som ikke har full kontroll over kropp og sjel, alle som av en eller annen grunn ikke oppfyller tidens krav til vellykkethet, effektivitet og lønnsomhet blir henvist til en stadig mer tettbefolket skammekrok.

Den som har skrevet kommentarene kommer innpå dette med å gjøre seg selv til offer. Det finnes nok mennesker som liker å velte seg i selvmedlidenhet, som trives i offerrollen, men jeg tror det er ganske langt mellom dem. Min erfaring er at de fleste ønsker å gjøre det beste ut av livet, og prøver å takle de problemer de møter så godt de kan. Når jeg har sett uttalelser om at man mener at folk skal klare alt, takle alt, så har jeg tenkt litt over hvor forskjellige forutsetninger vi har. Av egen erfaring vet jeg at ting som økonomi og nettverk kan bety mye for hvordan man mestrer problemer. Jeg har opplevd perioder i livet som har vært temmelig problematiske, da har jeg også hatt få, eller ingen, å støtte meg til. Dersom jeg hadde hatt et større nettverk rundt meg hadde problemene sikkert vært lettere å takle. Nå har jeg greid å komme meg gjennom det, hele tiden har jeg hatt et ønske om å gjøre det beste ut av det. Jeg har bitt tennene sammen og klart å komme meg videre.
På den annen side kunne det vært ting som hadde gjort problemene vanskeligere å takle, jeg har tenkt litt på hvordan det hadde vært dersom jeg hadde hatt en utrygg barndom preget av vold og overgrep. Med slik tung og trist bagasje å dra på hadde jeg nok hatt mindre krefter å møte voksenlivets problemer med.

Etter hvert som jeg er blitt eldre og fått en del erfaringer som ikke har vært av det gode, framstår så vel mennesker som selve livet som kompliserte saker. Det er lite som er bare svart eller hvitt. Samtidig opplever jeg at mye av det som sies og skrives i det offentlige rom blir mer overfladisk og til tider direkte barnslig. Da jeg fikk forsiden på VG om at de feite er late i fleisen da jeg sto i en av mine evinnelige kassakøer i høst, så minnet det meg ikke lenger om det som er blitt sagt på diverse pauserom av mine mest tanketomme kolleger, dette minnet meg om barndommen, om sandkassa. Der vi ungene satt og kastet sand på hverandre mens skjelte hverandre ut med ord som tjukken og dumma.
Jeg orket ikke å gå hjem og blogge om det, slik jeg har gjort flere ganger før når jeg har reagert på håpløse avisoverskrifter. Jeg ble rett og slett fullstendig slått ut.

Etter å ha lest de nevnte kommentarene, kom jeg til å tenke på en kantine jeg en gang jobbet. Det var to stykker som jobbet der i tillegg til meg. Den eldste av dem fortalte meg en gang den andre ikke var til stede, at hun jeg vikarierte for ikke var så lett å ha med å gjøre. Hun ble lett stresset og kunne da bli ganske vemmelig. Dette tok den yngste seg svært nær av, ble jeg fortalt. Denne jenta som tok seg nær av ekle kommentarer fra en kollega, hun var vel en sånn en som ikke hadde full kontroll på følelsene sine da, en man kan forakte, dersom man ønsker det. Det burde man kanskje ikke, for hun var også en av disse jeg har møtt som har vært så til de grader pliktoppfyllende og flink i jobben sin, samtidig framsto hun som et tvers gjennom snilt, godt og oppriktig menneske. Og altså sårbar, noe jeg har opplevd at slike mennesker ofte er, men så er de også alt for samvittighetsfulle til å såre andre. De er tandre planter i et stadig tøffere klima og jeg redd de er utryddelsestruet, jeg anser dem absolutt for å være verneverdige.

Det er mange som blir utsatt for hets for tiden, jeg lurer på hvem som blir de neste. Noen blir det nok, og det er vel stor grunn til å tro at også neste gruppe som skal henges ut blir noen som har nok å slite med fra før.

