Har du ikke jobb, kan du ikke få jobb

For god del år siden leste jeg boka Catch 22 av Joseph Heller. Boka er en herlig satire over menneskelig dårskap, jeg likte boka så godt at jeg leste den flere ganger. Uttrykket å havne i en catch 22-situasjon er ofte brukt, men om alle som bruker det har lest boka er en annen sak. Handlingen foregår blant amerikanske soldater som befinner seg på en øy i Middelhavet under annen verdenskrig. Den berømmelige paragraf 22 er som følger: Hvis du er sinnssyk, så blir du fritatt for aktiv tjeneste, men hvis ønsker å bli fritatt for tjeneste, er det et klart bevis på at du ikke er sinnssyk.

Grunnen til at jeg kom til å tenke på denne boken, var at jeg for noen dager siden kom over en artikkel i Aftenposten med tittelen Slik knekker du jobbsøkerkoden. Her handler det om en bok som ikke overraskende heter Jobbsøkerkoden, de to forfatterne av boken forteller at jobbsøkertipsene deres baserer seg på intervjuer med folk fra rekrutteringsbransjen. Av den grunn mener de boka har sin berettigelse, til tross for at nettet renner over av jobbsøkertips. For øvrig virker de tipsene som man kan lese i artikkelen påfallende velkjente. Dagens jobbmarked er beinhardt, forteller de, og for å vise hvor tøft det er siterer de en de har intervjuet: «Hvis noen søker til oss uten jobb, så kommer de ikke til intervju. Så enkelt er det bare. Det er bedre at du tar en midlertidig vaskejobb slik at du viser at det er litt tak i deg.» Dersom dette blir vanlig tankegang blant arbeidsgivere blir det altså slik at det vil bli umulig å få jobb dersom du ikke har jobb fra før. Det er bilde av de to forfatterne av boken, to glisende menn i dress. Med tanke på alvoret i det de snakker om, hadde det kanskje vært greit om de hadde tørket av seg glisene. Men har du mistet jobben kan du jo bare ta en midlertidig vaskejobb for at arbeidsgiverne skal skjønne at det er «litt tak i deg»? Nå har jeg en viss erfaring med den type arbeidsgivere som ansetter folk til såkalte drittjobber. Og de er på sitt vis faktisk ganske kresne. Noe som vil si at de fortrinnsvis vil ha folk som er lette å utnytte. Siden jeg regner med at disse jobbsøkertipsene gjelder folk med høyere utdanning er jeg ikke sikker på om det er en type arbeidstakere man ønsker å ansette i vaskejobber. Og om det er så mange ledige vaskejobber at det er nok til alle som til enhver tid er arbeidsledige er et annet spørsmål.

Det er mye som tyder på at de som er så redde for å ansette folk uten jobb selv aldri har vært arbeidsledige. Jeg vet av eget erfaring at når jeg har fått jobb etter en tid uten, har jeg brettet opp ermene og gått i gang med iver og glød. Og det til tross for at det har vært snakk om jobber hvor jeg har vært nødt til å gå ned i lønn eller at jobben har vært enda hardere noe jeg har hatt før. Jeg har vanskelig for å tro at de det er snakk om her, sannsynligvis folk med god utdanning som får en jobb der i hvert fall lønna er til å leve av, skulle være mindre ivrige etter å gjøre en god jobb etter en periode som arbeidsledig. Det har vel noe å gjøre med at det er flere hundre søkere for hver jobb, som det påpekes i artikkelen. Da kan arbeidsgiverne bare ansette dem uten en eneste ripe i lakken. Her er det vinn eller forsvinn, problemet er at de som ikke vinner ikke forsvinner i løse luften, så hvor i huleste skal de forsvinne hen?

I artikkelen nevnes en bedrift som har humor som såkalt kjerneverdi. Jeg vet at dette er det ord man støter på støtt og stadig dersom man er så uheldig å være jobbsøker. Selv holder jeg meg ikke med kjerneverdier, men derimot med noen verdier. Kan noen fortelle meg forskjellen på en kjerneverdi og en verdi?

