Arbeiderbloggeren leser arbeiderklasseblogg

Og blir litt trist og lettere oppgitt
Det har hendt jeg har lurt på om jeg er den eneste bloggeren med arbeiderbakgrunn. Jeg har jo tenkt at det hadde vært hyggelig om jeg hadde kommet over en blogg skrevet av noen med en tilsvarende bakgrunn som meg selv. Det har også hendt jeg har tenkt at det nødvendigvis ikke ville være hyggelig, viser til denne bloggposten, så skjønner man hva jeg mener.

Da jeg startet denne bloggen ønsket jeg å si noe om forholdene jeg hadde opplevd i arbeidslivet. Jeg ville dessuten prøve å gjøre mitt for å knuse en og annen myte om folk fra arbeiderklassen. Jeg kan vel strengt tatt ikke påstå at jeg har prøvd å gi arbeidsfolk et ansikt, når jeg gjemmer meg bak bildet av et esel. Jeg har overveid å legge ut et bilde av meg selv ett eller annet sted på bloggen etter hvert. Dette fordi jeg ikke setter pris på trenden med å gjøre visse grupper ansiktløse. Det er vel lettere å trampe på folk og komme med nedsettende uttalelser, når man slipper å se ansiktene deres.

Om jeg har terpet på at jeg kommer fra arbeiderklassen, så betyr ikke det at det nødvendigvis at jeg alltid har mye til felles med folk fra egen klasse, og lite til felles med folk fra andre samfunnslag. Jeg har møtt forakt fra folk som mener de er bedre enn meg, men jeg har også sett mange arbeidsfolk som formelig renner over av forakt for alle som måtte være en smule annerledes enn dem selv.
Jeg har møtt folk jeg har følt meg på bølgelengde med, til tross for forskjeller i klasse, alder, nasjonalitet, eller hva det nå måtte være. Og jeg har møtt med jevnaldrende med samme bakgrunn som meg selv der det knapt har vært mulig å føre en samtale om været.

Det var det innledende tompratet, kanskje på tide å komme til saken. Jeg kom nemlig over en blogg her om dagen som bærer det stolte navnet Arbeiderklassen, og dette skal visstnok være en blogg for skikkelige arbeidsfolk. Etter det jeg kan se av denne bloggen tilhører undertegnede gruppen uskikkelige arbeidsfolk. Arbeideren har nemlig listet opp hva han liker og ikke liker, og blant det han ikke liker er blant annet syklister og vegetarmat. Her kan jeg vel henvise til bloggpost om helse og klasseforskjeller, der det framgår at jeg både er syklist, og om ikke vegetarianer, så spiser jeg mye vegetarmat og heller lite kjøtt. Dessuten liker han ikke feminister, nå har ikke jeg det med å omtale meg som feminist, men tror nok mange menn oppfatter meg sånn, og denne ville nok syntes jeg var ei ordentlig feministhurpe. Nå liker ikke denne arbeideren norske kvinner i det hele tatt. Med ett unntak riktignok, han har stor sans for Hanne Nabintu Herland. Han har en bloggpost om damens fortreffelige meninger, der han konkluderer med følgende: Dette må jo være årets mest politisk ukorrekte statement. Tenker at flokken av egoistiske, sjølgode, bortskjemte og løgnaktige norske kvinnfolk gikk i dørken, eller i taket, når de fikk dette i fleisen. Vi kunne ikke sagt det bedre selv.