Gjensyn med Nav-kurs

Opprydning i gamle e-poster vakte minner fra en trist tid
Jeg har nettopp hatt en skikkelig opprydning i Outlook, der kom jeg over et stort antall mailer som ble skrevet i løpet av Nav-kurset jeg slet meg gjennom for ett år siden. I ettertid kan det hele framstå som rimelig komisk, selv om det ikke var moro mens det sto på.
Noe av det jeg fant mest meningsløst med kurset var ikke bare mine egne lidelser, som ifølge det jeg har skrevet i mailene var formidable, men det at man nærmest kaster fellesskapets penger ut av vinduet. Jeg er absolutt ikke motstander av at arbeidsløse blir sendt på kurs, men kursene bør være relevante, slik at man faktisk lærer noe som styrker mulighetene på arbeidsmarkedet, ikke bare noe man blir sendt på fordi man skal være i ”aktivitet”, som det så fint heter. Reaktorskolen framsto mer som en straffeanstalt enn et lærested.

Jeg blogget jo svært friskt om det mens det sto på, det var det ren, skjær overlevelsesstrategi, kurset var så til de grader belastende og frustrerende at det var godt å få avreagert litt, ellers ville jeg blitt fullstendig sprø. Heldigvis var det ingen som ikke burde lese det jeg skrev som fant bloggen min mens jeg gikk på kurset, derimot er det mye som tyder på at læreren jeg hadde i såkalt jobbsøk fant bloggen min i ettertid. Det fikk ingen konsekvenser for meg, antagelig hadde han rapportert inn til Nav før han fant den. Det har seg jo sånn at de ikke bare skal rapportere til Nav om faglige prestasjoner og oppmøte, men også om hvorvidt de liker trynet ditt eller ikke. Han likte neppe trynet mitt noe mer enn jeg likte hans, men hva han har sagt til Nav aner jeg ikke, jeg fikk i hvert fall ingen problemer med dem i ettertid. Utover lav trynefaktor var det lite å utsette på meg, da jeg alltid møtte opp i god tid, hver eneste dag og besto de nødvendige prøvene.

Det eneste som skjedde var noen anonyme og heller ufine, kommentarer under to av bloggpostene om min tid i reaktoren. De kom i løpet av kort tid, det var tre av dem, og den siste var definitivt den verste. Da jeg en stund senere nevnte i en bloggpost at en person som overhode ikke burde finne bloggen min hadde funnet den, forsvant den verste av kommentarene sammen med ett par andre, som var skrevet av andre personer og hvorav den ene var under et stykke som ikke hadde noe med kurset å gjøre. Han visste da at han var mistenkt for å ha skrevet disse kommentarene, da jeg hadde fortalt ham det på mail. Denne mailen fikk jeg aldri noe svar på, hvilket jeg oppfattet som en bekreftelse. Det mystiske forsvinningsnummeret tok jeg som en ytterligere bekreftelse. Disse kommentarene har senere dukket opp igjen.

Da jeg var i møte hos Nav noen måneder etter kurset, fikk jeg helt klart inntrykk av at han jeg snakket med ikke var ukjent med at kurset var dårlig. Jeg ble faktisk overrasket over at han ikke prøvde å ta det i forsvar på noen som helst måte, men derimot ga uttrykk for at dette var noe man var klar over.

Tilbake til mailene jeg fant, jeg har lyst til å vise et lite utdrag. Dette er rett fra levra, og kan følgelig inneholde enkelte sterke setninger, sarte sjeler er dermed advart. Vi begynner med en som ble sendt kvelden etter første gjennomførte kursdag, og jobber oss framover mot den etterlengtede slutten.