Tilbake til Edinburgh

Etter at jeg var i Dublin i juni, mottok jeg daglig e-poster fra nettsiden jeg hadde brukt da jeg bestilte hotell.  Jeg fikk veldig lyst til å reise tilbake til Edinburgh etter turen til Skottland i fjor, derfor kikket jeg for moro skyld litt på hoteller der. Dette førte til at jeg daglig mottok meget personlige e-poster med beskjeder om at nå har vi tilbudet for deg, Laila. Vi har tilbud i Edinburgh som er som skapt for deg, Laila. Laila, prisene i Edinburgh er de laveste på 40 dager. Hører du Edinburgh kaller, Laila? Og joda, Laila hørte virkelig Edinburgh kalle, så til slutt kapitulerte jeg og bestilte tur til Edinburgh.

Jeg oppsøker i hvert fall ikke de mest solfylte reisemålene, det er sikkert. Da flyet gikk inn for landing, høljet det ned utenfor, regnet plasket på vinduet i flyet. Litt senere plukket jeg opp en fuktig koffert fra båndet og begav meg ut i det skotske drittværet. Å reise til steder med pent vær er feigt, trøstet jeg meg med da jeg trasket avgårde for å finne trikken. Jeg har fremdeles ikke glemt den vanvittige bussturen inn til sentrum da jeg ankom Edinburgh for første gang for tolv år siden, villmannskjøring med sjåfør som hang ut av vinduet og kjeftet på andre sjåfører mesteparten av turen. Den gang var det ikke noen trikk i byen, den har blitt anlagt i senere år og etter hva jeg har fått med meg har man brukt langt mer penger enn beregnet på langt mindre trikk enn det som var planlagt. Men den gikk der jeg trengte den og den var behagelig å bruke. Jeg brukte den en del, da hotellet jeg hadde bestilt ikke lå helt sentralt. Skulle jeg hatt et bra hotell mer sentralt hadde det blitt dyrt, hoteller i Edinburgh er stort sett ikke billige. Hotellet heter Apex Haymarket, og ligger naturlig nok like ved Haymarket, trikken stopper like ved hotellet. Hotellet var bra, veldig pent og rent rom, det eneste jeg savnet var safe på rommet. Men det var ikke noe stort problem, hotellet kan helt klart anbefales. Selv om jeg brukte trikk for å komme inn til mer sentrale strøk, var det heller ikke langt å gå. Trikkebruken kan betraktes som ren, skjær latskap, siste kvelden gikk jeg inn til sentrum, det var en hyggelig og ikke særlig lang spasertur.

Stirling Castle

Nå har Skottland mer å by på enn en vakker hovedstad, dagen etter ankomst hadde jeg bestilt en tur til Stirling Castle og Loch Lomond. Veldig greit at man kan bestille slike turer hjemme i forkant av turen. Stirling Castle var absolutt verdt å få med seg, alltid fascinerende med slike gamle bygninger, vi har jo ikke tilsvarende her i landet. Flott utsikt var det også oppå der. Og mens vi var der var været bra, ingen selvfølge, så det setter man pris på så lenge det varer. 

Utsikt fra Stirling Castle

Da vi kom til Loch Lomond syntes de skotske værgudene at de hadde vært snille lenge nok og skrudde opp krana for fullt. Planen var at vi skulle gå en tur langs vannet, men den måtte avlyses. Sånn er det nå engang i Skottland, jeg visste hva jeg reiste til, ingen grunn til å klage. 

Loch Lomond

Vel tilbake i bussen satte sjåføren på Loch Lomond med Runrig, et gammelt favorittband. Deilig å sitte i bussen og kikke ut på den flotte, om enn temmelig regnvåte, naturen og høre på musikken.

                      

Da vi kom tilbake til Edinburgh var det full storm. Sjåføren, som hadde mange gode historier på lager, fortalte om soldater i kilt som hadde patruljert på Edinburgh Castle, når det blåste stilte håpefulle damer seg opp med kamera. Men soldatene hadde lært seg noen triks for å hindre det damene med kamera håpet på.

