Jeg har lest boka NAV - Skrekkens hus?

Og oppfordrer andre til å gjøre det samme
Det nye året hadde knapt kommet i gang før vi fikk årets første nye ord – velferdsfellen. Nå skal ikke dette handle om NHOs konferanse, men derimot om boka ”NAV Skrekkens hus". De denne boka handler om føler nok ikke at de har gått i en velferdsfelle, men derimot en fortvilelsens felle, der man blir både fattig og utslitt av å befinne seg.

Hun som står bak denne boka kaller seg Tante Sofie og hun tok kontakt med meg da jeg gikk på kurset i regi av Nav, som jeg blogget friskt om mens det pågikk. Tante Sofie lurte på om hun kunne få bruke noen av bloggpostene mine i boka, og det fikk hun lov til. Jeg syntes bare det var moro å få være med. Tante Sofie sendte meg også flere oppmuntrende mailer mens kurset pågikk, noe jeg satte stor pris på. Kurset var en stor påkjenning, det sendte meg rett ned i en mørk og kald kjeller, så all oppmuntring ble mottatt med takk.

Nå er boka utgitt, jeg har lest den, og kan trygt anbefale den. Foruten Tante Sofies egne betraktninger, hun har selv slitt i Nav-systemet, inneholder den avisartikler og blogginnlegg, som til sammen gir et bilde av noe som absolutt må være å betrakte som et skrekkens hus.

Nok en gang slår det meg hvor meningsløst mye av det folk må gå gjennom i Nav-systemet er. Denne boka viser hvor mye smerte og elendighet det påfører dem som er så uheldige at de har havnet i Nav-mølla. Mine egne lidelser under før nevnte kurs blir rene moroa i forhold til hva mange andre går gjennom. Jeg får det inntrykket at det tross alt er bedre å komme til Nav som arbeidsledig enn som syk. Her blir syke mennesker utsatt for noe som mest av alt minner om en utmattelseskrig, og er man syk er man jo gjerne utmattet i utgangspunktet. Folk burde få lov å konsentrere seg om å bli friske, og kanskje greie å komme tilbake til arbeidslivet, enn å bruke alle kreftene sine på å slåss med Nav. Fattigdom, usikkerhet og en evig papirmølle gjør ingen frisk. At Nav gjør syke mennesker enda sykere er vel en kjent sak, det koster de uheldige mye lidelse, og det må være dumt samfunnsøkonomisk sett. Det er lett å bli sittende igjen med det inntrykket at Nav bruker store summer på å sørge for at folk får minst mulig penger.

Denne boka er sendt til statsminister Jens Stoltenberg og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm, så får vi håpe de leser den. Om det går inn er en helt annen sak, boka inneholder blant annet en tale av Hanne Bjurstrøm holdt ved åpningen av ”2010 – det europeiske året for bekjempelse av fattigdom og sosial eksklusjon”. Det er en tale som kunne vært skrevet av en fryseboks, så jeg har mine tvil statsrådens evne til å sette seg inn i hvordan det er å slite med Nav. Og det er kanskje det som er problemet med dagens politikere, de lever så utrolig langt vekk fra vanlige folk og vet så lite om hvordan livet der ute i den brutale virkeligheten kan være. De har ikke stått på sene kveldsskift, når det er leggetid for andre, og mellom slagene opplevd at kolleger har betrodd seg om ublide møter med sosialkontorer og nære pårørende som har overveid selvmord som følge av behandlingen de har fått i Nav. Det har derimot jeg gjort, og det gjør så absolutt et visst inntrykk.

Vi får være optimistiske og håpe at politikerne leser og forstår, og at det en dag blir sånn at Nav ikke er et skrekkens hus, men derimot et hus der folk kan få hjelp og støtte. Så kanskje flere greier å komme tilbake til arbeidslivet. Men da må også arbeidsgiverne være villige til å ansette folk som ikke kan yte 110 %, hver dag, året rundt. Dessuten håper jeg at man greier å innse at noen faktisk er for syke til å jobbe og at disse skal kunne få lov til å ha et verdig liv, at de skal slippe å bli omtalt som latsabber og snyltere og ha en økonomi som tillater dem å puste fritt. Dessverre kan det se ut som det er et stykke igjen dit, men det er godt noen gjør hva de kan, og Tante Sofie har gitt et viktig bidrag med denne boka.