Denne dagen har vært jævlig!!!!!
Nå har jeg dundrende hodepine og det er nummeret før jeg begynner å drømme om å slave på kantiner og lager. Oppvask, pappesker og skurebøtter kom tilbake, alt er dere tilgitt!
Da kan du tenke deg hva slags nedtur dette kurset har vært så langt.
Først var det info fra to av kurslederne, svada, svada blablabla.
Deretter dukket det opp ei dame fra Nav for ytterligere info og utfylling av noen skjemaer. Dama var så dum at jeg har omtrent ikke sett på makan,selv i Nav-sammenheng, og det sier ikke lite. Det var to forskjellige klasser som var sammen i dag, to av dem jeg skal gå sammen med var temmelig kvasse overfor Nav-dama, det kan jo gi et visst håp.
Etter at den hjernedøda dama fra Nav hadde forlatt oss, var det jobbsøk, jobbsøk og atter jobbsøk. Det skal det være hele dagen i morgen også, jeg gleder meg ikke. Kjenner at dette har jeg ikke godt av, dette tapper meg skikkelig for energi.
Et gammelt ord som nesten har gått ut av språket dukket opp i hodet mitt i dag, ordet er dustemikkel. Det passer nemlig utmerket på fyren som står for jobbsøkinga. I løpet av dagen har ikke denne figuren greid å lire ut av seg noe som helst som jeg ikke har hørt eller lest før.
Det kan jo bli fin blogging av dette, blir morgendagen like grusom skal det blogges skikkelig tøft om denne galskapen. For dette er tullball og sløsing med fellesskapets penger.
Noe jeg finner absolutt betenkelig er at dustemikkelen skal gå gjennom CV-ene våre og gi ”råd” om hvordan de bør være. Noe som gjør at man må stå til rette overfor dette lavt utvikla individet om hva man har gjort og ikke gjort her i livet. Det er ille nok for meg, som er nødt til å bekjenne at jeg har hatt dårlig selvtillit osv, men hva med folk som har virkelig har vært ute å kjøre? Folk som har hull på CV-en av verre grunner enn meg, hva dem som har ligget på psykiatrisk sykehus, vært narkomane eller prostiturte, hvis slike går tilsvarende kurs vil det være langt fra morsomt for dem at en person av det slaget som Herr Dustemikkel ser ut til å være skal ha full tilgang til å grafse i livene deres.
I dag mimret jeg flere ganger tilbake til kurset på Lillestrøm. Der dukket det opp en figur fra Aetat første dagen, men denne var av de bedre, ikke sånn som den idiotiske dama i dag. Og deretter var det rett på forberedelser til datakortet. Vi hadde en særdeles bra lærer, rolig og behagelig, ikke sånn som dette spetakkelet jeg har vært nødt til å høre på i dag. Med innlærte standardfraser og ”liksommorsom” på en særdeles slitsom måte. Jeg føler at jeg har fått gnagsår på hjernen i dag, fysj og fy for en slitsom gubbe! Det er fælt med folk som er innstilt på en helt annen frekvens som en sjøl, denne figuren er akkurat en sånn person som jeg ikke orker. Vi måtte jo ha jobbsøk på Lillestrøm også, men dama som hadde det var en helt annen type. Hun var ikke en maskin som durte og durte.
Det er evigheter siden sist jeg hadde skikkelig hodepine, men nå har jeg skallebank så jeg føler meg skikkelig dårlig.
Jeg får gå meg en tur og se om det hjelper.

Fri og bevares, for en skrekkelig mandag dette har vært. Dagen var lang som flere vonde år, snakk om at tida gikk sakte.

Hva søren er det de driver med på den skolen? Bare surr og rot, i dag satt vi bare og dingla og gjorde det som falt seg.
Nok et eksempel på hvordan det sløses med penger, skal man arrangere kurs får de da sørge for at folk lærer noe.

Hva jeg lærer?
Egentlig ingenting. Nå driver dama og maser om cv, læreren som har reist på ferie så på cv-en min i går og sendte mail til meg at han mente den var veldig bra! Og han har sjekka de andre sine cv-er også, så hva f.... driver denne gørrkjedelige dama og maser om?

Nå er det november, det er grått, jeg er fremdeles forkjøla, jeg går på kurs som sliter meg ut, bånn ser med andre ord til å nærme seg med faretruende fart.
Nå skal vi ha jobbsøk resten av uka, nitriste framtidsutsikter med andre ord.
I dag hadde vi data, lærte litt om Outlook, og det var en del som var nytt for meg, så det var ålreit, og etter lunsj lærte vi mer om det andre programmet. Nyttig å kunne, men problemet er at det vi lærer som faktisk er nyttig forsvinner i jobbsøkertåka.

Jeg er så sliten etter kurset i dag, forkjølelsen er heldigvis i ferd med å gå over, men kurset tar virkelig på. Det er en energivampyr av dimensjoner. Greier overhode ikke å se på positivt på det.