Ifølge den stolte arbeider er norske kvinner umulige å ha med å gjøre. Damer må derfor skaffes fra utlandet, han har gode tips å komme med til den som vil skaffe seg postordrebrud. Blant annet: De fleste postordrebrudene kommer fra Øst-Europa eller fra Asia. Selv er vi ikke i tvil om at vi vil satse på en asiatisk dame. De Øst-Europeiske damene er gjerne godt brukt, og mange lukter svette. Enkelte er også kyniske og vil skille seg så snart de har fått oppholdstillatelse. De asiatiske er derimot trofaste og lett å ha med å gjøre.
Før du tar skrittet og inngår giftemål vil vi anbefale at damen kommer på besøk til deg. Et 3 måneders turistvisum lar seg lett ordne. På den måten kan du se om denne damen passer for deg, og være sikker på at du ikke kjøper katta i sekken.
Ja, å kjøpe katta i sekken vet vi er noe ordentlig herk, jeg gjorde det blant annet da jeg kjøpte min første pc. Den særdeles vrang å ha med å gjøre, om enn ikke like ugrei som norske damer. Han har mer å si om asiatiske kvinners gode egenskaper, her har nok enkelte av oss andre ha noe å lære: Asiatiske damer er familieorienterte og opptatt av å skape trivsel og glede i hjemmet. De finner aldri på noe tull. De setter sin ære i å ha det rent og ryddig hjemme, og de lager middag til mannen kommer hjem fra jobb. Vi trenger vel heller ikke underslå at seksuallivet er utrolig mye bedre med en asiatisk kvinne. Mens norske kvinner er egoistiske og kravstore i sengen er asiatiske kvinner veldig opptatt av å tilfredsstille mannen først. Det er ikke tvil om hvem som er sjefen!
Det er selvsagt heller ingen ulempe at asiatiske damer er pene og slanke, ja, nesten ungpikeaktige, helt til de er nesten femti. Dette til forskjell fra norske kvinner som eser ut og blir utiltalende før de er førti. Så der fikk vi den, altså!

Arbeideren har også sine meninger om mat, og er en ihuge tilhenger av grilling: Når det gjelder grilling er det mannen som er sjefen. Dette har de fleste kvinner skjønt, og de holder seg klokelig i bakgrunnen og konsentrerer seg om å dekke på og sette frem det andre som hører med til et godt grillmåltid. Det er rart med det, de beste kokker er tross alt menn. Tilfeldig? Jeg tror ikke det.
Og han har flere sterke ytringer på lager når det gjelder mat: Stort sett er det moralister fra middelklassen, matsnobber, økologiske fanatikere med tråsykkel og hjemmelagde klær som regjerer matspaltene. Norsk tradisjonsmat sables nord og ned. Det er som et under at vi som foretrekker vanlig norsk mat overhode lever til vi blir førti. Vi skulle jo vært døde for lenge siden i følge disse matmoralistene.
Nei, gi meg en svinekotelett når som helst! Eller seibiff med løk. Kokte poteter har aldri drept et eneste menneske, og smør- og eggesaus må det være hvis det er kokt torsk på tallerkenen. Skikkelig arbeiderklassemat går aldri av menyen!
Selv står jeg gladelig over mesteparten av dette, men så har jeg sykkel og hjemmestrikkede gensere også da.

Han har også sine meninger om drikke, og ikke minst har han sine meninger om dem som drikker vin: Disse middelklassedustene lurer selvsagt ikke oss, vi ser jo at de oppfører seg like idiotisk i rødvinsfylla som hvilken som helst arbeiderklassehelt.
Det er gjerne de godt rødvinsmarinerte kvinnemenneskene i 40-50 års alderen som er de aller verste her. Pass deg for disse. De fleste er mannshatere etter å ha slitt ut både 2 og 3 ektemenn, med rødvinspromille innabords er det ikke utenkelig at de vil prøve seg på deg om du er så uheldig å havne på nabobordet. Nei, styr unna, asiatiske damer er best også her, de drikker ikke rødvin!

Alt som smaker av finkultur er man selvfølgelig imot. I bloggposten med den fengende tittelen ”Liker du opera? Da må du være homo!” kan man blant annet lese: Operaen er rett og slett snobbegreier som arbeidsfolk aldri har hatt noe forhold til eller har likt å høre eller se på. Et typisk overklassefenomen som kultureliten svermer rundt. At det også danses ballett i operaen sier egentlig det meste, alle mannlige ballettdansere er jo homo. Operaen er for snobbete kvinner og homofile menn.
Hvor mye annet kunne vi ikke fått for fire milliarder?
Mer motorvei for eksempel.
Dette minner meg dessverre mye om det jeg hørte på pauserommet den uka den nye operaen åpnet, da var det mye skriking og bæring over at i operaen sto jo bare folk og skreik! Pengene så de nok gjerne ble brukt til motorvei, de også. Ordet homo ikke nevnt i sakens anledning. Arbeideren burde også merke seg at en stor del av arbeiderklassen faktisk ikke ser på ”homo” som et skjellsord. Dessuten er det ikke så veldig uvanlig at arbeidsfolk liker klassisk musikk og opera, det er bare det at denne delen av arbeiderklassen stort sett ikke gidder å diskutere med de mest fordomsfulle fra egen klasse. Det er rett og slett nytteløst.