Den omtalte turen var en fredag, lørdag og søndag tilbrakte jeg i Edinburgh. Det er alltid deilig å vandre rundt i en vakker by og gjøre som det faller seg. Jeg var innom det skotske nasjonalgalleriet som i tillegg til den vanlige utstillingen hadde en utstilling kalt Inspiring Impressionism, med bilder av Daubigny, Monet og Van Gogh. Det er noe eget å se bilder av slike kunstnere i levende live, hvis man kan si det på den måten. Løerdagskvelden var jeg med på en Literary Pub Tour, både underholdende og en smule lærerikt. Det må innrømmes at jeg er rimelig blank når det gjelder seriøs skotsk litteratur. Underveis kom jeg ikke på andre skotske forfatter jeg har lest enn Val McDermid og Ian Rankin. Senere husket jeg også Peter May, som jeg ble anbefalt av en mine medreisende på fjorårets skottlandstur. Jeg har med andre ord lest en del skotsk krim, men det er visst også alt. På siste pub, etter at turen var over, ble jeg sittende og snakke med et amerikansk par og den ene av de to skuespillerne som hadde ledet turen. En av fordelene med å reise alene er nettopp det at man lettere kommer i kontakt med mennesker, alltid artig å snakke med hyggelige fremmedfolk.

Jeg fikk hørt litt livemusikk, men ikke i samme grad som når jeg er i Dublin, der er det jo musikk omtrent overalt. Jeg skulle gjerne hørt mer skikkelig skotsk musikk. Tilsvarende musikken under skulle jeg gjerne hatt mulighet til å høre, det fikk jeg ikke denne gang. Men første gang jeg var i Edinburgh, hørte vi en musiker som spilte både denne sangen og andre gamle, skotske sanger.

                      

Da helgen var vel overstått, var det tid for nok en tur, denne gang til The Borders, grenseområdet mot England, Melrose Abbey og Rosslyn Chapel. Også en veldig fin tur, der vi kjørte gjennom nydelig natur og idylliske små landsbyer. 

Melrose Abbey

Rosslyn Chapel

Dagen etter var det hjem, jeg kunne slå fast at det hadde vært en veldig fin tur. Jeg kan virkelig anbefale Edinburgh og Skottland. Det er første gang jeg har reist alene dit og det var ikke vanskelig. Så helt greit reisemål for den som reiser på egenhånd. Skal jeg sammenlikne Dublin og Edinburgh, vil jeg si at Dublin nok er morsommere, men Edinburgh er en vakrere by, veldig særpreget, noe helt for seg selv. 

Noe for jenter og noe for gutter

For noen dager siden kunne vi lese om en skole i Trondheim som opererer med kjønnsdelt SFO. Mens jentene skal lage armbånd og såpe og ha neglespa, skal guttene ha guttebingo, se guttefilm og ha PC-dag. Det fikk meg til å tenke på noe jeg en gang kom over på nettet og som jeg har lagret til skrekk og advarsel. Brus med jente- og gutteetikett.

Det er jo flott, så kan både jenter og gutter drikke brus. Her fant jeg også et bilde av både jente- og guttebrusen. Ikke uventet har guttebrusen blå etikett, gutten har som man ser et instrument, mens jentebrusen har rosa etikett og jenta er tydeligvis syngedame.

Nå frekventerer ikke jeg leketøysbutikker, heldigvis har jeg ingen bekjente med unger som skal ha gaver, men en gang jeg passerte en slik butikk i et butikksenter, kom jeg tilfeldigvis til å se inn. Jeg så tydeligvis rett inn i jenteavdelingen, for alt jeg så var rosa. Etter hva jeg har fått med meg, jeg følger ikke så veldig godt med på det som har med barn å gjøre, så skal dagens småjenter være rosa prinsesser.

Jeg var ingen søt, rosa prinsesse da jeg var barn. Yndlingsaktivitetene var å leke med fyrstikker og å ringe på dører og stikke av. Kanskje ikke særlig pen oppførsel, men vi syntes det var spennende og både gutter og jenter var med på moroa.

Kjønnsdelt SFO, brus med jente- og gutteetikett, hva blir det neste?