Jeg ler fremdeles av det at du trodde Reaktorskolen var fleip. Men som sagt, det navnet er så vanvittig at jeg ikke hadde greid å finne det på. Noen ganger er virkeligheten mer latterlig enn den mest tullete fleip.
Denne dagen har vært temmelig tørr, vi har hatt om diverse lover vi bør kunne. Ikke veldig spennende stoff, i morgen er det data igjen, det er de beste dagene. Men teorien er tross alt langt å foretrekke framfor jobbsøk.

Blir gal av den trege dataen her, føler at jeg må slå i hjel tastaturet for å få skrevet, men det er vel egentlig ikke der problemer sitter. I hvert fall veldig kjedelig når bokstaven kommer opp på skjermen fem minutter etter at man har trykket ned tasten.

I dag er det helt grusomt her, jobbsøk, føler at læreren sier det samme hele tiden, får vondt i huet. Det er som om alt jeg måtte ha av energi, eller rettere sagt det lille jeg har av energi, blir sugd ut på dette stedet. Vi får ikke en gang pauser, vi må ta dem. I stad marsjerte to av jentene ut for å ta seg kaffe eller te, hang meg på dem. Da hadde læreren lovt oss pause om ti minutter, men mer enn ti minutter hadde gått. NÅ har læreren forlatt rommet, antagelig for å røyke, måtte han røyke en hel tjuepakning der ute.

Nå holder jeg på å sovne. Læreren er ute, kanskje han har gjort alvor av å røyke opp en tjuepakning

Nå er det bare en time igjen, men i morgen er det dessverre atter en dag. Nå har vi muligens pause, men vi er ikke helt sikre, forvirrende? Mildt sagt!

Hurra! I dag er det jobbsøk, heldigvis er det noen som ikke er kommet, antagelig noe tull med kollektivtransporten, fint for da får vi ikke begynt.
Læreren spurte akkurat om vi hadde gjort oppgaven vår, vi hadde visst lekser i helga, ingen har gjort dem. Gikk visst ut på å skrive en tullesøknad etter hva jeg skjønte, X kom med en kommentar om at h*n hadde konsentrert seg om virkelige søknader i stedet. Dessverre tror jeg ikke bulldoser'n er i stand til å skjønne hva folk egentlig sier. Han tar så absolutt ikke et hint, det trenger man vel ikke når man vet man selv har fullstendig rett.

Nå er det omsider pause, takk og lov at enkelte greide å komme for sent i dag. Bulldoser'n er i det maniske hjørnet i dag, kjeften går i ett sett, og han sier det samme som han pleier å si. Der er det hakk i plata, som man pleide å si i gamle dager.
Etter pausa skal vi leke jobbintervju, det blir sikkert kjempemoro. Vi har fått utdelt observartørskjemaer der vi skal krysse av for hvor bra eller dårlig den vi intervjuer har gjort det, unnskyld vi har fått observatør skjema. Dessuten et skjema med dustete spørsmål.
Dette er for dumt!

Jeg overlevde prosjektoppgaven, men det var en fæl dag. Vi sleit noe innmari, hadde problemer med å skjønne spørsmålene, på den annen side skjønte jeg ikke helt mine egne svar heller, så kanskje det går bra.

Jeg og mine lidelsesfeller på kurset holder tappert ut. Nå er det ikke stort mer enn en uke igjen, noe vi alle er glade for.
Vi har hørt noen rykter om at vi får utdelt evalueringsskjemaer den siste dagen, og har allerede begynt å gni oss i hendene, nå skal de få sitt pass påskrevet!
Den skolen er så til de grader annenrangs at ikke en gang datasystemet virker som det skal, noe som vil si at det titt og ofte ikke virker i det hele tatt.
Det er så ille at en av de andre klassene har klaget til Nav og de skal komme på inspeksjon, noe som kan tyde på skolen er så dårlig at til den ikke en gang lever opp til kravene fra Nav, og de er neppe særlig høye.

Det er en trøst at det ikke bare er jeg som blir trøtt av dette kurset, folk snakker om at de aldri har vært så trøtte før som de er nå. Det er mange som har problemer med å holde øynene åpne i timene.
Alle er glade for at kurset går mot slutten. Kommer neppe til å mimre tilbake til denne perioden, i så fall må jeg få det verre enn jeg noen gang har hatt det. Liker folka jeg går sammen med, men i det store og hele er det noe ordentlig herk.