Ifølge arbeideren er det to typer musikk som kan aksepteres, heavy metal og danseband. Om førstnevnte har han følgende å si, og også her greier han å komme med et spark til damene:
Det er derfor heavy metal lever videre i stort sett samme tapning som det disse pionerbanda leverte tidlig på 70-tallet. Her er det skikkelige musikere som lager solid rock, ikke femiidioter som danser til synthmusikk. Vi er også rimelig drittlei av denne såkalte ”world” musikken, der de trekker inn all verdens folkemusikk for liksom å gjøre den bedre. Politisk korrekt musikk for venstreekstreme kultursnobber er bare så grunnleggende uinteressant og døvt.
Det er for så vidt typisk at det nesten ikke finnes kvinner innenfor heavy metal (unntatt som groupies). Heavy metal er nemlig så vanskelig å spille at kvinner rett og slett ikke fikser det, derfor holder disse stort sett til i viseklubber eller i popbransjen der utseende teller mest.

Arbeideren ser ut til å tilhøre de mer velfødde blant arbeiderklassen, hans mening om de fattige er som følger: Noen faller utenfor. Rusavhengige helst. Hvis du bruker alle pengene dine på alkohol eller narkotika har du ikke penger til hus og bil. Men er du fattig av den grunn? Nei, selvsagt ikke. ”De fattige” i Norge er jo selvforskylt fattige. De har penger i utgangspunktet, men pengene brukes til alt annet enn å sikre bolig og mat på bordet.
Det er derfor ikke så rent lite provoserende å høre politikere og andre snakke om ”kamp mot fattigdom”. Skulle rusmisbrukere få mer penger mellom hendene vil det bare føre til mer rus, ikke til mindre ”fattigdom”.

Han gulper også opp følgende: Nordmenn er blitt et sutrete og sytete folkeslag. Folk premieres av myndighetene etter hvor stakkarslige de klarer å presentere seg. Enhver gruppe har egne organisasjoner og talspersoner som har som hovedoppgave å fortelle oss hvor jævlig de har det. Det som virkelig er jævlig er at det hjelper! Lover designes slik at disse sutrekoppene får beskyttelse og fordeler, penger bevilges med raus hånd til stadig flere særinteressegrupper. Det er selvsagt vi som må betale for kalaset.

Det siste innlegget på bloggen er fra juni i fjor, det kan være arbeiderbloggeren rett og slett gikk tom for edder og galle. Jeg har hørt mange liknende uttalelser blant enkelte fra arbeiderklassen, dog ikke i så ekstrem form som her. Hvor alvorlig ment denne bloggen var, kan man jo lure på, mulig han bare var ute etter å provosere. Kanskje han ble skuffet da ingen hisset seg opp, bloggen er nemlig så å si fri for kommentarer.

Bloggeren omtaler seg konsekvent som ”vi”, noe som kan tyde på et snev av stormannsgalskap, i tillegg synes jeg det er ganske frekt. Det er mange fra arbeiderklassen som overhode ikke er enige med ham. Jeg kan forstå at folk fra arbeiderklassen bli oppgitte og sinte over den nedlatende tonen man ofte bruker når man omtaler oss. Men at noen fra middelklassen forakter oss, betyr ikke at alle gjør det, jeg har møtt mange bra folk som tilhører andre klasser enn meg selv, folk som har møtt meg med respekt og har vært hyggelige og interessante mennesker.
Derimot har jeg de gangene jeg har jobbet sammen med folk med den type holdninger som det gis uttrykk for her, følt at det har vært en belastning. Ikke fordi jeg ikke takler at folk har andre meninger enn meg selv, men fordi slike stort sett er svært lite tolerante overfor dem som er annerledes enn dem selv.

Konklusjonen må være at denne bloggen er for uskikkelige arbeidsfolk og ellers alle andre som måtte føle for å kikke innom, uansett hvilken bakgrunn de måtte ha.