Nå skal jeg heldigvis snart gå hjem, det har vært en lang og ensformig dag.
Noen lurte akkurat på hvor læreren er, han er i hvert fall ikke her.
Han blir neppe overarbeidet på jobben.

I dag er det jobbsøk, stemmen til Bulldoser'n durer og durer. Denne duringa skyldes vel at han skal rettferdiggjøre sin egen eksistens. Alt er sagt før.

Joda, læreren har vært fraværende temmelig lenge nå. Og her sitter vi og klør oss i huet. En av de andre lurte akkurat på om vi får se henne mer i dag i det hele tatt.
Hun skulle visst i møtet med den fæle bulldoser'rn, så egentlig er det vel han som har skylda. Læreren vi har i data er egentlig grei nok.

Nå er det pause, hadde ikke overlevd dagene om det ikke var for at vi har såpass godt med pauser. Teorien er verre enn noen gang i dag. Og det verste er at vi har funnet ut at læreren har lagt en felle for oss på prosjektoppgaven som vi sannsynligvis har gått i alle sammen.
X ble veldig forbannet.

Det er ustyrtelig komisk dette med at du trodde jeg hadde funnet på reaktorskolen.
Du syntes til og med jeg var veldig kreativ som hadde funnet det på, akkurat dette kommer jeg til å bruke tid på å komme over.

Måtte hele reaktoren gå konk. Det hadde gledet meg mye.


Tilbake til nåtiden, til tross for en del i overkant sterke uttalelser, synes jeg disse utdragene fra mailene jeg skrev i den perioden gir et godt bilde av hvordan man kan ha det på slike kurs. Jeg fikk en del tilbakemeldinger på det jeg skrev om kurset på bloggen min, som tyder på at andre har følt det på samme måten.

Om læreren, som omtales i så lite flatterende vendinger, skulle se dette er det lite han kan få gjort. Og siden det hendte at han glemte oss helt mens vi gikk på kurset, en gang hendte det faktisk at en av kursdeltakerne ringte ham opp og spurte om han husket oss, så regner jeg med at jeg og bloggen min for lengst er glemt.

Kampen mot slabbedaskene

Arbeid gjør fri, fattigdom gjør frisk?
Det skal kuttes i uføretrygden har man hørt i det siste, slik at det skal lønne seg å jobbe. Eller sagt på en annen måte, det skal straffe seg å være syk. Og hvorfor skulle jeg bry meg om det, jeg er jo ikke ufør. Det er vel ikke helt i takt med tidsånden å engasjere seg i den urett som ikke rammer en selv. Og bruker man nå ord som urett lenger, er ikke alt opp til en selv nå om dagen? Er det ikke den enkeltes fordømte plikt å sørge for å være en merkevare og ikke en feilvare?

Det kan virke som om enkelte later til å tro at de er kommet til verden med garanti mot en hver form for sykdom eller ulykke, at det er en selvfølge at livet skal gå på skinner. Jeg har til tider blitt skremt av hva noen kan lire utav seg når det gjelder mennesker som av forskjellige grunner ikke makter å delta i arbeidslivet. Jeg har også blitt lei meg når jeg har lest hva som skrives om min egen gruppe, arbeiderklassen, det er liksom ikke grenser for hvor uvitende og elendige vi er. Men jeg har fremdeles ikke opplevd å se at arbeiderklassen er blitt beskyldt for å være smittsom, det har jeg derimot sett at trygdede er blitt beskyldt for å være. Og jeg vet at dersom jeg hadde lest noe sånt om meg selv, da hadde jeg tatt meg forferdelig nær av det. Hvis man har venner eller naboer som er trygdede slabbedasker, da står man altså i fare for å ende om som trygdet slabbedask selv. Så da skal man kutte ut venner som blir trygdet, for å unngå å bli smittet med slabbedaskeri?

Veien fra pliktoppfyllende arbeidstaker til trygdet slabbedask kan være kort. På en av arbeidsplassene jeg jobbet fikk vi en dag besøk av en tidligere ansatt. Han hadde vært ute og kjørt bil, uheldigvis hadde også en annen vært ute og kjørt den dagen, en som kjørte i feil kjørebane. I løpet av et sekund hadde livet hans endret seg totalt. Han hadde flere ganger forsøkt å komme seg tilbake i jobb, men det gikk bare ikke.

Grunnen til at jeg blir engasjert når jeg leser om trygdede som må regne med at de kommer til å bli fattigere i framtiden, er at jeg vet litt om hva det vil si å være fattig og ikke minst hva det vil si å bli fattigere enn det man har vært. Nå har jeg vært heldigere enn mange andre, jeg har hilst på fattigdommen, men jeg sluppet å leve med den gjennom lengre tid. Fordi jeg tross alt har vært frisk, og det er unektelig bedre å være frisk og fattig, enn syk og fattig. Da jeg gikk ned mange kroner timen i lønn, og fattigdommen pustet meg i nakken med den vonde ånden sin, da kunne jeg brette opp ermene og jobbe overtid for å ta igjen for lavere timelønn. Men likevel vet jeg noe om hva det vil si stadig å være nødt til å kutte ut ting som har gitt livet mening, fordi man ikke har råd til det lenger. Det kan gi en sterk følelse av tap. Det er lite egnet til å gjøre syke mennesker friske, derimot kan det gjøre friske mennesker syke, man blir syk av sorg over det man har mistet og savnet etter et liv der man har mulighet til å utfolde seg.

Når man får mindre inntekt, og den man har hatt har vært liten nok, da blir man veldig oppmerksom på det som blir dyrere. Og når man skal handle mat, da er det nettopp det som er sunt man kanskje ikke kan ta seg råd til, pakken med fristende salat, de lekre tomatene som det smaker ordentlig av, det er dem man må kutte ut. Hjernen forvandles til en kalkulator som hele tiden tikker og går, har jeg råd til det, kan jeg koste på meg dette, alt dreier seg om hva man har råd til eller ikke.

Det blir ofte sagt at i Norge sulter folk tross alt ikke, folk er fattigere andre steder. Det er selvfølgelig sant, men at noen blir fattigere her i landet hjelper neppe dem som er enda fattigere andre steder. Og om folk ikke sulter i hjel i Norge, så har jeg opplevd at folk har kommet på jobb på mandag og fortalt at de har sittet i helgen uten penger til å kjøpe noe som helst. Og dette er folk som er i jobb, men som har så lav lønn at den ikke strekker til. Da snakker man ikke om at det skal lønne seg å jobbe, det gjør man først i det øyeblikket folk ikke lenger orker å jobbe. Dessuten kan den norske fattigdommen være svært ensom, fordi folk flest her i landet har det bra, er det ikke sikkert at den som er så uheldig å være fattig har andre fattige i bekjentskapskretsen. Da må man si nei til å være med på det andre foretar seg. Og det blir stor forskjell på en selv og de andre, det kan bli vanskelig å engasjere seg i andres liv, å være deltakende når andre har problemer, fordi disse problemene kan virke så latterlig små i forhold til ens egen mørke fattigdom.

Dette er erfaringer jeg har gjort, og de har vært dyrekjøpte. Det er neppe noen av dem som styrer og steller her i landet som sitter med liknende erfaringer, men jeg er redd det kommer til å bli mange andre som vil gjøre tilsvarende, og langt verre, erfaringer i tiden som kommer. Fordi det skal lønne seg å jobbe og straffe seg å være for syk til å jobbe, eller av andre grunner ikke passe inn i et stadig mer krevende arbeidsliv.

En julebordstragedie

Det aner meg at det går mot jul, julemarsipanen ankom butikkene allerede for en evighet siden, nå er snøen også kommet. Dessuten har jeg en flaske akevitt stående i skapet, et sikkert førjulstegn. Og da er det kanskje på tide med et julerelatert jobbminne, eller retter sagt et julebordminne.

Dette skriver seg fra noen få år siden, da jeg jobbet på et lager gjennom et vikarbyrå. Da det nærmet seg jul, dukket det opp en invitasjon til julebord. Det framgikk vel av det som sto at dette ikke var et julebord i luksusklassen, noe jeg heller ikke forventet av et byrå som ikke var å betrakte som direkte raust. Men når de nå spanderte noe, om enn aldri så lite, så syntes jeg at fikk ta det lille jeg kunne få.

Julebordet gikk av stabelen på en lørdag, ved relativt godt mot tok jeg bussen inn til byen og gikk til oppgitt adresse. Det lå nede i en kjeller, på vei ned trappa ble jeg møtt av et øredøvende spetakkel, dunkadunka-musikk på høyeste volum. Vel nede i dunkahelvete fikk jeg utdelt tre stykk bonger som kunne byttes mot valgfritt drikke i baren. Jeg byttet en av dem mot en øl, som jeg inntok mens trommehinnene vred seg i smerte. Det var dårlig med sitteplasser så jeg drakk ølet i stående stilling, greit nok for en som er vant til å henge rundt på irske puber, men skulle ikke dette være et julebord, hvor var bordet?
Etter noe som kjentes som en evighet, hele tiden med dunkadunka på full guffe, ble det gitt beskjed om at maten var servert. Maten befant seg på en disk innerst i lokalet, her kunne jeg se at det også fantes noe som minnet om et bord, men her var det få plasser og de var selvsagt opptatt. Jeg forsynte meg med mat på en papptallerken, tok med tilhørende plastbestikk, mens jeg lurte på hvordan i huleste jeg skulle få i meg maten. Med glass i den ene hånda og papptallerken med mat i den andre og ikke noe ledig bord i sikte, sto jeg overfor det som politikerne ynder å kalle en utfordring, men som jeg foretrekker å kalle et problem. Men det var heldigvis en løsning på problemet, for der borte på veggen var det ei hylle. Jeg skyndte meg bort til hylla før noen andre tok den, fikk plassert tallerken og glass. Da dukket det opp nok et problem, eller utfordring om man vil. Papptallerkenen var nemlig av aller dårligste kvalitet, så da jeg skar i maten skar jeg også opp tallerkenen. Det var jo ikke så kjekt, men med forsiktig skjæring gikk det på et vis. Spisestillingen ble temmelig ubehagelig, da hylla var for høyt plassert på veggen til å være velegnet som spisebord. Om maten var god? Var vel sånn passe, men noen kulinarisk høydepunkt var det definitivt ikke. Jeg spiste opp og forlot stedet, med verkende trommehinner og i dårlig humør kunne jeg slå fast at kvelden kunne settes på lista over heller mislykkede lørdagskvelder.

Etter litt surmuling den påfølgende søndagen, begynte jeg å se det komiske ved det miserable julebordet uten bord. Da jeg kom tilbake på jobb og fortalte om festlighetene ble det faktisk riktig så muntert. Vi fant ut at det egentlig hadde vært flotte saker, det var tross alt snakk om en stående buffet.

Den ene konsulenten fra vikarbyrået virket en smule slukøret da han dukket opp på jobben noen dager etterpå, og mumlet noe om at det var sånn ungdommen ville ha det. Nåja, jeg hadde nok en klar formening om at selv i min yngste ungdom syntes jeg det var greit å spise ved et bord og fortrinnsvis av en tallerken som ikke gikk i oppløsning under måltidet. Jeg fikk for øvrig en julegave, en liten konfekteske som inneholdt hele ni sjokolader, så her hadde man tatt på seg spanderbuksene i anledning jula. Disse var i det minste spiselige, ikke som da jeg flere år før jobbet for et annet vikarbyrå, som delte ut kalendre med sjokolader som smakte som om de var laget av plast. Jeg så slike kalendre i den lokale billigsjappa noen dager etter overrekkelsen, der kunne man få kjøpt to stykker for ti kroner. Kanskje ikke så rart at sjokoladen de inneholdt ikke var påfallende velsmakende.

De fast ansatte på lageret jeg jobbet hadde julebordet sitt like etter jul, og da de kom tilbake den påfølgende mandagen var det ikke grenser for lovord over det hvor flott og staselig det hadde vært. Likevel, vitsene om den stående buffeten med papptallerkener i full oppløsning overlevde begeistringen over det flotte julebordet til mine mer heldige kolleger.